Han vil ha farskapstest.. *tårene bare renner*

[♡ A & E ♡]

Jeg synes også du skal ta den "voksne" veien. Dette handler først og fremst ikke om deg men om barnet.

Jeg skjønner godt du føler deg såret men tror du tjener mest på å gjøre dette så ryddig og greit som mulig. Da har du ditt på det rene

[Anonym bruker]

Hei HI,

først må jeg bare si at jeg forstår veldig godt at du er såret, jeg har vært i samme situasjon selv. Man er gravid, hormonell og har ingen som sin nærmeste til å kjenne spark og dele forventninger med, det er sårt!

Håper du har en hyggelig jordmor, familie og venner som gleder seg med deg.

 

Har du snakket med Amathea.no? Hvis ikke vil jeg råde deg til å kontakte dem, har de ikke kontor i nærheten kan du kanskje få noen gode telefonsamtaler. De er vant til å snakke med enslige gravide og kjenner til følelsene du sliter med, også dette med farskapstest, juss osv.Dessuten har de taushetsplikt. Og svangerskapskurs for enslige!

Jeg var til mange fine samtaler hos en erfaren familieterapeut underveis, og det gjorde så godt!

 

Så til dette med farskapstest. Far til mitt barn var helt fraværende fra jeg i 12. uke fastholdt at jeg skulle beholde- da fikk jeg en jæ... skyllebøtte- og helt til uke 38. Da var han brått fast bestemt på at han skulle ha masse samvær og ha DNA test. Jeg ble som du såret og forbanna, komme her og komme her og fortelle hvor skapet skulle stå!

 

Heldigvis hadde jeg laget en trygg ramme rundt fødsel og barseltid, skulle dra til hjembyen og familien den siste tida før og være der den første tida etter fødsel, informerte ham om det.

Og sa at han skulle få testen i rimelig tid etter det.

Sendte en MMS med bilde natta etter at barnet vårt var født, vi snakket sammen dagen etter og han var veldig glad for at alt var gått bra.

Da jeg og barnet (1 uke gammel) kom hjem dit vi bor fikk han komme på besøk, så ofte han ville- hvis det passet for mor og barn.

Han var hos oss 3-4 ganger i uka. Tok DNA test etter noen uker via NAV, fikk svar etter 2 mnd og barnet var selvsagt hans. Noe han var glad for. Tror det har vært viktig for samvær i ettertid at han både fikk se barnet som ganske nyfødt og dna testen.

Barnet er nå 4 år og ser faren sin jevnlig.

 

Sikkert noen som har snakket med ham om det er hans barn, og så er som mange har sagt tvilen sådd.

Hev deg over det, gled deg over spark og den fine magen. Og finn en som står deg nær som du vil ha med på fødselen. En far man ikke har et nært forhold til har ikke noe på fødestua og gjøre, da trenger du en som kan støtte DEG, så får far heller komme på besøk etterpå.

Du må nok regne med å svelge noen kameler, men det er jo flott for barnet og ha en far! Det går seg nok til skal du se.

Stor klem til deg og lykke til :-)

[Gjest]

Skjønner at det er vanskelig, men hadde jeg vært mann og ventet barn med en jeg ikke var sammen med ville jeg nok ha bedt om farskapstest jeg også. Det er ikke noe mot deg, men det er en ting smarte gutter gjør. Det finnes nok av menn som har betalt barnebidrag et helt liv for barn som ikke er deres. DU burde ikke nekte ham å se og holde barnet, det kan gjøre samarbeidet dere imellom dårligere.

 

Lykke til med svangerskap og fødsel. Er nok vanskelig å være singel og gravid, men det ordner seg nok:)

[Hellobaby]

Hei HI

 

Forstår veldig godt hvor såret og fornærmet du er!.

 

Lurer på hvorfor dere ikke snakket om det? Hva han egentlig mente - om han virkelig ikke tror at han er faren. Da kunne du sagt at så lenge han ikke tror han er faren, så får han bare holde seg unna slik du skrev. Fram til DNA-testen.

Men siden DU vet at han er faren, så kan du jo bare minne ham på hvor dumt det ville vært for ham om han ikke var tilstede når barnet er nyfødt, evt på fødselen òg.

 

Du vet jo at etter at han får vite at han er faren, så blir det jo kontakt uansett. Babyen tar ikke skade av å ikke treffe pappaen sin de første ukene akkurat, så sånn sett så skjønner jeg ikke helt med hva de mener med at du må gjøre "det som er best for barnet". Hadde du nektet ham kontakt når babyen vokser til og blir til et barn som skjønner ting osv, hadde det vært uretrferdig mot barnet. Men akkurat helt i begynnelsen sånn, er ikke noe problem.

Men det kan være trist og hardt å være helt alene i begynnelsen.

Been there, done that. Så vet hva jeg snakker om.

Det beste for DEG, og han selv, ville vært å skvære opp, og prøve å få han til å tro på at han virkelig er barnefaren, mener jeg da.. Så får han oppleve første tiden, samt du kanskje få litt hjelp og støtte.

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

La ham få testen, men sett grenser og ta vare på deg selv. Klem

[Anonym bruker]

Vanskelig situasjon, synes veldig synd på deg.. Vet ikke om jeg kan gi deg de rette rådene, men hadde jeg vært i dine sko, ville jeg nok kanskje send en sms om at

"nå har du blitt pappa, h*n er så og så stor osv, hvis du vil at pappan hennes/hans skal være en av de første h*n ser, så kom gjerne på besøk, hvis ikke så får du heller vente på svaret på testen først."