Mødre som overvurderer sin egen betydning for barnet...

[Anonym bruker]

jeg tenker som så jeg: Barnet mitt har 2 foreldre som elsker ham himmelhøyt, han har også 4 besteforeldre som elsker ham mer enn noe annet. Mitt barn har en rett å bli kjent med disse menenskene, fra han er liten. Men han trenger ikke å overnatte hos noen andre enn mamma og pappa før han er "stor", og det går mer på MEG enn barnet ja

 

Men nå som han er 20 mndr, så er han mer enn gjerne hos besteforeldrene sine i helger, og han stooor koser seg:) Og å være hjemme alene med pappa er en selvfølge på lik linje som å være hjemme alene med mamma.

 

Barna trenger noen som elsker en. HVor mange og hvem er ravende likgyldig;)

[Anonym bruker]

Nei, jeg er lykkelig gift med barnefar. Og som jeg nevner i hovedinnlegget, jeg snakker ikke om fedre som ikke kan (eller vil) stille opp som omsorgsperson. Det er trist at noen kvinner må ta alt ansvaret alene og være alenemødre, det må være knalltøft.

[Anonym bruker]

Du beveger deg helt utenom temaet du opprinnelig starta her, HI. Er helt enig i at man har godt av å være litt bort ifra hverandre, og at barna skal få knytte seg til andre mennesker. Men når du snakker om at mødre er egoistiske som vil ha hovedomsorgen for barnet sitt, da synes jeg bare du er ignorant.

"Ved samlivsbrudd er det ofte samme tankegangen, "jeg tåler ikke å være borte fra barnet mitt annenhver uke". Men hva med far og barn da? Tenk så sårt det er for dem når de ser hverandre bare annenhver helg."

 

Det er tydelig at du ikke har vært alene med et barn før. Jeg er alene med sønnen min på ett år, har aldri vært sammen med barnefar, han har sporadisk hatt samvær fram til nå, da han har bodd i en annen by. Nå krever han 50/50 omsorg, synes du han skal få det?

[Hellobaby]

Jeg er helt enig med det, HI. Jeg selv er glad jeg er alenemor, for da får jeg pernisjonen helt alene. Egoistisk - barnet hadde ikke hatt vondt av å være sammen med bf akkurat, men JEG vil være med henne hele tiden. Så ser den!

 

Og de har heller ikke vondt av å være hos besteforeldrene. Jeg gleder meg ti lneste helg - da skal jeg FESTE!!!- haha.. For jeg skal feire 30-årsdagen min, og DRIKKE mens babyen min på 3 mnd er hos sin mormor. Å joda, jeg kommer til å gråte når jeg leverer henne fra meg. Men det er fordi JEG føler at jeg er den eneste hun har det 100% bra hos. Men det er helt irrasjonelt, det vet jeg nemlig. Det kommer til å gå så bra atte! Mora mi klarte jo å passe på oss barna, så hvorfor i alle dager mener noen at det ikke er bra for babyer å være hos besteforeldrene?

 

Og vet dere hva? - Jeg bryr meg ikke om folk velger å bruke den fritida si på fest, kino eller hekleklubber - det må man vel for søren velge selv? :-))

[Anonym bruker]

Kopierer innlegget mitt fra 11:25 "Nei, jeg er lykkelig gift med barnefar. Og som jeg nevner i hovedinnlegget, jeg snakker ikke om fedre som ikke kan (eller vil) stille opp som omsorgsperson." I ditt tilfelle har ikke barnefar kunnet/villet stille opp som omsorgsperson, og da inkluderer ikke uttalelsene i hovedinnlegget dere.

[Anonym bruker]

Disse mødrene finnes, og det er en del av dem. De som tar ammefri når de egentlig ikke trenger det, som om de har en oppfattning av at deres barn har større behov for mammaen sin mer enn andre barn osv. Curligforeldre in the making.

[Anonym bruker]

Noen barn trenger mammaen sin mer ann andre barn, 11:59.

[Anonym bruker]

Det som slår meg er at du har en mann som er flink med å ta sin del av jobben/ansvaret og du har foreldre/svigerforeldre som er gode omsorgpersoner og som du kommer godt overens med. Da er det lett å mene som du.

 

Men dette er ikke virkeligheten for alle, Mine foreldre er storrøykere og klarer ikke holde seg unna røyken selv om de så har barnebarnet på fanget.

I tilegg vokste jeg opp i det hjemmet og vet at selv om vi 4 barna ble voksene og klarte oss bra så var det forhold hjemme hos oss som jeg aldri vill at mine barn skal oppleve overhode.

Mine ex svigerforeldre stoler jeg heller overhode ikke på da min ex svigerfar er tøffelhelt som lar sin kone gjøre hva som helst uten å tørre å si henne mot. Og min ex svigermor mener at det er rett å banke ungene blå hvis de ikke hører på deg. Noe hennes barn fikk oppleve flere ganger i uka.

 

Derfor vet jeg at barna har det best hos me, og de vil aldri få se barna uten meg der.

Men det er ingen andre som vet at det er grunnen og de syntes sikkert jeg er en håpløs mor som ikke lar besteforeldrene slippe til.

 

Barnas far hadde permisjon mens jeg skulle jobbe med første barnet, (jeg var da høygravid med nummer 2) To dager på rad kom jeg hjem til en baby som bare hadde blitt plassert i lekegrinda, ikke fått bleie på mange timer ikke fått mat. Andre dagen hadde far på seg store høretelefoner for å slippe å høre at barnet gråt.

Hva gjorde han , jo spilte data.

 

Dette er en far som har deltatt med mating (mm på flaske) og bleieskift/lek og annet fra starten av.

Men tydeligvis så kunne han helt ignorerre barnet når jeg ikke var der å passa på.

Naturlig nok endte det med at jeg ikke kunne gå på jobb mer. Og han forsvandt ut av huset her like etter fødsel på nummer to.

Naturlig nok har han ikke hovdomsorgen og faktisk ikke samvær heller, men han har aldri bedt om å få det.

 

Men jeg forteller ikke at det er grunnen til folk jeg sier barna har det best hos meg.

 

Poenget mitt er at du vet ikke hva som gjør at disse mødrene bestemmer at barnet har det best hos de.

 

Men du må også huske at det er mange fedre der ute (ja jeg tør si de fleste) som finner det helt naturlig og overlate hovedansvaret for barn og hus til sin kone, ja selv når de jobber like mye. Og da er det ikke barnets beste at far plutselig skal sitte med hovedansvaret for barnet ved brudd. Han kunne sikkert klare å ta jobben, men det er stor nok overgang for barnet å plutselig bare skulle ha en foreldre om gangen, om det ikke også skulle skilles fra den personen de er tettes knyttet til.

Akkurat som om det ville bli feil at mor skulle ha hovedomsorgen om det er far som har vært den personen som har stillt opp mest i barnets liv.

 

Det sagt om jeg hadde mennesker i livet som jeg kunne stole 100% på hadde jeg vært kjempeglad for å ha banrevakt for barna mine.

Hadde barnas far vært en far som stilte opp og tok seg av barna sine skulle han gledelig fått mye samvær men ikke 50/50 det tror jeg ikke er bra for noen barn. Da hadde jeg heller fått ta samværet og latt han ha hoved omsorgen om han forlangte det.

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Men,da har jeg ett spørsmål til deg,hvordan er det hjemme hos dere? Er barna mer opptatt av deg eller far? Og faktisk nekter jeg og tro at dere står på lik linje!

[Anonym bruker]

Jeg føler at HI og en del andre her har litt behov for å skulle rettferdig gjøre sitt bruk av barnevakt.

 

Om dere har gode barnevakter tar sikkert ikke barnet skade av det men ikke alle har det.

 

Du syntes det er greit å være borte fra barnet en stund andre mener omvendt, sånn er det bare.

 

Fordi ikke alle mammar er like og ikke alle pappar og heller ikke alle besteforeldre.

Men mest av allt ingen barn er like.

Hva som er greit å takle for et barn kan være forferdelig for et annet.

 

Det går ikke ann å skulle dra alle over en kam.

Jeg foreslår at man passer på sine egene barn og hva som er best for dem så får de andre mammane konsentrere seg om hva som er best for deres barn.

 

Så sant det ikke foregår mishandling og omsorgsvikt så trenger ingen å bry seg om andres liv og barneoppdragelse

[Anonym bruker]

Bra skrevet, jeg er så enig! Det er ikke bestandig det beste for barnet å være mest mulig sammen med far, ihvertfall ikke når det er slik som du beskriver!

[Anonym bruker]

anonym 10:48 her igjen.

 

 

Jeg mener ikke at baby og far skal være fremmede for hverandre i babytiden da vet du. Jeg mener bare at mor er VIKTIGST det første året/halvannet, før far kan ta en STØRRE del. Jeg mener IKKE at far skal være fraværende den tiden. Jesus.

[Anonym bruker]

Jo, jeg velger faktisk å tro at vi står på lik linje. Vi deler fødselspermisjonen i to, vi gav flaske begge to (ammingen funket ikke, det var ikke frivillig), vi er hjemme annenhver dag når barna er syke, legger barna annenhver kveld, enten henter eller leverer i barnehagen (men sjelden begge deler på samme dag), osv. Barna våre er faktisk oppvokst med at det ikke er noen primærperson hjemme hos oss. Jeg innser på bakgrunn av noen av innleggene over at jeg er heldig som har en mann som elsker å delta med barna, og som mer enn gjerne ofrer jobb og karriere for oss.

[Hellobaby]

Hvorfor må ale omme med sine egne, helt bortihampen unormale historier????

 

Vi snakker jo om GENERELT sett! Hvis man ikke har besteforeldre som er bra for barnet å være hos, så skal man jo ikke ha barna der da!

 

Selv kommer jeg meg "aldri" ut, fordi mine foreldre er såpass aktive og opptatte selv i helgene, og jeg må booke de flere uker i forveien dersom jeg vil ha barnevakt. Barnefar er innlagt på sykehus, så han kan ikke passe på de.

 

Og hvor ofte er det for ofte å gå ut på noe? Som sagt kan jeg selv sjelden gå ut på verken kino, besøk eller ut på byen. Men hadde jeg hatt anledning til det, ser jeg ingen problemer om jeg gikk ut en lørdag i måneden mens mora mi har babyen min mens babyen sover likavel!

 

Lurer på en annen ting også - hvis en alenemor har barna sine hos bf annenhver helg - er det galt av henne å finne på noe annet enn å sitte hjemme og glo da???????

 

DET ER IKKE SNAKK OM Å HA BARNEVAKT "HELE TIDEN" ELLER Å OVERLATE BARNET TIL NOEN SOM BARNET IKKE HAR GODT AV Å VÆRE HOS!

 

Hvordan klarer dere å gå på jobb da, hvis ikke dere klarer å overlate barnet til noen andre? Vi har 10-12 mnd permisjon, men hva gjør dere da? Går barnet fra å kun være i mammas fang, til plutselig være i barnehagen 8 timer hver dag??

 

[Anonym bruker]

Ja, HI, du er heldig. Dette er ikke forhold flest, kan du ikke bare akseptere det? Hos andre har gjerne barnet mer tilknytning til mor fordi mor ammer, har lenger permisjon fordi det ikke aksepteres på fars jobb at han har det osv. Jeg kjenner ingen som deler ALT 50/50 og der ungene er AKKURAT like knyttet til begge sine foreldre. Det er noe spesielt med mor det første året, det tror jeg nok du skjønner:)

[Mortilbarn]

Det er vel fordi man stoler mest på seg selv her i verden, og det mest dyrebare i livet overlater man ikke til andre når man ikke har behov for det..? Men skjønner den med at faren bør ha like mye ansvar som moren, selv om jeg mener hver familie skal få se hva som er best selv. Her er det slik at jeg VIL være hjemme så lenge som mulig, mens mannen synes det er nok at han er de ti ukene det er pappaperm.

Jeg blir nok ikke å sende bort sønnen min titt og ofte til andre folk fordi det er "sunt" for ham. Trenger jeg barnevakt er det en annen sak, og ja - da er det for min skyld.

[Anonym bruker]

Kjære deg Hellobaby.

Jeg tror ikke det diskutetes barnevakt en gang i måneden her. Det det reageres på er at enkelte her ikke skjønner at barnet trenger mora si det første året, og at det trenger noen få omsorgspersoner å forholde seg til, og ikke overlates til slektninger osv hele tida for å "knytte bånd", og som noen da mener er unnskyldning forå selv få litt fri.

Eller kanskje jeg er helt på bærtur her? JEG ville elsket å ha fri engang iblant, men babyen min skal være trygg, og han er inntil videre tryggest når han er mest sammen med meg, altså ingen overnatting. Og ja, han er en liten baby som jeg er alene med.

[Anonym bruker]

Jo, jeg aksepterer at jeg er heldig. Men det er ikke vanlig å fullamme barn til de er ett år (det hadde nok fungert om mor arbeidet én dag i uken fra 8 måneders alder, kvinner i "alle" andre land kan leve med det), og det aksepteres ikke på min manns jobb at han tar lang permisjon heller (han er sivilingeniør med lederrolle), men han gjør det likevel. Og ja, selvfølgelig er jeg enig i at mor er kjempeviktig det første året, poenget jeg prøver å få frem er at det kan være godt å slippe andre (som vil) til.

[Hellobaby]

Ja, nettopp fjaps. Spørsmålet er hva som er nødvendig da.

 

Jeg skal feire min 30-årsdag neste helg, for nå er babyen min 3 mnd, og vi syntes tiden var inne nå . Og ja, jeg får dårlig samvittighet, men den handler mer om at jeg seperasjonsangst enn at babyen har det vondt hos mormora si! Det er kun jeg, bare jeg som passer på henne 24/7. Og da mener jeg at det er helt ok at bebisen er noen timer hos mormora hvor hun bare skal sove uansett. Hadde ikke rutinene sittet som spikret enda, hadde det vært en annen sak.

 

Jeg lurer på hvor ofte er for ofte jeg....? neste gang jeg skal ha barnevakt, er 25.juni. Ser overhodet ingen problem med det.

 

Og ja, det er for MIN skyld! :-) er ikke ego av den grunn!

[Hellobaby]

anonym 13.31. Det er jo ikke det HI skriver da..

 

Syns denne diskusjonen er oppe temmelig ofte, og det er veldig mange som mener at man bare skal være hjemme med barnet 24/7 - uansett!

 

Det er jeg bare ikke enig i.

[Anonym bruker]

Da er vi enige!

[Mortilbarn]

Nemlig.

Synes det er fullstendig latterlig av folk å skal gi mødre dårlig samvittighet fordi de ikke er sammen med barna 24/7. Samtidig mener jeg at det er helt idiotisk av folk å "unnsklde" seg med at det er for BARNAS skyld at de skaffer seg barnevakt.. Når jeg skal ha barnevakt er det for min skyld. Dette betyr ikke at jeg hiver vekk ongen ved hver anledning.