Ville du gått i døden for barnet ditt?

[MrsMilla]

Ja helt klart uten å nøle.

 

[Anonym bruker]

Kan tenke meg at du har barn med handicap, nn 00:13..... Jeg forstår, selv om det høres grotesk ut, ja..........

[Anonym bruker]

Jeg følte det heller ikke slik i starten, og følte dermed at det var noe "galt" med meg. Men ettersom tiden gikk kom følelsen og vokste seg sterkere. Nå er barnet mitt 5 år og er det beste som kunne hendt meg og jeg nyter hver eneste dag med han, klarer ikke å være en dag uten han! Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke følte det slik fra starten når jeg ser på han i dag... Ta det helt med ro det er nok det at dere bare trenger litt tid til å bli kjent, bare vent så skal du se;-)

[Tommage♀♂]

Jeg fikk ikke morsfølelse før barnet var over 6 mnd gammelt jeg. Hadde aldri sagt at jeg gikk i døden for barnet mitt før det. Tok gjerne en tid fra følelsen kom til jeg kjente at babyen var viktigere enn meg også.

 

Nå har jeg 2 barn, og om jeg skal gå i døden for et av dem ville det stått 2 barn igjen uten mor. Allikevel hadde jeg nok gjort det om jeg kunne. Bare tanken på det får meg nesten til å gråte, hvordan kunne jeg leve uten et av mine barn? Dør jeg har de hvertfall en far.

 

Hadde en av dem fått kreft eller annen sykdom, ville jeg mye heller fått alle smertene selv enn å se mitt barn lide. Uten tvil!

 

[Anonym bruker]

Det eneste jeg tenker på hele dagen er sønnen min. Jeg vil ikke overlate han til noen barnevakt. Vi koser oss veldig sammen. Jeg elsker å kose med han, tulle med han, leke med han, eller bare observere han. Jeg synes han er helt fantastisk, og jeg greier ikke forstå at han er gutten min...

 

Likevel er jeg ikke sikker på om jeg elsker han høyere enn meg selv, eller om jeg ville gått i døden for han. Hvis jeg måtte velge mellom han og samboeren min er jeg heller ikke helt sikker på hvem jeg ville valgt.. Samboeren min og jeg kunne jo fått flere barn.. jeg ville savnet sønnen min, men jeg tenker... livet ville jo ikke være over..

 

Dette høres veldig egoistisk ut.. og urettferdig overfor sønnen min. Han er en liten gutt som fortjener livet... jeg forstår det, og jeg blir så trist og full av dårlig samvittighet av tankene mine...

 

Jeg bare håper at det kommer snart! At det ikke viser seg at jeg er en av de få mødre som ikke riktig elsker barna sine. Jeg gråter rett som det er av tanken. Jeg føler meg ikke normal, ikke god og snill og ikke kjærlig...

 

Det hjelper litt å lese at det finnes noen få andre som ikke har fått den umiddelbare morsfølelsen, selv om det ikke virker som noen har brukt så lang tid som jeg..

 

Da sønnen min ble født syntes jeg han var stygg, og luktet vondt. Jeg syntes han luktet vondt helt til navlen falt av. Etter det var han bare stygg.. Han var flat i bakhodet og jeg syntes det var flaut.. Høres grusomt ut å være flau over sin egen sønn :-( Jeg synes fremdeles han er stygg noen ganger. Særlig på bilder er han stygg synes jeg.. Det kan ikke være normalt å synes sin egen sønn er stygg?

 

Huffff...

 

HI

[Anonym bruker]

HI, det høres faktisk ut som om du har en depresjon. Selvom du kanskje ikke er klar over det selv..

Sånne følelser har man ikke om man ikke er deprimert..

[Anonym bruker]

Det du skriver om sønnen din høres helt forferdelig ut spør du meg. Ikke alle barn er vakre fra de blir født, men det er da ikke normalt å si at sitt eget barn er stygt?.. Nei, syns kanskje også du burde ta en prat med noen om dette her..

 

Jeg ville uten tvil i det hele tatt, dødd for datteren min. Hun er det viktigste for meg, og uten henne hadde jeg dødd selv tror jeg. Tanken på å miste henne er helt utrolig fæl, og om det sto om å redde seg selv, eller datteren sin, er det ikke et spørsmål engang. Sånn har jeg følt helt siden hun ble født..

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen!

 

Det er tydeligvis helt unormalt å føle det som jeg gjør:-( Jeg gråter nå. Jeg har vært deprimert tidligere, og det føles ikke sånn nå. Jeg sliter ikke med å stå opp om morgenen, jeg mangler ikke glede i hverdagen, jeg er ikke tiltaksløs, og følelsene mine generelt ligner ikke på de jeg hadde da jeg var deprimert. Ikke har jeg særlig angst heller.

 

Jeg er tydeligvis bare ikke åpen følelsesmessig for sønnen min. Det gjør så vondt å tenke på at han ikke blir elsket slik han skal. Han er en så veldig god gutt.

 

Jeg er sammen med han så godt jeg kan. Jeg steller og koser og prater med han så godt jeg kan, og jeg ber til Gud om at han ikke merker at den siste lille biten i mammahjertet mitt mangler.

 

HI

[Anonym bruker]

Klart det. Dumt spm forressten

Ville gått i døden for mannen min også jeg.

[Anonym bruker]

Unnskyld HI

Leste ikke hovedinnlegget, bare overskriften.

 

Ville ha snakket med lege og/eller psykolog. Du kan ikke ha det sånn.

 

Prøv å ha positive tanker Men lettere sagt enn gjort :/

[sånn ca]

Absolutt!

Uten henne hadde det ikke vært no liv.

 

Trur jeg har følte slik siden jeg fikk henne, men jeg har ei venninne som følte litt av det samme som du forteller her. Men etter en stund (2-3 måndter) så begynte hun å tenke sånn også, så morsfølelsen kommer nok for fult snart:)

Trur hun sleit litt med dette fordi det var så mye som skjedde, mange følelser i sving og kanskje litt vansklig å forstå alt det nye med baby`n. Men når hun fikk mere ro og fred, så kom alt mere naturlig for henne.

 

 

[Anonym bruker]

Hei hovedinnlegger!

Vet du hva, her har du fått mange ubetenksomme og tullete svar. Overskriften din setter det på spissen, men gjennom innleggene lenger ned ser jeg jo at du er bekymret for om du har nok morskjærlighet. IKKE BEKYMRE DEG!!!! Du høres helt normal ut for meg. Jeg hadde heller ikke noen blomstrende morsfølelse fra første øyeblikk, men den vokste gradvis fram. Jeg hadde aldri vært spesielt betatt av babyer, og ble litt sliten av alle som spurte før fødselen: "du gleder deg vel!?" og etter fødselen: "nå går du vel bare og koser deg?!" Eh......det tok nok litt tid. Ikke at vi hadde det dårlig på noen måte, men alt var nytt og annerledes, og livet mitt var helt ugjenkjennelig! Jeg er vel ikke av dem som blir raskest kjent med nye mennesker, og det gjaldt babyen også. I seks måneders alderen følte jeg at alt var blitt veldig bra - men det er sikkert veldig individuelt, og kommer også an på hva som har skjedd rundt deg.

 

 

Når det gjelder personen over her som ble sjokkert over at noen synes sitt eget barn er "stygt", så trenger du hvertfall ikke å bry deg om den kommentaren.... Verden er vel full av historier om mødre som er oppgitte over barnas utseende, særlig når de blir større da - - - Ikke at det er så positivt, men det er da ikke noe unormalt i å se barnet sitt med LITT nøytrale øyne? Små "skavanker" er det mange som har - og i vår utseendefikserte virkelighet tror jeg nok dessverre det er flere foreldre som ser feil ved barna enn noen gang før. Poenget er at det er lov å tenke dette uten å få masse skyldfølelse og føle seg unormal! Jeg kan da godt se at det er mange unger som er mer billedskjønne enn min, men for det første er det jo ikke bare utseendet som teller her i verden, og for det andre har jo min unge en rørende skjønnhet for MEG, fordi det er min unge! Det eneste som er viktig her, er at man ser på følelsene sine (mindreverdighetskomplekser overført på barnet, trenger ikke bare være utseendet), aksepterer at følelsen er dukket opp, og så legger den bak seg og fokuserer på det positive. Ikke la ungene merke noen dårlig skjult misnøye!!!

 

Eh, dette ble litt langt. Ville bare støtte deg - du er ikke unormal! Livet er ikke noen dans på roser osv Hvis barnet ditt er i babyfasen, ville jeg bare forsøkt å nyte det som er godt, tenke positivt og se det an. Husk at i babyfasen eller det første året føles det alltid som om nåsituasjonen skal vare evig - men etter en-to måneder er alt helt annerledes, for utviklingen går så fort. Hvis han er over det første året, ville jeg gått til helsestasjonen og snakket litt med helsesøster - om det er en person du kan prate med/har tillit til, så luft tankene dine for henne og se om det hjelper. Å snakke med noen hjelper!!! Du må bare finne noen med livserfaring nok til ikke å dømme deg fordi de tror livet er et sukkerspinneventyr med evig kjærlighet....

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Anonym 07.51:

Hvorfor er du så slem?

[Anonym bruker]

Kjære HI,

 

Jeg hadde heller ikke morsfølelsen fra "start" ..

Og var nok (fødsels?)deprimert en god stund etter at .... kom til verden.

Men sakte & sikkert har den kommet - og jeg føler nå er beruselse av kjærlighet til datteren min )

Synes det høres ut som du trenger å prate med noen (profesjonelle) som kan hjelpe deg med dette!

Det høres grusomt ut å ha det slik!

Allikevel tror jeg at du bryr deg mye om babyen din - pga. hva du skriver her! Hvis du ikke hadde brydd deg - ville du aldri ha "ropt" på hjelp her inne........

 

Sender deg en stor klem - lykke til!

[Anonym bruker]

Uten tvil!

[Anonym bruker]

hei HI!

Eg tenkjer ein del slik som deg. Høyrer andre seie dei forelska seg øyeblikkelig i den vesle babyen, men slik var det ikkje for meg. Er framleis ikkje slik at eg brusar av kjærleik til han (7 mnd) Eg synes han er herleg og kjempesøt, men framleis kjenner eg han jo ikkje heilt. Synes det er spennande etterkvart som han viser meir og meir kven han er.

Eg og har plaga meg med slik tenking feks om kven eg hadde valgt å redde om eg måtte velge, mannen eller babyen, og er ikkje heilt sikker. Har jo kjent, og vore glad i mannen mykje lengre.

Men heldigvis er det ytterst sjeldan at nokon kjem opp i slike valg, og om ein gjorde det, så er det ikkje sikkert ein hadde reagert slik ein trur no.

Trur ikkje det har så mykje for seg å spekulere på dette. Eg er sikker på at du er ei god mor for guten din :-) og trur dette er ting som byggjer seg opp etter kvart som ein vert meir kjend med barnet, og kjem meir inn i rolla si som mor.

 

 

 

[Gjest]

Etter å ha skummet gjennom debatten skjønner jeg at det ligger mye under her som du sliter med å akseptere, nemlig bekymringen for om du er glad nok i ditt barn. For å svare på spørsmålet i overskriften din er svaret mitt: nei. Jeg er ikke villig til å ofre mitt liv for ett av mine barn fordi de 2, snart 3, andre da må vokse opp uten sin mor. Er det rettferdig mot dem?

 

Når det gjelder din bekymring for om du er glad nok i ditt barn kan jeg som blivende 4 barnsmor si; slapp av, det kommer. Jeg er ikke mindre glad i mine barn enn andre selv om det kanskje tok lengre tid før morsfølelsen kom hos meg enn for enkelte andre. Du beskriver følelser som er på god veg til å bli den sterke morsfølelsen, nemlig beskytterinstinktet. Så hvis du klarer å legge av deg ditt eget press på deg selv vil du plutselig en dag oppdage at det er der. Men jo mer du tenker på det og bekymrer deg, jo lenger tid vil det ta. Den dagen du evt venter nr 2 vil du lure på om du noen gang vil bli like glad i den som i førstemann. Noe som også er normalt.

[Onna]

Slik jeg har forstått det, utarter en fødselsdepresjon seg annerledes enn en vanlig depresjon. Derfor kan det være du er deprimert selv om du ikke kjenner deg igjen.

[Anonym bruker]

 

Mine er 3, 6 & 9 år, og jeg ville gått i døden for mine barn siden de kom til verden....

 

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg har allerede en gang løpt ut i veien foran en bil for å få kastet ungen inn på fortauet, når han løp fra meg og rett ut i veien.

[Anonym bruker]

Ja,jeg ville gått i døden for alle mine...det siste barnet døde av sykdom en mnd gammel og jeg sitter enda igjen med en følelse der jeg ønsket at han skulle leve og at det heller var jeg sm måtte bukke under. så nå er jeg hvertfall overbevist om at jeg ville død for alle ungene mine. heller det enn å se sitt eget barn dø enda engang:(

[Meg,Vesla & Antonio:) + spire]

helt klart!! vesla her er 2år og 4mnd, har følt det slik hele veien..

[Anonym bruker]

Hadde absolutt ofret meg for barna mine. Tanken på å leve uten dem er uutholdelig.

Må innrømme at med førstemann tok det nok flere måneder før denne overstrømmende morsfølelsen var på plass. Med andremann kom den et par timer etter fødselen tenker jeg

De er nå 19 og 4 mnd.

[solei]

Uten tvil!!

[¸.•´¯`•.♥michelle♥.•´¯`•.¸]

Absolutt,uten tvil!! Ville gjort hva som helst.. sånn har jeg alltid følt det,min datter er snart 6år.. venter nr to,og kommer til og føle det helt likt ovenfår henne:D