Mødre som overvurderer sin egen betydning for barnet...

[Anonym bruker]

De siste dagene har jeg reagert på en del kvinner her inne som har problemer med å sette barnets beste fremfor sitt eget beste, og som fullstendig overvurderer sin egen rolle i barnets liv.

 

Mange mødre velger å ikke dele permisjonen med far, ved samlivsbrudd skal de "naturligvis" ha hovedansvaret, og barnevakt av besteforeldre eller annen nær familie er visst forkastelig.

 

Hva i all verden er det som får dere til å tro at dere er det eneste beste for barnet deres? Å dele permisjonen innebærer å sette sine egne ønsker til side, og unne far og barn mer tid alene sammen (jeg snakker ikke om de fedre som ikke KAN ta permisjon, her er det mange kvinner som ikke slipper mennene sine til ettersom det liksom er KVINNENS permisjon). Ved samlivsbrudd er det ofte samme tankegangen, "jeg tåler ikke å være borte fra barnet mitt annenhver uke". Men hva med far og barn da? Tenk så sårt det er for dem når de ser hverandre bare annenhver helg. (Igjen, jeg snakker ikke om fedre som ikke KAN ha delt omsorg.) Og det med barnevakt, barna har da kjempegodt av å knytte bånd til andre enn mor (og far). Igjen handler det om å sette sine egne behov til side, og la barn og besteforeldre oppleve hverandre uten mors (og fars) innblanding og overvåking.

 

Våkn opp jenter, det er barnets beste som bør stå i fokus, ikke ditt eget!

[Anonym bruker]

Bra HI! Enig med deg. Det virker som damene ikke greier å se over egen nesetipp. JA det er en kjip følelse å slippe de små fra seg. Men de trenger det!

 

Tenk mer på ungene deres!

[Anonym bruker]

Det er ingen forskning som viser at bytte av primæromsorgsperson i første leveår fører til noe godt for barnet. Derimot er det nok av forskning som viser det motsatte. Barn under et år har en primæromsorgsperson, biologisk sett er dette mor. Dette tullet med tvungen permisjonsdeling er på ingen måte i barnets beste interesse, det er et resultat av tullete sosialdemokrati og et forvrengt syn på hva som skal til for å skape likestilling,

[Anonym bruker]

Jeg undret meg over det samme når jeg måtte begynne i jobb når guttungen var to måneder gammel. Det var bare slik, jeg hadde ikke rett til permisjon (men det hadde pappaen) og vi trengte to inntekter.

 

Reaksjonene fra kvinner var ubetalelig: "Skal PAPPAEN være hjemme med barnet?!", "Nei du, det hadde JEG aldri klart"...

[Anonym bruker]

Støtter denne HI. Her har far tatt den permisjonen han har krav på. Vi har ikke vært så likestilte at han har fått mer, men det har aldri vært snakk om at far ikke skal ha sin permisjon. Ved første mann, så søkte min mann på en ny jobb. På intervjuet sa han at han skulle ha 6 ukers permisjon (i feb/mars) De begynte å spørre om han kunne utsette til sommeren fordi da var det lite aktivitet allikevel. Mannen ble lite imponert over hvordan de håndterte at han skulle ha permisjon at han takket nei til jobben.

 

Nå andre gang, har han vært på intervju ijgne, men da til en konsulent jobb. Han har sagt til byrået at han vil lanseres for jobber fra august fordi han skal ha 10 ukers permisjon først. Så det er ikke snakk om annet enn at pappa skal ha sine uke her hjemme.

 

Begge min barn har sovet over hos besteforeldre fra de var 1-2 mnd. Har ikke kunnet ammet noen ganger. Akkurat nå er eldste syk, og da har besteforeldene babyen på 3 mnd. Jeg savner babyen min, men synes det er godt å ta meg av den syke jenta mi. Om besteforeldrene tilbyr seg å ha babyen til i morgen så sier jeg ja uten å blunke. Ingen dårlig samvittighet. Eldste jenta har et super godt forhold til besteforeldre, tanter og nieser. Dette fordi hun har vært på overnatting fra hun var veldig liten. Hun er nå 2år. Er godt å se hvordan hun og tante, eller hun og farmor storkkoser seg sammen.

 

Bare noen tanker fra min erfaring......

[Anonym bruker]

Små barn på under 1 år trenger ikke å bli "gitt slipp på" nei.. Les litt om tilknytningsomsorg før dere uttaler dere.

Jeg har en følelse av at innlegg som dette er mer for å rettferdiggjøre seg selv når man har barnevakt og flyr på byen hver helg..

 

Men nå er det også bevist at barn har ikke godt av å bo 50/50.. Så tenke ja, men barnets behov kommer alltid foran ens egne til den dagen man dør. Sånn er det å være mor/far.

[Anonym bruker]

Ved å la andre få passe ungene lar man ungene få en unik tilknytning til besteforeldrene. Det har jeg selv gode eksempler på med mine egne barn. Helt fra hun var 4 mnd ble eldstebarnet mitt passet av sin farmor. De to har verdens beste forhold og ingen står så høyt i kurs som farmor.

 

Tror nok de som hevder at barn skal gå hjemme med mamma i ett-to år, tenker mest på seg selv. Å tro at vi som velger anderledes gjør dette fordi vi vil ut og feste, er mer enn latterlig. Ungene er som andre mennesker, trenger å komme litt ut og få nye impulser.

 

Babyer har godt av å lære tidlig at pappa også duger, at andre enn mammas rutiner fungerer. De tar IKKE skade av det, tvert imot.

 

Prøv å klamre dere litt mindre til ungene deres, kanskje dere får en aha opplevelse..

[Anonym bruker]

Jeg trenger ikke å rettferdiggjøre meg selv. Jeg har ikke flydd på byen på flere år, har ikke hatt barnevakt siden i fjor, men har mer enn gjerne barnevakt hvis jeg og mannen ønsker å pleie forholdet en helg i ny og ne.

 

HI

[Anonym bruker]

Det eneste man oppnår ved å insisterer på mye bruk av barnevakt mens barnet er under året er tilnytningsproblematikk. INGENTING viser at barn som har hatt forskjellige barnevakter i løpet av første leveåre tjener noe på det. Det er stikk motsatt. Dette gjelder barn under et år.

[duracellmamma]

Helt enig med Hi...

 

Her har lilletroll på 6 mnd sovet hos mamma, gudforeldrene sine og familie. Jeg blunker ikke ett sekund med å la andre passe han eller være med han for jeg vil at han skal like andre mennesker og ikke være altfor knyttet til meg så han er redd for andre. Men jeg har som sagt aldri vært borte fra han et helt døgn og jeg kunne ALDRI tenkt meg å dra på sydenturer eller til ferie uten trollet. Men en gang i blant går jo greit. OG hadde lille trollet hatt en far så skulle han gjerne fått tatt del så mye han vil.

 

[Trollemor75]

For min del undrer jeg meg på hvor mye vekt man legger på tilknytningsteorien det første året, for så å dumpe ungen i barnehagen ved fylte 1 år.

 

Hos oss har jeg tatt hele min "kvote", men far blir hjemme frem til barnehagestart i august, dvs. litt over 6 mndr. Han har faktisk takket nei til en kjempe jobbmulighet for å kunne ha denne tiden med gutten. Barnet har også vært på overnattingsbesøk uten meg, dog bare en gang uten begge foreldrene. Han er en trygg, selvstendig og sosial 1-åring som oppsøker verden rundt seg med tillitt og nygsjerrighet.

 

Nå sier jeg ikke at mødre som holder barnet sitt med seg hele det første året ikke får balanserte barn, men hos oss har det ikke vært fullt så fusjonelt, og slik er det bare.

 

Ang. delt omsorg, det interessant ved det hele er at det stort sett er i Norge man mener det er skadelig for barnet (nå tenker jeg ikke på babyer, men på barn). Der jeg kommer fra er det den vanligste form for omsorgsdeling i tilfeller der foreldrene har et velfungerende forhold etter bruddet. De jeg kjenner som vokste opp slikt har som voksne tette bånd til begge foreldre og er glad for at de fikk muligheten til å beholde disse. Men som sagt, det funker bare så lenge foreldrene ikke flytter langt fra hverandre og klarer å ha en positiv tone seg imellom, det er kanskje der det skorter i mange forhold.

 

Bare observasjon fra min side, altså.

[Anonym bruker]

Referanser? Hvor har du dette fra... Mine barn har aldri hatt disse problemene. Høres ut som om du prøver å rettferdiggjøre noe du innerst inne vet er kun grådighet og latskap?

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke for tvungen permisjonsdeling, men hvorfor kan ikke barnet ha to primærpersoner å knytte seg til helt fra starten av? Det blir ikke usikkert av å ha to personer (mor og far) rundt seg helt fra fødselen av, snarere tvert imot. Man unngår å måtte introdusere denne "fremmede" faren på et senere tidspunkt.

[Anonym bruker]

Tja.. jeg er til en viss grad enig, men samtidig veldig uenig.

 

Så lenge det er snakk om en liten baby, så er mor, naturlig, biologiskt og selvsagt den viktigste omsorgspersonen. Det er en grunn til at det er mor som går gravid i 9 mnd og føder barnet, det er også en grunn til at det er mor som er utstyrt med melk. Dvs, at fra naturen sin side, så er det mor som står i fokus den første tiden.

MEN når barnet har kommet over babystadiet, ved ett/halvannet år, DA er det svært viktig å slippe far på banen. Og jo eldre barnet blir, jo mer trenger det far, spesielt om det er en gutt.

 

Damer er rett og slett mer skapt fra naturen sin side til å ta seg av barn, enn hva menn er. Dette likestillings pjattet går altfor langt til tider.

[Anonym bruker]

I andre land får barnet omsorg fra mange andre enn mor det første leveåret. Disse barna har like sunn tilknytning som våre har. Det viktige er at barnet har tilknytningspersoner, ikke at disse er der 24 timer i døgnet.

 

Om mor er på jobb 8 timer om dagen, fem dager i uken i ti uker, er hun fortsatt hjemme ofte nok til å gi ungen trygg tilknytning. Det er dessuten fornuftig at barnet har bånd til flere enn mor, i tilfelle noe skulle skje med henne (gud forby).

[Anonym bruker]

Vel, jeg kjenner 4 personer som har vokst opp i 50/50 hjem. Alle 4 sier at de kunne ønske at foreldrene tenkte mer på dem sitt behov enn sine egne når de vokste opp. De forteller at det var som å leve i en bag, at de aldri følte de hadde et fast og stabilt hjem.

Disse er nå voksne på over 30 år alle sammen. Ingen hatfølelser til sine foreldre, men heller ingen takknemlighet over at de måtte vokse opp slik. Foreldrene hadde en ok tone, så det var ikke det det gikk på, men at de rett og slett ikke fikk den viktige stabile følelsen av å ha ett hjem.

[Anonym bruker]

Hvorfor barna ikke kan ha to primæromsorgspersoner? Det er klart de får lov, men babayer knytter seg til en primæromsorgspersoner. De gøyale sosialistene i Norge klarer faktisk ikke å forandre biologi og instinkter. Men det er morsomt å se på at de driter seg ut mens de prøver.

[Anonym bruker]

Jeg må jo spørre..mener Hi her at-for å ta et eksempel fra mitt eget liv-jeg bare skal la far-som ikke har bodd med oss de siste fire åra, få hovedomsorgen for vår sønn, fordi han ellers ikke vil få tilknytning? Gutten er fem år, og nå mener far at jeg skal overlate gutten til ham-jeg har jo jeta vår, og baby på veg...sier seg selv at det kan jeg ikke gjøre Men da er det vel sånn da at jeg hindrer far og barn i å bygge opp aturlige bånd..drit og dra.

[Anonym bruker]

Hvis du venter til barnet er halvannet år med å slippe far til, da er det etter min mening for sent. Da har far lært seg at det er du som fikser med ungen, og han bare ser på. Man introduserer da fast føde fra 4-6 måneders alder, og man kan da fint jobbe noen dager i uken fra barnet er 7-8 måneder gammel dersom far er hjemme og passer på knøttet. Enkelte VIL jo rett og slett ikke at far og barn skal knytte bånd...

[Anonym bruker]

Ja, men la det bli far som er primæromsorgspersonen i noen av tilfellene da. Og slik blir det jo aldri, fordi enkelte mødre tviholder på barna sine helt fra fødselen av...

[Anonym bruker]

Nei, selvfølgelig mener jeg ikke det. Dere har åpenbart etablert rutiner som fungerer for dere for lenge siden, og dere skal ikke endre på det. Men i mange tilfeller er det kvinner som tenker på seg selv fremfor mors/fars/barnets beste.

 

HI

[Anonym bruker]

Makan til idioti, jeg må bare le av enkelte her inne:) "Slippe til far når ungen er halvannet år"???? Far har da vel hatt samvær og blitt kjent med barnet før det er halvannet år! Enkelte her mener visst at det hvis far ikke har 50 % av omsorgen er både han og barnet totalt fremmed for hverandre. Våkn opp! Jeg støtter av hele mitt hjerte de som mener at mor er hovedtilknytningsperson det første året, MINST, og støtter også de som mistenker HI for å rettferdiggjøre sitt behov forå ha barnevakt for å få tid til SEG SELV...

[Trollemor75]

Det kan ha vært fordi det ikke er vanlig delingsform i Norge. I Canada er det mer pussig hvis man bare bor hos mor, da er du liksom litt rar. Og man pleier å ha 2 uker hos hver, for å unngå for mye flytting.

 

Alle de jeg kjenner opplevde skilsmisse når de var over 6 år gamle, de kunne forstå mer og uttale seg om det som skjedde. Jeg tror ikke nødvendigvis det er mindre traumatisk for en liten gutt å flytte til en annen by og måtte fly alene for å treffe far en sjelden gang når det er ferie som vår bonusnevø må gjøre.

 

Skilsmisse er aldri lett for barna, uansett omsorgsform som velges, og jeg tror ikke det finnes 1 løsning som passer for alle. Vi har en slektning som har skilt seg, mannen flyttet i nabohuset og barna har fått felleshage. Det funker for dem, ville ikke funket for alle!

[Anonym bruker]

HI, jeg bare lurer. Har du vært alenemor før?

[Anonym bruker]

Som nevnt over, jeg har ikke hatt barnevakt siden i fjor. Men både mine og min manns foreldre maser stadig vekk om de kan få passe barna igjen snart, rett og slett fordi de liker det, det er ingen plikt for dem eller et offer for barna mine å være der. Og jeg synes oppriktig talt at jeg blir en bedre mor av å savne barna mine iblant. Hvis vi går oppi hverandre dag ut og dag inn tar vi alt for gitt, men hvis vi rekker å savne hverandre setter vi mer pris på hverandre når vi møtes igjen. Motivet mitt for å slippe fra meg barna er ikke å gå på spa og nyte livet som "singel", men å unne andre å oppleve de fantastiske barna mine og at barna skal oppleve at det finnes en verden utenom min.

 

HI