Mannen går til samtale hos sykepleier

[Anonym bruker]

Litt flaut å brette ut, men... Mannen min hører litt stemmer og går til samtale hos en psykiatrisk sykepleier, og sist gang truet hun med at hun ville sende bekymringsmelding til barnevernet. Men vårt første barn er ikke født ennå, og hun har ikke truffet meg eller sett huset vårt. Derfor synes jeg hun virker veldig geskjeftig, og føler meg oversett siden jeg jo er/blir mora til barnet.

 

Vi blir på en måte stilt i klasse med narkomane, for det er jo da barnet kan bli tatt fra foreldrene rett etter fødselen. Ingen av oss er narkomane.

 

Trodde bekymringsmelding til barnevernet ble sendt når man mistenkte omsorgssvikt, og det virker veldig svevende å snakke om en bekymringsmelding før barnet er født. Det er min mening... Ingen kan sjekke hvordan vi tar oss av et barn som ikke er født ennå? Har litt lyst å ringe til den geskjeftige damen og si henne noen sannhetens ord. Jeg har vært utsatt for en del mobbing i livet, men er ikke ravende gal og gleder meg til å bli mor!

[Anonym bruker]

Jeg opplevde noe av det samme med en saksbehandler på NAV. Hun sendte faktisk en bekymringsmelding til barnevernet da jeg var i første trimester.

 

Barnevernet kom på besøk og det løste seg på en grei måte. De hadde ingenting å utsette på meg og saken ble raskt avsluttet.

 

Fikk god kontakt med barnevernet og jeg skjønner at de må undersøke det som kommer inn. Hadde en grei samtale og det var det. For NAV-dama ble utfallet litt annerleders og hun jobber ikke lengre i NAV

 

Jeg ville heller selv tatt kontakt med barnevernet, om jeg var deg, for å høre hva som skjer. Og for all del: Ikke skjell ut sykepleieren. Det kan bli ris til egen bak!

[Anonym bruker]

Ja, har såpass innsikt at jeg skjønner at det ikke teller til vår fordel dersom jeg ringer og skjeller ut sykepleieren, truer henne og truer med å rømme til Sverige osv. Selv om det er nøyaktig det man føler seg fristet til å gjøre.

 

Hun skulle ta kontakt med legen til mannen min, så kanskje heller en ide å ringe til ham. Dette er veldig ubehagelig...

Hun er overbevist om at babyen kommer til å skrike mye og bli for stor påkjenning for mannen min. Men om det blir slik, blir han nødt til å flytte ut for en periode, så ser ikke helt problemet.

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg synes bare du skal la henne sende bekymringsmelding jeg. Hun er bekymret med grunnlag i det hun vet om mannen din. La barnevernet stikke innom for å se at du er oppegående og klar til å ta imot et barn, og samtidig gjerne vil støtte mannen din gjennom en vanskelig tid.

 

Er situasjonen deres slik du beskriver vil du mest sannsynlig ikke se mer fra barnevernet.

 

Bekymringsmeldinger kan kommer fra mange ulike mennesker, og kan i noen tilfeller bli brukt som "hevn" for å sverte eller lage problemer for noen. Men likevel sjekker barnevernet alle saker, og siler ut dem som ikke trenger oppfølging. Det er jo mye bedre det enn at de skulle latt være å sjekke noen de virkelig burde fulgt opp!

 

Hilsen ansatt i barnevernet.

[Anonym bruker]

Er du tilstede under disse samtalene? Vet du hva mannen din snakker med henne om?

Hvordan vet du at han ikke har fortalt henne om stemmer som sier han skal drepe barnet etc?

Jeg sier det IKKE for å være slem, men profesjonelle fagfolk sender ikke bekymringsmeldinger uten grunn. Og en bekymringsmelding er ikke noen dom, det kan bare sette i gang en ekstra sikkerhetssjekk.

[Anonym bruker]

Nå aner jeg ikke hvor alvorlig syk mannen din er ,men med tanke på at han hører stemmer så er jo ikke ting helt "ok" for å si det slik...

Kjempebra at han går til psyk. sykepleier da, håper han får all hjelp og støtte han trenger for å bli bedre

 

Ang bekymringsmelding til BV. Kan det tenkes at kanskje sykepleieren som ser situasjonen fra en litt mer objektiv vinkel og er den som får vurdert mannen din kanskje er inne på noe?

En bekymringsmelding trenger ikke å gå på at man skal fjerne barne, men at noen kommer inn og får vurdert situasjonen og kanskje kan komme med noen tiltak.......

 

Hva om mannen din ikke kommer til å takle barnegråt og søvløshet? Dette kan dere jo ikke vite før det har kommet..... Så selv om du sier at alt kommer til å gå bra, så har man jo ingen mulighet til å forutse hvordan ting egentlig kommer til å bli.

Jeg tror intensjonen til sykepleieren er at BV kan komme inn og vurdere situasjonen og kanskje sette i gang ett bra samarbeid med dere:) En bra dialog med BV som kan hjelpe dere i hverdagen og sørge for at barnet deres får det bra.

 

Prøv å ikke se på dette som noe negativt, men heller snakk med BV og da vil de jo se at ting kommer til å gå bra.

Men som helsepersonell så ser jeg jo hvorfor sykepleieren er bekymret, hvis man har en mann med psykiske problemer som hører stemmer så vil jo en nyfødt baby utgjøre en stressfaktor for han som kanskje blir litt for mye å takle.

[Anonym bruker]

Enig med anonym 14.30. Bare la henne sende bekymringsmelding. Ikke kontakt sykepleieren for å forklare, det er ikke opp til henne og avgjøre noe som helst. Man er pliktig til å melde fra hvis man mistenker omsorgssvikt.

 

Alle mennesker sliter engang i blant, som mannen din gjør nå. Det er riktig og viktig å få hjelp, og ikke grunn til at det skal bli satt inn tiltak dersom situasjonen er slik du beskriver. Lykke til!

 

Hilsen barnevernpedagog

[Anonym bruker]

Skjønner at bekymringsmelding kan sendes inn av hvem som helst, og at de må sjekkes. Liker likevel ikke at barnevernet får oss i fokus siden dere ofte er strenge mot folk med psykiske diagnoser. Men jeg personlig har ingen slik alvorlig diagnose.

 

Og dersom jeg hadde vært enslig mor ville sikkert ingen brydd seg, eller dersom faren kom fra en sædbank ville barnevernet syntes det var helt greit. Dette framstår som et paradoks for min del.

[Anonym bruker]

Hei- jeg er selv en psykiatrisk sykepleier som jobber med mennesker som har psykoser, psykotiske symptomer. Jeg kan forstå at du reagerer negativt på dette med bekymringsmelding til barnevernet -men tror ikke du har noe å frykte. At du er frisk kompenserer ikke for mannens problemer. Han skal bli en omsorgsperson på lik linje med deg. At han hører stemmer er noe som kan influere hans rolle som far -og stemmehøring er ofte bare ett ledd i problematikken. Å høre stemmer som ikke finnes -medfører ofte vansker på andre områder også. Men jeg synes absolutt sykepleieren til mannen din bør innkalle dere begge til en parsamtale -helst flere -slik at dere sammen kan snakke om på hvilken måte dere kan tilrettelegge -slik at mannens problemer ikke går utover en stabil og trygg omsorgssituasjon for barnet. Jeg kjenner ikke mannen din -så nå snakker jeg veldig generelt her.

Jeg følger deg ikke når du sier du kjenner deg behandlet som om du var narkoman. Narkomane foreldre har sine utfordringer, du og mannen har dine. Det er mange situasjoner som skal utløse en bekymringsmelding til barnevernet.

Jeg synes også det er unødvendig å sende bekymringsmelding -jeg ville heller valgt å snakke med dere om hvorfor jeg tenker at barnevernet kan og bør ha en rolle når dere får barn -og jeg ville heller tenkt et møte med en barnevernsrepresentant sammen med dere -framfor å sende en melding.

Jeg har hatt et godt samarbeid med par som deg og din mann -sammen med barnevern -og bare en gang har ting blitt så galt at moren har måttet gå i fra mannen sin -men da var han svært syk og ute av stand til å bidra til en normal oppvekstsituasjon for ungene.

 

Jeg synes godt du kan ringe sykepleieren, men råder deg til ikke å skjelle henne ut -men vær nysgjerrig på hvorfor hun bekymrer seg og inviter deg selv til å delta i neste samtale.

Du vil barnets beste -mannen din vil barnets beste og sykepleieren vil garantert det samme. Det er et supert utgangspunkt for et godt samarbeid. Kanskje blir sykepleieren mindre utrygg på situasjonen etter å ha møtt deg -og hørt dine refleksjoner rundt det å bli foreldre.

 

Ikke gå i skyttergraven og forsvar deg. Du er ikke angrepet. Noen er bekymret, men husk at det siste noen vil -er å ta et barn fra sine foreldre. Dette handler mer om forebygging. Som igjen kan vise seg å være helt unødvendig -men du kan bidra til å dempe bekymringene dersom du våger.

Fint at du gleder deg til å bli mor. Det gjør jeg også.

lykke til med både fødsel, foreldrerolle og denne sykepleieren

[Anonym bruker]

Skjønner henne godt jeg. Bra at hun tenker på barnet deres. For å ta din egen sammenligning; det hjelper ikke at mor er nykter hvis far er narkoman. Og hvis du faktisk har tenkt tanken at far må flytte ut hvis ungen gråter, så vet du med deg selv at det er en viss grunn til bekymring.

 

Barnevernet går vel alltid inn på lavest mulig nivå, er ikke snakk om å ta fra dere ungen, men å følge opp sånn at den får et trygt oppvekstmiljø??

 

 

[Anonym bruker]

Det er nok riktig det at dersom du fikk dette barnet alene, ville barnevernet aldri blitt tema. Men dere er to som skal ta vare på barnet, to som er foreldre. Dersom den ene av foreldrene skulle være i psykisk ubalanse, og kanskje utsette barnet for fare (nå vet ikke jeg eksakt hva mannen din sliter med), og sykepleieren er bekymret for det ufødte barnet, er hun pliktig til å melde ifra! Forstår du at sykepleieren er nødt til å gjøre jobben sin?

 

Men dersom du mener at barnet vil få et trygt og godt hjem, er det absolutt ingenting å være bekymret for.

 

Hilsen barnevernped nr 2

[Anonym bruker]

Hvordan følges det opp da? Mener vi bør få prøve først å være foreldre, før allslags greier kobles inn. Narkomane er i en særstilling fordi de er rusa store deler av dagen, og ikke kan holde orden på barneutstyr eller ernæring pga at pengene går til rus.

[Anonym bruker]

En bekymringsmelding fører til et besøk av barnevernet. Hvis de ikke ser noen grunn til videre oppfølging så er det alt.

 

Hvis dere skal følges opp videre av barnevernet er det så langt mulig på deres premisser. Kanskje du oppdager at der er godt å ha dem som støtte av og til?

 

Jeg synes uansett ikke du skal bekymre deg for at noen skal ta barnet fra deg, så lenge du er en god omsorgsperson. Det som kan skje er at du selv ser at mannen din er så syk at det er bedre for barnet og deg selv om dere ikke bor sammen en stund.

Men prøv å slappe av og tenke at du klarer dette. Hvis barnevernet oppretter en sak så husk at det er for å hjelpe dere, ikke ta barnet fra dere. Dette er kun siste utvei i ekstreme tilfeller.

 

Jeg anbefaler deg å selv ta kontakt med barnevernet hvis du ikke klarer å slutte å tenke på dette. Forklar dem det samme som du har forklart her, og bruk dem som hjelp, støtte og samtalepartnere hvis du føler for det.

 

Håper dette ordner seg til det beste. Lykke til med ny baby, og god bedring til mannen din.

 

Hilsen ansatt i barnevernet her lengre oppe.

[Anonym bruker]

Hun har plikt til å sende bekymringmelding dersom hun føler at det er nødvendig, så jeg ville latt henne gjøre det og heller tatt saken med barnevernet

[Anonym bruker]

Takk...

Barnevernet har vel heller ikke ressurser til å ta barna fra alle psykisk syke, det er visst stadig flere hjelpetrengende barn der ute og ofte færre familier som vil bli fosterhjem. Det kreves jo en oppofrelse for å melde seg som fosterhjem for andres barn. Men jeg ønsker selvsagt ikke at noen barn skal leve i et hjem med omsorgssvikt. Vil jo ikke at mitt barn skal se seg nødt til å ringe barnas krisetlf, slik mange dessverre gjør.

 

Er litt spent på hvordan dette går... Har ikke noe imot barnevernet så lenge det er fornuftige folk. Dessverre er det nok en del som har opplevd omsorgssvikt selv som barn, og ønsker å ta hevn for dette. Dermed blir de overivrige. Men dere høres ganske fornuftige ut som er i denne tråden, altså.

[Miss Misantrop]

Du har fått mange fine svar,men jeg vil gjerne få stille deg et spørsmål som er litt på sidelinjen. Hvordan føles det at mannen din forteller om dere til en 3. person? Føler du deg blottlagt. Jeg har tenkt mye på dette da jeg har jobbet i psykiatri. Det kan ikke være helt enkelt å være deg.

 

Jeg tror du bør prøve å sette deg litt inn i hva sykepleieren mener kan true det ufødte barnet, for DU er frisk. Du kan faktisk velge å reise, med barnet fra din mann og barnet vil aldri bli tatt fra deg. Det er hans omsorgsevne som blir satt i tvil, ikke din- men så lenge du bor med denne mannen KAN det hende at sykepleieren mener at du setter barnet i fare. Litt rotete kanskje. Jeg ser at du med at barnevernet kommer inn mister ennå mere privatliv. Hadde jeg vært deg hadde jeg oppnevnt sykepleiern til min middlertidige bestevenn, bestillt time hos henne og prøvd å få ordentlig innføring i saken.

 

Ps. Det er mange som hører stemmer i løpet av et liv (ca 30 %) så det i seg selv er bare et symtom. Det er andre ting som kommer inn, hva sier stemmene, klarer han å skille mellom ekte og denne stemmen? Er stemmen befalende og hva befaler den?

 

 

[Anonym bruker]

Virker som dere er litt uenige om hun har plikt til å melde det eller ikke.

[Anonym bruker]

Mange forteller også om sin tilværelse til leger og psykologer. Det jeg synes er ille er når hun beslutter å behandle oss som barn, uten engang å ha truffet meg. Og ikke har noen som helst tillit til oss.

[Anonym bruker]

Jeg trenger mannen min, så det ville vært ille om ekteskapet gikk på dunken. Stemmene hans baksnakker ham på en måte, og sier "Kan du noe du, da?" "Der går den håpløse fyren", "Han er en idiot", osv. De er ikke befalende i den forstand.

[Miss Misantrop]

Jeg forstår hva du mener... jo du har rett i at mange forteller det samme til lege, psykolog eller prest. Jeg hadde antagelig følt det som en invasjon av mitt privatliv men jeg er glad du ikke gjør det i utgangspunktet. Selvfølgelig vil vi være sammen med mennene våre, men hvis det utsetter barnet for fare eller gjør at man mister omsorgen for barnet velger nok de fleste barnet foran mannen. Det kommer uansett helt sikkert ikke til å komme til det. Hun virker overivrig i tjenesten om det da ikke har kommet noe frem i samtalen som du ikke vet noe om. Hun har taushetsplikt så om din mann ikke opphever denne for å hjelpe sin egen behandlig og din innsikt er det lite du kan gjøre før du får BV sin raport. Jeg anbefaller deg å lese lov om barnevern. Der får du masse nyttiginformasjon om dine rettigheter i forhold til barnevernet.

[Anonym bruker]

har lest hele "samtalen" her inne..

kan virkerlig forstå frustrasjonen din.. men som du sier, dere er enige om at hvis ungen blir for urolig for din mann, så flytter han ut for en periode..

har han fortalt henne dette?

 

har selv kjennskap til det å høre stemmer, og når noe kan virke inntenst er det desverre en del som reagerer med sinne, og en skjelden gang vold. er nok det hun uroer seg for..

 

jeg vil nok råde deg og mannen til å sette dere ned og lage en slagplann, om det blr problemer, så vet dere hva dere skal gjøre før det kan gå for langt.. kan også høre med legen hans om det er andre piller (om han bruker det) som kan brukes, eller om det er noe forskjell på pillene ved tanke på reaksjons evne ved sinne ol...

 

om hun kontakter barnevernet, så kan det være godt å vise dem en nedskrevet slag plann, om de besøker dere.. da vil de nok ikke se noe trusel for ungen deres.

men ikke få panikk om de besøker dere igjen en stund etter fødsel, i så fall er det bare oppfølgingen for å se hvordan det går med dere, og om slagplanen fortsatt er en prioritering om mannen din får problemer med uroen :-)

 

min mann hadde samme problem + periode deprisjoner.. barnevernet kom til oss før fødsel, vi viste dem vår slagplan om det ikke funket i starten.. de ble fornøyd, etter det besøkte de oss igjen ca halvt år etter fødsel, da bodde min mann hos et venne par av oss, han ble lett sint, og dette var tøft for han. han besøkte oss stortsett hele dagen, og lå hos vennene våre nettene, han dro over til dem når det ble for mye for han også.. barnevernet pratet også med vennene våre (de han bodde hos) og syntes vi gjorde en utrolig bra jobb! nå er jenta vår 13 månder, og mannen min har flyttet tilbake til oss, han trengte bare en tilvenning til det nye livet vårt..

[Anonym bruker]

Tviler på at en som jobbet som bvp og hadde som hensikt å ta hevn ville beholdt jobben særlig lenge...

 

For at en omsorgsovertagelse skal skje, må det avgjøres av fylkesnemda. Barnevernet undersøker og kartlegger, men bestemmer til syvende og sist ikke barnets "skjebne" ved omsorgsovertagelse.

[Anonym bruker]

For det første; for en modig og bra mann som tør å be om hjelp! Han bør du være stolt av!

 

Dette er ikke vondt ment, men jeg kan forstå behandleren. Det er faktisk veldig bra at helsepersonell er litt føre var. Det er vanskelig å være barn av mor eller far med alvorlige psykiske lidelser.

 

 

[Anonym bruker]

Drar opp denne pinlige tråden igjen :-P

Nei, livet går ikke alltid på skinner. Jeg hadde ikke forestilt meg som barn at livet skulle bli sånn, men en del avgjørelser er det omgivelsene som påvirker dessverre. Sikter da til mobbing, konflikter i familien osv.

 

Må bare prøve og godta dette at barnevernet sannsynligvis kommer til å komme innom... Kan tenke på at det er krevende for par som vil adoptere at de blir "nedrent" av sosionomer og andre, og har lang ventetid. For oss kunne det ikke blitt noe alternativ å adoptere, så det er en god ting at jeg kunne få et normalt svangerskap.

[Anonym bruker]

Samtidig som han har denne diagnosen, er han veldig kjærlig mot meg og katten vår. Men vet selvsagt at en baby blir noe helt annet enn en katt!! Så vi får bare prøve så godt vi kan... Besøkshjem en helg nå og da kan være bra, bare ikke Barnevernet friker helt ut og vil ta fra oss barnet.