Forstår dere fødselsangst?

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå at det å føde er forbundet med frykt. Har selv en veldig vond fødselsopplevelse bak meg. Fødselen endte til slutt godt, men jeg har ikke helt klart å legge bak meg det som skjedde for over 4 år siden.

 

Likevel skal jeg altså nå gjøre det igjen. Jeg skal gå gjennom dette her som jeg er så redd for. Å "feige ut", og velge keisersnitt, er helt uaktuelt for meg. Jeg må utfordre frykten, og jeg skal vinne!

 

Det er dette jeg ikke forstår helt hos dem som velger keisersnitt. Spesielt de som ikke engang har født før.

Kjempe og seire er den beste terapi. I det ligger hele "helbredelsen".

Man utfordrer seg selv, og man oppdager nye sider ved seg selv. Man vinner over det.

[Anonym bruker]

NN 11:17: For mange er det du skriver det beste, det er også derfor man må gjennom samtaler og terapi før de får innvilget ks. Ks skal ikke bli "kastet" etter gravide, det er helt feil!

 

Det er imidlertid noen som har så alvorlig angst at de ikke makter å føde vaginalt tross terapi. Flergangsfødende som har en komplisert fødsel/keisersnitt bak seg har også statistisk sett en større sjanse for å få komplikasjoner under en senere fødsel, og sjansen for dette må også tas med i betraktningen. Dette er ikke en situasjon som har ett enkelt fasitsvar, hver enkelt kvinne og hennes unike situasjon må ses for seg selv, og lege/jordmor og kvinne må sammen komme fram til et opplegg som begge parter kan leve med og føler seg trygge på.

 

Hilsen hun "o' misdannede kvinne" over her...

[Anonym bruker]

Jeg gikk i samtaler fordi jeg ville overvinne angsten, ja! Keisersnitt ble ikke nevnt i de første samtalene fordi jeg var redd for det også. Jeg ville rett og slett ha et liv mens jeg var gravid og bli i stand til å sove og spise igjen.Hvis jeg ikke ønsket og trodde det var mulig å bli kvitt angsten, kunne jeg bare ha bedt om å få keisersnitt og stått på mitt. Sluppet alle de slitsomme og utmattende samtalene der jeg skal prøve å forklare noe jeg ikke forstår selv...

 

Nå endte det med at vi sammen kom fram til at keisersnitt var det eneste som kunne garantere at min store skrekk aldri vil bli noe av, og det er jeg glad for. Å bli kalt pysete mor er helt greit for meg! Jeg mangler i det minste ikke empati.

 

Ang. skattepenger. Jeg tror psykiatrisk pasient i måneder før (og kanskje etter) fødsel koster mer enne et keisersnitt...

 

10:44

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå den angsten om en har opplevd en forferdelig fødsel en gang før, men ikke ved førstegangsfødsel. Da vet man ikke hva en går til, alle opplever en fødsel forskjellig, og ingen fødsler er like. Kvinnekroppen er skapt for å føde barn.

[Anonym bruker]

Skal love dere at angsten min for å føde er veldig ekte og synlig. Og det tok meg 5 mnd med terapi hos jordmor og mange samtaler med gynekologer på sykehuset før jeg til nød fikk innvilget ks. Da fødselen nærmet seg, hverken sov eller spiste jeg pga angsten.

 

Jeg har et barn, og skal ikke bli gravid igjen. Jeg er for redd for fødsel.

[Anonym bruker]

Dere som har fødselsangst, er det noe som dukker opp når en er blitt gravid, eller er man redd for det før også? For hvorfor i allverden bli gravid om man er redd for å føde tenker jeg da..

[Anonym bruker]

Jeg sier igjen: ja, kroppen min er nok en fødemaskin.

 

Men du har ingen forståelse for at psyken min ikke takler 9 mnd med gruing og gråting og søvnløse netter? Er ikke kropp og psyke like viktig her? Skal ikke svangerskapet være en gledesfylt opplevelse? Kanskje ikke...

 

HI

[Anonym bruker]

Og der kom vi med den vondeste kommentaren av alle: hvorfor ble du gravid hvis du har angst..

 

Huff, hvordan forklare med enkle ord: FORDI JEG OG MANNEN HADDE LYST PÅ BARN.

 

Og fordi jeg vet at man kan få terapi og evt. KS hvis man har alvorlig fødselsangst. Ja, jeg hadde fødselsangst før jeg ble gravid. Men det anbefales å faktisk bli gravid før man begynner rmed terapi, fordi mange venner seg på tanken av en fødsel da. Andre ikke...

 

Mener du virkelig at de med angst ikke skal kunne få barn? Tenk litt over det du sier, det sårer veldig! Jeg er en veldig god mor til en fantastisk gutt, og det skjærer meg i hjertet når du sier at jeg ikke burde blitt gravid..

 

HI

[Anonym bruker]

HI, kommentarer som den over er typisk for folk som ikke har peiling på hva det vil si å ha fødselsangst... Den kommentaren kommer hver eneste gang noen tar opp fødselsangst her inne.

 

Det er deres ignoranse og mangel på kunnskap som ligger bak kommentaren, det har ikke noe med deg å gjøre. Å føde har ikke noe med det å være mamma å gjøre! Er man mindre mamma hvis man har tatt ks enn hvis man har født vaginalt? Er man mindre mamma hvis man har adoptert et barn? Selvsagt ikke!

 

*trøsteklem*

[Anonym bruker]

Ja, egentlig vet jeg det. Det finnes mye ignoranse rundt omkring. Mange har jo ikke måtte forholdt seg til dette problemet. Men det unnskylder ikke slike kommentarer.

 

Takk for forståelsen og klemmen

HI

[LillaGorilla♥♥]

Nei, jeg forstår det ikke- men det er jo ganske enkelt fordi jeg aldri har hatt det selv.

Men jeg kan til en viss grad sette meg inn i det og ha empati for dem som har det, for jeg har selv angst for _keisersnitt_. Jeg er rett og slett livredd for at jeg skal måtte ende opp med keisersnitt i en fødsel, tanken på å overhodet ikke ha kontroll på kroppen min, dopes ned og skjæres i, er helt forferdelig for meg.

Av samme grunn håper jeg at jeg aldri må gjennom noen annen operasjon av noe slag.

 

Jeg fødte vaginalt og uten smertestillende sist, og håper virkelig jeg får til det samme igjen. Epidural kommer jeg ikke til å få uansett, fordi jeg er bløder- og går det til ks havner jeg rett i narkose, og jeg får hetta bare av tanken..

 

Jeg VET det sikkert går helt bra, men det er likevel en reell frykt. Og selv om den nok ikke er like lammende og sterk hos endel av dem med fødselsangst, er det jo de samme mekanismene som ligger bak. Det er jo bare sånn at ikke all frykt er logisk, men det gjør det ikke noe mindre virkelig for dem det gjelder.

[Gjest]

Jeg skjønner nå at dette her er litt av et tema for mange. Har besvart en tråd på krangle om keisersnitt.

 

Jeg skjønner ikke hva som er problemet med å godta fødselsangst. Den er jo like reel som fks sosialangst eller bare angst generelt.

Det bare handler om noe annet. Noe som skal ligge naturlig for kvinnen, dette med fødsel.

Men der igjen, det skal jo også ligge naturlig for oss å være sosiale. Vi nærmest dør om vi ikke får sammhandle med andre mennesker. Ser dere paradokset?

 

Å være så korttenkt å spørre spm: "hvorfor ble du da gravid?" Er da i mine øyne det samme som å spørre "Hvorfor kan du ikke bare flytte til en hytte uti skævven" til en med sosialangst.

 

Det er så forferdelig trangssynt og egosentrisk å ikke kunne i det minste forestille seg frykten et annet menneske kan ha. Og HAR i tilfelle når ordet angst brukes.

Dere har vel sikkert alle kjent på frykt før.

 

Så HI, som man roper i skogen får man svar. Her inne er det ikke stedet for å spørre folk om sånne ting. Det blir bare slengt dritt som sårer deg.

[Anonym bruker]

Ja, jeg forstår det. Har selv fødselsangst. Hvis noen begynner å snakke detaljert om en fødsel blir jeg kvalm, uvel, svimmel.. Jeg gledet meg veldig over barnet i magen, men å føde vaginalt var uaktulet. Var ikke et tema engang.

 

Grunnen er forferdelige minner om seksuelle overgrep i barndommen, og angsten for at jeg skal ha smerter "der nede" som jeg ikke kan kontrolere er ikke til å holde ut. Jeg klarer meg fint i hverdagen og sliter ikke med minnene i dagliglivet, men at mange skal orden og styre med meg i underlivet uten at jeg har kontroll.. Uff for en tanke.

 

Jeg har vært heldig og møtte mannen i mitt liv tidlig, og har bare gått til gyn. en gang, mens jeg var gravid. Da skalv jeg så i hele kroppen og var så anspent at de ikke fikk sjekket noen ting, og måtte ha en ny time. Jeg fikk KS med en gang.

[Anonym bruker]

Jeg hadde selv ikke fødselsangst men har hatt angst for noe annet derfor forstår jeg selve følelsen,frykten...

[Anonym bruker]

Bra sammenligning, Tantalous.

 

Jeg skjønner at det blir slengt dritt her, var fullt klar over det da jeg startet tråden.

 

Men det var ikke kun støtte jeg søkte (dessuten er jeg en meget robust og ressurssterk person som ikke lar seg lett provosere av uvitenhet).

 

Poenget var å nå ut til et bredt spekter av kvinner, og få høre hva de mente om saken. Og jeg ser jo at mens mange har god forståelse av angst (eller i det minste har aksept for at alle sliter med ett eller annet), så er enkelte så fastlåst i utsagnet ´kroppen er skapt for å føde´, at de evner ikke å forstå hva fødselsangst kan være. Interressant lesning ble det ihvertfall..

 

HI

[Gjest ->>-]

Selvfølgelig finnes reell fødselsangst, og den lar seg ikke nødvendigvis behandle på en så god måte at vaginal forløsning er beste alternativ heller.