Kunne jeg få guttas synspunkt på dette?

[Anonym bruker]

Jeg og exen min har et barn sammen på 4 mnd.

Jeg valgte å gjøre det slutt ( hadde vært sammen en mnd da jeg ble gravid) litt ute i svangerskapet.

Jeg kunne sikkert ha skrevet en bok om hvorfor, men skal ikke gå i dybden på hvordan og hvorfor det ble slutt. Men at han ikke er til å stole på og har et ekstremt kontrollbehov, er vel hovedårsakene til at jeg gikk.

Nå er barnet født og allerede nå har diskusjonen startet, han er her 3 ganger i uken, skal ha barnet julaften og nyttårsaften og jeg har ikke på noe som helst måte lagt hinder for tilknytning mellom far og barn. Allikevel blir jeg beskyldt for det ved at jeg ikke vil ha bindestrek mellom våre etternavn, ønsker hele permisjonstiden selv ( vi bor ikke en gang i samme fylke) og er sterkt imot 50/50 generellt ( hvis det er noen som tenker at tap av barnebidrag er årsaken, så ikke svar på dette innlegget, for det er totalt irrelevant).

Fra guttas ståsted, er jeg som mor ment å gi etter for disse kravene, eller kan noen se at barnet er min hovedprioritet her ( ved navnvalg er ikke dette noe som vil påvirke vårt barn, men er en sak mellom oss) ?

 

[Anonym bruker]

For en mor er aldri barnet første prioritet. Først når barnet er voksent og har flyttet ut (og kanskje engang ikke da) kan en mor se barnet som barnet faktisk er og dets behov. For en mor er hennes følelser for sitt barn hennes hovedprioritet. Ikke barnet.

 

Hvis du er strekt imot 50/50 deling, er du da like åpen for om det er mor eller far som har hovedomsorgen?

[Glad_mor_85]

Jeg er selvsagt mor, og til 2 vakre gutter,

Og de er min aller første prioritet. Hvordan kan du skrive det du skrev? ikke dra alle over en kam her da.

 

Lit flaut, men jeg har ikke engang tatt meg råd eller tid til å klippe mitt lange hår på over 1 år, for pengene og tiden går til barna.

Og nye klær får jeg bare i gaver.

Er bare i 20-årene, men det å være med mine kjære barn er det beste som har hendt meg

 

Har ikke så ofte barnefri, men da de er borte, er det savn med en gang På en god måte da.

 

bor sammen med barnefar og, men bare synes det innlegget over her var litt støtende og korttenkt.er ikke anonym engang, men du skjønner sikkert at ikke alle skal settes i samme bås, alle er forskjellige, gutter eller jenter.

 

Mvh

[Gjest Noelle]

Jeg vil absolutt si at begge foreldre, mor eller far er i like stor grad evnet til å ha hovedansvaret for et barn.

 

Men la meg da spørre, når jeg nå har hovedomsorgen ( av naturlige årsaker), om jeg da overlater hovedomsorgen til far ( selv om jeg er i full stand til å ha den selv), hvilket behov dekkes da for barnet? Vil du si at det kan ha en uheldig innvirkning på barnet, eller er det greit å snakke om denne fordelingen som om det skulle vært en TV?

Hvis en ikke er styrt av følelser og evne til å tenke seg til hva som er til det beste for barnet ( dette henger faktisk sammen), så mener jeg at hovedomsorgen ikke bør tilfalle vedkommene.

 

Gudene måtte vite hvor du har plukket opp at for en mor er aldri barnet første prioritet. Men du har kanskje ikke barn selv og da forstår jeg at det ikke er så lett å forstå at en mor setter sitt barn foran alt annet, ALT, med følelser og bekymringer og med et beskytterinstinkt som ikke likner noe annet. Vi ønsker det beste for barna våre, og det innebærer også å skåne et barn fra å bli behandlet som " nå leker jeg at jeg er pappa i en uke liksom, så kan du leke at du er mamma en uke"...

[Anonym bruker]

Jeg har barn, men jeg har også en hjerne som fortsatt fungerer.

 

Alle foreldre er inhabile når det kommer til å avgjøre hva som er barnets beste. På grunn av det følelsesmessige båndet mellom barn og foreldre kan ikke foreldrene være objektive i forhold til barnet sitt.

 

Hvis man i løpet av barnets livsløp ønsker å endre på hvem som har hovedomsorgen så må jo en slik endring være basert på barnets behov. Det går ikke ann å si noe generelt om hvilke behov det skulle dekke hos barnet.

 

Jeg skal ikke svare på det andre spørsmålet ditt ettersom du setter premisser for svaret som er feil/irrelevant (med mindre DU mener barnet ditt og tven din er likeverdige).

 

Du får tenke litt på det jeg skrev. Jeg vet at du tror at du setter barnet ditt foran alt, men det du egentlig gjør er å sette dine følelser og dine ønsker for barnet ditt foran alt.

 

[Anonym bruker]

Sorry språket, men hvordan i helvete kan du si noe slikt ??

Du er nok en sykt dårlig pappa. Gud stakkars barna dine mann.

Du setter ihvertfall ikke barnet ditt foran alt. Takk gud for at mor som regel har hovedansvaret, hva pokker skulle jeg gjort uten min mor liksom. Den viktigste personen over ALLE....

 

Stygge faen er du!!Kvinnehater!!!

[Anonym bruker]

Jeg kan si det fordi det filosofisk sett er sant. Tenk litt på det.

Det øvrige du skriver ser jeg ingen grunn til å kommentere,

da du ikke har dekning for noen av påstandene dine.

Du må komme med noe mer intelligent enn som så hvis du vil fornærme meg.

[Gjest Noelle]

Hjernen din er det ikke opp til meg å gjøre en analyse på, det overlater jeg heller til en profesjonell.

 

Du uttaler deg fra et filosofisk ståsted sier du, vel, da er det ikke mye å tenke på det du sier.

Du er sikkert kjempeintelligent, men det du forteller meg er at du ikke gir dine barns mor noe som helst tillit til at hun setter sine barn i første rekke.

Stakkars deg og mor til dine barn og ikke minst, stakkars barna dine...

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hvorfor kommer du ikke med motargumenter i stedet for å uttale deg om min person? Din fantasi om hvordan jeg må være fordi jeg ikke utenvidere aksepterer at mor alltid setter barna sine i første rekke er ikke relevant for diskusjonen.

[Gjest Noelle]

Du gjør nøyaktig det samme selv.

Alle er forskjellige, men når du kommer med en filosofisk påstand og definerer denne som en sannhet, da kan vel jeg ganske enkelt si at din konklusjon ikke stemmer med det bildet jeg har av en god omsorgsperson.

Hørt om mammaen som fikk superkrefter da barnet hennes var klemt under en bil og løftet den? Vel, så løftet hun bilen uten å tenke på om det var et behov eller ikke, det kalles instinkter.

 

Men hvis du da tenker deg at en mor har disse instinktene i alle situasjoner, krise eller ikke og du tenker på at et barn ikke alltid egenhendig kan ta vare på seg selv. Når vi setter grenser, vet vi at det er nettopp dette barnet søker, de finner ofte trygghet i at voksne tenker rasjonellt og viser dette gjennom handling for dem.

 

Hvis du velger å definere din filosofi som en sannhet, så lukker du samtidig døren for en diskusjon...

 

 

[Glad_mor_85]

Hmm. Tåpelig tulleinnlegg spør du meg.

Han er jo tydeligvis ute etter å provosere da.

 

Tro hva du vil og men hva du vil du Anonym!! Vi vet jo selv best for oss og våre barn.

 

Takk for deeeeeeet!!!

[Anonym bruker]

Hvis du mener jeg gjør det synes jeg du skal påpeke hvor jeg har uttalt meg om din person.

 

Jeg har ikke ved noen omstendighet sagt at mor er en dårlig omsorgsperson. Jeg har sagt at foreldre ikke er upartiske i forhold til seg selv når de uttaler seg om hva som er barnets beste, og som en følge av dette at mødre som uttaler seg om hva de mener er best for barnet sitt, egentlig uttaler seg om hva de føler er rett for barnet basert på hva de ønsker for barnet.

 

Instikter gjør ikke mor bedre i stand til å vite hva som er best for barnet. Instinkter gjør at mor er i stand til å forstå barnets grunnleggende behov for å overleve. Jeg tror det er relativt få instinkter som er nyttige i barnefordelingssaker.

Forøvrig er instinkter og rasjonell tenkning to motpoler til hverandre så jeg er ikke helt sikker på hvordan du klarte å koble morsinstinkter til grensesetting og trygghet som en følge av rasjonell tenkning (men jeg er forøvrig enig i at foreldre som tenker og handler rasjonelt vil skape trygghet for barna sine, men det er jo det motsatte av å la følelser og instinkt styre).

 

Det er ditt ansvar som motdebatant å rive ned mine påståtte sannheter. Det eneste du trenger å gjøre er å betvile dem med litt mere tyngde enn Anonym 11:08 var i stand til.

[Anonym bruker]

Jeg var ikke ute etter å provosere. Jeg ville bare påpeke for HI at det ikke er sikkert at BF(eller utenforstående) er enig i hennes versjon av hva som er best for barnet. Selvfølgelig skal hun ikke bare godta kravet fra BF uten videre, men det er ikke sikkert at hun har rett i alt selv om hun synes hun har barnet som hovedprioritet.

 

Ellers synes jeg at du langt på vei bekrefter min påstand med setningen: "Vi vet jo selv best for oss og våre barn".

 

[Gjest Noelle]

Ok, hvis vi sier det sånn da, at en ikke kan tenke objektivt i forhold til å fatte besluttninger rundt noen man er glad i, hvem skal da gjøre det? Skal man overlate ansvaret til terapauter og fagpersoner?

Når jeg snakker om instinkter, følelser, rasjonell tanke osv er det summen av disse faktorene som gjør oss i stand til å ta vare på oss selv og andre. Det blir feil å trekke èn av disse faktorene ut av sammenhengen og sette det opp mot de andre. Å reagere instinktivt betyr ikke at en ragerer impulsivt uten evne til å ha rasjonelle tanker involvert.

I barnefordelingssaker, sier mitt instinkt at et lite barn bør skånes fra å bli en gjest i to hjem fremfor å ha ett fast hjem det kan kalle hjemme, rasjonellt sett finnes det løsninger som kan dekke barnets behov for like god kontakt med far og følelsesmessig, så lenge barnet mitt har det bra, så er det det viktigeste!

Men, når når man står ovenfor en person som mener at halvparten av barnet er hans, høres det ut som om vi snakker om en eller annen elektronisk gjenstand. Det er trist, barnet er riktignok halvparten av hver av oss, men det er ingen av oss som EIER barnet. Det er dette jeg ønsker å få frem og ved å benytte seg av å følge instinkt, magefølelse og rasjonell tankegang+++, mener nå jeg at det vil være det nærmeste jeg kan komme i å dekke mitt barns behov.

[Anonym bruker]

hei N.

Synes ikke du skal bry deg om hva filosofen sier, han sier at han ikke vil provosere, men jeg tror han vet hva han gjør når han skriver det han skriver.

Hva med at han forteller hva han har for tanker rundt 50/50?

Min x og jeg har en datter på 4 år, vi snakker ikke særlig godt sammen, men vi er da så glad i dattera vår at hun skal få slippe å måtte bo to steder.

Mora hennes er oppegående og jeg ser det som en selvfølge at jenta vår blir boende fast hos henne, når hun er hos meg har hun det veldig bra og gleder seg til neste gang. På den måten har vi nesten kommet litt nærmere hverandre syns jeg.

Det blir mora som tar de tøffe taka, mens jeg mer eller mindre skummer fløten, men jenta vår er tilfreds og er trygg med denne ordningen.

 

Til dere gutta som roper på likestilling og det samme som kvinnfolka, ville dere ha flytta anna hver uke i 18 år mellom to steder? Tenk på barns BEHOV for stabilitet og trygghet...

[Anonym bruker]

Nei. Fagpersoner og terapeuter kan ikke få ansvaret. Grunnen til dette er at selv om foreldrene er inhabile når det kommer til å avgjøre hva som er barnets beste så er de også de eneste som har den nødvendige interessen i barnet. Fagpersoner kan glemme barnet når de går hjem fra jobb. Så for å kompensere for inhabiliteten så er det nødvendig at foreldrene er i stand til å forstå og vurderer det utenforstående sier.

Dette forutsetter at man har en felles plattform som gir forståelse. En slik plattform kan bare være bygget på rasjonelle tanker.

Instinkter og følelser setter som regel en del grunnpremisser for hvordan den rasjonelle tanke blir. Derfor er det vanskelig for to mennesker med forskjellige instinkter og/eller følelser rundt ett tema å forstå hverandre.

 

Ellers tror jeg kanskje ikke mødre er de som oftest blir utsatt for en person som får det til å fremstå som om minst halve barnet er sin eiendom.

 

Jeg skal ikke påstå at du ikke er nærmest å dekke ditt barns behov på den måten du beskriver, antagelig er du det. Men siden du baserer din oppfattelse av hva som er barnets beste og om det har det bra på instinkt og følelser kan du egentlig ikke vite om barnet har det bra, eller om det er noe du av instinkt synes plager barnet eller at det er noe du føler plager barnet. At du er instinktiv eller følelsmessig mener noe er bra/ikke bra for barnet betyr ikke at det er rett. Kansje den rasjonelle tanke om hav som er rett for barnet er basert på ett instinkt som er feil eller en følels som er farget av andre omstendigheter.

[Anonym bruker]

Jeg ante faktisk ikke at "Mor vet best" var ei hellig ku som det ikke er lov å motsi.

 

Jeg har ingen genrelle betraktninger rundt 50/50. Hvorfor skulle jeg det? I det øyeblikket ett barn havner i en barnefordelingsak har det tapt uansett utfallet og antallet bosteder. Og alle mennesker er forskjellge. Det som er rett for deg kan være galt for meg.

 

Hvorfor bor ikke dattera di fast hos deg? Var det en selvfølge at hun ikke skulle det også?

 

Jeg ville ikke ha flytta annenhver uke mellom to steder i 18 år. Jeg ville heller hatt ett par foreldre som var voksne nok til å forstå at når de har fått barn sammen så har de en plikt overfor barna til å gi dem en god familie.

Tenk på barns behov for stabillitet og trygghet før dere velger å få barn.

Og tenk på det igjen før dere velger å ødelegge en familie som ikke alt er ødelagt av vold el.l.

 

Desverre er det mye enkelre å lage barn enn å oppfostre dem.

[Anonym bruker]

Hallo!!!

 

Dattera mi har ikke tapt noe som helst! Hun har to foreldre som er glad i henne og som klarer å samarbeide ( selv om vi ikke allti er enige), sånn er det vel i alle hjem. Men i noen hjem trenger ikke vold å være det eneste som ødlegger. Hva med at foreldra er kalde mot hverandre, ikke er glade i hverandre og ikke klarer å spille skuspill ovenfor unga sine??? HÆ??? MENER du seriøst at man skal holde en fasade for ungas skyld, hvem er de første til å oppdage falskheten a tror du??

Det finnes faktisk folk som takler foreldrerollen selv om de ikke bor sammen, og så lenge foreldra har det bra, har ofte unga det bra åsså.

Hvor mange runder skal du ta før du kommer til samma konklusjon sjøl?

Men du bor kanskje sammen med dama di og unga dine, bak en perfekt litten fasade? Vi lever ikke på 1800-tallet... Nei jøss...

Dattera mi er og har allti vært veldi knytta til mora si, derfor sjønnte jeg at det ville være det beste for henne om hun fikk fortsette å være det. Hvorfor skulle jeg rive opp i det? det er jævli egoistisk!

Avslutter her, for du virker ikke helt god, sorry mann, vis deg som en mann!

[Anonym bruker]

Har ikke dattera di tapt noe som helst? Hva med alle de timene du kunne lekt med henne og lært henne nye ting, som du ikke har mulighet fordi du ikke bor sammen med henne hver dag? Kanskje ikke du savner dem, men det kan jo tenkes at dattera di hadde satt pris på å leke med pappa mens mamma lager middag (eller omvendt).

 

Jeg skrev ikke at vold var den eneste grunnen.

Jeg er enig med deg at det ikke er en god ide med en falsk fasade. Da er det bedre om foreldrene er voksne nok til å forstå at de har en plikt overfor barna sine til å styre følelseslivet sitt slik at de unngår følelser som er destruktive for familien.

 

Jeg mente ikke at du burde ha hovedomsorgen for dattera di. Jeg bare lurte på hvorfor det var en selvfølge at mor hadde hovedomsorgen.

 

Jeg lurer på hvor du henter teorien om at barns lykke avhenger av om forledrene er lykklige. Jeg bestrider det ikke, men jeg finner ingen forskning eller artikler som sier at det er slik.

 

 

[Anonym bruker]

Du høres så forbanna bitter ut...

Jeg ser på den tida jeg har med frøkna som verdifull, leker med hu og gjør alle de tinga du snakker om, bodde sammen med mora i 3 av åra til dattera mi og kom sliten hjem fra jobb, etter lite søvn, krevende jobb og lekte med dattera mi hver dag, men nå, når hu er her i helgene, er det mye mer kvalitet over tida vi har sammen, full av energi og uthvilt å sånn.

Dette er praksis ikke teori, mer er det ikke å si!

Hva mener du med å styre følelseslivet sitt?

Og du som har alle svara, hvordan er praksisen hos deg?

[Gjest Noelle]

Ikke lett å få ett klart svar her.

Vi studerte sammen, det ene førte til det andre og dette ble det barn av.

Han er en så spesiell person, at følelsene mine rett og slett ble borte, jeg liker han ikke lenger en gang, allikevel mener du ( om jeg forstår deg rett) at vi har en plikt ovenfor barnet vårt å styre oss følelsesmessig og leve sammen som en familie? Hvor destruktivt er ikke det?

Her er glasset halvtomt skjønner jeg!

Jeg er skillsmissebarn selv, alt gikk fredlig for seg, mamma og pappas lykke betyr mer for meg enn at de hadde bodd sammen for min skyld og vært ulykkelige. Og da handler det fint lite om å være så kald at man legger bånd på følelsene sine, det tror jeg hadde skadet meg mer enn om de ( som de gjorde) åpent fortalte at de ikke kunne bo sammen lenger. FOR de prøvde nemlig ut din teori en liten stund og det er det eneste jeg husker som en ulykkelig tid fra min barndom.

[Anonym bruker]

Hvordan du synes jeg høres ut i konteksten av dine erfaringer vet bare du.

 

Om dattera di har en reservepappa så kan det jo hende hun ikke har tapt så mye. Det kommer vel ann på hvor godt familien fungerte før bruddet.

Jeg vet bare at jeg ikke ville ofret mine barns muligheten til å se begge foreldrene sine hver dag for noe.

 

Hva du tenker og hva du velger å fokusere på bestemmer hva du føler. Hvis du tenker mye på det som du ikke liker og fokuserer på det som irriterer deg med partneren din så vil følelsene dine gjenspeile dette og du vil bli ulykkelig. Ved å velge hva du vil fokusere på kan du styre følelsene dine.

 

Jeg har ingen svar. Jeg har bare en teoretisk rettesnor som kan hjelpe om man brukerer den fornuftig innenfor rammen av sitt liv.

 

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke at folk skal bo sammen for barnas skyld og være ulykkelige. Jeg mener at folk må slutte å late som om følelsene sine er noe de ikke har kontroll over eller dersom de ikke har forstått hvordan de kan kontrollere dem så bør de vente med å få barn, om de bryr seg om barnets beste.

 

Barn skal ikke behøve å tenke på mamma og pappas lykke. Det er voksen problemer. Voksne skal tenke på barns lykke. Ikke omvendt.

Du skal ikke legge bånd på følelsene dine. Du skal lage de følelsene barnet ditt trenger for å ha en god familie.

 

Det er viktig å huske at teorien min er en teori. Jeg har ingen grunn til å tro at den er enkel å etterleve.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet bare at jeg ikke ville ofret mine barns muligheten til å se begge foreldrene sine hver dag for noe.

 

Så hvis dama di gikk/ har gått fra deg, hva gjør du da?

Kan du svare på det?

[Anonym bruker]

Det er i så fall ikke ett offer jeg gjør. Jeg kan ikke bestemme hva samboer tenker og fokuserer på. Det eneste jeg kan gjøre er å velge en samboer som i utgangspunktet setter barna over alt annet, og så forsøke å legge til rette for at han/henne har mest mulig grunn til å fokusere på det positive i forholdet.

 

Så hvis samlivsbruddet var ett faktum, måtte jeg gå i meg selv å forsøke å forstå hvordan jeg kunne velge ett så dårlig foreldreemne til mine barn. Deretter ville jeg ha fokusert på det som tross alt er positivt og forsøkt å holde tankene hos det som gjør meg glad, slik at jeg ikke henfaller til bitterhet og hat.

 

Men dette er jo bare teori. Det er sjelden jeg må håndtere så vonde følelser i det daglig så jeg kan ikke si noe om hva jeg faktisk ville ha gjort.