Hvorfor blir alle "psykisk syke"?

[Anonym bruker]

Synes omtrent alle jeg møter lider av noe ett eller annet og knasker antidepressiva i hytt og gevær.

Hvorfor er det nå blitt så innmari trendy å være psykisk syk? Jeg forstår det nå er mer åpenhet rundt dette med psykisk sykdom, men hallo.. Å være litt nedfor og nedstemt er ikke det samme som en depresjon! Jeg fikk selv diagnosen fødselsdepresjon, men det gikk da over! Jeg tok tak i meg selv og måtte jobbe med meg selv daglig for å bli bra. Det hjelper faktisk ikke på såkalt psykisk sykdom å sitte på ræva hjemme! Man må komme seg ut, møte andre og helst jobbe.. Selvom man blir sliten av å jobbe, bidrar man til noe, man får sosial input og glede. Det er ikke uten grunn at man sier at lediggang er roten til alt ondt..

[Anonym bruker]

MEn så har du alle de som har angst og diverse andre lidelser, de får gjerne depresjoner i tillegg. Og forteller bare om depresjonen.

 

Om du har hatt fødselsdepresjon så burde jo du av alle vite at du skal ikke sparke de som ligger nede.

 

Hilsen ei som har vært veldig syk psykisk, men som nå er frisk.

[Anonym bruker]

Er du helt seriøs nå? Tror du det er en TREND? Tenk deg alle de som sliter med å fortelle andre om tilstanden sin, så sier de det til slike som deg, og blir prata dritt om etterpå. Er det rart folk blir psykisk syke?

 

Det er ikke for alle det hjelper å bare komme seg ut i arbeidslivet, skjønner du. Det er noen som sliter veldig, og har det best hjemme. Du sier at du hadde fødselsdepresjon, det er ikke gøy å høre, men prøv med en livslang depresjon, med litt dødsangst og helseangst på kjøpet.

[Anonym bruker]

Frodi kravene til å "være vellykket" i samfunnet er vanvittige, og høyest er ofte de kravene man stiller til seg selv.. Da er det ikke rart man går på en smell...

[Dunder]

Du har helt rett. Det er en trend. Og normale tilstander blir sykeliggjort.

 

Det er flott med åpenhet rundt psykiske lidelser, men hypokondri er like utbredt når det gjelder psykisk som somatisk sykdom. Personlig blir jeg veldig deppa dersom jeg tror jeg er i ferd med å bli psykisk syk. Og det er ganke lett å tro i dag. Hvis man er sliten, så er man utbrendt, hvis man er sliten etter fødsel, så er man fødselsdeprimert, er man redd for noe, så har man angst, og er man lei seg, så er man deprimert.

 

Negative følelser er faktisk helt normalt! Det er helt unaturlig å gå runndt å være lykkelig hele tiden.

[cicamica]

Dere som er enig med Hi her, brude skaffe dere litt mere innsikt før dere åpner kjeften igjen. Det er ikke noe trend, men heldigvis tørr folk være åpne rundt det nå, derfor virker det som mange. Det var like mange for 20 år siden, men da visste ingen om det, og ingen snakket om det. Man kan selvfølgelig diskutere om åpenhet rundt temaet er bra, når man hører hvordan visse folk kan tolke budskapen. Det er fortsatt tungt å være åpen om dette temaet, og folk som deg Hi, gjør ikke livet enklere.

 

Jeg forventer ikke at du, eller de andre er enig med deg skal forstå, for det tror jeg du må ha kjent skikkelig på kroppen for å kunne, men jeg forventer at folk behandler medmenneskene sine med respekt, og at du neste gang tenker deg litt om før du åpner munnen igjen!

[Anonym bruker]

Makan til trangsynt kjærring HI er.. blir så provosert over slike latterlige innlegg, pass deg litt.

Det er ikke trendy å være psykisk syk,. og som du evner å komme borti så ja det er mye mer åpenhet rundt dette nå og heldigvis ikke så tabu belagt som det har vært.. er vel ikke så vanskelig å forstå at man kan bli syk mentalt også??

Ja alle mennesker kan ha dårlige perioder, være nedstemt/nedfor som du beskriver uten å være deprimert.. men det er også de som faktisk er deprimert og det er mer enn å være nedstemt/nedfor..

Du er så inn i h trangsynt og dum som tror å buse ut med dine idiotiske meninger er saklig å komme med.. du aner ikke hva det vil si å være psykisk syk hvis du tror det er slik det funker..

Flott for deg at du kom deg ut av fødselsdepresjonen din, men ikke sammenlign deg selv men andre, det er faktisk ikke mulig. Å komme seg ut på jobb, soial setting osv er faktisk ikke mulig for alle i en akutt fase, hva man faktisk må er å innse at man har et problem, være åpen for hjelp og jobbe med det, så vil man på sikt klare å funke igjen, men så jævla enkelt som du tror det er nei fy faen du er årets dummeste!

 

Jeg blir skremt av uvitende dømmende mennesker som deg. Stakkars stakkars barnet ditt som har en mor med en slik virkelighetsoppfattning.

Øv deg på ydmykhet og åpne hjerte og hjerne for at verden ikke er svart/hvit..

[Anonym bruker]

Vel, når hverdagen er tung 6 av 7 dager da er det noe som er galt. det er ikke unormalt å være nedstemt, det er jo en del av oss, men ikke hver dag over en lang periode. Har vært fryktelig depprimert selv, men av grunner jeg ikke vil si mer om nå.

 

en liten obs til deg NN 17.23, pass på å ikke dømme selv når du skriver "stakkars srakkars barnet ditt som har en mor med en slik virelighetsoppfatning" , man lærer så lenge man lever og man forendrer oppfatninger med årene..

[Anonym bruker]

jo jeg synes syndt på et barn med en mor som er så dømmende og trangsynte som hi.. om hun endrer oppfattning så flott, jeg er den første til å gratulere, men enn så lenge synes jeg syndt på ungene/ familien til en som er så dømmende som Hi tydelig er..

[Anonym bruker]

I Norge har vi alt sammen, men det er bare det vi har.. Tenk på dét!

 

 

[Anonym bruker]

hva mer vil du ha?

[sånn ca]

Trendy å være psykisk syk?!?

 

Vel jeg har vel en oppfattning av at det ligger mye skam bak det å være psykisk syk og for mange er dette litt sårt å innrømme for andre.

 

Hvorfor det øker med antall psykisk syke trur jeg kommer av at Verden har forandret seg veldig fort de siste 10-20 åra. Det kommer opp stadig nye rutiner, krav til nye ting som skal læres og at den enkelte skal sitte med mest mulig kunnskap og utdanning til en vær tid. Spesielt datatiden som vi lever i nå som skal liksom gjøre alt lettere for oss, øker kravene til hva vi skal takle i hverdagen^^

Det kreves rett og slett mere av oss enn det gjorde tidligere, før hadde vi mere rutinerte oppgaver og nå må vi fornye oss hele tiden.

Ikke alle takler disse utfordringene like godt, og går på en smell.

Det er også mange forskjellig depresjoner, så alt har vel ikke med dette å gjøre.

 

 

[Anonym bruker]

Du forsto ikke dybden?

[Anonym bruker]

Visste du ikke det at man blir deppa bare av å se på været altså? Hæ? :/ Enig med du!

 

Har hatt en heller drittal oppvekst med overgrep osv. Aldri bearbeidet det på noen måte, men når jeg fikk egne barn ble jeg veldig redd for de. Går av den grunn nå til psykolog for å lære meg å være rasjonell - ikke være redd når de er i bhg osv. De dagene jeg er i behanding trenger jeg sykemelding for da er jeg så psykisk kjørt i huet at jeg klarer ikke mer den dagen dessverre, men ellers er jobben en veldig fin måte å tenke på andre ting på!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror ensomhet og manglende engasjemang utgjør mye av det hele. jeg ser ihvertfall på mine nære som er psykisk syke at de blir bedre om man bruker masse tid på dem og viser de at de er verd noe. - men det er slitsomt og jeg har gitt opp.

 

den eneste jeg kjenner som har vært ekstremt langt nede og veldig psykisk syk og som har kommet seg opp igjen og tilbake til livet har fått det til nettopp fordi hun fikk noe å leve for, noe hun ville.

 

tildels kan man si det samme som meg, selv om jeg aldri har vært psykisk syk så har jeg hatt det temlig dritt og gjort mye rart som et resultat av det. når jeg fikk småen, fikk jeg noe som var større en meg selv og engasjere meg i, og det hjalp ekstremt mye!

 

[Anonym bruker]

Hi og dunder har virkelig ikke skjønt det.

Bombe..

Trendy å være psykisk syk? Teiteste jeg har hørt.

Det er få som går rundt og har lyst å ha en sånn diagnose.

[Anonym bruker]

Det er vel heller skambelagt å være psykisk syk, selv om vi lever i 2009.. trendy??

 

Psykisk sykdom er forresten like forskjellig som fysisk sykdom, finnes ingen fasit på hva som er riktig å gjøre for den enkelte. Noen fungerer greit til tross for sykdommen, klarer å jobbe osv, mens andre blir verre av og bli presset til å jobbe. Kommer helt an på hvor syk en er det. Men det er vel bra for de aller fleste psykisk syke å ha noe fornuftig og bruke tiden sin på da, hva nå det enn er.

[Anonym bruker]

Jeg tror mange har urealistiske forventninger til hva livet skal være. Det er liten tåleevne hos mange som gjør at de ikke tolererer ubehag, slitenhet, nedstemthet, uro el, men styrter til legen for å få forklaringer som ligger utenfor seg selv, og som fratar dem ansvaret for eget liv og eget velbefinnende. Dessuten så er det mange som tror at om man er "normal" så skal man være Hollywoodlykkelig.

 

Helt gjennomgående så opplever jeg at venner og familie som sliter psykisk har et skakkjørt bilde av hva man skal føle. Sannheten er at folk flest går ikke rundt og er yre av lykke, kribler av glede og forventning eller bryter sammen i sorg. Stort sett så gar man rundt og føler omtrent ingen ting, hver dag. Jeg fryder meg ikke hver gang ungene mine gir meg en klem, men jeg kan konstatere at det var hyggelig. Mine deprimerte venner snakker hele tiden om at de er følelsesmessig "flate", men det er jo normalen! Det er jo ikke sykelig! Men de forventer at når de er friske så skal livet være en fruktcoctail av følelser og lykke...ikke rart de aldri opplever seg som normale når det de forventer er et liv som på LSD...

 

[Dunder]

Selvfølgelig tar man psykisk syke på alvor selv om man stiller spørsmålstegn ved det overfokuset på følelser som er i dag. Det er da langt mer uopplyst å ikke evne å se at det er gradsforskjeller her (det er slik jeg opplever noen av dere i dette hylekoret. I et forsøk på å virke opplyste har dere opparbeidet dere en overdreven respekt for alt som har med pskyen å gjøre, noe som er med på å sykeliggjøre helt normale mennesker med normale varierende sinnsstemninger.)

 

Akkurat som med fysisk sykdom så finnes det alvorlig psykisk sykdom og mindre alvorlig. Å mene at en som er litt sliten eller lei seg (les: utbrendt, lettere deprimert) stiller i samme kategori som en som har en alvorlig depresjons- og angstdiagnose er faktisk en fornærmesle overfor sistnevnte. Det blir som å sammenligne senebetennelse med kreft.

 

Jeg har hatt venner rundt meg som har vært nede emosjonelt grunnet dødsfall, samlivsbrudd, problemer på jobb osv.. Av velmenende venner og familie blir de oppfordret til å gå til legen, sykemelde seg, insistere på å få snakke emd pskolog osv. Det er da bare tull! Vedkommendes nedtur blir så overdramatisert at det blir vanskelig for personen å komme seg ut av det.

 

De er faktisk helt normalt å være sliten og lei seg. Livet er hard. Deal with it. La helsevesenet ta seg av de som VIRKELIG er psykisk syke.

 

 

[Anonym bruker]

Helt enig med deg HI. Til og med norsk psykologiforening hevder det er alt for lett å bli sykemeldt pga lette psykiske lidelser. Her må det nok en endring til fra fastlegenes side. Å isolere seg hjemme kan sikkert virke som den beste løsningen for dem som sitter i en slik situasjon, men da er det legens ansvar å holde vedkommene flytende. Gå på jobb, snakk med folk. Ikke mure seg inne i sin egen selvmedlidenhet og selvdulling. Helt tullete at så mange ikke kan gjøre noe fornuftig med livet sitt fordi de er så selvopptatte og selvhøytidlige at de tror de er sentrum for universet.

Get over yourselves!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest alle innleggene, men jeg vil si at jeg IKKE er enig med deg. Jeg synes at det er fint med en større åpenhet om psykiske lidelser.

 

Jeg arbeider selv i psykiatrien og har selv slitt med selvbildet og jeg har hatt en skikkelig knekk hvor jeg ble sykemeldt i noen uker.

 

Psykiske lidelser ER utbredt, jeg arbeider som psykiatrisk helsearbeider og drar på hjemmebesøk hos folk i en bestemt bydel, og jeg har veldig mange pasienter/ brukere, dere vil ikke tro hvor mange og hvem som kan ha problemer.

[Cat.68]

Livet er hardt "Deal with it" skriver du Dunder. Jepp absolutt det er bare det at vi mennesker er utstyrt med forskjellig toleransenivå og forskjellig bagasje som fører til at vi vil reagere forskjellig på ulike typer ytre og indre påfresting.

 

Det jeg føler river føtterne unna meg, kan naboen føle som en filleting alt utfra hva vi er bygget opp av ,og hva vi opplevd fra før. Ting blir ytterligere påvirket og gjerne forsterket av etter hva slags moral, overbevisning,press fra omgivelser og /eller hva slags støtteapparat vi først har når vi er utsatt for noe som presser oss over maksimalt, som vil utspille seg i hvor sårbare vi er for psykisk sykdom.

 

Ja det er er lett å slenge om seg med fraser som "jeg får helt angst av den grønnfargen, eller "jeg blir helt utbrendt av jobben". Eller at man er deprimert fordi man føler seg ulykkelig i perioder av livet. Dette er fraser som jeg nærmest tør garantere er slengt ut av de som IKKE, har psykisk sykdom eller som hvet hva det går ut på. Jeg trur ikke heller det er overvekten av de man snakker om da man diskuterer psykisk syke, eller at det er de som er overrepresenterte blandt de sykemeldte med deppresjoner eller annen psykisk sykdom.

 

Det er derimot jævlig skummelt synes jeg å diktere hva som er deppresjonsgrunnlag eller andre psykisk syk grunnlag hos andre mennesker, en seg selv.

[Anonym bruker]

Ja her på dib er det virkelig enten eller gitt.I andre debatter er det visst å være psykisk syk ensbetydende med å være dårlig mor og barnevernet kan bare komme og ta barna med en gang.Men nå er det visst hylekor over at en setter spørsmålstegn med psykisk syke.

Jeg har selv en psykiatrisk diagnose og psykologer og leger mente at jeg ikke ville klare å komme meg i hundre prosent jobb igjen.Men det har ikke vært noe problem for min del.Men jeg dømmer ikke de som ikke klarer det.Med fare for å virke slem,så syns jeg det er slitsomt å jobbe med folk som sliter med psyken.De er ofte litt for opptatt med seg selv til å klare å se hva som trengs å bli gjort og man vet aldri om de dukker opp på jobb eller ikke. Jeg vet at jeg også gjorde en dårligere jobb da jeg var dårlig.Så at alle må jobbe for enhver pris er nok ikke alltid til det beste verken for dem selv eller de de skal jobbe med

[:::) Frøken Velferdsrett]

det har jo noe med hvordan spørsmålet er stilt. hadde spørsmålet vært "jeg er psykisk syk og sliter mye med dette, burde jeg få barn?" så hadde jeg svart helt andeledes ihvertfall.

verden er ikke svart/hvit. og det er mange mennesker her inne med forskjellige er faringer som svarer i forskjellige tråder.

[Anonym bruker]

Hvorfor kan de ikke skjerpe seg liksom.. alle mennsker er jo like og opplever alt likt og om jeg kan takle det så burde alle andre også, for de har det jo nøyaktig slik som jeg eller en jeg kjenner hadde det.

 

 

Tror lange køre hos alt for få fagfolk er grunnen til at noen sykemeldes "unødig"om de hadde fått hjelpen de trengte såhaddedekanskje klart seg uten.