Jeg MÅ bare klage LITT!!!! (laaangt!!!)

[Jordbærpiken]

Jeg må bare lufte ut litt nå, selvom jeg sikkert kommer til å angre på hele innlegget etterpå. Takk til den som iallefall gidder å lese.

 

Jeg har bare pappaen min, siden mammaen min døde når jeg var 15 år, den dag idag er jeg blitt 19 år og fødte en nydelig sønn når jeg var 17- nesten 18 år.

 

Alt startet med at jeg fant ut at jeg var gravid når jeg var 15 uker på vei, jeg var flat som en pannekake og hadde ingen spesielle symptomer som jeg tenkte kunne være i sammenheng med graviditet. Tanken på at jeg kanskje var gravid var ikke der før en venninne kjøpe en graviditetstest og ba meg sjekke. Jeg var gravid, men fortrengte det. Sa at jeg ikke var gravid før en lege hadde sagt jeg var det, jeg dro til legen og ble bare hendvist videre til sykehuset for å ta UL fordi HCG nivået visstnok var så høyt så det var usikkert hvor langt jeg kunne være på vei også med tanke på usikker mens, men langt var jeg visst på vei. På UL fikk jeg "uheldigvis" se litt av skjermen, og så noe som beveget seg, spratt omtrent opp og fikk se (noe de vanligvis ikke viser til noen før de er bestemt på å beholde). Jeg fikk vite at jeg var ca. 15 uker på vei og jeg så et lite sprettende foster, noe som avgjorde at jeg ikke ville ta abort.

 

Min pappa tok ikke dette særlig bra, og var sikker i sin sak om at han kunne tvinge meg til abort - noe en forelder ikke har noe å si på så lenge barnet er over den seksuelle lavalder, han ringte til fastlegen min uten at jeg visste det, og når jeg dro til legen for å ordne med helsekortet for gravide, hadde legen allerede søknadspapirene klare for abort. Jeg fikk helsekortet mitt, og gikk inn i en veldig turbulent tid. Jeg var deprimert, og forholdet til barnefar tok slutt grunnet at familien hans nektet meg å komme dit fordi de ikke ville ha noe "gravid par" i hus, og også truet de med barnevernet o.l.

Jeg gikk også første halvvåret på skolen mens jeg gikk gravid, og bedre ble det ikke når plutselig barnefar fant seg en ny dame. Jeg levde i håpet om at alt skulle ordne seg, noe det ikke har gjort. Alt er bare blitt mye mye mye værre.

 

Barnefar var ingen steder å se, og eneste som var å få var bare dritt. Fikk ingen spørsmål om hvordan det gikk med meg eller den lille i magen, og hadde heller ingen kontakt med resten av familien hans.

Tiden gikk og plutselig var fødselen igang 7 dager over tid, barnefar hadde vært på fest men kom fordet, han hadde drukket men nektet å dra der ifra. Når lille gutten min hadde kommet, besvimte han selvfølgelig, noe jeg syntes var veldig pinlig da han etter min mening rett og slett bare ødela en del av min opplevelse, plutselig var all oppmerksomhet over på han, og pleiere avbrøt meg med spørsmål om han hadde tatt noe narkotika o.l. Barnefar lå på rommet ved siden av og sov resten av dagen, mens jeg lå i den harde fødesengen og ikke fikk sove, fordi det var tidlig på morgenen, og det var lyst på rommet. Barnefar tittet én gang på lille gutt før han dro hjem, og ikke sa han stort heller, og det tok 4 måneder før han skrev under på farsskapspapirene (han var ikke i tvil om at det var hans).

 

Barnefar har kommet å gått som han selv vil hele tiden, med minst en måned i mellom hver gang. Han har aldri kommet å hjulpet meg når minsten har vært syk, og han hjelper heller ikke til med å kjøpe leker, klær o.l til han. Med andre ord: Han hjelper ikke til i det hele tatt.

Han skaper egentlig bare problemer for meg. Senest natt til torsdag kom han å banket på soveromsvinduet mitt klokken 4 om natten, og holdt på til jeg stod opp og åpnet døren. Fyllesvinet ville sove på sofaen min han, jeg sa selvfølgelig nei og sendte han sint videre. Når jeg logget på facebook på torsdag, var facebook'en min full av meldinger fra han- der alle kunne se, hvor det stod at jeg var tøs, løs, hore og mye mer. Fordi jeg hadde pratet med en kamerat av han, senest på lørdag da jeg var en tur ute. Jeg angrer på at jeg ikke har tatt printscreen av facebook, og anmeldt det. Angrer fordi jeg også har MSN-logger og meldinger på telefonen hvor han blant annet sier han skal ødelegge livet mitt..

 

Min pappa og jeg har veldig liten kontakt nå, han har kun passet lille gutten min engang siden han kom til verden, og sier selv han er lei av unger(.......)... Hver gang jeg spørr om litt hjelp, får jeg nei. Og han har også møtt en ny kvinne som tydeligvis tar veldig mye av han, han klager hele tiden på at han er sliten og har brutt alt av avtaler - derfor snakker vi veldig veldig sjeldent nå, med mindre vi "må". På nyttårsaften hadde hans nye dame spurt om ikke de kunne passe minsten når han sov, slik at jeg kunne dra en tur ut med noen venninner etter middag. Jeg sa selvfølgelig ja, og 1 uke før nyttårsaften får jeg melding av min pappa som sier at de er blitt forkjølet så de kan ikke passe han allikevel. Det endte også med at vi ikke lenger var bedt dit på nyttårsaften fordi hans nye dame blir så fort sliten...... Så på nyttårsaften fikk jeg null meldinger fra han, han spurte ikke hvor jeg var, om jeg var med noen, hva jeg skulle eller noen ting, og han spurte heller ikke dagene eller dagen før. Men dagen etter fikk jeg en "Godt nyttår" melding fra de.

Senest idag hadde jeg en diskusjon med min far, fordi jeg føler at han har en mur mellom han og min sønn, han sier hele tiden at det var mitt valg. Jeg føler faktisk at han prøver å "gni inn" at jeg var dum som fikk barn så tidlig. Barnefar eller hans familie har ikke sønnen min, og ikke min pappa. Jeg har vært så heldig at en venninne og hennes familie av min avdøde mamma har tilbudt seg å være avlastere en helg i måneden. Slik har det vært siden minsten var 7 måneder gammel.

 

Hadde det ikke vært for den ene helgen, så hadde jeg vært ødelagt nå. Minsten er mye syk, og jeg går også resten av året jeg begynte på, på skolen nå. Det at minsten er mye syk, har resultert i at jeg selvfølgelig har fått varselbrev om at jeg er i risikoen til å stryke.

Etter at jeg fikk minsten har jeg vært mye lei meg og deprimert, fordi jeg føler jeg ikke har noen jeg kan støtte meg opp til, noen som hjelper meg, annet enn den ene helgen i måneden. Jeg har leilighet, mye lekser og minsten å ta meg av, og ikke minst meg selv. Dagen er borte før jeg vet ordet av det, og jeg rekker ikke gjøre alt. Flere ganger har leiligheten sett ut som en søppeldynge helt til fri-helgen min fordi jeg har måttet prioritere kveldene til lekser og innleveringer, og lesing til prøver. Jeg tenker veldig veldig mye på mammaen min, fordi jeg vet hun hadde stilt opp for meg, det er utrolig trist og jeg begynner bare å gråte bare jeg tenker på det, savnet har alltid vært der, men har blitt så utrolig mye større nå fordi jeg trenger hun på det meste. Jeg husker hun sa når jeg var yngre, at den gang jeg får barn skulle hun være med på fødselen, og alt mulig. Det gjør meg så utrolig vondt, og det er egentlig så dumt av meg å tenke at ting ville vært mye bedre om hun bare var her idag. Jeg har noen venninner rundt min alder som også har barn, besteforeldrene der krangler omtrent om hvem som skal sitte barnevakt, og spørr ofte om de ikke skal gjøre noe spesielt snart så de kan passe minsten deres. Her er det ingen som spørr om de kan passe min, men jeg er fortsatt sjeleglad for at jeg har den helgen jeg har. Uten den hadde jeg vært fortapt, men skulle fortsatt så gjerne hatt en dag eller to til så jeg hadde litt mer tid på lekser og holde orden i hjemmet.

 

Mulig jeg er sytete nå, men jeg er frustrert og jeg er sliten, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og siden jeg er så sytete skal jeg være tøff å signere med nick. Selvom jeg sikkert angrer om ti minutter på hele innlegget, fordi jeg virkelig føler jeg har brettet ut om alt.... søren heller.

 

 

 

[Monajenten]

Huff, jeg fikk helt vondt av deg nå. Det må være veldig vanskelig å føle seg så alene.

 

Jeg syns ikke du er sytete i det hele tatt, det er lov å være lei seg og deppa når man har det vondt, og jeg skjønner at det er sårt for deg at dine venninners besteforeldre er så engasjerte når du ikke har noen som stiller opp på samme måte.

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, det er vanskelig å komme med noen løsning. Men jeg føler med deg, og håper det ordner seg for deg. Kanskje drømmemannen skulle dukke opp også, slik at du får noen å dele både sorger og gleder med.

 

Ang. barnefar som er det jo tydelig at han er en komplett idiot. Forstår at du angrer på at du ikke tok print screen av facebooken, men sånn som han oppfører seg, virker det som om det kanskje kan skje igjen. Da husker du nok på det. Hadde helt klart anmeldt ham om han fortsetter å komme med trusler mot deg.

 

Sender deg en klem i natten.

[Jordbærpiken]

Tusen takk, Monajenten!

 

Vil på en side ikke ha empati heller, føler litt at det kan virke som det når jeg skriver det her, men det har vært en byrde på mine skuldre i flere uker nå. Jeg har så lyst å bare finne en mikrofon, stille meg midt i sentrum og bare skrike ut hvordan jeg egentlig føler det. Pappaen min var ikke sånn i det heletatt før han møtte hun nye, hun har ikke barn heller så hun er mye mer "fri" og kan gjøre som hun selv vil, og virker som hun krever veldig mye av min pappa da også.

 

Barnefar er en annen sak, han er jeg rett og slett flau over å ha vært sammen med, han var veldig snill og ålreit før når vi var sammen, men er bare blitt sykelig sjalu, tenker kun på seg selv og gjør som han selv vil. Virker som han ikke eier en eneste ansvarsfølelse, og jeg skulle så gjerne hatt litt mer fri, stryker jeg dette året må jeg ta det på nytt igjen, og jeg orker ikke tanken på det engang.. Blir bare så frustrert, og går rundt og egentlig bare depper. Lille gutt gir meg lys i livet, og gir meg glede i de tunge periodene, men jeg skulle ønske det var mer. Og jeg kjenner en smule misunnelse når jeg ser hvor bra det går for andre. Jeg sliter jo ikke med penger eller noe slikt og burde være takknemmelig som kan kjøpe klær og mat, og har det bra sånnsett, men jeg sliter bare med energien og tiden.

 

Det klaffer ikke sammen liksom, for jeg er så sliten nå. Føler jeg har butt i veggen eller er utmattet, og akkurat nå kunne jeg gitt så mye for å bare få sove litt lenger en dag, og våkne opp til lille som var mett og fornøyd med ny og ren bleie. En nyvasket leilighet, og sammenbrettede rene klær - en skittentøyskurv uten noe som helst innhold!

[Anonym bruker]

Du må snakke med helsesøster, som kan hjelpe deg å søke avlastningshjem for gutten.

 

Gi faen i far din, han er en dårlig person og en energityv. Slutt å be han om hjelp, og fortell han at han skal ut av ditt liv hvis han ikke kan holde avtalene han har med deg og barnet.

Men si først fra til han at han burde skamme seg over å snakke som om gutten "skulle ha vært en abort" - for barnet er der, han lever og er del av livet deres, og det er ikke en teoretisk mulighet for å få barnebarn han velger bort, det er et levende ekte barnebarn. Minn han på det.

 

Eksen bør du anmelde og sørge for at han får besøksforbud. Han trakasserer og plager deg og ødelegger for deg.

 

Så må du bygge opp et nettverk rundt deg og barnet, aktivt. et nettverk av andre som har barn.så du kan gjøre noe lystbetont sammen med dem også når du ikke har avlastningshelg.

 

Ønsker deg alt det beste, og framfor alt ønsker jeg deg gode, ositive personer i livet ditt, ikke energityvene du omgir deg med.

[Jordbærpiken]

Anonym;

Hvis jeg da søker om avlastningshjem, blir vi ikke satt i registeret til barnevernet og slikt da? For det er vel igjennom barnevernet? Er egentlig veldig skeptisk til de også. Huff.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Hei Supermamma!

 

Vil bare si at du virkelig er en supermamma! Du sliter med mye mer enn det man skal måtte gjøre, og det virker som du klarer det ganske bra! Synes absolutt ikke du er sytete, man må få lov til å lufte tankene!

 

Jeg synes du skal snakke med faren din, eller kanskje heller skrive et brev til ham. Skriv det du skrev i innlegget, slik at han har det svart på hvitt, hvordan du har det, og hvordan hans valg påvirker livet til datteren hans. Fy faen for ham, unnskyld meg. Men han har absolutt bare godt av å høre/lese det! Og hvis han fremdeles ikke tar til vett, så synes jeg du skal prøve, så godt det lar seg gjøre, å la være å tenke på ham. Da er han bare en tidstyv ja.

 

Barnefaren skulle hatt seg en dask over kjeften, etter min mening. Han er tydeligvis ikke moden nok for oppgaven, så jeg tror du bare skal være glad til for at han ikke er mer deltakende, og dermed får mer innflytelse på barnet deres (ditt!!). Spar alle meldinger du får fra ham videre, og bruk det, hvis det blir nødvendig.

 

Har dere Home-start i kommunen du bor i? Familievernkontor? Snakk med helsesøster ja, helt enig! Jeg synes ikke du skal være så redd barnevernet, du stiller uansett mye sterkere hvis det kan dokumenteres at du faktisk gjør noe for å få det bedre! Og avlastere, det kan fås gjennom kommunen, med den begrunnelse at du er helt alene om ansvaret, uten nær familie som kan støtte deg, og at du er veldig sliten og dermed også får det vanskelig på skolen. Det er ingenting som skulle tilsi at du ikke er skikket til å være mor, alle hadde blitt så slitne om vi hadde vært i samme situasjon, det er jeg helt overbevist om! Du har tross alt ikke bare det fysiske slitet i hverdagen, med å passe barnet, gå på skole og alt det. Men du må jo i tillegg forholde deg til alle idiotene (unnskyld meg) du har rundt deg!

 

Så godt å høre at du har hjelp en helg i måneden, men det høres uansett lite ut når du sliter med så mye som du gjør. Finnes det noen som kunne tenkes å sitte barnevakt et par timer, noen snille nabojenter eller noe?

 

Håper og tror alt ordner seg for deg!

 

Stor klem!!

[Ubrukelige hengerumper...]

dytter

[Anonym bruker]

Jeg synes du har all rett til å klage og synes du har vel mye hengende på deg og dine skuldre.

 

Du er sterk og lyder virkelig nicket ditt med rette. Dere to kommer til å klare dere bra dere:-)

 

Skulle gjerne hjulpet med avlasting eller hva som helst, men sjangsen for at vi bor på samme sted er vel minimal....

 

Lykke til videre...

[Anonym bruker]

Du har al rett t å klage, men det e jo ikke det du gjør. Du førtel jo bare om korsn du har det. Det står det respekt av:) Æ syns du e tøff som står frem på denna måtn:) Stå på Har du undersøkt med skoln om at de dagan som du e heime med gulle det, før han e syk så kan du gjør det arbeide hjemme og få det godkjent, og at da bli fravære strøken? Det hadde æ, da æ gikk på skole og barnefarn bode 20 mil unna. Traf han bare i helgen...Fikk da strøkken fravær før intel 14 daga i skoleåre og det hjelpe på. Så da hadde æ nestn ikke fravær. Hadde sjøl en kronisk sykdom, så jor at æ fikk 14 sånei daga på mg sjøl. Så æ hadde nestn ikke fravær. og fravære æ hadde e dokumentert på baksia av vitnemålan mine. Nei stå på Du e ei super dama:) Løkke t:)

[Anonym bruker]

Heisann du bor ikke tilfeldigvis i bergen?? Skulle mer enn gjerne hjulpet deg litt om du hadde ønsket det?

[Anonym bruker]

dytt!!

[Jordbærpiken]

Ok, først og fremst må jeg nesten bare si takk for forståelse. Jeg fant tilbake til innlegget mitt og må si jeg ble lamslått når jeg leste ordene deres. Jeg trodde jeg kom til å bli slaktet som en klage-pave uten like, for jeg føler at det ikke skal så mye til her inne, spesielt når anonymknappen er tilgjengelig. Alltid har noen et eller annet å si, som kanskje ikke er så hyggelig å lese. He he. Jeg følte skikkelig for å lufte ut om dette, selvom jeg var litt skeptisk i begynnelsen, vil jo helst være litt anonym her inne. Men igår toppet det for meg, og før jeg skrev det bare gråt jeg ut og ble ferdig med det. Jeg vil jo helst være så selvstendig som mulig, å få minst mulig hjelp. Lille skal på kontroll igjen denne uken, så da skal jeg forhøre meg litt om avlastningsmuligheter.

 

Og det hjalp meg veldig å bare fortelle her, og når jeg skrev fikk jeg også tenkt igjennom selv hvordan tingene er. Og enda mer hjalp det nå som jeg så hvor mange snille ord som var skrevet her fra dere, det er utrolig deilig å føle at noen forstår, når man føler at alt bare kræsjer og man er i ferd med å gå på veggen.

 

Anonym: Jeg bor i Akershus fylke, men tusen takk uansett. Klemmer til deg. - og dere andre!

[Anonym bruker]

Godt å høre at du har det litt bedre. Det her tror jeg er det innlegget som har gått mest inn på meg her inne, var så rett fra hjertet... Håper virkelig du klarer å få orden på de som bruker opp energien din.

 

Jeg hadde tenkt å sende deg PM i natt, men du var ikke registrert til å ta i mot det...

 

Unner deg det beste, masse lykke til...

[Minimo <3]

Hei Supermamma <3

Jeg syns virkelig du er en supermamma! Jeg syns innlegget ditt var utrolig rørende og skjønner ikke hvordan folk kan være så egoistiske og tankeløse! Hadde jeg vært deg, så hadde jeg sikkert vært dau no! Syns du er så utrolig sterk!

Masse lykke til videre i livet!

mangen klemmer fra

 

[Jordbærpiken]

Tusen takk, Minimo og anonym! Jeg har ikke tenkt på å laget meg sånn profil her, men jeg har profil her nå. Nå føler jeg meg egentlig ikke så anonym ut lenger etter dette innlegget. Hehe. Men fortsatt, godt å bare slippe det løs!

[Anonym bruker]

Hei, jeg er anonym som rådde deg til å høre om avlastning. Husk: barnevernet er ikke farlig for deg. De driver med mange ting, ikke bare med tvungne omsorgsovertakelser...

 

Støttekontakt, avlastningshjem, rådgivning, tildele gratis bhg-plasser...mye annet enn fylkesnemndsaker. Og det de aller helst vil er å styrke hjemmet, slik at kvaliteten på omsorgen barna får hjemme og andre steder TIL SAMMEN er tilstrekkelig til å gi barnet et godt liv. omsorgsovertakelser er siste utvei...aller mest fordi det er EKSTREMT dyrt og fordi de ikke kan ta gode fosterhjem ut av løse lufta. Det er en stor mangel på fosterhjem i Norge. Og uten et alternativ kan de ikke fjerne et barn fra hjemmet. Det er mer ødeleggende å ikke tilby et alternativ enn å la barnet være i et dårlig miljø litt lenger. For å se litt kynisk på ting. Du skal ikke grue deg for å snakke med helsesøster om dette, med mindre du har noe å skjule.

 

Bruk de fakta du har fortalt oss: at barnefar er en person barnet bør slippe å se, fordi han er rusmisbruker, og at nettverket ditt er altfor lite (og ikke positivt nok) til å kunne brukes aktivt.

[Jordbærpiken]

Anonym 21:59;

 

Ja, jeg vet igrunn det. Men har hørt så mange skrekkhistorier om de, selvom jeg vet at de kun jobber på en positiv måte. Jeg husker ikke helt bloggadressen, men leste en blogg ofte før, om ei jente på min alder. Hun hadde jo to barn, men hun kontaktet barnevernet for avlastning og hjelp, etter som jeg forstod. De mente hun burde bruke tiden på å få ferdig utdanning, og få orden, derfor sendte de begge barna i hvert sitt avlastningshjem. Hun så barna bare 1-3 timer (mener jeg å huske) hver 14 dag, med tilsyn. Etter som jeg har skjønnt hadde hun ingenting de kunne ta hun på, og virket som en ålreit jente. Selv har jeg ingen ting å skjule, men er veldig redd for at lille gutt skal være hos noen jeg ikke kjenner, hos familien han er hos nå får jeg både flere sms'er og mms'er igjennom hele helgen, med bilder av han, når han har lagt seg og når han stod opp, hvor mye han har spist og generelt om hvor flink han er. Jeg synes det er veldig deilig å ha litt oversikt over hvordan det er med han, og tanken på at han kanskje er hos et ukjent hjem nå og da er litt skummelt for meg. Jeg liker å ha litt kontroll på at alt går som det skal, og jeg er jo også veldig redd for det at jeg blander inn andre i mitt liv. Ja, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det jeg.

Det skader ikke å snakke og høre litt om det heller, så jeg skal ihvertfall høre hvordan muligheten er! )

[Anonym bruker]

Du er en ordentlig supermamma. Synes du har møtt mer motgang enn du skulle vært nødt til.

 

Skal ikke ta fra deg motet her, bare litt om min situasjon tidligere. Når jeg var alenemor og ba om avlastning, fikk jeg spørsmål om jeg hadde famile som kunne hjelpe meg, noe jeg da nesten ikke hadde, ikke som var intressert i å ta han hele helger/netter i allefall.

 

Håper bare ikke at de sier du ikke kan få hjelp, om du infomerer om den avlastningen du har.

Kanskje de foreslår at de du får hjelp hos kan ha han oftere. Om de sier noe slikt, kan du jo kanskje være forberedt å spørre de om de er interesserte? Kan de kanskje ha han en ettermiddag i uka også?

Om de kan være interesserte i å ha han mer, men kanskje ikke har økonomi til det, så kan barnevernet lønne de for å ha han.

 

Kanskje det blir dumt for barnet dersom han skal være i 2 ulike avlastningshjem. Blir jo ikke helt det samme som å være hos familie dersom det ikke er det.

 

Legger merke til at du skriver din avdøde mors familie, det er jo faktisk din familie da.

Har du god kontakt med din mors evt søsken og deres barn?

 

Om du har god økonomi som du nevner, så kan du jo kanskje ha en fast avtale med en barnevakt som kan ta barnet med ut noen ettermiddager i uka.

 

Håper alt ordner seg for deg.

[Jordbærpiken]

Anonym 22:25

 

Familien til venninnen til mammaen min er det som avlaster, kan hende jeg skrev det på litt feil måte. Altså venninnen til mammaen min, og hennes mann. Venninnen til mamma og jeg har snakket om det, at hun gjerne skulle hatt han mer, men hun tar voksenopplæring ved siden av jobb, og har 3 barn fra 14 år til 19. Så hun vet ikke om hun har muligheten til å ha lille noe mer enn den helgen i måneden, har hendt at hun har kommet når det har vært kjempe krise når hun har hatt mulighet og hun har også sagt at hun kan være kontaktperson i barnehagen så hun henter han der om det skulle være noe og de ikke får tak i meg, så hun er veldig god å ha og jeg er veldig takknemmelig for det jeg har nå også. Selvom det er slit når jeg vet at hvis barnefar hadde vært litt mer voksen og ansvarsfull, ikke minst smart, så hadde han hatt han annenhver helg og en dag i uken, noe som hadde hjulpet veldig, da hadde jeg også sluppet unna så mye stri og alt hadde trolig gått betraktelig lettere.

[Anonym bruker]

ok. misforstod litt da;)

 

Håper i allefall alt ordner seg for deg.

 

anonym 22.25.

[Anne-B.]

Ta kontakt med homestart i din hjemkommune. http://www.home-start-norge.no/Default.aspx?ID=7

 

Du er ikke sytete, du har bare fått nok. Det du har gått gjennom, er det ingen som fortjener. Lykke til.

[Anonym bruker]

Det er slitsomt å være alene med et lite barn. Det du skriver kan minne mye min opplevelse av det første året. Mye sykdom, en mor som sier "det skulle du tenkt på før du fikk barn" om jeg spørr om hjelp, trøbbel med barnefar osv osv osv. Lista er lang.

Du har lov å være trøtt og sliten, du har lov å lufte tankene dine. Det er ikke lett å være mor, men aldri få noe særlig hjelp. Håper du klarer å kose deg de få helgene du har fri.

 

Over til skolen.

 

Jeg har ikke lest svarene du har fått her, så det kan være det er noen som har skrevet noe av det samme, eller kanskje du vet dette fra før.

Og dette gjelder visst du går på videregående skole.

Har man barn med sykdom slik at man må være mye borte fra undervisningen, kan man i slutten av året få slettet 14 dagers fravær. Dette må du søke til skolen din om. Snakk med kontaktlærer eller en rådgiver.

 

Jeg går selv på videregående, og har et barn på 2 år. Jeg får veldig god tilrettelegging med hjemmestudie osv. om jeg har bruk for det. Du burde ta det opp slik at du ikke risikerer å stryke i fagene dine. Det skaper bare hodebry og mer arbeid for deg om du må ta de opp igjen senere.

 

Lykke til )

[Anonym bruker]

Jeg skulle også ønske at jeg kunne hjelpe deg, men vi bor for langt unna hverandre.

 

Du burde virkelig vise det du har skrevet her til faren din. Kanskje han får en liten tankevekker.

 

Helt enig med de andre at du er en ordentlig Supermamma. Men selv supermammaer får nok iblant. Håper ting ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

Vil bare si; masse lykke til! Det fortjener du nå!

Klem

[Anonym bruker]

Hei hvor i Akershus bor du?Jeg bor på Jessheim og vil mer enn gjerne hjelper deg litt om du hadde ønsket det?