Svigermor kommer til å gi meg svangerskapsdepresjon...HJELP!

[Anonym bruker]

Har nettopp fått barn, og kom hjem for et par dager siden..Selvom jeg har hatt en fin fødsel som gikk fort, en "drømmefødsel" i alle andres øyne, så er jeg jo såklart sliten, trett, forvirret, og i nybegynnerfasen hvor jeg vil bli kjent med barnet og dets rutiner.

 

Er redd for at jeg holder på å utvikle svangerskapsdepresjon nå, men er ikke sikker, så skriver inn her hva dere tror...?

 

 

Det har seg slik.. :

 

Samme dag som jeg fødte var selvfølgelig jeg og sambo helt i ekstase over å få se den lille snart, og at den snart skulle komme ut av magen og inn i armene våre. Mens jeg lå i fødesenga, med kraftige rier og i et rent smertehelvete, så ringte og skrev folk hele tiden meldinger til sambo om det var skjedd, hvor stor åpning osv. Spesielt hans mor og bestemor. Han gikk til og med ut av rommet et par ganger bare for å oppdatere de i telefonen. Følte meg bare som en "brikke i spillet" og tilskuer allerede da..

 

Da barnet endelig kom ut, så ble det straks tatt bilder, noe jeg også ville. Men syntes ingenting om at disse bildene straks ble sendt rundt til store deler av familien sin. Sendte jo også et bilde til min mor såklart..Men hun maste ikke på en slik måte som svigerfam gjorde, og hun ringte heller ikke da hun hørte at fødselen var igang, tenkte at det var best at jeg fikk gjøre meg ferdig.

 

Alt ble bare stress. Følte meg så til overs. Jeg fødte tidlig om morgenen, og hele den dagen følte jeg ingenting for barnet. Jeg prøvde, jeg skammet meg, jeg følte meg unormal, jeg følte meg utilpass, og jeg følte meg som verdens verste mor! Hvor ble det av denne lykkefølelsen? Hvor ble det av gleden av å holde sitt eget barn? Disse tankene og følelsene turde jeg selvsagt ikke dele med noen, hvertfall ikke sambo..

 

Selv var sambo helt i lykkerus, og så stolt som bare en nybakt pappa kan være:) Han ville gjerne fortelle alle og vise alle den lille, og gjorde også dette til fam sin.

 

Dagen gikk, og jeg klarte å skjule at jeg egentlig ikke ville holde barnet, hadde lyst til å bare gå fra det når det gråt (gjorde da ikke dette..), og jeg klarte å skjule at dette føltes ut som et hvilket som helst barn for meg. Hvis barnet hadde blitt tatt fra meg der og da, så ville jeg ikke ha kjent noen sorg engang. Slike følelser hadde jeg da.

 

Samme dag fikk vi besøk av noen venner som ville se, og dette var greit for min del, og gikk bare bra.

 

Dagen etter fødsel kom svigermor, som er og var helt hysterisk glad og overivrig over barnebarnet. Og sambo er og var så stolt over å vise henne den lille og alt som skal gjøres med han..

 

Svigers sov hjemme hos oss sammen med sambo mens jeg var på sykehuset i to dager til.

 

Da jeg kom hjem, hadde hun shinet opp i huset, noe jeg er takknemlig for, for jeg hadde ikke hatt overskudd til dette i det hele tatt.

 

Den takknemligheten min er forsvunnet, for å si det slik...Her i huset føler jeg meg som en gjest, i negativ mening. Hun har tatt over overalt. Endret på hvor vi pleier å ha ting på kjøkken feks, og jeg synes hun tar seg alt for godt til rette her. Slenger seg utover sofaen og sover, rydder hele tiden i babysakene våre, pakker ting ut av skapene våre osv..

 

Skulle tro at det var hennes barn som var født, og hennes hjem. Og skulle like gjerne tro at det var hun og sambo som var foreldre. Det meste sambo skal gjøre med barnet, diskuterer han med moren sin, før han spør meg om min mening. Skikkelig mamma-dalt.

 

Alle babyklærne jeg hadde lett frem i minste str, egne klær som jeg og sambo hadde kjøpt til gutten, var "stuet" nederst i kommoden, og øverst lo svigermors klær som hun hadde tatt med seg, brukte klær vel og merke...Etter sine barn, som begynner å bli 30 år gammel nå. Dette er jo gøy for henne, at hennes barnebarn skal bruke sine barns klær; arv. For meg, som førstegangs, følte jeg meg totalt overkjørt. Såklart kunne barnet bruke litt av disse klærne også, men jeg hadde jo MINE klær som jeg prioriterte først.

 

Sa ikke noe ifra til henne eller sambo om dette heller...Tok bare på barnet mine klær, og thats it.

 

Jeg og sambo skal også kjøpe en helt ny vogn de nærmeste dagene, til nå bruker vi ei vogn vi har lånt fra svigermors søster. Da hun hørte om den nye vogna, ble hun småsur, for mente det var sløsing av penger og vi hadde jo allerede en. (svigerfam vil helst at ALT vi bruker skal være etter dem; brukte ting. For det er jo så morsomt for de..)

 

Samme dag som jeg kom hjem, hadde svigers også bedd besøk hit; OVERNATTINGSBESØK. var søskenbarnet hennes som trengte plass å sove en natt, så da hadde hun tatt det som en selvfølge at det var hos oss han kunne sove.

 

Og for å si det sånn; vi har bare 2 soverom, og ei lita stua. Ene rommet bruker vi, og i det andre hadde jeg tenkt å ha stellekommoden da det ikke er plass på baderommet.

 

Så den første dagen jeg kom hjem, så ble stellekommoden nødt til å stå ute i gangen ved soverommet, hvor den forøvrig ennå står, og svigers måtte sove på sofaen i stua, mens søskenbarnet hennes sov på det ene soverommet.

 

Spurte sambo om han ikke kunne si ifra at det ikke var greit med besøk, men vi fant begge ut at det ble litt dumt da klokka var over midnatt allerede. Tårene mine sprengte på, og jeg hadde bare lyst å finne et hull å hoppe i. Den første natta og dagen hjemme var bare så ødelagt som det kunne bli, og jeg følte meg ikke komfortabel med å stelle barnet og holde på med det når svigers og andre så på. Jeg hadde jo ennå ikke fått blitt kjent med det. Hele den natta lå jeg våken, men likevel ga jeg all arbeid med barnet til sambo. Jeg gadd ikke stå opp å streve med å ta på meg nattbuksa for å gå ut i gangen å stelle barnet, og på kjøkkenet for å gi det mat (jeg ammer ikke), bare fordi svigers lo i sofaen noen meter unna. Hadde vi vært alene, kunne jeg bare gått i undertøyet. Føler meg heller ikke komfortabel med å gå ustelt rundt i huset rundt svigers..

 

Dagen etterpå kunne jeg ennå ikke kjenne morsfølelsen, eller noen lykkefølelse i det hele tatt. Var gått mange dager siden fødselen nå.

 

For å gjøre dette litt kortere, så har det seg slik at svigermor har vært her helt til idag. HUn er jo ikke her hele tiden, er litt på besøk og sånn, men likevel så kunne jeg gjerne ha tenkt meg en jævla dag alene uten henne! Uten noen enn sambo for den saks skyld!

 

Hun har planlagt å være her i en halvannen uke til, og hva i f skal jeg gjøre?? Denne tiden skal jo være forbeholdt foreldre og barn, ikke overivrige besteforeldre! Ikke nok med det, men så kommer den yngste datteren hennes i helga, og skal også være her like lenge som moren. da blir det akkurat det samme; en sover i i stua og den andre på soverommet. Og jeg føler at jeg må ta hensyn og liste meg rundt.

kan feks ikke bare legge meg ned å hvile på sofaen når jeg føler for det, for det er konstant andre mennesker her! Svigers tar også ofte med seg besøk hit når hun har vært ute, uten å spørre eller si fra først.

 

Nå har derimot morsfølelsen kommet, og jeg elsker å dulle med babyen min. Men likevel kommer den andre siden frem av og til, hvor jeg bare føler meg som en rugemaskin for svigerfam, hvor jobben min nå er gjort og dermed kan alle bare storme til fatet. At jeg nettopp er kommet fra sykehus, at jeg nettopp har fødd, at jeg har vondt i kroppen, sliten og trett ser det ikke ut som om at noen tar hensyn til mtp besøk og overnatting.

 

Sambo ser nå frustrasjonen min, men vet ikke helt hvordan han skal gå frem for å si dette til moren, uten at hun tar det ille opp (noe vi vet at hun kommer til å gjøre). Han vil også gjerne være litt alene nå, hvertfall det han sier. Men tør ikke si dette til moren hans, som kommer til å bli sur, mildt sagt. Jeg selv tror egentlig sambo synes det er koselig med moren hans her, og jeg føler at han ikke tar meg på alvor.

 

Skal jeg leve med dette i nesten 2 uker til, så tror jeg at jeg kommer til å få svangerskapsdepresjon...

 

Go meg råd!!

[Gjest ->>-]

Det er samboeren din som er en tulling. Det er hans ansvar å få disse menneskene ut av hjemmet deres på en mest mulig skånsom måte.

[Anonym bruker]

Her må samboeren din finne igjen ryggraden sin og ta seg av sin barselkvinne. Tidligere var dette sikkert helt kurant, at folk kom på besøk og ble i ukesvis (ANGST), men dette kan da ikke komme som noe sjokk på dere, at hun skal være der en god stund? Hvor er kommunikasjonen????????????

[Anonym bruker]

Synes du skyver vel mye skyld over på svigermor her. Jeg finner det merkelig at det at hun var interessert i å bli oppdatert på fødselen, fikk bilder av barnet osv. fikk deg til å føle deg overflødig og at du mistet morsfølelsen pga. av det.

 

Og om du synes at hun er mye på besøk og at hun er i veien så sier du fra til henne.

Så du må ta litt ansvar selv. Rett deg opp og si fra. Så skal du se at det blir bedre

[Anonym bruker]

oi dettte er en kjip situasjon.Men jeg synes samboeren din må ta dette opp med moren sin, ja så blir hun såret, men om hun er litt oppegående så forstår hun vel dette.

Er ikke sånn den første tida skal være, vær "egoistiske" og nyt dette alene.

 

Kast kjerringa ut.

[Gjest]

Signerer pila. Forklar samboeren din at du trenger litt privatliv...hvis han virkelig ikke forstår såpass selv.

[Anonym bruker]

Så langt jeg kan lese, ser det ikke ut som at du har noen fødselsdepresjon hvertfall. Du er derimot totalt overkjørt av svigermor, og andre hun faktisk ber inn i ditt hjem. Det er helt uhørt å ta seg sånn til rette som hun gjør. Jeg for min del kunne aldri ha tenkt meg liggende gjester i hvertfall de seks første ukene.

 

Nei, be mannen din få ballene sine ut fra gjemmestedet sitt, pg send hjem mora si og alle hennes følgesvenner.

[Anonym bruker]

Herregud dette er den verste etter-fødselen-og-har-en overivrig-plagsom-svigermor-historien jeg har hørt. Dette er jo uutholdelig! Samboeren din får bare ta seg sammen å få mora si hjem. Ja, hun får bare bli sur, bedre det enn å ta knekken på en nybakt mamma.

 

Jeg har plaget mannen min en del fordi for vi fikk besøk av familien hans en halv time etter at vi kom hjem fra sykehuset. De sendte melding og spørte. Hele badet var fullt av skittentøy, vi hadde ikke mat i hus, jeg var overtrøtt og sliten. Hadde vært på sykehuset en uke pga komplikasjoner under fødselen. Endelig skulle jeg få legge meg i min egen seng, ta meg en dusj, spise og kose meg med babyen på egenhånd. Men vi måtte ha et totimers besøk før dette kunne skje. Det er vel slike historier som er mest vanlig. Ditt tilfelle er ekstremt!

[Anonym bruker]

Der jeg mente med at jeg følte meg overkjørt da sviger hele tiden ringte under fødselen og skulle hele tiden ha bilder, er at det føltes ut som om at det var hennes og sambos barn. Sambo var jo mest opptatt av å prate med mamma enn å være med meg.

 

Og slik føles det ut nå også.

[___]

Du har i hverfal min fulle medfølelse. Jeg har også en svigermor som tar seg til rette når hun er her. Det er ikke gøy!

Jeg synes du skal si til henne at du er veldig taknemmlig for at hun ønsker å være en viktig person for barnet og at det var deilig å at hun ryddet og vasket mens du var borte (du kan til og med komme med en liten løgn om at det har vært tryggt å ha henne i nærheten de første dagene om du ønsker å smiggre enda mer), men at nå føler du at det er på tide å være for deg selv og finne litt ut av ting selv. Uansett om hun er aldri så snill trenger du alenetid med barnet nå. Spørr henne hvordan hun hadde det i forhold til sin svigermor og si gjerne noe om at du vet du er heldig med den du har fått.

Hvis dere er "nære" til vanlig kan du til og med si at du synes mannen din må venne seg til å ta ansvar selv uten å kunne spørre henne hvert 5. minutt.

Si gjerne også at det er fint om dere kan ringe henne om deter noe dere lurer på, men vær klar på at du synes det er best hun reiser nå. Det kan hende hun blir litt sur nå, men de fleste forstå når de får tenkt seg om.

 

Lykke til!

 

PS!

Morsfølelsen kommer snikende. Det er helt vanlig at den ikke kommer med en gang. Sån var det for meg også med min nr. 2, men jeg kan love deg at den er der nå.

[Anonym bruker]

Huff, kvier meg til å ta dette opp med sambo, IGJEN...

 

Han sier til meg at han skjønner, men jeg ser jo på hele kroppsspråket hans at han blir sur...

 

Selv har ingen fra min familie ennå vært her, fordi de ville gi meg litt fred..Men hadde lyst å komme neste uke, noe jeg faktisk ikke har lyst til da jeg vet at huset er fullt av svigerfamilien da også.

 

 

[Anonym bruker]

Huff da, stakkars deg!!

 

EN STOR TRØST: Dette kommer til å gå over. Det vil si: når hun har reist, vil du nok ikke bli deprimert, men mye gladere! Det vil helt sikkert letne da. HELT SIKKERT!!!!

 

Jeg er enig med mange av de andre her i at samboeren din er helt på jordet. Han burde lagt fra seg mobilen under fødselen - noe sier meg at han er ganske ung??? - selvfølgelig. Og han burde sagt klart nei til moren og andre slektninger. Men det kommer ikke noe godt ut av å bære nag til ham heller.

 

Hvis dere klarer å få sagt fra og bedt om ro, ville det være det aller beste. Selv fikk jeg litt besøk av nærmeste familie på sykehuset. Lå inne noen dager pga babyens gulsott, og noen dager etter jeg kom hjem kom min mor for å hjelpe meg - det ble litt mye for meg med ammeproblemer og sånt. (Bodde ikke sammen med barnefaren.) Barnefar fikk komme innom så klart, men ellers sendte jeg meldinger til alle venninner om at jeg skulle si fra når de fikk komme på besøk. Jeg ba også barnefar gi beskjed til sin mor og søsken om at de måtte vente litt med å komme, da jeg rett og slett ikke taklet besøk ennå. (Farmor hadde vært på sykehuset, da.) De tok IKKE dette ille opp, men kom hjem til meg på besøk etter ca to uker. Deretter fikk venner komme i tur og orden.

 

Jeg hadde heller ikke noen øyeblikkelig morsfølelse, og det ble en trøblete start, men det gikk seg til. Det ble ingen svangerskapsdepresjon ut av det, selv om tårene silte den første uka, og kom veldig lett uka etter også.... Heldigvis var jeg voksen nok til å sette grenser! Jeg følte at alt bare var vanskelig og problematisk, og orket ikke barselvisitter der jeg måtte sitte og agere lykkelig mor. Men etter et par uker hadde jeg fått mer dreisen på det, og var klar til å ta i mot besøk. Etter hvert gikk det kjempefint med meg.

 

Samboeren din vet ALTFOR lite om fødsler, barseltid og kvinnens reaksjon, det er helt sikkert. Han burde vært på din side og skjermet deg, men det høres jo ikke ut som om han gjør det fordi han ikke bryr seg, men på grunn av uvitenhet! Kanskje du kan vise ham noen av svarene her, eller kanskje du kan finne noe på nettet om de følelsesmessige reaksjonene etter en fødsel, slik at han skjønner litt mer? Svigermoren din burde jo tenkt seg om, men det er mange år siden hun fødte, og kanskje hun hadde en helt annen opplevelse.

 

Dette ble litt rotete, men vil bare berolige deg - dette går nok bra til slutt - du har blitt overkjørt, men nå er ikke den rette tida til å gruble for mye over det - . Tilgi samboeren uvitenheten, men snakk og forklar hvordan det er, slik at han kan forsøke å ta hensyn til deg framover.

 

LYKKE TIL!!!

[Anonym bruker]

Takk for et oppmuntrende svar:)

 

Jeg har sagt nei til flere som har lyst til å komme på besøk, rett og slett fordi svigermor gjør meg mer sliten enn nødvendig.

 

Er kun svigers jeg rett og slett ikke tør å si ifra til..Har ikke verdens beste kontakt fra før av så..

 

Synes dette faktisk er sambos oppgave! ..og da føler jeg meg også forbisett når han ikke har guts eller hjerne til å gjøre dette..

 

Nei, sambo er ikke så veldig ung heller, er 29...

 

 

[Anonym bruker]

Det min kjære svigerinne gjorde da hennes samboer ikke tok affære med noen i svigerfamilien som tok helt av da de fikk sin første var at hun pakket en koffert og dro til sin mor i to uker så hun fikk hvilt etter fødselen. Det synes jeg er en helt "lovlig" ting å gjøre hvis pappaen ikke forstår at du trenger ro og litt privatliv. En fødsel er tross alt slitsomt!

[Anonym bruker]

Jeg beklager på forhånd at jeg kan virke noe krass, men jeg må bare...

 

Hvor har det blitt av den voksne måte å kommunisere på. Det at det går an å si på en fin måte hva man ønsker. Er man blitt så redd for å tråkke på noen sine tær? Hvor har det blitt av tanken om at hvis man er ærlig og sier i fra på en fin måte, så blir man respektert for det?

 

Her ser det ut som et evig virrvarr av manglende (om noe!) kommunikasjon fra ende til annen.

 

Si nå i fra akkurat hvordan du føler det. Det er da virkelig ingen som kan bli sure for det, så sant man legger det frem på en ålreit måte? I såfall -tough shit! For de!

Det er da en ærlig sak, er det ikke...?

 

Det kan for alt du vet tenkes at svigermor TROR at hun behøves? Det kan tenkes at samboeren din TROR du egentlig trenger det siden du er så sliten?

 

Alt hadde vært anderledes om DU hadde lagt i frem EKSAKT hvordan du føler det både til samboeren din og svigermoren din.

 

Ta ansvar for din egen lille, nye familie og si i fra!

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Samboeren din har to valg (vel, egentlig kun ett):

 

1. Svigermor og HENNES gjester finner seg et annet sted å bo enn i hjemmet deres, du vil ha fred og ro og det får du ikke med de rundt deg. (Her kan du slenge på et [sarkastisk] "dessverre")

 

2. Du og baby forlater heimen og sjekker inn på hotell, faktura for overnattingene der sendes til svigermor.

 

Du har all sympati herfra, samboeren din bør manne seg opp noen hakk og stå sammen med deg, da du og baby nå er (skal være) hans første prioritet, ikke mammaen hans. Han er voksen og bør kunne stå på egne ben, faller han og slår seg trenger han ikke at hans mamma blåser på såret ...

 

Brukte ting fra svigerfamilien: Her sier du bare, med et søtt smil, at du vil se på hva det er de har gjemt på i mange år og gjøre et lite utvalg - der som noe faller i smak. Da du er litt sliten om dagen er det fint hvis svigermor sorterer ut alt det som ikke kan vaskes på 60 grader, da det er det du konsekvent vasker babytøy i. Og sortere skal hun gjøre nå, før hun pakker sammen seg, sine og sitt og peller seg ut døren og hjem til seg selv i kveld.

 

Masse lykke til, vis gjerne samboeren din innlegget ditt - hvis du ikke vil at han skal se svarene du har fått, kopierer du bare teksten din inn i et word-dokument, kan gjerne sløyfe det med fødselsdepresjon, da det ikke høres ut som en slik en. Den manglende lykkefølelsen skyldes at du ikke fikk lov til å summe deg under og etter fødsel, godt nok skal sambo og svigers ha lov til å være lykkelige over begivenheten, men det er ikke de som er hovedpersoner; det er baby og mammaen, er det.

 

Klem!

[Mimmi84]

vær så snill å si meg at du nå har sakt grundig fra til alle som det gjeller hvordan du vil ha det!! Stå på ditt!!!! Få dem ut, og kos deg. men det hjelper ikke å klage over noe de involverte ikke er klar over! KOMUNIKASJON!!!

[Anonym bruker]

HI her

 

Sambo har faktisk dagt til moren sin at det ville vært godt å være alene, og hintet frem til det hver gang hun drar ut, og nå skal det bli godt å være alene.

 

jeg selv har også sagt at jeg er sliten.

 

Selvom vi ikke har sagt det rett ut, så VET hun at hun burde dra!

[Anonym bruker]

bare en filleting, og ikke for å nebbe, men det heter vel fødselsdepresjon, når ungen er ute?

[Mimmi84]

ikke hint. si i klar tekst: NÅ MÅ DU DRA!! takk for hjelpen, men vi trenger å være alene nå.

[Gjest sug lut]

Hvis ikke samboeren din har baller så er du nødt til å mobilisere noen sjøl. Kast dem ut, rett og slett. Og ikke tenk på videre konsekvenser - du har nå et valg mellom å ha svigermor som sjef i huset for resten av livet, eller få markert en gang for alle at hit kommer hun kun etter invitasjon. Gjør klart for henne at det er ditt hus, og at hun kan ta inn på hotell om hun føler for det, men hos deg kommer hun ikke til å bo.

[OsloMor]

Amen.

[Anonym bruker]

Hei du,

Stakkars deg, ble helt stressa av å lese innlegget ditt på dine vegne..

 

Et par spm, hvorfor hadde dere ikke avklart dette på forhånd?? litt regler på hvordan dere ønsker den første tiden??

Her blir det jo forventinger som krasjer mellom deg og samboer.

Svigermor mener nok bare godt, men synes oppførselen er drøy, hun trenger seg faktisk på, men hva vet hun om dere ikke sier i fra.??

 

Synes samboeren din virker utrolig tafatt som ikke gjør noe med dette, er tross alt hans mor!!

Jeg synes du skal si i fra til henne med engang, alt kan sies på en ok måte og om hun ikke kan forstå og ta hensyn til dine ønsker i denne situasjonen så er hun så blåst at du ikke skal føle på dårlig sammvittighet.

Hun får bare bli så sur eller fornærma, det må hun bare takle.

Sett deg ned å forklar hvordan du har det, at du setter pris på henne, hjelp osv, men at du er sliten og at du trenger og ønsker alenetid med mann og ny baby, så hun kan ikke bli boende der lenger for det tærer på mer enn hva som er sunt for deg.

 

Jeg har allerede sagt fra til hele familien, etter enighet med mann, har en svigermor jeg blir gal av fra før, og da hun tilbød seg å komme ned å hjelpe den første uka takket jeg for tilbudet men sa at det er uaktuelt med overnattingsgjester de første 2 ukene, de er tilbeholdt oss alene, hun må gjerne komme på besøk men det får tas litt nærmere, har invitert henne til å komme en av de første dagene på barselbesøk på sykehuset for skjønner hun har lyst å se barnebarnet sitt fort!!!

Dette forstod hun veldig godt, og var glad for at jeg var flink til å sette grenser!

 

Så kanskje hun vil forstå om du forklarer henne hvordan du har det!!!!, du skal ikke gå på akkord med deg selv nå og bare bli valset over.

Høres ikke lurt ut at hun skal bli boende noe lenger nå..

Lykke til,!!!

[soleia]

For eit mareritt!! Kunne ikkje funne meg i noko slikt. Kan godt vere at ho gjer dette for å vere snill og, trur det var meir vanleg før å møte opp for å hjelpe til. I gamledagar skulle jo ho som hadde fødd ligge til sengs i 14 dagar eller så. Men heilt utruleg å be perifere slektningar på overnatting første døgnet etter de er kome heim frå klinikken!!

Når ein er vorte foreldre for første gang så skal ein jo finne ut av ting, og det er det jo kjekkast for far og mor å gjere på eige hand. Det er ei stor omvelting å verte foreldre, og mykje ein må finne ut av. Her må sambuaren din ta grep og seie i frå at dette ikkje går lengre.

Når det gjeld det at du ikkje fekk følelsar for babyen med ein gang, så er dette faktisk heilt vanleg, spesiellt når det er førstemann. Det er mange som ikkje vert "forelska" i babyen med det same. For meg har det faktisk teke månader før eg føler skikkeleg morskjærleik til babyen. Så ut frå det trur eg ikkje du har nokon fødselsdepresjon. Men det hadde gått på humøret laus for alle nybakte mødre å ha det slik du har det no, og no treng du å få ro rundt deg. Om ikkje han vil hive ut familien sin, så får du seie at då reiser du og babyen heim til di mor.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tenk på hvor verdifull denne første tida med det lille vidunderet deres er, den går så alt for fort og kommer aldri tilbake, og må derfor nytes til fulle av den nye lille kjernefamilien.

 

Her i huset var jeg streng og overnattingsbesøk var uaktuelt de første 14 dagene, mødrene våre tror vel de er uunnværlige og at vi trengermasse hjelp, men to voksne personer klarer fint å ta vare på en baby, så vanskelig er det faktisk ikke...

 

 

Stå på, sett ned foten og kast ut uønskede gjester.