Oppskrytt å være mamma?

[Anonym bruker]

Jeg opplever det ikke slik, at mødre bare snakker om det rosenrøde. Jeg og mine venninner snakker om det positive og det negative. Men når morsfølelsen er på plass tåler man så utrolig mye slit og utrolig lite søvn. Er ikke morsfølelsen der, er det sikkert tøffere. Og det er fremdeles tabu å føle det slik, men det er helt normalt.

Med mennesker som ikke er mine nære venner sier jeg gjerne det som er positivt, hva de kan nå osv. Det er nå gjerne sånn mennesker fremstiller familien sin utad, ikke bare barna sine. Men jeg har aldri lagt skjul på at jeg er kjempesliten til tider.

Jeg kan love deg at alle mødre, enten de er lykkelige eller ei, er slitne og trøtte fra tid til annen.

For meg handler det ikke om hvordan jeg har det men om hvordan jeg tar det. Jeg har det travelt og er ofte sliten, men jeg er så glad i barna mine at lykkefølelsen veier opp flerfoldige ganger for søvnmangel. Blind kjærlighet:-)

[Anonym bruker]

:( Jeg sier ikke dette for å være fæl, selv om det kanskje kan oppfattes slik. Men det er ikke noe hyggelig lesing dette. Jeg er oppslukt av jenta mi, som nå er tre år, og blir bare mer og mer oppslukt for hver dag som går. Jeg gjør alt i beste mening for min datter og overøser henne med kjærlighet, kos og kunnskap. Men hva er det som gjør at man ikke kan gjøre dette og SAMTIDIG ha et sosialt liv?? Dere som er i et parforhold har da mulighet til å være sosiale og ha hobbyer selv om dere er foreldre vel?? Så lenge man ikke er alenemor så er det vel fullt mulig å få litt alenetid eller være impulsiv en gang i blant dersom dere er sammen med en oppegående mann! Noe av det verste et barn kan oppleve er å være "en byrde" for sine foreldre, så jeg håper dette er private tanker som dere ALDRI noen gang kommer til å dele med deres barn.

 

Uansett, håper at forholdet til barna deres blir bedre etterhvert og at dere til slutt ikke vil tenkte at det er oppskrytt å være mamma:(

[malingus]

Tror ikke vi skal bekymre oss! Selv om vi gjør det...

Hadde nok fått et rosenrødt inntrykk jeg og. Eller det lille inntrykket jeg hadde fått. Ingen av mine venner hadde barn. Først nå 2,5 år etter at jeg fikk, får den første av mine venner fra før sitt første barn. Så visste vel ikke så mye, men inntrykket var nok litt for lyserosa ja.

Selv om man visste det ville bli slitsomt og. Var forberedt på det (så langt det er mulig), men visste ikke hvor slitsomt eller på hvilken måte. Eller hvilke konsekvenser det ville få.

 

Ja det er tabu å si at en ikke føler en passer helt inn som mor, at en ikke strekker til eller rett og slett synes det er kjedelig.

Var usikker da jeg skrev innlegget om jeg faktisk skulle tørre å signere... Men wtf! Det er jo sannheten! Og heller ikke unormalt.

 

[Anonym bruker]

Det er vel mest den manglende lykkefølelsen som bekymrer disse mødrene, ikke hva de ikke kan gjøre sosialt.

[Anonym bruker]

Man får være impulsiv en gang iblant.. da er det ikke å være impulsiv. jeg har en baby, så jeg vet ikke hvordan det blir om ett år. kanskje blir det bedre.

 

men det er sant, det er ikke mangelen på det sosiale liv, det er mer den altoppslukende, herlige lykkefølelsen. den følelsen mange beskriver som fantastisk. det er den jeg er ute etter. det er den jeg mener er oppskrytt.

 

Jeg overøser også barnet mitt med kjærlighet. Jeg gir henne all oppmerksomhet hun vil ha, selv om jeg bare vil ha alenetid. Jeg ammet henne, selv om jeg ikke liker amming, fordi jeg var i den tro at det var det beste for barnet. Jeg setter henne alltid først, fordi det er naturlig for meg og fordi jeg har lyst. Jeg har kjøpt bøker som hun skal få lese når hun bli større. Jeg leser i babybøker og interesserer meg for henne. Så det er ikke det.. men at jeg er opp etter ørene forelsket og i skyene, det er ikke sant!

 

HI

[Anonym bruker]

Men vet du hva? Det er helt greit at du har det sånn, og det er mange som har det på samme måte. Lykkefølelse er ikke målbart, det er en individuell følelse. Jeg ville heller hatt deg som mor enn en uansvarlig mor med mye lykke i seg. Du virker som en ansvarsfull og kjærlig mor, slapp av og la ting komme naturlig:-)

[Anonym bruker]

men for å avslutte det hele, for nå skal jeg legge meg før det blir morgen igjen: Jeg var inne og titta på jenta mi som sover så søtt i senga.

Det knyter seg i hele magen. Jeg får helt vondt av å tenke på det jeg har skrevet, selv om det er sant.

Hun er så utrolig vakker der hun ligger og sover, og jeg kjenner at jeg blir litt forelska. Så helt på jordet er jeg ikke.

 

Så får vi se når hun våkner før sola står opp, hva jeg tenker da

 

[malingus]

Selvfølgelig sier jeg ikke dette til datteren min!

Når hun en dag blir voksen, og vi skulle snakke om det å være mor, vil jeg nok derimot ikke legge skjul på at jeg syntes det var tøft og slettes ikke bare morsomt.

 

Jeg sier mange ganger hver dag til datteren min at jeg er gla i og elsker henne. Kysser, klemmer og er fysisk med henne. MEN, jeg synes det er drittkjedelig å være alene med henne en hel helg. Bare hun og meg. Er dessverre ikke den som hopper i fjellstøvlene, slenger ungen i bæremeisen og løper til skogs med pølser og kakao i all slags vær. Blir ofte til at vi ikke finner på så mye. Ihvertfall ikke på vinteren, da jeg ikke synes det er så gøy å sitte kald ute i snøen og se på at datteren min kaver rundt, detter og ikke kan gjøre noenting selv pga all snøen. Suger også når det kommer til å vite hva jeg skal kle på henne i så og så kaldt vær. Jeg har funnet ut at jeg er en myyye bedre mor, når jeg er sammen med andre.

 

Angående det å ikke kunne være så impulsiv lengre. Selv om man er i et forhold, er det ikke like lett nåe man har fått barn. Ikke minst fordi man er mye mer sliten enn før. Og da orker man ofte ikke, selv om en har lyst. Men faktisk, til tross for at jeg er alenemor, og egentlig har svært liten fritid uten jenta mi (fri fra jobb OG barn kun hver sjette helg), har jeg først nå fått reist på et par lenghelg-turer til byer i Europa. Alene! Og det har vært gøy! Da følte jeg at jeg levde litt igjen.

Jeg trenger mer enn min datter for å kjenne at jeg lever og har det bra.

 

Men, så lenge man ikke sier eller gjør noe som påvirker barnet negativt, hvorfor må vi slutte å tenke slik?

MÅ man elske å være mamma for å være en god nok mamma?

Må jweg forandre personlighet for å være bra nok?

Er jo nettopp slike som deg som gjør at det er tabu å si disse tingene. Bare for å gi deg noe å tenke på...

[Anonym bruker]

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Vel.. For at man skal være lykkelig så må man gjøre en innsats selv og ikke bare sitte å vente på at alt skal komme av seg selv. Det viktigste er å begynne å legge merke til de små tingene i hverdagen, og slutte å fokusere på hvordan ting kunne ha vært og hvordan ting var. Negativ tenking gjør at man bare tenker mer og mer negativt, og til slutt har man en ond sirkel. Fokuser på det som er bra og slutt å vær så opptatt av hva andre sier og gjør! Slapp av og ta en dag av gangen. Barn er den største gaven i livet og minner oss på hvor enkelt og herlig livet kan være!

 

 

 

[Anonym bruker]

Det har ikke falt deg inn at det er nettopp det at du ikke finner på noe med datteren din som gjør at det er så fryktelig kjedelig da? Når en først har kommet seg ut eller i gang med en aktivitet så er det faktisk ganske morsomt:) Det å få muligheten til å leke og tulle og tøyse, og ikke minst være litt barnslig igjen er jo kjempe gøy! Nå vet jeg ikke hvor gammelt barnet ditt er, men dersom hun er 2-3 år så er det jo myyye man kan finne på inne også. Bygge duplohus, tegne, male, leke med kitt, lese bøker, bygge hytter (med tepper), leke med dukker osv. Men du kan jo trøste deg med at nå går det mot vår og lysere tider og da blir det mye kjekkere å være ute:) I tillegg hjelper litt sol både på humør og energi:)

 

Men hvordan kan du si at det er slike som MEG som gjør at dere ikke kan snakke om dette? Dette en åpen debatt der spørsmålet var: er det oppskrytt å være mamma, og da må vel jeg også få ytre min mening? Det er ikke slik at jeg går rundt og snakker negativt om folk som tenker det samme som deg, men jeg sier som jeg tror, at den følelsen vil komme med tiden.

Men en ting vil jeg råde deg til, disse tankene dine bør du holde for deg selv også når barnet blir stort. Å fortelle at det er mye arbeid med barn er ok, men resten ville jeg ha utelatt. Alle barn, både store og små, ønsker aller helst å tro at deres foreldre ikke har tenkt negative tanker om dem.

 

Uansett, du vil nok snart få oppleve den herlige morsfølelsen du også, for det er ikke noe som er oppskrytt, men noe som kommer av seg selv og en følelse som jeg håper alle får oppleve.

 

 

[malingus]

Poenget mitt var at du synes så synd på oss, synes det var fælt (??) å lese og ønsket at det skulle forandre seg.

Da får man jo følelsen av at det man føler er feil, og at man ikke burde tenke som man gjør. Og da får man jo ikke lyst å fortelle dette til noen.

Men helt klart, det er en åpen debatt!

Men det gjaldt vel mer lykkefølelsen "alle" mødre får, enn selve det å være mamma.

Jeg synes det er greit, ofte fint og morsomt å være mamma.

Men noen ekstatisk lykkefølelse? Nei!

De aller første uken jo, men etterhvert som ting gikk seg til og ble hverdag, så gikk den fort over.

 

Joda, det er ting å gjøre. Vi leker da litt med plastelina, tepper og duplo. Men blir også mye til at hun leker alene, mens jeg gjør andre ting. Men det har hun jo bare godt av også.

Tenker at så mye som de aktiviseres i bhg, så mye som skjer der, så har barn godt av å kjede seg litt og leke selv hjemme. Så det har jeg ikke så dårlig samvittighet for.

Men jo, ofte er jeg bare for sliten til å sette igang med aktiviteter. Måtte rydde av det overfylte spisebordet for å legge på voksduk og leke med plastelina eller fingermaling... Dra frem tepper og enda fler leker for å lage telt rett før sengetid... Nei på vanlige ettermiddager blir det ofte ikke så mye sånt.

Men hele helger alene med henne er slitsomt jo. Jeg orker ikke leke hele dagen, men det gjør hun. Jeg greier ikke holde samme energi og aktivitetsnivå som henne. Jeg blir trøtt og lei etter en stund.

Men ja det blir bedre til våren og sommern. Lettere å komme seg ut og enklere for henne å leke ute.

 

Men hvordan kan du si så skråsikkert at denne morsfølelsen kommer etterhvert? Dessuten, jeg har morsfølelser, bare kjenner meg ikke igjen i denne (i mine øyne) overdrevne lykke. Jeg tror ikke alle opplever det slik som du beskriver. Tror ikke at det er noe som kommer av seg selv naturlig til alle.

 

Egentlig bare lei av å høre om alle som snakker om hvor gøy og fantastisk alt sammen er. Som påstår at de ikke engang blir slitne av ungene, for de er jo såååå søøøøte...Folk som snakker om frivillig barnløse som om det skulle vært synd på dem. At barn alltid vil gjøre ting bedre. Som snakker om at alt er så naturlig.

For det er bare bull! Sånn er det ikke for alle!

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke å si at jeg ikke har morsfølelse, for det har jeg. Og jeg mener ikke å si at det kjempekjedelig å være mamma, selv om dagene er någenlunde like.

Jeg bare synes ikke det er superfantastisk. Det er ikke SÅ stort som noen liker å fremstille det, eller som mange opplever det.

Jeg liker å være mamma, men legg merke til ordet jeg bruker: oppskrytt. Altså, det er masse bra, men jeg har hatt sterkere følelser for andre ting enn å være mamma.

Jeg var mer forelska i samboern min, enn jeg noen gang har vært i dattera mi. Jeg synes det er en mye større følelse å være forelska i noen andre, som man bare møter tilfeldig, også blir man et par, flytter sammen... jeg synes det er stort.

 

Jeg synes det at vi har lagd et vakkert barn sammen er stort, men jeg hadde ikke trodd at det skulle føles så "vanlig". Jeg synes det føles mer ordinært, hverdagslig og naturlig (kanskje feile ord å bruke), enn det føles fantastisk.

 

Vi er nok alle forskjellig som noen allerede har nevnt. Det er vanskelig å måle noe som helst. Vi har alle forskjellige forutsetninger for hvordan mammarollen blir. Og malingus: Jeg tror det er helt unødvendig å skal aktivisere barna til enhver tid. De trenger å kunne drive på for seg selv også. Jeg synes du høres ut som en god og jordnær mor. Viktig det du sier at livet dreier seg om andre ting enn barnet ditt også.

 

HI

[Anonym bruker]

Jepp. Det er oppskrytt både det å være gravid, og å være mamma.

[Anonym bruker]

jeg kjenner meg ikke igjen i innlegget ditt. Jeg virkelig forguder barna mine:)

 

Da barna mine var under ett år klarte jeg såvidt sove borte fra de et døgn. I dag er de 3 og 4 år og jeg har fortsatt problemer med å være borte fra de. Jeg savner dem med en gang.

 

Men jeg synes det er herlig å ha en dag for seg selv uten barn i blant, det føles som luksus:)

 

Du trenger nok ikke legges inn:) he he, vi er alle forskjellige..og sååå forskjellige er vi nok ikke heller..

[Gjest Mylian med twins]

Hadde du skrevet dette innlegget for to år siden, da jeg bare hadde ett barn, hadde jeg tenkt at det måtte jo være noe rart med deg som ikke var helt i hundre og forgudet barna dine.

Så fikk jeg tvillinger og livet ble med ett mer hektisk og komplisert. Jeg elsker alle barna mine veldig mye men selv om tvillingene mine bare er 5mnd hadde jeg ikke hatt et eneste problem med å reise bort et par dager fra de. Første sov ikke borte før hun var 11mnd og ikke før hun ble 2 igjen, hehe. Needless to say, etter vi fikk tvillinger har eldste vært masse borte på overnatting. Gleder meg til tvillingene blir så store at de kan være litt på overnatting og. Kjenner behovet for litt "alenetid" melder seg nå ja...

[Anonym bruker]

Du har helt rett. Det er oppskrytt og veldig tbubelakt å si at dagene hjemme med småbarn ol er forferdelig kjedelige.

 

Jeg synes heller ikke det var noe særlig å gå hjemme med ungene, men når de paserer 2-3 år, a blir det morsomt.

 

Du kan ta det helt med ro. Selvfølgelig er du er ikke unormal på noen måte.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg kjenner meg igjen i dette fra når jeg bare hadde ett barn, nå med fire barn er det helt anderledes. Det er rett og slett litt kjedelig med bare en unge, hehe... Nå er dagene hektiske og livlige og jeg trives kjempebra med det selv om jeg også kan bli både sliten og frustrert noen dager. Siden morgningene, ettermiddagene og helgene som regel er hektiske, så merker jeg også at jeg er mye flinkere til å nyte tiden hjemme med vesla på 7 mnd. Nå bare flyr dagene, med eldstemann følte jeg de sneglet seg av sted. Nå er det ikke lenger oppskrytt å være mamma, det er herlig, MEN babytiden er fortsatt litt oppskrytt i mine øyne ;-) Ikke alle trives så godt med babyer og smårollinger, og har det mye bedre når barna blir større.

[Anonym bruker]

Forstår deg veldig godt jeg, men gi det litt tid! Det er veldig spesielt når barnet sier det er glad i deg, roper mamma og begynner å herme etter dine ord og uttrykk. Man får litt mer respons etterhvert

 

Men jeg vil heller aldri FORGUDE barna mine på den måten at jeg ikke kan si nei, eller ta meg en helg off!

[V.A.B]

Jeg skulle jo aldri ha unge en gang jeg, trodde hele livet mitt kom til å gå i dass. Noen her inne husker sikkert en del fortvilte og håpløse innlegg fra i fjor, jeg var rimelig uttafor.

 

Nå elsker jeg ungen min, og kunne så klart ikke vært ham foruten. Klart det fort kan bli litt rutine med små barn, min er 7 mnd og alle dagene blir fort litt like. Jeg prøver å være flink å gå ut, vi går på babysang, småbarnstreff, går på kafe med venninner som har barn, reiser litt på turer med andre venninner med barn osv.

 

Jeg er blitt av den oppfatningen at livet ikke har blitt begrenset av å få barn, bare annerledes. Jeg slenger ungen i vogna og går i stallen jeg, det har jeg gjort fra han var liten, og det er blitt en vane. Han får pent vente den timen jeg bruker på å ri, enten sover han eller så kikker han på mens han pusler med en leke. Vi venninner putter gjerne ungene i bilen og suser avgårde på "ferie", minien min har vært i oslo, stavanger osv osv og har flydd sikkert 10 ganger i livet sitt allerede.

 

Livet med barn blir hva man gjør det til, og jeg har ikke tenkt å stoppe opp bare fordi jeg har en unge:) Han MÅ bare bli med meg, for jeg gjør det jeg vil uansett, og så lenge jeg er der for ham er han strålende fornøyd.

 

Ikke er jeg spesielt hysterisk heller, jeg vasker ikke nye klær og jeg bader ikke ungen hver dag eller bryr meg om en smokk som deiser i gulvet. Ungen ligger nå på gulvet og spiser på alt mulig likevel.....

[serin@]

Tror ikke det er noe galt med deg, ihvertfall håper jeg ikke det, for da er det det med meg også

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver...til tross for at sønnen min er 5, og selvsagt synes jeg det er mer givende og være mor nå enn når han var 7 mnd. men alikavel så er jeg ikke fremmed for det du skriver. Jeg har ingen problemer med å være vekke fra ham en helg eller en uke for den saks skyld.

 

Vi er heldigvis alle forsjellige, ikke nødvedigvis noe som er rett eller galt. Dessverre er dette her litt tabu, fått inntrykk av at helt skal man være litt "avhenig" av barnet sitt for å være en god mamma.

[Anonym bruker]

Jeg har to barn, før jeg fikk barn trodde jeg et liv uten ville være helt forferdelig.

Idag vet jeg ikke om jeg hadde fått barn om jeg var helt klar på hvordan realiteten var.

 

Og jeg har merket meg at disse som alltid bare fortalte meg hvor herlig det er å være mamma når jeg ikke hadde barn, forandret hva de sa når jeg hadde fått barn.

Kansje det er noe uskrevet som sier at man ikke skal klage over barna eller livet med barn til noen som ikke har barn selv. hehe

 

Nå er jeg helt alene uten noen som ehslt avlastning for mine små og har vært det i over et år og det gjør karnsje at jeg blir mer sliten en noen som har litt fri eller noen å støtte seg til. ikke vet jeg.

 

Jeg elsker barna mine over allt på jord, og kunne ikke tenke meg et liv uten dem. jeg gjør allt jeg kan for at de skal ha et bra liv og få det de trenger.

 

Men den store mors kjærligheten hos meg ihvertfall er ikke slik jeg trodde.

 

Det er noen kvelder etter at barna er i seng at jeg savner tidenfor meg selv og det å ikke ha ansvar for to andres liv.

Hvor det føles mer slitsomt en noe annet å vite at ihvertfall de nese 16 årene er det først og fremst mamma jeg skal være. At det er der min forpliktelser ligger.

 

Jeg tror noen ganger selv hvor godt man planlegger barn så inser man ikke helt at dette er et ansvar for livet. (det gjorde jo ikke exen da som bare stakk.)

 

Det er mange fantastiske ting når det gjelder å være mamma, men det er jaggu mange negative/vanskelige ting også. Og jo eldre barna blir jo mer merker man det nok også.

 

Jeg mener at det nok kan være litt oppskrytt å være mamma, men det må vel også være det. For hvis alle var så klar over slitet og det negative så ville det vel overhode ikke blitt født barn.

 

For først når et barn er født merker man at selv hvor slitsomt det er så overveier alikevel det posetive det negative.

 

Og selv om jeg på kvelden kantil tider ønske at jeg hadde tatt et annet valg en å få barn, så vet jeg neste morgen når jeghar ei lita frøken som vekker meg med en klem og et stort smil, at jeg tok det rette valget. For det finnes ingenting i verden for meg som slår en slik stund