Når under fødslene skriker dere?

[Anonym bruker]

Under riene eller utdrivelsen? Jeg har ikke skreket under noen av fødselene mine. Men ikke fordi jeg er så tøff at jeg ikke syntes det gjorde vondt.. Både under riene og utdrivelsen var jeg derimot veldig konsentrert om å puste og gjøre jobben min.

[Anonym bruker]

Skrek ikke, orket rett og slett ikke. Men irriterte meg grønn over dama i naborommet som skreik som besatt hele jævla natta.

[Anonym bruker]

Skrek ikke, men under andre fødselen knurret jeg en del fra 9 cm og til ungen var ute.

[Anonym bruker]

Hmmm...hvis jeg ikke husker helt feil nå, skrek jeg vel kun når hodet sto i åpningen og var på veg ut..under riene jamret og bannet jeg...

[PAVEEL]

Litt bannskap var det vel;p men det var vel når jeg kjente rien var på vei, Nei faaaen nå kommer det en til!!!!!!!!!!

Ellers når jeg ser det lille som ble filmet under førstefødselen (har 3), så er det nesten mer sånn sexlyder og ynk!!!!! Nesten flaut!!!!!!!!!!

For det er jo det mest usexuelle øyeblikket i manns minne!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hylte ikke, men det kom et par jungelbrøl under pressinga (ukontrollert, fordi jeg presset så hardt, hehehe). Husker jeg syntes det var litt flaut, og jeg følte meg som en skikkelig urkvinne. Jeg vrælte "Jeg klarer ikke, jeg klarer ikke!!!" mens hodet stod i åpninga, rett før jeg tenkte faen, bare få det overstått ;-)

[It's all about me]

Skrek som besatt fra første ri hvor det gjorde virkelig vondt og de hadde virkning. Var igangsatt så riene kom raskt på uten noe narurlig oppbyggning.

Og ang. skrikingen var det ikke noe jeg klarte å styre, det bestemte kroppen helt selv.

[ConsuelaBananaHammock]

Med 1 mann skrek jeg vel litt når de skulle få mini ut.

Han ble tatt med vakuum, og jeg revnet vel fra ende til annen.

 

Nr 2 skrek jeg mye! (mannen min mener at jeg skrek ikke noe særlig, så jeg har nok vært litt omtåket) Denne fødselen gikk fort da, vel å merke.

 

Nr 3 skrek jeg ingenting, syns ikke den var noe vond

[--------]

Skrek som i hyle ut - det gjorde jeg ikke i det hele tatt. Men jeg gråt bitte litt da det var som vondest. Under selve pressingen, så bet jeg tennene sammen og brukte kreftene mine på å få snuppa ut. Forrige gang skrek jeg heller ikke, hadde heller ingen tårer da.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Når hodet sto i åpningen ,syns det var det vondeste .

[Gjest]

Jeg skrek ikke. Og følte heller aldri for å gjøre det.

Pratet meg gjennom de verste riene,

fortalte mannen hvor det gjorde vondt og hvordan vondten var i forhold til forrige rie. Det var stor hjelp.

Jordmor kommenterte faktisk hvor "stille", rolig og kontrollert jeg var.

Var veldig spent på forhånd på hvordan jeg kom til å takle fødselen.

[Anonym bruker]

Skrek aldri. Mumlet banneord ned i puten og knurret da de insiterte på å flytte meg. Var også veldig konsentrert om pustingen.

[Tommage♀♂]

Skrek? Jeg var knapt tilstede under fødslene. Bare jamret litt, og konsentrerte meg intenst om å knuse hånden til sambo. Tenkte at han skulle jammen få ha det vondt han også!

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Hvordan klarte du å PRATE deg gjennom riene??? Var helt i mitt eget smertehelvete da jeg, uten sjans til å føre en samtale av noe slag:/

 

Jeg var stille og pustet meg gjennom alle åpningsriene, mens under pressingen kom det mange og høye brøl, ikke noe jeg kunne styre, det kom bare kasta på meg (fødte uten smertelindring, og hadde en KJIP utdrivning..)

[Gjest]

Samme som "Frokostquiz er highpregnant."

 

Ble også igangsatt og skrek som en jævel fra første ri!!

Holdt ikke kjeft før de hadde fått satt i meg epiduralen og smertene var borte...

 

Aner ikke hvordan jeg hadde reagert om fødselen hadde forløpt normalt, men hadde sikkert skreket da også

 

 

[Gjest]

Jeg klarte å holde meg veldig rolig.

Og følte jeg hadde god kontroll hele tiden.

Kavet meg litt opp rett etter de tok vannet, og da gjorde alt mye

vondere. Men klarte heldigvis å roe meg igjen.

Husker jeg sa til meg selv at "nei, nå skjerper du deg! Slapp av"

 

Nå kom jeg inn med 8 cm åpning og trodde ikke helt at det var *det*.

Stoppet på veien til sykehuset for å kjøpe smør til middagen.

Tok ikke med meg alle tingene mine heller, så de måtte svigerfar komme med. Hadde hatt maserier/modningsrier noen dager så tror det hadde mye med saken å gjøre.

 

 

[Anonym bruker]

Med siste mann som var 5-kilos og satt fast med skuldrene brølte jeg som en urkvinne under utdrivingen. Var helt ukontrolert, og er overbevist om at det gav ekstra krefter.

[Anonym bruker]

Vært gravid 7 ganger, men aldri skreket under fødslene mine. Bare ynket meg gjennom smertene og pustet gjennom riene. Konsentrerte meg om å ikke brøle, for jeg følte det var det samme som å gi opp eller å sløse bort energien. Dessuten syntes jeg ikke noe om å ødelegge atmosfæren rundt fødslene mine med hyling og brøling. Det er ikke dermed sagt at det ikke gjorde vondt.

 

Jeg syntes heller ikke babyen i magen skulle høre meg brøle. De har jo små ører og hørselen i orden, selv om de ligger i mors liv.

 

 

 

[p-in-the-snow]

skrek litt da hun satte sånne elektroder på hodet hans og kateter på meg. også hadde jeg sånn lydløs skrik dda hode skulle bli født. da mener jeg at jeg gapet og hadde skrikeuttrykk, men fikk ikke ut en lyd!

 

nesten sånn som al pacino på godfather da datteren ble drept ))

[Anonym bruker]

Første fødsel skrek jeg ja.. jeg er enormt sjenert og lager som regel ikke en lyd men da brølte jeg

 

Andre fødsel gråt jeg bare og ba på mine knær om å få slippe for det var umennesklig.. endte med akutt ks

[mitt hjerte ❤ mitt liv]

Fødte for noen uker siden, så burde jo huske godt-men det forsvinner raskt! Under åpningsriene, som jeg tenkte jeg skulle puste meg så fint igjennom, lagde jeg lyd. Pustet inn, og gryntet på en måte på utpusten. Og skrek/brølte når jeg presset. Under pressriene var det fordi jeg tok i-ikke fordi det gjorde så forbanna vondt, men under åpningsriene var det fordi det virket smertelindrende. Visste egentlig at min fødsel ikke kom til å foregå i stillhet-lager endel lyd når jeg har sex, og kunne ikke se for meg at det plutselig skulle bli mye bedre under fødselen!

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

okei, ja da hadde vi nok en litt annen smerteopplevelse virker det som;) Ved 8 cm var jeg nærmest i ørska, og kunne ihvertfall verken tenkt på eller mye mindre gjennomført en tur i butikken:p

[Anonym bruker]

Kroppen min presset ut noen underlige lyder og stønninger som jeg ikke hadde kontroll over i det hele tatt. Eneste gangen jeg faktisk klarte å være stille var da epiduralen ble satt, og da konsentrerte jeg meg knallhardt i frykt får å bli stukket feil, bli lam osv!

[Gjest Sauen og ungene]

Med begge to bannet jeg noe sinnsykt under hver rie. "faen faen faen faen" veeeldig fort, hehe... Og når det begynte en ny en kom det: "faaaaen, nå kommer det en til!"

Med nr 1 gryntet jeg noe forferdelig under pressriene, men skrek ikke. Syns ikke det var så grusomt vondt egentlig, var bare glad jeg var ferdig med de grusomme åpningsriene.

Med nr 2 hylte jeg sikkert litt på vei til operasjonssalen (ble keisersnitt)men det var nok fordi legen hadde hele hånden oppi høna (navlesnorsfremfall), det løp to sykepleiere på siden og holdt meg fast (fikk ikke bevege meg) og jeg hadde 7 cm åpning og jævlige rier. Lå bare og tenkte "snart får jeg narkose, snart får jeg narkose, snart får jeg narkose" hehe...

[Lacey*har fått erta]

Jeg tror ikke jeg skreik så mye akkurat... første fødsel var vond, men helt greit å takle.

andremann brukte en time fra første vondte og da var det vondter sammenhengende i en time, ingen pause.. tror jeg ulte litt i lystgassmasken (som jordmor forøvrig glemte å skru på , så da vet jeg det til neste gang!)

Er vel akkurat de siste cm som er vondest, pressriene er jeg så fokusert og det er så "deilig" å kunne jobbe med kroppen at (og jeg vet det er slutten) da er jeg mer fokusert enn noen gang