Oppskrytt å være mamma?

[Anonym bruker]

Er det bare jeg som synes det er litt oppskrytt det alle sier om at det er så fantastisk å være mor.

 

joa, det er spesielt og jeg er utrolig glad i ungen min. Men jeg føler ikke akkurat at jeg forguder ungen min, slik jeg for følelsen av at mange andre foreldre gjør. Jeg kunne lett reist bort en helg, selv om hun ikke er 1 år gammel. Jeg ville selvsagt ha savnet henne veldig iløpet av den helgen, men det er liksom ikke noe problem å levere henne ifra seg.

 

Livet var jo like fint før jeg fikk unge, men jeg vet at jeg ville ha barn og at jeg vil være veldig glad for det når jeg blir gammel og ensom.

 

men ellers, så er dagene ganske like. Man står opp, mater ungen, leker litt, ungen sover, skriker, leker, babler, legger seg... og sånn går det. Ikke akkurat spennende. En gang iblant skjer det noe stort, men så er det ikke så stort når det har gått noen uker.

 

Det er gøy å se utviklingen, det er gøy å handle barneklær, det er fantastisk å se hvor vakkert barnet mitt er, men at det er så fantastisk som alle skal ha det til.. det vet jeg ikke.

Hun er 7 måneder nå.

 

Bør jeg søke profesjonell hjelp?? legges inn?

[Anonym bruker]

Alle er vel forskjellige, men jeg synes det er helt fantastisk å være mamma:-) Å følge med på de små tingene, utviklingen og personligheten og knytte følelsesmessige bånd er stort for meg:-) Jeg har forresten problemer med å være borte fra dem. Jeg gjør det av og til, men jeg tenker på dem hele tiden og gleder meg til¨å se dem igjen. Kanskje det har sammenheng med at jeg har gått gjennom mye for å bli gravid, og jeg derfor føler at mine barn er en gave:-)

[Anonym bruker]

Så forfriskende herlig å lese innlegget ditt. Jeg kjenner meg veldig godt igjen, men blir møtt med spørrende øyne eller medlidende klapp på hodet hvis jeg sier noe i nærheten av det du sier i innlegget ditt. Gutten min er 11 måneder og jeg synes han er fortryllende, MEN, jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelser som "jeg elsker barnet mitt så det gjør vondt i brystet" o.l.... jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt..

 

Jeg vet ikke om det er at tilknytningen for deg og meg, og sikkert mange andre, kanskje bare går tregere, eller at vi behøver å bli kjent med det lille vesenet før de altoppslukende mamma-følelsene kommer på plass, eller om det, som du sier, faktisk er litt oppskrytt dette her.. og at ingen tør å innrømme at de nok kanskje ikke føler det såå sterkt som "mytene" beretter om..

 

Uansett, jeg heier på deg;-)

[Anonym bruker]

hehehe, nei du bør nok ikke legges inn. hadde vært noe annet om du IKKE ville ha henne i det hele tatt!!! jeg veit jo ikke hvor gammel du er , og det har forsovet ikke noe å si heller, men jeg fikk min første da jeg var ung. var 20. da jeg gikk gravid var jeg heeelt i skyene. tenk at jeg skulle bli mamma!!! jeg skulle bli den mest fantastiske mamman i heeeeele verden!!! og jeg skulle le og smile 24 timer i døgnet!!! vel... slik ble det ikke det tok litt tid før denne morsfølelsen VIRKELIG trådde til. men den kom og det vil den for deg også. fremdeles har jeg det slik at jeg føler jeg er litt mer "avslappet" enn andre mødre. jeg begynte f.eks ikke å grine da han beg å krabbe, beg heller ikke å grine da jeg fødte. har fått en baby til, hun er 7 mnd. og er det samme med henne. begge barna mine er verdens vakreste, og jeg ville alrdi vært foruten!!! men litt "avslappet" er jeg nok

[Anonym bruker]

Det blir bedre med tiden! Etterhvert som barnet blir eldre og skjønner mer av saker og ting, og man kan kommunisere og tøyse, le sammen- DA blir det virkelig fantastisk å være mamma, tro meg!!

[Anonym bruker]

..og jenta mi er forresten 1,5 år nå, en helt fantastisk fin og spennende alder:)

[Anonym bruker]

Slapp av. Du er helt normal!

 

[Anonym bruker]

Jeg er 28 år. Jeg er også ganske avslappet. Er ikke overnervøs som må koke hver en smokk, vaske nykjøpte klær, bruke tøybleier etc. Jeg føler meg ganske avslappet og det er jeg glad for.

 

Jeg kunne ikke vært foruten dattera mi. og jeg blir mer følsom når jeg ser barn på tv som ikke har det bra. Før gav jeg meg nærmest katta.

 

Nå tenkte jeg at jeg skulle få pryl for at jeg skrev det innlegget, men godt å høre at det ikke bare er jeg. Jeg føler absolutt at jeg sett barnet først. Hun får alt stellet, før jeg i det hele tatt gidder å tenke å stelle meg selv. Jeg glemmer av å spise for først dekke barnets behov. Så jeg setter ikke meg selv først, men jeg drømmer stadig om å får være alene og få alenetid. Det er så deilig når hun sover, men på morgenen er det så gøy. FOr da smiler hun som en sol.

 

Men så deilig det hadde vært å kunne gå ut, uten å bry seg om graderstokken, uten å tenke på hva slags utstyr jeg skal pakke med meg, trene når jeg vil... savner det frie livet litt.

 

Jeg vil jo ha flere barn, uten tvil. men jeg lurte bare på om det var riktig å få flere barn når jeg føler det slik...?

[Anonym bruker]

beklager skrivefeil.

 

HI

[Anonym bruker]

jeg tror at noen er bare slik jeg også syntes det er deilig å kunne dra på butikken uten å ha barna med meg. jeg syntes det å kunne dra ut å spise, virker som en hærlig drøm!!! akkurat som deg, jeg koker ikke smokken, detter den på bakken putter jeg den i munnen min og så i hennes (nå får jeg bråk!!!) løfter henne ikke opp så fort hun grynter osv. jeg dagdrømmer om ferier uten barn, men også om turer til disney land og slike steder hvor det er barne som prioriteres det er nok helt normalt, og du (00:18) kan nok trygt få flere barn selv om du føler det slik

 

vi er nok bare en av de som liker å sove leeeeeeenge når vi har barnefri

 

hilsen den "avslappede" mamman litt lenger oppe

[Anonym bruker]

som jeg sa over her; det blir bedre med tiden! Da får du mer av det frie livet ditt tilbake, og kan i tillegg ha et helt annet samspill og kommunikasjon med barnet- så gi det litt tid du, så skal du nok se at de store mammafølelsene kommer og tar deg etterhvert også

[Anonym bruker]

Det er jeg HI, som har skrevet 00:18 innlegget. Jeg kunne se at det ble en del skrivefeil og dårlige setninger. Jeg ble litt overivrig i skrivinga mi tydeligvis, i tillegg til et tastatur med noen ødelagte knapper her og der.

 

Takk for støtte! =)

[Anonym bruker]

Jeg er også ganske avslappet men samtidig har jeg de Stooore morsfølelsene:-) Jeg koker ikke smokker som har falt på gulvet, jeg nyter å sove lenge i helgene. Det går fint an å ha store følelser uten å være hysterisk :-D

00:10

[Anonym bruker]

Jeg tror mange har det slik, og ofte tror jeg vi har litt for høye forventninger. Jeg fikk den helt vanvittige mammafølelsen da gutten min ble syk som 3-åring og det såg alvorlig ut. Samtidg merker jeg at det er gøyere med barn når de blir eldre. Barn over 3 år er helt knall, og spesielt rundt 5 år. Babyer er god nok de, men det er rutiner og litt kjedelig.

[Anonym bruker]

ja, skjønte det etterhvert men som sagt, ingen fare. tror det er "bedre" å være litt avslappet enn HYSTERISK!! kjenner ei som er det. hører ikke på radio i belen, hvisker i mob, tar han opp bare han grynter litt, koker smokken hver dag, og blir den mistet må den kokes med en gang. for henne er det et slit, og hun kikker rart på meg når jeg gjør mine ting

[Anonym bruker]

hvor bor du ?? hilsen den avlslappede i hvilken by??

[Anonym bruker]

jeg kan starte med å si at det er en nord-norsk by;) du?

[Anonym bruker]

bor noen mil unna hovedstaden...

[Anonym bruker]

Jeg syntes i allefall det er helt utrolig å få ta del av et lite menneskes utvikling.

[malingus]

Ahh... kjenner meg GODT igjen!

Jenta mi er 2,5 år og er verdens søteste og rareste. Og jeg er veldig gla i henne. Så det er ikke det.

Jeg var også helt opp i skyene da jeg var gravid. Ble uplanlagt gravid som 23 åring. Skulle bli sååååå herlig og jeg skulle takle dette sååå bra. Ville jo SELVFØLGELIG ha all verdens tålmodighet med barnet, sor det var jo en SELVFØLGE... blah blah blah...

Vel... Virkeligheten er vel ikke akkurat sånn!

Jeg har vel egentlig aldri opplevd denne sterke avhengigheten og tilknytningen til henne. Var borte fra henne i en uke i strekk da hun var 9 mnd. Og selv om jeg jo savnet henne, nøt jeg hver time alene.

Pappaen hennes har vært på ferie med henne alene 2 ganger etter det og. Ferier på 1,5 og 2 uker. Ikke noe problem.

Gledet meg etter en stund i perm til å begynne å jobbe igjen. Ble veldig ensformig å gå hjemme. Ble gal av å bare treffe barselvennene mine som var helt sykt opptatt av barna sine, og ikke pratet om annet.

 

Har faktisk også glemt en masse av disse tingene hun lærte seg etterhvert. Når og hvordan det var da hun lærte å krabbe, stå, gå... Hvilke tenner som kom når og alt det der. Vært dårlig til å skrive ned.

 

Synes jo på mange måter det er morsommere nå som hun forstår hva jeg sier til henne og hun har begynt å prate masse. Gjør ting mye enklere når jeg kan forstå hva hun vil, og vi kan le litt sammen.

Men samtidig er det mer slitsomt nå. Hun maser, slår seg vrang, spør "hvorfor det? hvorfor det? hvorfor det?" KONSTANT! Vet det er helt normalt og kjempebra at hun gjør det, men blir likevel gal av og til.

 

Jeg har henne også i bhg selv om jeg kunne vært hjemme med henne minst 2-3 dager i uken. Aldri om jeg hadde orket å gå hjemme så mye med henne. Vi hadde kjedet oss.

Gleder meg heller ikke alltid til å hente henne der påettermiddagen når jeg er sliten. Stå å lage middag mens hun maser, spør og får hele leiligheten til å se ut som et bomba horehus...

Ofte jeg ikke har ork eller energi til å leke med henne,selv om jeg har tid. Er ofte trøtt og sur på morgenene. Det har jeg alltid vært...

Mister tålmodigheten og blir irritert.

Av og til føler jeg at det er et jævla slit og mas å være mamma. At jeg ikke orker mer og blir gal av jenta mi.

Særlig etter at jeg ble alenemor,med hovedomsorg er ting blitt slitsomt.

 

Ja i det hele tatt er det mange ting jeg føler,tenker og gjør som jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre som mamma.

Og som endel kanskje ikke gjør i særlig grad, men som kanskje enda fler aldri ville innrømt at de tenkte/gjorde.

 

Jepp! På mange sett mener jeg det er utrolig oppskrytt å være mamma!

[malingus]

Og heller ikke koker jeg smokker hver uke. Tøybleier har jeg aldri engang vurdert, nye klær har blitt brukt uvasket og våtservietter har vært, og er hyppig brukt.

Forresten er firstprice sine helt utrolige som sminkefjerner! Bare prøv!hehehe

Og jeg har den innstillingen at barn bare har godt av å ramle og slå seg litt. Prøver selvsagt å unngå de mest opplagte farene. Men jeg syns det får være grenser for hvor mye en skal unngå.

[Anonym bruker]

Malingus:

 

Det er på en slik måte jeg også føler det. Jeg føler at det mer er et slit, enn hva det er kos. Jeg har egentlig en snill unge, men så fort det er noe vi må streve med, som for eksempel legging, så kan jeg gå en hel dag å grue meg. Alle har så enkle fasitsvar på ting, men jeg føler ikke at det er så lett. Jeg hadde store forestillinger om at det var kos å ha barn. jeg visste at det kom til å bli mer hektisk, men ikke på den måten.

Jeg blir lei å konstant vie oppmerksomheten til en annen person. Det at jeg ikke kan sette meg litt ved pc'n uten at det er midnatt, eller bare lese et blad i sofakroken, uten en unge som syter etter oppmerksomhet ved siden av.

 

Jeg går bare og gleder meg til kveld da hun skal legge seg og jeg kan få alenetid. Det er vel sånn det er å være mamma, det må jeg innse, men jeg skjønner ikke hvorfor noen synes det er så fantastisk liksom?

 

Kunne vært like gøy å følge utviklingen på en tanteunge liksom.

Det er stort å være mor, og være den viktigste personen i noen sitt liv, men det er selve følelsen jeg lurer på. Den lykkefølelsen.. den er dessverre ikke der. Jeg var lykkeligere før jeg fikk barn.

[Anonym bruker]

Det virker som om mange kvinner har et rosenrødt bilde av det å få barn. Det følger med mye ansvar, bekymringer, valg og søvnmangel. Man kan likevel ha sterk morsfølelse OG være sliten og ønske seg langt vekk iblandt.

Jeg er veldig lykkelig med mine barn og er så glad i dem at jeg hadde aldri trodd det var mulig. Men jeg var fullt klar over på forhånd at det er mye arbeid å ha barn.

Hvis forestillingen om det å være mor er bare kos, søte og snille barn og rosa skyer, blir gjerne fallet stort når hverdagen kommer.

[malingus]

TRor det er viktig både for oss selv og andre at vi sier dette!

For det er faktisk sånn for mange av oss.

Jeg har hatt, og har jo fortsatt ofte dårlig samvittighet og tenker at jeg er verdens verste mor og aldri burde fått barn. Bare fordi jeg ikke kjenner denne lykkefølelsen og greier alle de tingene det virker som at andre gjør helt naturlig. og DET er jo egentlig ganske sykt!

Det er jo ikke en måte man skal være forelder på. En bestemt følelse man MÅ ha for å være en god forelder.

Jeg har alltid hatt et stort behov for alenetid. Gjøre ting jeg vil, når jeg vil. Være impulsiv. Det var en kjempeomveltning for meg å bli mamma. Og det var langt ifra bare positivt! Det var kjempetøft!

Ofte drømmer jeg meg tilbake til tiden før jeg fikk barn. Ikke at det bare var bra da.Man husker vel ofte ting som bedre enn de var. Men likevel.

Og faktisk ja, på endel måter var jeg lykkeligere før jeg fikk barn.

Men nei, jeg ville aldri vært uten henne nå.

[Anonym bruker]

nei, jeg ville aldri vært foruten ungen min, men jeg kan lett sende henne i barnehagen, selv om det sikkert blir litt spesielt også. en ny fase.

 

jeg hadde kanskje litt for høye forventninger. Jeg hadde muligens en rosenrød fantasi om det å være mor. men da lurer jeg på hvorfor så utrolig mange mødre bare forteller om det rosenrøde. Jeg fikk stadig høre om hvo herlig det var, og hvor mye de skrøt av barna sine. Det virket faktisk rosenrødt. Det er nærmest tabu å si noe annet. Det er tabu å si noe negativt om det å være mor, det er tabu å si noe negativt om ungen sin.

 

I hverdagen føler jeg at alle andre er strålende lykkelige mødre, mens jeg ikke er det. hvorfor er det slik? Er det rart jeg blir bekymret?

 

HI