Ville du gått i døden for barnet ditt?

[Anonym bruker]

Jeg føler det ikke helt sånn, men det er mulig sønnen min ikke er gammel nok enda, og at tilknytningen mellom oss ike er skikkelig formet enda, eller at morsfølelsen ikke har kommet helt i gang...

 

Er det noen her som føler og mener at de helt klart ville gått i døden hvis det hadde reddet barnet deres? og hvor gammelt er barnet? Vet dere når dere begynte å føle det slik? om dere ikke følte det slik fra rett etter fødselen?

 

Takker for svar.

[Anonym bruker]

Ja! Tror jeg alltid har følt det sånn!

[Anonym bruker]

Ja, helt klart. Livet hadde ikke hatt noen verdi uten dem. Jeg har følt det slik siden første gang jeg så dem, men det er ikke et ukjent fenomen at morsfølelse kan trenge litt tid.

[Anonym bruker]

ja det ville jeg uten å nøle, barna mine er 4 og 1 år.

helt ærlig tok det noen månder med sistemann før jeg fikk det skikkelige morsfølelsen.

det var rart ,men den kommer.

jeg hadde veldig fødseldepresjon med sistemann.

[Anonym bruker]

Uten tvil. Hadde aldri tenkt meg om et sekund. Magen min vrir seg bare av å tenke på å være borte fra henne. Fra fødselen har jeg følt det slik.

 

Hun er 11,5 mnd.

[Anonym bruker]

Ja det tviler jeg ikke på i det hele tatt. Jeg hadde slengt meg ut i trafikken for å redde mine barn. Uten tvil! Har alltid følt deg slik

[Anonym bruker]

Helt klart, har hatt det sånn siden jeg var gravid, hun er mer verdt enn meg, sånn jeg ser det!

[Anonym bruker]

Jeg begynner å føle mer og mer for sønnen min, og han er 1,5år. Jeg var ikke helt "der" når han ble født. Skjønte egentlig ikke så mye hva de pratet om ang morsfølelse og mors ubetinget kjærlighet til barnet sitt, for jeg følte meg ikke noe annerledes- Helt til vi begynte å få ordentlig kontakt. Nå elsker jeg han, over alt, og det blir bedre og bedre for hver dag.

 

Lykke til...

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn og det ville vært dårlig gjort for de to barna som sitter igjen å miste moren sin.

[Anonym bruker]

Kan ikke si at jeg vet når den følelsen kom siden jeg ikke tenker på å måtte gå i døden for barnet mitt så ofte, men hadde helt klart gjort det.

 

Instinktet til å ville beskytte barnet mitt kom når hun var i magen, men natta etter fødselen kom morsfølelsen og beskyttelsesinstinktet inn for fullt for meg på en annen måte enn når hun var i magen.

 

[Gjest]

Hadde uten tvil gått i døden for barnet mitt! Han er 4 måneder, og har vel kunnet ofret meg for ham helt siden første gang jeg så han..

 

Jeg lever for at han skal ha det bra! Ingen ham- ingen meg.

[Lillesnuppis]

Ja det ville jeg ha gjort uten tvil.

[litenmensøt]

Uten tvil!

[Anonym bruker]

Uten tvil! Men så mistet jeg også min førstefødte 'til døden', så jeg vet jo veldig godt at jeg aldri hadde latt mine barn død om jeg kunne forhindret det med mitt liv...

 

Men tror ikke du skal bekymre deg så mye, for jeg tror det er ganske normalt og være usikker i begynnelsen... Om han er veldig ny, så kjenner du han jo ikke, og er mange som ikke kan ha ett forhold til noe de ikke kjenner, men du vil nok merke at det går fort over når han blir eldre, han får jo mer og mer personlighet for hver mnd som går og du får bli ordentlig kjennt med han!

Da kommer du til og gjøre alt for han!

[Anonym bruker]

sønnen min er 8 måneder, og jeg er ikke sikker på om jeg ville gått i døden for han. Det føles ikke noe godt å si. Jeg har hele tiden følt et enormt ansvar overfor han, og en omsorg.. Og.. jeg synes jo han er virkelig kjempesøt og god og morsom og alt det der... Men, jeg føler kanskje at den siste store kjærligheten mangler... Det føles vanskelig... Jeg er ikke deprimert heller...

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, det ville jeg. Min datter er 10 år og husker ikke hvor lenge jeg har følt det slik. Barna vokser seg jo bare dypere inn i hjertet ettersom tiden går.

[Anonym bruker]

Uten tvil!!! HI, du bør kanskje snakke med hs om dette? Man bør jo elske ungene høyere enn alt anent .

[Anonym bruker]

Ja.. Uten tvil... men så er mitt lille 2 månedersgull et sykt sjarmerende lite vesen;)

[Anonym bruker]

Selvfølgelig hadde jeg gått i døden for barnet mitt. Jeg elsker henne, og hun er DET som betyr noe.

 

Håper du også får den følelsen for barnet ditt, det fortjener dere begge.

[Anonym bruker]

Tror ikke det er så lurt å si det til hs... Tør ikke heller... Hva skal det tjene til uansett? :-((

[Anonym bruker]

Øøøhm? Hva feiler det deg, 23.53? Hi er sårbar å trenger hvertfall ikke høre at hun feiler noe. For det gjør hun altså ikke.

 

HI, du skal bare vite det at det er flere som føler det slik som deg, men disse "tør" ikke snakke om det pga det er visstnok et tabutema. Bare ikke bekymre deg. Ikke stress det frem. Det kommer

 

Stor klem til deg

[Anonym bruker]

Nei, for jeg har flere barn. Men kom det til helt i ytterste nød, som å redde en av ungene ut av en bil under vann, så hadde jeg ikke gitt meg før jeg ikke klarte mer.

 

Jeg liker ikke at ett av mine barn er på reise uten meg. For noe kan skje. Jeg slapper mest av når vi alle er på f eks samme fly.

[Anonym bruker]

Ingen som er usikre?

[Anonym bruker]

Nei, det ville jeg ikke. Kunne jeg valgt ville jeg at alle og meg selv gikk samtidig. Jeg har tilogmed et barn jeg ønsker jeg overlever.

Groteskt ja, men meget praktisk tenkt.

[Småsporvinj gjeng på tryne]

Ja, jeg har følt det sånn siden ungene var ute. Hvor gammelt er barnet ditt da? Det er vanlig at det kan gå litt tid før morsfølelsen kicker inn. dersom det går lang tid kan det sikkert være lurt å få hjelp.