Hvorfor blir alle "psykisk syke"?

[Anonym bruker]

I Norge er det "in" å være psykisk syk fordi det er letteste innfallsvinkelen til en sykemelding. Leger tør ikke stå opp mot noen som er mentalt knekt. Da snakker jeg ikke på de som har alvorlige lidelser, men de som er utbrente og lett deprimerte (?).

 

Jeg kjenner flere utbrente, som i realiteten er sliten. Hvem er ikke det? Vi er ikke så himla mye mer syke i Norge enn i andre land, men vi legger oss flate lenge før den menige mann i øvrige land som vi kan sammenliknes med.

 

Med kun en liten akk og ai forventer vi at velferdsstaten skal vrenge lommene sine, for at vi skal kunne kose oss hjemme og ha plenty med overskudd til kos og hygge og shopping og sånn. Det er bare i Norge vi forventer at vi skal bli betalt for å kunne slappe av og finne oss sjøl.

 

Nei, jeg kimser ikke med de som virkelig er psykisk syke. Jeg kjenner til noen av dem også. Det er et liv jeg ikke unner noen. Jeg snakker om majoriteten av "psykisk" sykemeldte, for de er oftest i en lite oppoverbakke som er fult overkommelig uten en sykemelding.

 

Svaret på spørsmålet ditt blir da: Fordi vi kan, og vi fortjener da at samfunnet skal betale for at vi skal kunne ta det med ro.

 

Det som er synd er at de som er virkelig syke og kanskje ikke har mange penger å rutte med, får seg en smekk på fingrene. Det vurderes at arbeidstaker skal ta større del av regninga selv. De som er virkelig syke må derfor betale for hordene av mennesker som ikke egentlig er for syke å regne. Velferdsordningene skal være solidariske. Det å ta seg fri fordi man er litt sliten er usolidarisk. Det har jeg tenkt mang en morgen som jeg går på jobb som jeg bare har lyst til å mure meg inne, og tanken på en ny dag virker uoverkommelig.

 

Og før noen sier at man blir ikke sykemeldt av legene før man faktisk er syk. Jo, man blir det! Leger har innrømmet lenge at de føler seg presset av gråtende og masete pasienter, slik at de skriver ut en sykemelding selv om de mener at pasienten godt kunne klart å jobbe.

 

Og nok en gang... Nei, jeg snakker ikke om de som virkelig er syke.

[Anonym bruker]

Men kjære, vene deg da, HI... Finnes forskjellige grader å være psykisk syk på.. ikke "psykis syk". Og fordi DU klarer å gå ut dørene og få ballene til å rulle igjen, FLOTT FOR DEG! Men det betyr ikkje at ALLE har det like ENKELT!!!!!!!!

 

Desverre lever vi i et samfunn med stadig økende press. Ikke nok med at alle skal være supermennesker, og ha fulltidsjobb, hobbyer, familie og hus i tillegg til at vi liksom skal ta vare på oss selv. Men med så mye action er det ikke rart for sliter med psyken!! Vi får jo ikke tid til å sette oss ned lengre og bara tenke over hva vi har gjort, hvorfor vi gjorde det slik, og hvodan vi skal gjøre ting i mårra. De få stundene folk har å sette seg ned nå, er som regel foran pc og tv, og det hjelper ikke forebyggende akkurat!

 

Hvorfor så mange er psykisk syke?

 

Stress, dårlig kosthold, asosiale aktiviteter, o.s.v. Vi oppdrar/har oppdratt barn som ikke kan sitte stille uten stimuli (ikke ALLE, bare sier generelt), og lærer aldri å hanskes med egne tanker. DERFOR er så mange psykisk syke i dag.

 

Hilsen ei som er psykisk syk uten anførselstegn.. som gjerne skulle ha jobba, men ble sagt opp under sykemelding p.g.a. psyken! Enkelt å jobbe da ja, når en ikke har jobb å gå tilbake til.

 

Bruke hodet, HI. Hadde alle vært like ignorante som deg, hadde du nok ikke hatt det så bra du heller....hvis det var fødselsdepresjon du hadde da, og ikke bare var litt nedstemt og sliten??

[Anonym bruker]

P.g.a. mennesker som dere, som mener psykiske lidelser er blitt en trend, mista jeg jobben. P.g.a. sånne mennesker som dere, så ville de ikke ha meg tilbake i jobben når jeg ble sykemeldt!!!

 

Og p.g.a. sånne mennesker som dere, får jeg ikke hjelp!!!

 

Ingen i hele dyreverdenen er så brutal og kaldblodig som mennesker!! Finnes ikke ondere vesen!! Vi har ikke muligheter til å ta vare på hverandre lengre, alt er en kamp om å komme først. Det er så trist..

 

Jeg syns synd på deg, HI som tror at det er sånn hverdagen er for psykisk syke. Var sikkert bare litt latskap som gjorde at jeg kasta opp og fikk diaré hver morgen før jobb i 2 mndr. før legen ville sykemelde meg.. Dette var da utenom besvimelser, null matlyst, null søvn o.s.v. Men det er jo bare en trend så.....

 

Prøv å gå tre døgn uten søvn og mat og gå på jobb. Se hvordan du har det!

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det ikke er sånne som deg som Hi snakker om, men de som er sykemeldt uberettiget. For uansett hvordan du vrir og vender på det og rettferdiggjør din egen sykdom (som mange som virkelig er syke er nødt til å gjøre), så er det mange som har lettere psykiske lidelser som ikke kvalifiserer til sykemelding. Disse får sykemelding allikevel, og det vil til slutt gå på bekostning av sånne som deg som faktisk ikke evner å gå på jobb. De fleste av oss sliter da til en viss grad psykisk, men ikke alle legger seg ned av den grunn.

 

Jeg ønsker at de som virkelig er syke skal få lov til å være det, uten å måtte vurdere om de har råd til det. Slik utviklingen har blitt nå, er det spørsmål om tid før mange syke ikke har råd til det lengre.

 

Jeg tror ikke Hi refererer til de som virkelig er syke, men til alle som har fått sykemelding for psykiske lidelser uten egentlig å være psykisk syk.

 

Psykiske lidelser bør bli satt på dagsprogrammet og all skam rundt emnet bør elimineres. Likeså bør de som "melker" sykepenger på denne diagnosen uten egentlig å kvalifisere til det, fjernes slik at man slipper å uglese de virkelig syke.

[Cat.68]

problemet er , og det er her det går skleis, og det er at det ikke er mulig for andre personer en legen eller den syke selv å vite hvor syk den enkelte er. Hvordan kan vi SE at noen er legitimt syk og noen er unnasluntrer?? Vi kan ikke det!. Vi kan anta , mene og synse, men hva som ligger bak enhvert menneske og det dem bærer på aner vi ikke noe om.

 

Hvor ofte har man ikke hørt at jamen de klarer å sitte på cafe i 4 timer, men ikke å arbeide i 1. Vel så er det ikke sort hvitt da. Kanskje det var akkurat denne cafe turen denne dagen som gjorde at resten av uken ble overkommelig og verdt å streve videre for?? Det er vi friske som må gjøre noe med holdningene våre. Isteden for å utøve vår skespisme til alle pga de som snylter på systemet, så må vi heller fokusere på de som virkelig sliter og ikke bry oss og erge oss over de som klarer å snylte. Det er legenes problem, ikke den allmenne mannen i gaten.

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk helt enig med HI....

 

Trenden ødelgger for de VIRKELIG psyke..I dag skal man ikke gå og føle seg litt tris, litt sliten, elller ha en eller annen negativ følelse over tid..Man skal være fornøyd alltid, lykkelig alltid og ha overskudd alltid..

 

Vi VET at her til lands har vi det godt "alle mann" om vi sammenligner oss med de fleste andre land her i verden, men det betyr ikke at vi ikke har lov til å være sliten, trist og lei og føle at vi "mangler " noe..Dette er normale følelser og det er lov å føle slik uten at man trenger diagnose sepresjon, angst eller lignende...Man har ikke lov å si at man er sliten nå til dags, fordi vi har jo så mangev hjelpemidler, vi gjør så lite i forhold til våre foreldre/besteforeldre, derfor er det noe "galt" man er sliten..Men det ER normalt..

 

MAn skal ikke gå og føle man mangler noe, eller er mislykket på noe plan, fordi vi har det så godt her til lands, vi skal ikke trenge og føle behov for noe mer...Men joda, det ER normalt, og det er lov....

 

Man skal ikke være trist, for vi har det så godt her til lands, tenk på hvor mye trist folk i andre land går gjennom,- men vi HAR lov å være trist....

 

Man er redd for å bli syk, for krig, for barna sine, men man har ikke love her til lands, for vi har det jo så godt, man har et av verdens beste helsevesen som mest sannsynlig vil reddde oss fra den verste ulykke, dødligste sykdom osv..I andre land blir de syke og dør rett som det er, De har krig som en del av hverdagen, vi har ikke LOV å gå og være redde, da må vi lide av angst,hvis så er tilfelle..

 

 

Nei, vi må begynne og normalisere og legalisere disse negative følelsene og tankene..Det må være lov å si man er sliten eller redd, uten at man må diagnostiserse med angst eller depresjon..Det er normalt, ikke en sykdom....Om vi lar oss selv være sliten og trist, så går det over, men om man overfokuserer på det negtivet, prøver og undertrykke det, så vokser det som en svulst, og når det i samfunnet generelt er mer vanlig å si man har en depresjon enn aat man er lei seg, så er noe galt..Når man har angst for noe, om man er litt bekymret, så er noe galt...Det er gått fra og være noe vi sier til å bli noe vi ER:.uansett alvorlighetsgrd.....Og det er en hån mot alle som sliter med angst og depresjoner...Og det er skummelt at folk skal få gå hjemme og dyrke disse negative tankene i fred og ro fremfor og gå ut i verden og møte de i døra og bekjempe de litt etter litt, dag for dag til de til slutt forsvinner...

[Anonym bruker]

hvis vi ikke snart bryr oss med de som snylter, kan man ikke hjelpe de som sliter. Mange virkelig syke vil bli nødt til å jobbe, fordi de har forpliktelser som ikke forsvinner med sykdommen. Da er det virkelig storsinnet av de som gjorde det umulig for syke og være nettopp syke.

 

 

Vi har en tendens til å synes så synd på de som er slitne og leie og har forpliktelser i hjemmet, slik at vi oppfordrer dem til å tenke på seg selv og ikke jobben eller samfunnet. Vi sier også at ingen vil takke dem for å gå på jobb. Vel... Disse slitne som egentlig ikke kvalifiserer til syke, fratar de virkelig syke, seg selv og barna sine muligheten til å være syke i framtiden. Dette dreier seg ikke bare om medmenneskelighet, men også matematikk. Dessverre.

 

 

 

 

 

[Gjest]

Rsesultater fra de fleste store studier tyder på at det ikke har vært noen vesentlig endring i forekomst av psykiske lidelser i befolkningen de siste tiårene. Det har derimot blitt mer åpenhet rundt psykisk sykdom.

[Cat.68]

Mange virkelig syke er ikke nødt til å jobbe, men ØNSKER å gjøre det. De som er nødt til å jobbe, men som egentlig ikke klarer det er offer for et dårlig helsesystem, og leger eller omgivelser som ikke klart å ta de allvorlig. De som snylter ødelegger ikke for disse, de åker snålkjuts, men ødelegger egentlig ikke for andre en seg selv.

 

Hvis jeg kjenner noen som jeg vet snylter, så ødelegger ikke de synet mitt på de som er virkelig syke. Jeg mener legene er de som er i best stand til å vurdere hvem som er virkelig syke, gjør dem en slett jobb, ja kanskje det i mange tilfeller, men så lenge jeg ikke er lege er jeg heller ikke istand til å vurdere legenes vurdering om enkeltpersoner, men må konkludere med at legen mente de var riktig med en sykemelding.

 

Hvis den var feil, vel skyld da på legen ikke pasienten.

[Anonym bruker]

Til 09:36:

 

HVOR sliten er det lov å være, før en trenger en pause fra hverdagens slit? HVOR redd skal en være, før en kaller det angst?

 

Jeg tror neppe du eller HI(eller Dunder, for den del) har vært på et stadie som minner om skikkelig utbrenthet eller angst. Det er nemlig ikke at en "bare er sliten" eller "bare er litt redd".

 

Jeg hørte ikke lenger hva folk sa til meg. Jeg sto i en samtale, og så at personen snakket. Tanken min var " så rart. Jeg ser hun snakker, men jeg hører det ikke". Da har en ikke mer igjen. Da er en såkalt utbrent, eller har møtt veggen. Jeg bare var tilstede fysisk, men ikke på noen annen måte.

 

Og kroppens måte å stoppe meg på, var å gi meg panikkangst...... For jeg lyttet ikke til kroppen, før det gikk så langt. Og etter de første anfallene, gikk jeg til legen fordi jeg faktisk var helt sikker på at jeg hadde hjerteproblemer. Pga fysiske signaler og symptomer. Tenkte ikke at det kunne være psykisk.

 

Jeg ble sykemeldt i første omgang i et halvt år. Men det var ikke nok. Og det var kroppen, og ikke tankene som ga signaler om at det ikke var nok.

 

Dette er mange år siden, men kroppen kjenner igjen signaler og nekter den dag i dag å tåle så mye som før. Den gir sterke beskjeder mye tidligere, om jeg prøver å presse for mye.

 

Psyken kan en trene på mange måter til å tåle mer, men der er en grense på et annet plan, som handler like mye om at kroppen nekter for å rett og slett klare å overleve. En kan lære seg å takle mange ting er er litt redd for(eller har litt "angst" for, siden mange blander dette), ved å utsette seg for det. Men når kroppen/psyken er på sin tålegrense, da klarer en ikke lenger. Da trenger kroppen og det mentale tid, slik et skrubbsår trenger sin tid for å heles.

 

Jeg er egentlig knallsterk og meget oppegående, og hadde aldri i mitt liv tenkt at jeg kunne slite psykisk. Jeg tenkte slik mange av dere; "kan de ikke bare ta seg sammen? Det kan da ikke være så vanskelig? Det er jo bare å gjøre sånn og slik, så er det vel ikke noe problem?" Men nå vet jeg at det er faktisk ikke slik.

 

Og jeg føler ikke at jeg hadde noen "tung" diagnose. Ingen depresjon, selv om legen mente jeg hadde det. Og det var fordi jeg sa at jeg bare hadde lyst å sove videre om morgenen, og ikke orket tanken på å måtte stå opp. DET var liksom depresjon i legens øyne. Men jeg var bare så inn i margen sliten......... Og fikk som sagt panikkangst av å være så sliten.

 

___________________________________

 

 

Og en annen ting: Maslows pyramide: har en dekket de grunnleggende behovene, så er ikke de en bekymring. Da kan en heller bekymre seg om ting lenger oppe i pyramiden. Og på toppen, med selvrealiseringen(der de fleste nordmenn er i dag)...... ja, da kommer slike plager som en bekymring. Maslows pyramide går på behov, men med mangelen av det som kan dekke behovet kommer bekymring eller ønske, alt etter hva det gjelder.

 

De som ikke har det daglige brød, har dette som en daglig bekymring. De som har alt, har seg selv og sitt indre som bekymring.

 

Og i dagens Norge, er det et enormt press på enkeltindivider. En skal være så perfekt, og ha alt. Og vi er vant til at ting kommer enkelt. Jeg hører en del av dette blant de som har hatt mindre bekymringer og problemer enn meg. De tror ofte de har svaret på min praktiske og mentale hverdag. Men det har de ikke, for de har ikke gått i mine sko..... Og jeg vet godt at jeg ikke har gått i skoene til de som har det verre enn meg igjen. Tror erfaringer gjør at en faktisk forstår bedre av mye......?

 

Jeg fulgte bare "trenden" om å fungere i samfunnet, og å ta meg av hus og familie.... DET var trenden jeg fulgte. Og med den trenden fulgte mental sykdom for meg..... og mange andre.......

 

 

[Anonym bruker]

Noen her sier at det er den enkleste veien til en sykemelding å si at en er psykisk syk. Det høres utrolig egoistisk ut. Det er er mye verre å ha psykiske problemer,det er grusomt å måtte snakke om det en sliter med. Da jeg måtte be om sykemelding pga psyken (over ting som hadde skjedd på jobb i psykiatrien), så var det 1000 ganger verre enn å komme med en brukket fot. En sliter også med redselen for ikke å bli trodd av lege og behandlere.

 

Det å ha en psykiatrisk diagnose er heller ikke så veldig kjekt, for den vil forfølge deg resten av livet. Da vil jeg heller ha en brukket fot!!

[* * felicia**]

Til HI, så dømmende du er. Du har helt tydelig liten innsikt i dette med psykiske problemer. Det nytter ikke å kommentere slike innlegg, du vil like vel ikke forstå. Kanskje ikke før det en dag hender med deg, selv om det håper jeg da virkelig du skal slippe.

 

Men dårlig gjort å skrive så nedsettende om andre, men igjen... kan vel ikke forvente så mye annet her inne. Det står jo så mye slemt og rart her i dette forumet.

 

Ikke tør du signere med ditt eget nick en gang, snakk om å være feig da

[Cat.68]

10.17. Applaus til deg. Klem.

[:-))***~~´´^``~~***((-:]

For det første skal man aldri sammenligne egne lidelser med andres. Spesielt ikke innenfor psykiatrien... Man er ikke verdensmester i depresjon fordi man selv har smakt på den...

 

Du er nok forøvrig inne på noe - ikke at det er trendy å være psykisk syk, men at vi forventer at alle andre skal fikse problemene våre. Og nå snakker jeg om lettere psykiske lidelser.

 

Dersom man har mye angst er det ikke sikkert man kan fungere på jobb, men det er mange, mange med angst som jobber - og som må håndtere angstanfall også på jobb. På samme måte som mennesker med diabetes og astma må håndtere føling og astmaanfall på jobb. Det er individuellt hvordan det fungerer, men oppmuntring og tilrettelegging er viktige stikkord.

 

Jeg tror også at mange med psykiske lidelser får feil diagnose - har man mistet mannen sin, så er man ikke syk - man er i sorg. Helt normal tilstand. Skiller man seg, så er det også en sorg, og man trenger ikke å få diagnose deprimert fordet. Men mange leger skriver dette som en diagnose. I mine øyne er dette feil... Istedet for sykemelding burde man fått "sorgmelding".

 

Jeg er tildels enig med deg i at altfor mange ikke stilles krav til. Mange pasienter i psykiatrien kan fungere fint i en tilrettelagt jobb. Om ikke 8 timer dagen, så kanskje 1,2 eller 3 timer. For andre tar det tid å komme dit, noen greier det aldri.

 

Jeg er forøvrig glad for at det er lov å si at man er psykisk syk, dersom dette stemmer. Og la det bli mer åpenhet rundt dette også i fortsettelsen. Men det hjelper svært lite å kalle det en trend.

 

Og du, innse at du ikke har hatt alle de psykiske lidelser som finnes, og kanskje du heller skal forsøke å være litt empatisk istedet for å dømme andre som ikke greier det samme som deg.

 

[Cat.68]

Signerer på denne også jeg. ;o)

[Anonym bruker]

Jeg har det tungt psykisk fordi det er tøft, trendy og på mote.

Alle som ER noe, er psykisk syke i mer eller mindre grad. Det må jo alle skjønne.

 

Og dere andre som har vært i en sånn situasjon, skjønte at dette var ironi.

Herregud å trangsynt du er HI. Dette tar vel førsteplassen over det mest idiotiske innlegget på DIB gjennom tidene!!

 

Man velger jo ikke dette selv! Man har det vondt og vanskelig i perioder av en eller annen grunn. Ikke for moro skyld!

Jeg skjønner jo godt at du ikke har opplevd skikkelig problemer med nervene noen gang,eller hatt en depresjon som du virkelig har følt på kroppen, for da hadde du ikke skrevet dette våset!

 

Jeg har vært psykisk syk og hatt hjelp av psykolog/psykiater i en lang periode fordi jeg ble utsatt for en meget brutal voldtekt på en nattevakt på jobben min, hvor det endte med at jeg ble gravid og måtte ta abort i etterkant.

Så hvis du tror det er for moro skyld, eller trendy som du så pent kaller det, så er du ikke bare på vidda, men på feil vidde også!!

[Anonym bruker]

HVorfor henge ut HI ved at hun påpeker det vi alle vet...Mange "faker" psykisk sykdom fordi det ikke kan avkreftes av noen..Hverken lege eller psykolog... Er det mange som føler seg truffet? Det er ikke slik at jeg, eller HI (tror jeg) antar at alle som ikke er SYNLIG syke, ikke egentlig trenger og bli sykmeldt..VI er ikke så "enkle", men vi makter faktsik og innse at det er blitt for vanlig å være psykisk syk.....

 

For et par tiår siden av uspesifisert rygg og nakkevondt veldig vanlige folk var sykmeldt for (folk som IKKE egentlig trengte sykmelding). Nå hører man nesten INGEN som er sykmeldt for slike plager såfremt de ikke har PÅVIST skiveutglidning, WHiplash fra ulykke eller venter på ryggoperasjon grunnen feil/skade.... Teknologi og fysiologsike tester har gjort at man nå er blitt mye flinkere til å finne "feil"/skader om det er noe, og det er blitt nesten umulig og få sykmelding grunnet slike plager...Pga dette OG pga at det etterhvert er blitt bevist at aktivitet og vanlig gjøremål ofte er den bestse medisin mot slike plager..FOlk som har hatt REELLE rygg/nakkeplager har kommet seg tilbake til arbeid med å bli aktiv igjen...

 

Hvorfor er det da så rart at mange nå bruker psyken som unnskyldning for å ha krefter igjen til å shoppe, dra på fest og ha en aktiv fritid? Hvorfor er det så rart at "eksperter" sier at den beste kuren for mange er å komme seg tilbke til daglige rutiner og ut i jobb igjen? Tror dere ikke det er bevist ved benhandling av faktisk psykisk syke, at det å komme seg ut og se at man kan fungere som "alle andre" er bedre enn alle verden piller, selvmedlidenhet og sykemeldinger???

 

 

Psykisk sykdom er meget alvorlig og må behandles, men man hjelper ingen ved å fyre opp under selvmedlidenhet og egosime....Mange gang må man kalle spade for en spade og og "tvinge" vedkommende til å møte seg selv i døre og se hva som egentlig pågår..Noen slanker seg til de mister kontroll og blir psykisk syke..Da tror jeg at den beste hjelp DE kan få er hjelp til å se hvor egpistisk og selvdestruktiv de er...ANdre får SF fordi de har psykologiske traumer, og de må dermd behandles på en annen mpte..

 

Noen sitter og ser på hva "alle andre" har og blir aldri fornøyd med hva de selv har og ender opp med å bli deprimert pga dette, selvforskyldt pga egosime rett og slett, mens andre blir deprimerte pga psykologisk traume eller gener....

 

Uansett grunn til SF og depresjon så må det behandles..Men "selvforskyldte" gruppe vil nok ikke bli frsik ved at psykologer og familie backer opp om at det er synd på den syke..Å finne hendelser i fortiden å skylde på når alt er egen feil, er IKKE måten å helbrede disse på....De trenger dette sparket bak og en virkelighetssjekk...De som blir påført lidelsen eller har den medfødt, trenger en helt annen oppfølging, oppbacking og hjelp, også medisink, enn andre gruppen...Har selv lidd av selvforskyldt anorexia...Var innlagt og greier..Men kom meg ikke på bedringens vei før et eller annet geni sa meg rett ut hvor dumt det var å gå rundt miserabe og syk fo å være så fin som mulig...... Frem til da hadde alle prød å lagt skylden på min SF på alt annet enn meg selv....Men når en selv er skyld i problemet sitt så får man bare en unnskyldning for å slippe og gjøre noe med det så lenge "alle andre" sier det ikke en selv som har påført seg denne lidelsen, det er "Noe annet"; og så lenge dette "Noe annet" forblir uspesifisert eller utenfor rekkevidde til å endre på så kan man fortsette og dulle seg inn i sin sykdom og bare bli mer og mer syk.....Fordi det er ikke noe man kan gjøre noe med....

[Anonym bruker]

Herregud for noen folk som er her inne, for noen holdninger. Jeg blir flau over dere jenter.

[Anonym bruker]

Neida, psykiske lidelser KAN være selvforskyldt...Selv om det er vanskelig og innrømme...

 

Man blir for egoistisk og selvsenterert og greier ikke tenke annet en jeg er så feit, jeg er så feit, jfeg er så feit...Også ender man opp med en spiseforstyrrlese UTEN at man har vært voldtatt, misbrukt som barn eller har hatt en kontrollerende mor.....Bare fordi man vil være tynn..

 

Man sitter og ser i byggefelter hvor mye finere husene til alle andre er..Hvor mye finere biler de har, alle er "alltid" p åsydenferie, alle andre har rådt til ditt, datt, og de har MER tid hjemme med ungene enn meg..Alle andre....osv osv, også duller man seg inn i en selvmedlidende depresjon....

 

Man har en litt hektisk hverdag en periode og plutselig tenker man ikke på annet enn hvro få time rman har sovet, hvor mye man MÅ gjøre, hvor mye man SKULLE ha gjort, kjenner hvor sliten man er, og ingeting annet får ta plass i tankene,- og man blir "utbrent"..

 

Dette skjer med mange....Man lager seg et negativt mantra som man gjentar ofte nok til at det for en selv blri sannhet og man får en selvforskyldt psykisk lidelse,- som IKKE blir bedre av at alle andre legger skylden på fortid, fremtid, mamma, bestevenninda eller katten i stedet for å si; HEI, du..SLutt og tenk så negativ....Bytt mantra, kom deg ut. Se verden...DU tenkte deg INN i situasjonene du er i, bare DU kan teke deg UT av den....

[Anonym bruker]

Og her kommer igjen Maslows pyramide inn. Ser du ikke det?

 

Selv om en mener behov er overfladiske, så er de der nettopp fordi en har dekket de grunnleggende behovene. De tenker en ikke på, og de bekymrer en ikke. Da har en de neste trinnene i pyramiden. Og dette er ikke bevisst. Vi mennesker er skapt slik.