Kunne jeg få guttas synspunkt på dette?

[Anonym bruker]

Nå har jeg lest meg ganske opprørt!

Du snakker om å møte seg selv i døra!!! At du skulle kunne velge deg en samboer som setter barna sine over alt annet, kan du med din filosofi ikke få til. Du mener jo at en mor aldri har sitt barn som sin hovedprioritet.

Vet ikke om du er mann eller dame, det er du tilsynelatende svært forsiktig med å avsløre( eller noe som helst om din person for den saks skyld). Kanskje derfor folka her inne har så vanskelig med å forstå hva du mener.

Men la meg spørre deg som ser ut til å mene at kvinner og menn stiller helt likt i forhold til barna sine, hvem har gått svanger, hvem har opplevd et menneske vokse inni seg, hvem har delt sitt blod med barnet sitt og hvem har født barnet? Du trenger egentlig bare gi meg ett ord for å overbevise meg at det ikke er noe seriøst galt her!

 

Mvh

Trillingmor

[Gjest Noelle]

Så hvis samlivsbruddet var et faktum, så må DU forstå hvordan DU kunne VELGE et så DÅRLIG foreldreemne til dine barn?

Ergo: planlagt forhold, med barn som hovedmål???

[Anonym bruker]

Er selv skilsmisse barn og husker hvordan mine foreldre holdt fasaden for min skyld i mange år.

Det er desverre det jeg husker mest av alt, og hadde det MYE bedre da de flyttet fra hverandre.

 

Bodde fast hos mamma, men de var såpass smarte og bodde i samme næromr så jeg når som helst kunne besøke pappa utenom hans helger o.l. Hadde det utrolig bra med det, kunne aldri bodd mest hos pappa, men det er vel opp til hver enkelt.

Mange har en spesiell forhold til sin mor mye pga amming, og all nærheten i starten av livet. Ganske normalt det..

 

Synes HI her virker litt korttenkt på noen omr. og spesielt når han prøver å si hva som er best for barn. Er vel opp til hver enkelt spør du meg..

[Anonym bruker]

Nei, ikke nødvendigvis. Det er mange grunner til å gå inn i ett forhold. Man behøver ikke på forhånd tenke at barn er ett hovedmål. Men dersom man bestemmer seg for å få barn, så bør de være hovedmålet forforholdet.

 

Synes ikke du skal henge deg for mye opp i den setningen. Den var ikke spesielt godt formulert, og det er ikke noe som egentlig er av praktisk betydning ved ett samlivsbrudd, utover det at det kan hjelpe på forståelsen av hvorfor bruddet skjedde ()om det er uklart.

 

[Anonym bruker]

Jeg prøver bare å holde diskusjonen på ett overordnet nivå. Jeg har inget ønske om å analysere eller dømme hverken andres samliv eller mitt eget.

Ingen av de som skriver innlegg her kjenner hverandre eller hverandres familie situasjon til at det gir mening. Desverre er det vanskelig når alle ønsker å bruke seg selv som eksempel på hvorfor det ene eller det andre er en bra løsning. En persons opplevelser gir ikke grunnlag for å si noe på generell basis.

 

Det jeg skriver er at når foreldre uttaler seg om hva de mener er best for sitt barn så er de inhabile på grunn av sine følelsmessige bånd til barnet. Dette innebærer i praksis at når mor (eller far) uttaler seg om baretsbeste så er det sine følelser og ønsker for barnet de fronter, som ikke nødvendigvis, men allikevel ofte, sammenfaller med barnets egentlige behov. Menn synes jo ofte å tro at papparollen er viktigere for barnets beste enn den kanskje egentlig er.

Så om jeg skulle finne en samboer som setter barna over alt annet så måtte jeg finne en samboer som setter sine følelser overfor barna høyere enn sine andre følelser. Men det blir ikke noe møte i døra.

 

Jeg tror svaret du er ute etter er "mor". Men hva du synes det ser ut som om jeg mener får stå for din regning.

 

 

[Anonym bruker]

Så dette er en holdning du har, ikke en teori altså. Og når hovedmålet for forholdet er barna og undertrykkelse av vonde følelser er etablert, da merker ikke barna at det er noe som skurrer? Så lenge foreldrene er drillet nok til å holde fasaden? Det kaller jeg i såfall en god oppskrift for et fremtidig undertrykket ulykkelig ekteskap for dine barn. For du vil vel fortelle din datter eller sønn at så lenge dere har barn, det ikke er vold e.l i forholdet, er det at dere ikke har følelser for deres partner ikke nok for å bryte ut av forholdet. Du vil vel da gi dem samme lekse som du gir her inne?

[Anonym bruker]

Har en venninde som er skilsmissebarn og følte seg skyldig i mange år fordi to misfornøyde foreldre trodde de måtte bo sammen for hennes skyld.

 

hun sliter med det fortsatt. Barn har MYE bedre av å ha 2 lykkelige foreldre i hvert sitt hus enn å se krangel og evnt vold daglig.

de som ikke skjønner det må være ganske korttenkte..

[Anonym bruker]

Det går ikke ann å undertrykke vonde følelser. Jeg har ikke sagt at det er en god ide. Jeg har sagt at voksne mennesker som har tatt på seg det ansvaret det å bli foreldre er, bør kjenne seg selv så godt at de vet hvordan de kan styre følelsene sine.

Det betyr ikke at de skal undertrykke følelsene sine, men faktisk kontrollere hva de føler.

 

 

[Anonym bruker]

undertrykke det man føler eller kontrollere det man føler, hva er forskjellen?

 

Og til Noell

Bindestrek?? What? Skal det symboliser noe? Hvis dere ikke liker hverandre engang, hvorfor er det da i det hele tatt en problemstilling? Beklager, men dette blir bare for dumt!

Pappaperm, det må jo du avgjøre selv, skjær igjennom, han kan ikke ta med seg ungen i 10 uker, stakkars barn!!

50/50, stress!!! For barnet vel og merke!

Men for deg også, kontrollfreaker skal du ikke kødde med, de kan være skumle og utspekulerte, gi dem lillefingeren og de eter deg opp! Det er i alle fall erfaringen med min xmann, han prøvde etter alle kunstens regler å få hovedomsorgen ( vi har 50/50, datteren vår på snart 11 er utslitt, har fått konstantert ME og enda gir han seg ikke), vi skal i retten om tre uker, hun ønsker ikke mer å være sammen med sin far, DET er trist! Håper din x er såpass rett i hodet at han forstår, at når dere ikke en gang liker hverandre kan kontrollere deg til å ta en avgjørelse om 50/50! Tenk deg nøye om, vil bare at du ikke skal la din datter havne i samme felle som min datter!!!

Sånn, det var mitt svar det , ingen teori eller filosofi, ser ut til at innlegget ditt har blitt borte i alle andre diskusjoner her.

Lykke til og god jul til dere!

[Anonym bruker]

Følelser er ikke noe som bare skjer med deg som du ikke kan styre. Følelser er ett biprodukt av hva du gjør med hjernen din. Dersom du lar hjernen din dvele ved mørke tanker eller det som irriterer deg så vil du få vonde følelser. Gjør det du liker å gjøre og tenk på ting som du synes er positivt så vil vonde følelser bli mindre dominerende, selv om de ikke forsvinner helt (dersom man tror at man kan gå igjennom livet uten noen vonde følelser, også overfor samboer, så har man urealistiske forhåpninger).

[Anonym bruker]

Det som er så trist med alle svarene fra filosofen her er at å ha lest alle innleggene hans, har han faktisk ikke svart på HIs spørsmål enkeltvis. han forholder seg kun til siste setning, istedet for å se på helheten i innlegget.

Men nok om det, jeg er selv pappa og er stolt av det. Mammaen til vårt barn er en fantastisk dame som også er min beste venn, men vi er ikke et par lenger. MEN så lenge vi viser hverandre respekt og viser vår datter kjærlighet og unner hverandre å finne den store kjærligheten, så kan jeg være ganske sikker på at det vil være det beste utgangspunktet for et godt liv vår datter kan få.

Jeg har ikke TAPT selv om jeg har min datter 30%, jeg er 100% pappa og hun er 100% min datter. Jeg og mor bor i samme gate, slik at jenta vår kan springe fritt mellom oss. Så 30% er egentlig bare et tall uten særlig tyngde, men det jeg ser hos kompiser er at 50/50 er gunstig, for da slipper de barnebidraget. Så det er pengene det står på her altså? HI, helt ærlig, jeg tror ganske sikkert at BF helst ikke vil betale så mye som en krone, derfor maser han om 50/50 allerede nå!! Hva navn angår, dette gjør han for å være bedriten mot deg. Hilken normal mann ville mase om noe så betydningsløst? Bare det at du inkluderer hans navn, viser at du er raus!

Pappaperm, hvorfor?

Nå er heldigvis ikke halvparten av oss gutta så gærne, men det er klart, hvis du har med en kverulant å gjøre, som ikke slutter å plage deg og din datter med sitt ego og kontrollbehov, da ville det kanskje være lurt å kontakte et familiekontor?

[Anonym bruker]

Hun stilte ett konkret spørsmål til slutt. Det svarte jeg på. Jeg beklager at du synes det er trist, men jeg finner det vanskelig å si noe om resten av innlegget ettersom det kun er små brukkstykker med ensidig informasjon vi fikk.

 

Jeg prøvde ikke på noe tidspunkt å opptre som filosof. Det dukket opp fordi noen lurte på hvordan jeg kunne skrive det jeg skrev (og anklaget meg for å være kvinnehater i samme innlegg).

 

Mitt første innlegg var ett svar til HI. Det var ikke ett komplementerende svar men ment for å inspirere til ettertanke og videre debatt.

Desverre er det visst ikke lov å påpeke at mødre også står seg selv nærmest og hele greia sporet av. Det var ikke min intensjon.

 

Min intensjon var å få HI til å tenke igjennom om BF kanskje var uenig i hennes vurderinger av barnets beste fordi han ikke deler hennes verdi grunnlag eller referanseramme. Det kan jo hende at HI er en gærning som aldri burde fått ha ansvaret for ett barn og at BF bare prøver som best han kan å beskytte barnet, men det har vi ikke fått vite nok til å kunne si noe om.

 

Det triste med deg er at du er ikke at du er 100% pappa 30% av tida (eller hvor mye dattera di nå faktisk er hos deg), men at du tror at det var du som hadde tapt noe. Det er det dattera di som har..

 

 

[Anonym bruker]

Så fint av deg å gjøre meg oppmerksom på at det er dattera mi som har tapt!

La meg spørre deg rett ut( forventer ikke et direkte svar, for det er du ikke i stand til), det er ikke vanskli å tyde at du står i en kiip situasjon sjøl. Har lest det du har skrevet og er ikke dummere enn å se at du står i et glasshus og kaster stein. Spørsmål: hvordan løser du/ dere den?