En 1. eller 2.klassing i vogn!!

[Joikaboll@]

Til HI og den anonyme med langt svar.

 

Vi har hvert åpne fra dag en, mini her begynner på skolen til høsten, han skal gå på en gruppe med 3 andre barn med samme problematikk. Diagnosen her er barneautisme, han har toppscore på alle tester, så han fungerer veldig dårlig i hverdagen.

 

Vogna vi har er en Baby Jogger SN100 Sving

 

http://www.handicare.no/handicare/pages/Product____154328.aspx?epslanguage=NO

 

Veldig fornøyd med den altså, sitter godt i den og enkel å trille. Det beste, som Oscar selv syntes, er kalesjen, den er stor og kan dras langt nedover så han slipper at folk ser på han.

Vi kommer til å bruke vogn så lenge det er praaktis nødvendig. Alternativet er jo å være hjemme.

[Anonym bruker]

Ja, hun fikk diagnose veldig tidlig til å være jente... Hun fikk diagnosen rett før hun ble seks år. Utreder hadde aldri diagnostisert ei så lita jente med asperger før, og han sa rett ut at det hadde tatt mange år og komme til riktig fagpersonell for diagnostisering, dersom ikke vi selv hadde visst på forhånd at det var asperger syndrom. (Vi har det i familien, så vi kjente det igjen, og skjønte det da hun var omtrent fire år - men det tok omtrent to år likevel å komme til utredning...)

 

Min jente sier også ofte et klart og avvisende nei først, til alt hun ikke vet hva innebærer eller som kommer uventet på henne, men når hun får vennet seg til tanken og ser mer hva hun har sagt nei til, så vil hun ofte likevel. MIn jente er også sjenert og rolig i begynnelsen, men hun kan bli ganske herjete og vill når hun er trygg.

 

Min jente lærer også mye av lillesøsteren sin, når det gjelder lek. Lillesøsteren er vel egentlig den eneste hun leker brukbart med. Lillesøsteren er jo vant til at hun er som hun er. Alle andre blir frustrerte når de plutselig blir avvist, når jenta mi får et nytt innfall og plutselig leker en helt annen lek eller når hun avviser deres innspill i leken konsekvent... Synes dette er veldig vanskelig, for hun bør jo få trening i å leke med andre, men samtidig er det så slitsomt for oss foreldre, og det går jo så dårlig... Hvordan gjør dere dette?

 

MIn jente skjuler også alle følelsene sine, bortsett fra når hun er sammen med oss, da er hun som en eksplosjon av positive og negative følelser. Akkurat som din gutt, er vel det eneste som merkes på min jente, at hun er "uoppdragen", "utakknemlig" og "frekk"... Ikke så morsomt å være foreldre da... Til og med ppt-kontaktpersonen sa "Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg tenkt at hun var en skikkelig uoppdragen unge..."

[Anonym bruker]

Kjenner igjen det du skriver ja. Sønnen har fått velge selv om han vil leke med andre barn i feks helger. Aller oftest sier han nei, men sånn ca en gang hver 2.måned vil han leke med en kompis fra bhg. For noen uker siden var både han og lillesøster hos denne kompisen samtidig. Da sa han etterpå at han lekte mest alene for kompisen liker å leke med mindre barn. Stakkars gutten min... Men vi trener altså ikke noe spesielt på det sosiale. Dessverre har det ikke blitt sånn, vi har ingen energi. Nå skal vi søke avlastning, da kan vi kanskje få mer overskudd til å gi han mer spesialtrening eller liknende.

 

Jeg har forresten også merka at hans fettere kan bli litt irriterte på han når de leker sammen. Den ene fetteren er syv år og den andre ti år. Sønnen sier jo plutselig ord som han har hørt og det kan de bli irriterte på. Om sønnen går rundt og sier "hårspray" uten grunn Fetterne vet ikke om diagnosen. Det er visst litt sånn "hysj hysj" her i familien for de har litt vanskelig for å tro på den tydeligvis. Så nei, det er ikke alltid like gøy å være forelder når så og si alle maser om strengere grenser etc.