Dere som elsker å samsove..

[Gjest]

Klarer dere å ha forståelse for at andre ikke liker dette? Får litt inntrykk av at samsoving fremgår som den ulitmate løsning for alle soveproblemer med baby. "Ta h*n i sengen med deg da vel, det er jo så kos også!", "prøv å ha h*n i din seng, så skal du se dere sover mye bedre begge to!" osv. Føler "alle" elsker å samsove med barna sine, gjerne langt opp i skolealder og at dette er superkos og den enkleste løsningen for god søvn for alle. Det er det ikke... ;-)

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Jeg synes det er slitsomt å ha unger i sengen. Jeg får ikke snudd meg slik jeg vil, jeg sover lettere fordi underbevisstheten hele tiden vet at det er et barn der som må ha dyne over seg osv. I tillegg hender det at minste ligger å plukker i fjeset mitt, noe som er sykt irriterende når man vil sove.

 

MEN jeg orker heller ikke alternativet med å følge henne tilbake til sengen osv. Det er i perioder at hun kommer inn og jeg regner med at hun ønsker tryggheten og varmen sengen vår kan tilby henne.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Jeg elsket å samsove en liten periode(fra hun var 0-3 mnd). Etter det var det bare slitsomt, fikk vondt i nakken, ryggen osv.

 

Så jeg kan forstå hvorfor noen elsker samsove, men jeg forstår også at noen ikke liker det i det hele tatt.

[litakine og Theodor]

helt topp i begynnelsen, til sånn ca 4 måneder, når det var amming og styr, men nå så foretrekker jeg å ha senga for meg selv (sammen med gubben da) Han har ikke sovet der siden han var ca 6 mnd, bare den siste uka har han begynt å komme for å kose litt før vi står opp... han er litt over 2...

[Gjest]

Jeg har full forståelse for at det ikke passer alle, men jeg kan godt finne på å foreslå at folk prøver det fordi det har har reddet ammingen for min del :-)

[Mammapudding]

Vi samsover med Leah på 2 år og 4 mnd enda. Har gjort det helt fra fødselen, i begynnelsen var det vanskelig å sove for hun var så bitteliten og jeg var så redd for ditt og datt, men siden hun spiste hver 2.time døgnet rundt i 4 mnd så var det mest praktisk, jeg klarte ikke å reise meg fra senga. Etter det prøvde jeg å få henne i egen seng, men hun ville ikke.

 

Og så ble det en vane..så ble det koselig...og nå er det bare helt naturlig og kjempekoselig:)

 

Men jeg har full forståelse for at andre ikke ønsker å samsove. Føler egentlig at det er VI som er unormale og at andre syns vi er helt fjern som enda samsover. Men jeg forstår jo at andre kan sove bedre uten barn i senga, selv om jeg sover godt med barn i senga:) Alle er forkjellige om man må jo gjøre det som passer for seg for å få sove godt

[Ugl@]

Joda, har forståelse for det. Viktig at man som foreldre sover godt også. Men hva med å ha barnesengen like ved foreldresengen?

 

Samsoving har funket godt for oss i spebarnstiden, men det er selvsagt godt å ha foreldresengen for oss selv også nå. Hender de kommer inn til oss på natta en skjelden gang.

[neekap]

før (da hun var rundt 6 mnd) var det koselig, og det beste alternativet til hylskriking og ferber-kurer... Men nå som hun er 18 mnd er det helt håpløst. Om jeg tar henne inn til meg på natta (om hun våkner og hylskriver), så er det ingen av oss som sover den natta.. Hun skal helst ligge oppå meg og sove og virrer rundt, hopper i senga osv.. helt håpløst..

[Gjest Mylian med twins]

Jeg hater å samsove. Det ødelegger jo alt av søvnrutiner. Det går bra en gang iblant men helst ikke.

[~Roskva~]

Nå som jenta vår er snart to år gammel, samsover vi når hun er syk og trenger ekstra kos.

 

Men da hun var ørliten baby var IKKE det noen løsning for oss. Jeg lå stiv som en pinne av skrekk for å rulle over den lille kroppen, eller begrave henne i stor dyne. Ikke klarte jeg å amme liggende heller. Nei, da var løsningen for oss helt klart å ha sprinkelsenga like ved siden av min seng.

 

Samsoving er verdt å prøve hvis man sliter med amming og soving. Men det er definitivt ikke løsningen for alle :-)

[♥ Miss Fat ™ ♂ + ♀]

Enig med Mylian

[Høna08]

Jeg er så enig! Og så er det faktisk noen unger som ikke liker og samsove også! Tenk det. Vi prøvde å samsove med poden da han var liten fordi vi hadde en del sovekluss på natta og jeg ville gjøre ALT for å få han til å sove bedre. Funket ikke i det hele tatt. Han ble bare kavete og urolig og sov enda dårligere enn han gjorde. Hos oss løsnet ting når vi flyttet han på EGET rom og byttet til sovepose da han var fem mnd. Spurte etter råd her inne og det virket jo som om samsovingen var løsningen på alt.... Men tenk, unger er også forskjellige ;-)

[KristineMed2Sønner<3]

Jeg og sønnen min samsover, å har gjort det hele veien omtrendt. Han er nå 2 år, å jeg er gravid med nr 2, som da minner meg på at jeg kanskje må bli strengere på at han skal sove i sin egen seng.. Men det må jeg si blir med tungt hjerte, da vi begge sover aller best sammen.. Så spørs om jeg ikke blir liggende med to barn i senga fremover ja, hehehe..

 

Jeg har full forståelse for dem som ikke liker å samsove! Har hatt perioder selv jeg hvor jeg har sovet så urolig, å da fungerer det overhodet ikke med samsoving, da jeg er avhengi av å kunne snu meg 1000 ganger før jeg sovner, hehe.

 

Jeg merker heller at folk reagerer på at jeg fortsatt samsover med min toåring!

Får småspydige komentarer som " GLED deg til du skal venne av han det når han blir eldre du!! HAHA"

Jeg er fullt klar over at det vil bli en stor jobb å venne han HELT av å sove med meg, men vi er ikke klare for den "fighten" enda. For å være helt erlig, så kan det godt hende jeg hadde klart å venne han fint av det nå, men JEG ønsker ikke slutte med det enda heller, å siden det fungerer så bra, ser jeg ikke problemet med at jeg kan ligge hud mot hud med min sønn, da jeg sliter med dårlig samvittighet i forhold til å ha god nok tid med sønnen min etter han begynte i barnehage å jeg skole!

 

 

[Gjest Sauen har julekuler på]

Jeg takler ikke samsoving... Om 2-åringen er i vår seng sover hun ihvertfall ikke et sekund, bare ligger og plukker, synger, sparker og vrir seg. Sover myyye bedre i egen seng. Babyen syns også det er gøy å sparke mamma i ryggen og grynte i tide og utide. nei, takke meg til sprinkelsenger!

[Piipii]

Jeg er veldig ening med Høna08 og mange andre her. For oss har det aldri vært noe team og samsove, til og med ikke når barna er syke. Og det er ikke fordi vi ikke vil det, men barna selv. Har forsøkt å lagt lillemann eller jenta vår sammen med oss hvis de har vært sikkelig syke. Men da vil de legges tilbake i sengen sin.

En ting jeg lurer på med alle dere som samsover til baren er fra 6 mnd og oppover, det er syns mannen deres det er like ok også?

Vi samsov med barna til de var maks 4 mnd, men etter det syns både jeg og mannen at det var godt å "kaste" ut leieboeren vår. Syns det var godt å kunne ligge i sengen å lese en bok, se litt på tv og snakke med mannen igjen.

Men for all del, hver sin smak og lyst:)

[Gjest]

Dette har jeg også lurt litt på? Hva med ting som å lure seg til en "kjapp en" i sengen når ungene er begynt å våkne på sine rom, men bare leker der og enda ikke er stått opp, blir jo aldri noe slikt med barn i sengen?

 

Her samsover jeg med vesla de gangene jeg merker at hun har behov for det, og for å holde henne sovende til litt lenger en klokken 4-5 om morgenen, men JEG får ikke sove med henne oppi sengen inntil meg. Kan til nøds duppe litt dersom jeg kan legge meg så langt unna at vi ikke har fysisk kontakt lenger, men da kunne hun jo like godt lagt i egen seng (sprinkelsengen inntil min seng nå som hun er så liten (4 mnd)). Har også samsovet med de andre barna når de var helt små når de trengte det, men sov aldri da heller. Blir liggende våken fordi jeg ligger vondt rett og slett.

[Gulosten™]

Jeg merker jeg er "bekymret", jeg får klaustrofobiske følelser av å ha folk i senga, av og til får jeg mark av å ha gubben der også, tenke seg til at minsten eeeeelsker å sove inntil mamma. Lukter pupp, vøtt. I natt ville han ikke roe seg i sengen sin med smokken, jeg tok han opp i min seng for å amme han (tenkte kanskje han var sulten), men han skulle baaaaare ha kos! Ikke pupp Også sov han igjen til 8.....!!! Noen flere timer sammenhengende søvn enn vanlig, er det verdt det lurer jeg på nå. Får ekstremt vondt i skuldrene, de blir liksom liggende i feil vinkel. Som igjen fører til hodepine, hver dag! Jeg vil ha tilbake senga mi.... :S

[Kystrøya]

Åh, dette har jeg også lurt på så mange ganger, og hatt lyst til å spørre om her inne! For her inne er samsoving den ultimate løsningen på alle søvnproblemer. Det er jo "bare" å ha ungen i senga sammen med seg, så sover alle såå godt. Og den beste kommentaren jeg har lest her inne var at det er unaturlig at små barn ligger alene i en seng mens vi voksne går å legger oss sammen!?! Eh, hva skal man liksom gjøre da?? Sove i samme seng som ungene sine helt til de har funnet seg egen partner og dermed aldri slipper å ligge alene??

 

Nei, unger er forskjellige og voksne likeså. Våre to eldste likte aldri å sove i samme seng som oss. Mens minstemann aldri sov dersom han ikke sov tett inntil meg. Han var 6 mnd før han i det hele tatt sov et øyeblikk i egen seng. Jeg liker ikke å ha dem i senga vår. Jeg sover kjempe dårlig da. Sover egentlig best uten mannen min óg hehe ;p

 

 

[Anne-B.]

Ja, det må jeg si at jeg har forståelse for. Det fungerte godt for oss vi fikk sove alle sammen. Ikke gitt at det er slik for alle av den grunn.

[erteposen + 4]

Jeg har fått to barn nå der den ene ikke finner roen i senga mi, men kaver og stresser rundt. Jeg har stor forståelse for at det er en løsning som ikke fungerer for alle, men jeg har aldri gjennomført samsoving fast for mine. Sovne i egen seng, og komme over til mamme etter nattmating for mor sovner.

[Drømmer om nummer 3 <3]

Jeg var veldig negativ til samsoving etter første barnet vårt. Da hadde vi 150 cm bred seng og jeg følte at hun trilla ned under meg når hun låg i midten. Jeg fikk heller ikke til å amme henne liggende, så hver gang hun skulle ha mat tok jeg henne med inn i stua. Heldigvis var hun veldig rolig, og det var ikke noe problem å henne i egen seng helt fra begynnelsen av. Jeg trodde faktisk at de som samsov var litt "dumme" som gav ungene sine slike uvaner, det måtte jo være bedre at de lærte å sove i egen seng fra starten av...

 

Da jeg ble gravid med nummer to bestemte vi oss for at nå skulle vi kjøpe oss 180 cm bred seng, og jeg bestemte at denne gangen skulle jeg klare å lære å amme liggende. Godt var det, for gutten vår er så urolig at den eneste måten jeg får han til å sove på ofte er å ligge med armen rundt han og holde han godt fast. Jeg sover ikke så veldig godt da, men det er iallefall bedre enn å reise seg opp og gå ut av senga for å dille med han hele tida. I dag er han fire måneder, og jeg håper han snart har tenkt å roe seg slik at vi kan få han i egen seng. Vi legger han i hans egen seng nå, men han kommer over i vår ved første amming i ett-tida.

 

Ser både positive og negative sider med samsoving, og tror det kommer helt an på sovehjertet til oss mødre. Noen sover godt uansett, mens andre våkner av den minste bevegelse eller lyd ved siden av seg.

[lille sprelle]

Det er bedre søvn for alle om man sover i sin egen seng. Jeg pleier å ha stor glede av et par føtter i ansiktet eller noe sånt når snuppa er i senga vår ihvertfall. - eller så skal hun ligge inntil magen min og da drar hun av meg dyna, for hun vil jo ikke ha den over hode osv osv osv.

[Mamma og lille M]

Vi samsov til hun var rundt 6 uker siden det var den eneste måten vi fikk henne til å sove. Så plutselig ble det greit å ligge i egen seng rett ved siden av vår seng, og slik sover vi fortsatt nå som hun er 4,5 mnd. Men jeg må si jeg gleder meg til hun er stor nok til å flytte på eget rom, sannsynligvis når hun slutter å amme om natten.

 

Må le, er egentlig enig med andre her at jeg sover aller best uten både mann og baby...

[Glad_mor_85]

Jeg liker å ligge med de litt ved siden av meg, men pleier gjerne å bære de over i egen seng utover natten, for jeg sover så dårlig når de ligger der og de er urolige om natta,. hehe.

MEn de får aldri sovne i sengen min mens jeg ligger der da, de må legge seg i sin, men henter de om de har mareritt eller om de er syke med feber.

 

Koselig å ha de der, men knne aldri sovet fast med de hver natt. Altfor trangt og, da alle er ganske urolige i søvne

[shari_z]

Jeg vil helst *ikke* samsove, men ungen skriker til den gullmedalljon hvis jeg ikke er der. Selv om det bare er en liten tur på do.

 

Så når mannen min har fri neste sommer, når eldste jenta ikke er på skolen (og dermed må ikke de begge være lysvåken neste dag), så skal vi ta denne saken alvorlig opp og lære henne at det faktisk går an å sove i egen seng. Uten mamma.

 

Inntil videre skal jeg sove dårlig. Og IKKE kose meg.

 

(Men det var kos da hun var superliten, men selv da bare i korte perioder. Aldri hele natta.)