En kommentar til knipsedebatten. Min opplevelse.

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne komme med en komentar til den debatten som gikk tidligere i dag om hvorvidt det er greit å knipse barn på fingrene eller ikke. En diskusjon jeg forøvrig har sett mange ganger her inne.

 

De som argumenterer for "små" fysiske avstraffelser sier alltid at barnet ikke blir skadet, og ikke får vondt. Det kan så være. Men dere vet allikevel ikke hva det gjør med barnet.

 

Jeg har et godt forhold til foreldrene mine, og er veldig glad i dem. Det var jeg også som barn. De var gode foreldre, og strakk seg langt for at barna skulle ha det bra. MEN: de dasket søsknene mine og meg på rumpa. Det skjedde ikke ofte, og bare i situasjoner der vi var skikkelig sinte og skrek og bar oss. Kanskje det skjedde 10-15 ganger i løpet av barndommen, jeg vet ikke. Det skjedde spontant, utenpå klærne, og gjorde aldri vondt. Men det er det mest ydmykende jeg har opplevd noen gang.

 

Jeg var alltid redd for at det skulle skje når vi kranglet, og jeg var så forferdelig skamfull når det skjedde. Jeg hatet det når de ansatte i barnehagen ga meg en vennskaplig klapp på rumpa når vi skulle gå ut, jeg forbandt det med dyp skam. Og som voksen føler jeg det fremdeles slik. Det tok mange år før jeg lot kjærester ta på rumpa mi. Dasking hater jeg fremdeles, selv om det er på tull.

 

Jeg har to søsken, og ingen av dem har liknende opplevelser med daskingen. De huser knapt at det skjedde, og har ikke tatt noen skade av det. Jeg kan ikke gi noen forklaring på hvorfor jeg reagerte så annerledes enn dem, men slik er det.

 

Foreldrene mine drømte garantert aldri om at jeg skulle reagere slik. Ført som voksen har jeg fortalt dem det, og de reagerte med overraskelse og fortvilelse. For dem var det en måte å prøve å bryte opp i en rasende unges reaksjoner. For meg var det ren ydmykelse og skam. Antakelig var det følelsen av å være såliten og helt overgitt dem som var større.

 

Dere som forsvarer litt dasking/knipsing/klyping vet heller ikke hvordan barnet deres reagerer. Ønsker dere å bli husket som den som påførte det stor skam og ydmykelse? For det er det en mulighet for at dere gjør.

[Anonym bruker]

Verdt å lese for knipseretardene.

[Lilje Sille ♀♀♂]

Har du link til knipsedebatten?

[Anonym bruker]

http://www.dinbaby.com/forum/thread/141622162

 

Jeg er forresten HI i den debatten..

[Anonym bruker]

På den annen side vet du heller ikke hvem du ville vært uten den daskingen. Kansje du trengte den selv om du huser det som grusomt? Det vet vi ikke. Jeg sier ikke at det er greit, men jeg tror heller ikke at selve daskingen er hovedgrunnen til at du føler som du gjør. Det kn ha mange og sammensatte årsaker.

 

For ordens skyld, jeg knipser ikke ungene mine.

[Anonym bruker]

Hva i all verden mener du? At jeg trengte det??? At jeg trengte å føle skam rundt rumpa mi i snart 30 år? Den må du være snill å utdype.

 

Jeg VET at daskingen er grunnen til at jeg føler som jeg gjør, uansett hva du måtte mene om det.

 

HI

[Anonym bruker]

Vet du, akkurat den samme opplevelsen sitter jeg med...

 

Og garantert mange andre.

 

Mamma og pappa var aldri voldelige, men på 79-80 tallet var det vanlig å bli dasket på rumpa som straff...

 

Hater tanken på det.

[Anonym bruker]

Er så enig med deg HI. Jeg opplevde det samme, og kan fortsatt ikke forsone meg med det mine foreldre (i praksis min far) gjorde. Som hos deg ble jeg ikke slått hardt, men merkene sitter på innsiden. Fysisk avstraffelse har ingen plass i barneoppdragelsen. Det kan føre til frykt, men aldri til respekt. Respekt er gjensidig, og må fortjenes. Dette har min far innsett i ettertid, og han er lei seg nå for den fysiske avstraffelsen han utsatte meg og mine søsken for. Dette kom etter at vi alle søsknene har fått barn (som aldri har blitt slått/knipset/holdt hardt) og han ser hvor bra det går med dem.

[Anonym bruker]

nå vil jeg ikke si at det å smekke rumpa er det samme som knips/klaps på hånda???

 

Når lillebror er på vei og ta på noe han vil komme til å ødelegge/skade seg selv, gjentagende NEI, og løfting vekk fra situasjon IKKE har hjulpet, så gir man et overraskende klaps på hånda når han strekker hånda ut mot den "tingen" til slutt....Ikke for at han skal assosiere det med smerte, men han skvetter rett og slett til litt, og det i seg selv er jo en ubehagelig oppelvelse, og derfor nok til at han holder seg unna..Da gjør han det aldri igjen..Evt må man gjenta det klapset i samme situasjon en gang til eller to...Men så har han lært at der tar vi ikke....

 

Ris er for meg en fysisk avstraffelse, knips/klaps er for å avverge "katastrofe" om alterantivet er ødelagt utsyr eller ødelagt barn....Og det er overssaskelsesmomentet som er avgjørende..Ikek smerte eller skam. Og jeg er IKKE tilhenger av å gjemme unna alt og ha et "hus pakket inn i bobleplast" for at ungene skal kunne ta på og gjøre alt de vil uten faremoment...Jeg mener de skal lære at nei er et nei,- da må klaps noen gang til, og at ikke alt skal røres på/lekes med selv om det er både synlig og tilgjengelig..

 

Men det er jo selvsagt veldig greit og kunne legge skyld på hendelser i fortiden når man har "issues" i nåtiden..Det være seg lærer man ikke likte, foreldre som klapset baken, eller en storesøster som konsekvent brøt ens tillit med å lese dagboken din..Så slipper man å gjøre noe med problemene, fordi de kommer fra frotiden, de er forårsaket av andre mennesker, ergo er det UMULIG for meg og gjøre noe med disse "problemene" og jeg kan gå og syte og klage så mye jeg vil for det har jeg rett på når andre har skadet med så forferselig på sinn....

 

 

[Anonym bruker]

"da må klaps noen gang til" Merkelig, jeg har to barn som har lært at nei er nei, og at noen ting skal man være forsiktige med, uten at jeg har klapset dem. Enda du sier det MÅ til? Er nok noe feil med mine unger da ;-) Og med meg (ble heller aldri klapset til).

 

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

NN 08:42

Du virkelig ikke helt rett i hodet.

Barna lærer ikke at et nei er et nei når du klapser de på hånden. De lærer at det gjør vondt/er skummelt å bli klapset derfor gjør de det ikke igjen. Du vinner ingenting med den fremgangsmåten.

 

Man må faktisk forandre livet sitt når man får barn, dvs flytte knuselig gjenstander høyt opp, passe ekstra godt på når man har fyr i peisen osv..

[Anonym bruker]

Jeg vet ingenting om hva du trengte eller ikke trengte. Du kan ha vært et englebarn eller et troll. Poenget er at du ikke vet hvem du hadde vært i dag om foreldrene dine hadde brukt andre metoder.

Du sier også at dine søsken hadde en hlt annen oppfattning av daskingen enn deg. Dermed må det også være andre momenter som spiller inn.

 

Foreldre må bruke noen metodet i oppdragelsen. De aller færreste barn føler skam for hendene sine selv om de ble knipset noen ganger som barn.

[Anonym bruker]

Utrolig lydhøre barn du har, ja..VIl si det..Mellom 0 og 2/3 år så VIL de ikke høre på nei..De skjønner det så godt etterhvert, men jeg har barn som VIL teste grenser, de VIL se hvor langt de kan "dra den" før mamma og pappa reagerer, og de VIL bestemme selv,- ikke minst...SÅ at dine barn ikke vil slike ting finner jeg nesten bekymringsverdig. Jeg er GLAD mine barn er selvstendige, har lyst til å prøve ting selv og tester grenser..Det være seg min og pappan sine grenser eller egne grenser...SLitsomt noen gang, ja,- men det er normalt og det betyr at ungene mine er trygge på seg selv og oss....

 

Time-out fungerer HELLER ikke prevantivt. Tro meg, det er ikke knips med en gang de sikter pekefingeren inn mot bryteren på stekeovnen, eller stereon...Det er nei, mange gang,- så taes de VEKK fra situasjonen og man forteller ikke ta der...SÅ har vi noen gang prøvd og sette i "timeout", men fortsatt så prøver de seg ofte.....

 

Det er dette med å teste grenser....

 

Men er samtdig enig i at det er en lov som forbyr knips og klaps.....FOr jeg tror det legger lista så mye, mye lavere om man ser folk som knipser/klapser unødvendig mye, vel hardt osv osv... At folk tør si ifra fordi man vet at et klaps egentlig ikke er lov, også får "eksperter" komme inn og sjekke om det er noe mer en normal "Knipsing" på gang i den familien.

 

Og jeg synes det er et hån mot de som virkelig blir mishandlet av sine foreldre og snakke om psykiske sår av en barneoppdragelse som var regnet som helt normalt og som var til barnas beste og som for mange barn har vært nødvendig. Derfor blir jeg litt ekstra amper når noen skriver slike innlegg. Ødelagt for livet av et klaps på baken..HAdde det ikke vært klaps på baken, ahdde man sikkert hatt "sår i sjelen" fordi forelde ikke brydde seg nok, ikke lære en konekvens av handling osv osv.....Noen skal være offer okke som.

[Anonym bruker]

Selv blitt klasket på rompa som barn. Født tidlig 80-tallet. Har aldri hatt noen problemer med dette. Kommer aldri til å få problemer med dette. Og kan ikke forstå at folk med god kontakt med sine foreldre, som aldri har gjort deg noe vondt utennom dask på rompa, kan slite så mye med det i ettertid.

Jeg synes ikke man skal forandre på hele hjemmet når et barn kommer. Jeg har aldri flyttet på tingen. Farlige tingen som peis, kniver etc er noe annet. Men duker og pyntegjenstander bør stå som før.

[Gjest Mylian med twins]

J*eg vet hvordan du har det. Det mest ydmykende var å bli lagt over knærne og få ris. Jeg blir kvalm når jeg tenker på det den dag idag. Jeg var så redd, og det var så pinlig. Jeg liker ikke å bli dasket på rumpa jeg heller, kjenner en slags aggresjon når det skjer.

[Anonym bruker]

Har en gutt på 4 år, han som alle andre barn kan være en skikkelig utfordring av og til.

Har aldri knipset på fingrene eller brukt time out.

 

Er heller for at ting han gjør i negativ forstand får konsikvenser.

Feks inndragning av lørdagsgodt osv..

[Anonym bruker]

Hvor leser du at mine barn ikke er selvstendige, ikke pusher grensene og ikke vil gjøre tings om kan skade dem? Skrev bare at vi klarte å lære dem hva de ikke skulle gjøre uten å klapse dem, ikke at de aldri testet grensene.

 

Men kanskje noen av oss tåler at barna er selvstendige og tester grenser uten at vi føler et behov for å finne den beste måten å straffe dem for det på? Det er jo faktisk en viktig del av utviklingen, så skjønner ikke hvorfor de absolutt skal "knuses".

 

Særlig yngste vår er veldig selvstendig og har et skikkelig temperament, eldste har hatt noen ordentlige runder med trass og raserianfall, allikevel har vi faktisk ikke hatt behov for å slå dem for å lære dem ting.

 

At vi snakker sant når vi sier at man får vondt av å ta på varme ting har begge f.eks lært seg ved å ta på varme ting selv om de fikk beskjed om at de ikke skulle gjøre det. Da lærte de hvorfor, og passer seg. I stedet for å passe seg fordi de er redde for å bli klapset til.

[Anonym bruker]

Jeg ble også klasket på rompa da jeg var liten, det var ikke ofte det skjedde, men jeg husker at det skjedde. Jeg har ikke fått varige men av dette, men jeg er helt imot både klapsing på baken og knipsing på fingrene. Datteren min er 1 år gammel og har allerede lært at et nei er et nei. Hun har vært veldig glad i å ta i kattematen for eksempel, men hver gang hun nærmer seg har vi sagt nei! og hun har stoppet opp. Om hun likevel får tak i maten, tar jeg det bare fra henne, og flytter henne fra hele situasjonen. Jeg ser virkelig INGEN grunn til å knipse på fingrene. Barna blir jo bare redde, og skvetter av denne knipsinga. Eneste de lærer er at de får vondt/blir skremt, ikke noe annet enn det.

[Anonym bruker]

0842 her igjen..

 

Jeg har ALDRI slått mine barn. Det er ikke smerten i knipset som gjør at de ikke gjenter, det er overraskelsen, og det å bli skremt er en ekkerl følelse..Men ikke noe skummelt...

 

Jeg har og kommer ALDRI til å rise barna, hverken med et lite klaps på baken eller å legge de over knærne og rise de... Jeg slutter og gi knips den dagen jeg vet at de skal forstå når jeg forteller HVORFOR de ikke skal gjøre ditt og dat..Om de DA ikke hører på så blir det straff, i form av ikke mer TV den dagen, vi leser ikke på senga den kvelden, eller hun får ikke dra på det besøket hun skulle..Det viktigste er at "straffen " er klar for ungene FØR de gjør det som er galt, og at den gjennomføres med en gagn om de ikke hører etter..Og inndra lørdagsgodte om de gjør noe galt på mandag er så lite pedagogisk rikitg som man kan få det...Barne vil ikke skjønne at det er for det hun/han gjorde på mandag, det blir en straff for "Ingenting":.....De kan SI de skjønner de er uten godt pga det de gjorde på mandag, men de forstår virkelig ikke den sammenhengen....

 

Jeg knipser eller slår ikke når de slår seg vrang eller krangler seg mellom eller slike ting..Da taes de bort fra situasjonen.Det er kun i spesifikke tilfeller hvor de er i ferd med å skade andre, seg selv eller gjenstander...SÅ kan man diskutere seg blå om det er bedre at de lærer seg ved å brenne seg, enn ved å få et smertefritt knips en gagn eller tre på hånda.. Knips er ikke STRAFF, det er en handling som skal gjøre at ungene ikke utfører en handling, som når de blir eldre, vil medføre straff..MEn før de er så gamle at de skjønner sammenheng handling/straff så brukes knips...... En 1 åring skjønner ikke at du tar fra ham koseteppet han alltid går med, fordi han trykket og greide og sprende stereoanlegget, for å si det sånn....

 

 

Har selv fått ris som straff og knips og klaps i mer "aktiv" oppdragelsesform av mine foreldre.....ER jo barn av 70-tallet..Men aldri tatt noe skade av det..OG igjen, det er en HÅN og bagatellisering av alle de barn og nå voksen som HAR blitt og BLIR mishandlet av sine foreldre at dere er "skadet for livet" av et knips......Jeg synes dere skulle skamme dere rett og slett....Dere er de som er syke i hodet,,...For dette er helt på kanten av hva jeg synes man skal kunne si.. Av respekt for VIRKELIGE ofre av foreldrevold....

[Anonym bruker]

Jeg har et barn som tester grenser langt utover det som er vanlig for alderen. Jeg ville aldri drømme om å synke ned på et så lavt nivå at jeg knipset eller klapset han. Da har man feilet som ansvarlig forelder.

[Anonym bruker]

At du synes det å skremme barnet ditt er en god oppdragelsesmetode sier jo en del om hvem du er. God bedring.

[Anonym bruker]

Hva med å fjerne barnet fra gjenstanden eller gjenstande fra barnet? Argumentér så mye du vil, det du gjør er fortsatt ulovlig.

[Myrnixa]

Hvis det er overraskelsesmomentet som er det sentrale i "knipseteorien", så burde du komme langt nok med å si "BØ"...

[Anonym bruker]

Ja, ikke sant. Men syns det er et pussig forsvar av fysisk avstraffelse, at det ikke er det at det skal være vondt som er poenget, men at man skremmer ungen (ikke nok med at det er fysisk, det er visst et poeng at det skal være en psykisk avstraffelse i tillegg).

[Anonym bruker]

Jeg var verken et englebarn eller et troll, jeg var et ganske normalt, men litt engstelig, barn. Jeg tror ikke klapsingen har endret personligheten min, så jeg hadde nok ikke vært en annen i dag om de hadde latt det være. Men jeg hadde kanskje hatt mindre skamfølelser knyttet til rumpa mi. Og det er bare rumpa jeg har denne følelsen for, ingen andre deler av kroppen.

 

Søsknene mine er andre slags personligheter enn meg, og det påvirket antakelig opplevelsen deres. Jeg var, som jeg skrev, et litt nervøst og følsomt barn. Kan vel være personligheten min som gjorde at jeg reagerte som jeg gjorde. Men hva så?

 

Tror ikke barn som knipses føler skam for hendene, eller at barn som får ørefiker nødvendigvis føler skam for kinnene sine. Men de kan føle skam. Min venninne fikk ørefiker, og hun føler dyp skam når hun tenker på det, selv om det ikke er knyttet til kinnene.

 

Foreldre må bruke noen metoder i oppdragelsen, ja. Men hva skal man oppnå med disse "fysisk avstraffelse light"- metodene. Det skal ikke gjøre vondt, skriver dere som er tilhengere. Neivel, hva er det med det som er så saliggjørende, da? Makt? Ydmykelse?

 

HI