Forventer dere at barna deres skal

[Anonym bruker]

Jeg har lite forventninger og krav jeg ønsker å pushe på barna våre, men at de oppfører seg og tar seg utdanning er de eneste to som virkelig er urokkelig. Hva de utdanner seg som er helt opp til de, skal støtte de uansett. Men de er nødt til å ta seg en utdanning, og det er jo grunnlaget for hvordan de skal kunne jobbe og forsørge seg og eventuelt en familie senere.

 

[Anonym bruker]

Å ikke ta vdg er ikke noe alternativ her i huset. Forventer også at de tar høyere utdanning om de ikke har spesielle, konkrete planer som krever en annen utdanning ut over vanlig vdg som ikke går i kategorien høyere utdanning.

[Gjest sug lut]

Absolutt.

[Anonym bruker]

Ja. Det er alltid godt å ha i alle fall det i bakhånd.

[Anonym bruker]

Hvorfor tror alle at butikkansatte ikke har utdanning?

Jeg har 3 årig utdannelse men jobber i butikk.

Det er et fantastisk sosialt yrke med store utfordringer hver dag.

Og det er en selvfølge at barna mine skal fullføre vg.

[Gjest]

etter 5 år i arbeidslivet kan man jo studere på universitetet/høyskole uten studiekompetanse.

 

Mine barn bør jaggu fullføre videregående, ja, men om det er yrkesfaglig retning eller kjedelige allmenn spiller ingen rolle så lenge DE finner det som passer deres hjerte.

[aanonym]

Man kan ikke bare uten videre studere på univ/høgskole etter fem år i arbeidslivet. Man må ha relevant realkompetanse for det enjelte fag man ønsker å ta, det er ikke bare lett å gjøre det. Man kan f.eks. ikke vaske gulv i fem år og tro man kan begynne på juss eller medisin, akkurat!

[ellen-propellen]

Videregående skal fullføres uansett hva barna ønsker å bli. Lekser skal gjøres og at det jobbes for gode karakterer er ett krav (og dette vil vi belønne på forskjellige vis)

Skulking er ikke lov,og heller ikke ferier utenom ferietiden.

Uansett hva barnet som voksen ønsker å jobbe med har dette med å skape en god arbeidsmoral.

Skole er faktisk barnets jobb på vei mot voksenlivet.

[Anonym bruker]

Ja det forventer jeg som et minimum. Hører at det er mange som slutter på videregående, men jeg kjenner ingen som ikke har videregående.

[Gjest]

Ja det forventer jeg.

Rett & slett fordi verken jeg eller min mann har fullført, og jeg ser nå hvor dumt det var.

Såklart kan vi begynne med utdanning nå, men det er mye vanskeligere såklart når man har barn, lån osv.

 

Så jeg satser på at mine barn hvertfall skal ha en utdannelse, ser jo at man trenger det mer og mer nå om dagen for å få seg jobb.

[Anonym bruker]

forventer ikke, men håper og vil gjøre mye for å sørge for at barna mine fullfører videregående.. ikke bare fullfører, men får gode karakterer..

 

mine foreldre sluttet å følge med på lekser, prøver og fravær da jeg begynte på videregående. klandrer de ikke for det, for jeg var ikke den letteste å ha med å gjøre for dem på den tiden, løyg om fritimer som jeg ikke hadde for at jeg skulle få sove litt ekstra på morran, hentet varselmeldinger fra postkassa osv.. droppet ut fra vk2, men sa det ikke til dem engang.

 

til sommeren har vi mest sannsynlig fått betalt ned allt av lån vi har, da har jeg lyst til å begynne å spare til barnas (forhåpentligvis) høyere utdannelse. har så lyst til å gi dem en god start på voksenlivet, og at behovet for store studielån ikke blir så stort.

vil ikke at de skal sitte som meg å angre på at de ikke jobbet hardere med skolen.

 

vil sønnen min bli mekaniker og datteren min vil bli frisør. så kan ikke jeg nekte dem det, men vil at de skal ha studiekompetansen å falle tilbake på.

 

[Pengetreet]

ja, videregående forventer jeg at hun tar, men hvilken linje blir opp til henne. Jeg vil ikke legge føringer på henne med at hun MÅ studere for at jeg skal akseptere henne. Jeg vil støtte henne uansett hva hun velger, så lenge det ikke er noe destruktivt. Dersom hun feks forteller at hun vil bli danser og leve av det, så støtter jeg henne, men vil nok ta en lang prat om at dette er et tøft yrke som er vanskelig å leve av.

 

Istedet for å mase om universitetet, prøver jeg å stimulere læringslyst, nysgjerrrighet og mestringsfølelse.

Uansett er det viktigste at hun blir lykkelig.