Dere som bor i ett "rotehus"

[Anonym bruker]

Men i alle dager.... Er det plutselig Barnevernet som skal sette standard for slikt, nå?? *LOL*

 

 

[Anonym bruker]

ja greit å høre dems meninger...vet jo aldri når dem kan komme på døren ! hva vi syntes spiller ingen rolle. det er dem som får siste ordet til slutt i saker uansett...........

[Kongeørna]

Sånne som meg ansetter sånne som deg, hi, til å komme og rydde og vaske for meg.

Når jeg får råd, da.

[Anonym bruker]

her ryddes det og vaskes hver eneste dag.. synes ikke jeg gjør annet etter at barna har lagt seg.. men alikavell hoper det seg opp igjen dagen etterpå.. så står jeg der dag ut og dag inn å rydder/vasker de samme rommene.. klarer ikke vaske hele huset på en dag.. så når alle rom har hatt en runde med vasking er det skittent igjen der jeg begynte.

kjøkkenet ryddes 2 ganger om dagen. vasker 4-5 maskiner med klær 4 dager i uka. å det blir aldri fritt.. akkurat sett bunnen på di 3 skittentøyskurvene før det er fullt igjen..

så ja.. til tider er det ett rothus her.. men prøver iallefal å holde det pent og ryddig.. men enkelte dager er jeg så sliten at jeg bare må overse rotet.

[Anonym bruker]

Så slikt nanny help på tv2....da sa nannyen at mora vaska for mye ,og brukte for lite tid på ungene....

[Anonym bruker]

nettopp! .....

[Himmel og hav]

Da jeg var jentunge, hadde jeg ei venninne som bodde i et fantastisk hjem. Begge foreldrene var kunstnere på si, de hadde alltid en åpen dør og du var alltid velkommen. Det kunne godt hende at du måtte løfte vekk en bunke med aviser eller klær for å få satt deg et sted, og hybelkaninene levde glade dager. Men de hadde alltid tid til besøk. Kom jeg midt i middagen, så dro de fram en ekstra stol, og en ekstra tallerken og skyflet en halv karbonade fra sin tallerken og over til min, eller rasket sammen en omelett før du fikk snudd deg. De prioriterte ikke rydding og rengjøring annet enn på bad og kjøkken, men var det noe man ville snakke om eller lære så hadde de alltid tid og tok deg alltid på alvor.

 

Jeg kom selv fra et helt alminnelig reint, omsorgsfullt og ryddig hus, med innetider og søndagsmiddag, men jeg frydet meg over atmosfæren i "rotehuset". Det lærte meg at det ikke er hvordan det ser ut hjemme hos deg som betyr noe for hvorvidt folk føler seg velkommen, men at du har tid til å sitte ned.

 

Huset mitt er som regel reint og ganske ryddig. Det meste ligger der det hører hjemme, men det synes at det lever en familie her, og vi har et åpent hus. Det er jeg stolt av. Barnas venner, nieser og nevøer er nesten alltid hjertlig velkommen. De vet at hos oss kan de prate om alt og spørre om alt, og det gjør de. En kopp kakao og ei skive med brunost og en voksen som gidder å lytte mens hun lager middag, og selv tøffe tenåringsgutter blir ganske pratsomme, og de bryr seg ikke om det ligger aviser på stuebordet eller at det står en halvveis demontert pc i trappa :-)

 

Nå havnet jeg litt utpå viddene, men poenget mitt er vel i grunnen at rot kan oppleves veldig ulikt, alt ettersom hvilken atmosfære som hersker i huset. Det kan til og med framstå som koselig og lunt. Men grisete, med skitne bleier på gulvet og matrester og søl...det er en helt annen historie...

[Anonym bruker]

Ja, det er faktisk VELDIG mulig.

 

Vokst opp i et ryddig og rent hjem der den minste lille ting var rot.

 

Hva skjedde når jeg selv fikk barn? Rot betyr lite. Jeg greier å se litt klær her og der, noen skitne kopper stå i et par timer etter middagen i oppvasken uten at jeg får hyperutslett av den grunn.

 

Jeg ble rett og slett det stikk motsatte av min mor når jeg ble voksen.

Jeg nekter å være en mor som går rundt med vaskestaven og styrer fra morgen til kveld, og peser meg rød i trynet over støvet som legger seg uansett.

Men jeg har et ok hus likevel. Ingen dør av rotet her. Og skittent er det ikke. Men det er heller ikke sterilt.

 

Jeg tåler bare litt mer enn min mor, som har støv på hjernen.

Det er faktisk en sykdom å bare tenke renslighet hele tiden.

Har ei venninne som ikke greier å ha folk på besøk fordi hun er så redd for skitt og smuss. Det er det reneste hjemmet jeg har satt mine føtter innom! Men utrolig sterilt. Og ikke hjemlig i det hele tatt. Som tatt ut av en møbelkatalog.

 

Jeg har et HJEM!

 

 

[Anonym bruker]

signerer Himmel og hav. Har akkurat samme erfaring selv.

 

I hjem hvor det er litt rot og støv har det alltid vært koselig og uhøytidelig stemning. Masse kos og avslappethet.

 

I flunkende rene og ryddige hjem har det også kunne vært koselig, men kanskje en litt mer stressende atmosfære og litt mer pertentlige folk.

 

Selv er glad i å rydde, men jeg gjør det når jeg har tid og lyst. Og jeg prioriterer først å vie oppmerksomheten til barnet mitt, før jeg tenker på husarbeid.

[Anonym bruker]

Nettopp det jeg snakker om, Himmel og hav! Sånne hjem er koselige. Og det er et sånt hjem jeg tror jeg har skapt her.

Hun som hadde en mor med vaskestav i hånda "dag og natt" ;-p

[Miss Misantrop]

Det var en kjempekoselig historie å lese, Himmel og hav.

 

Jeg frydet meg da jeg leste om forfatteren Gro Dahle som skrev at hun prioriterte lek og kunst før en dusj (da var det 3 uker siden hun hadde dusjet) Hun virker som et herlig kvinnfolk.