Ønsker maaange svar.....fortvilet..

[FrøkenSprøken]

Jeg sier ikke at du er en dårlig mor, eller at du ikke liker barnet ditt. Det er heller ikke dine handlinger jeg reagerer mest på, men de rådene du får fra andre, og de holdningene noen av disse rådene representerer.

 

Jeg mener (faktisk VET) at man kan få gode søvnrutiner på barna sine uten å bruke skirkekurer e.l. Det har både vi og mange andre jeg kjenner klart helt fint.

 

Jeg forstår godt at dette er slitsomt, og at du ønsker en endring. Husker selv at jeg vurderte ferbers metode mens det stod på som verst, men heldigvis sa instinktene mine nei.

 

Du sier jo selv at du synes det er grusomt. Kanskje burde du lytte mer til deg selv og din egen morsfølelse, og ikke følge slavisk det andre ber deg om å gjøre? Dersom det hadde vært rett for deg, og du virkelig hadde ment det, skulle du ikke ha opplevd det som vanskelig.

 

 

Husk at det meste er perioder, og at de aller fleste går over av seg selv. Innen du begynner på jobb er sikkert alt mye bedre, og hvis det ikke er det, får man eventuelt ta det problemet da. Det er ingen grunn til å ta problemene på forskudd.

 

Mitt beste råd er at du lytter til magefølgelsen din, og tar opp barnet ditt og trøster det. Mest sannsynlig vil denne perioden gå over helt av selg selv, og barnet vil plutselig slutte å våkne. Ha troen på at du som mor vet hva som er best for ditt barn.

 

 

(En annen ting jeg kom til å tenke på. Har barnet deres nettopp begynt å krype/krabbe? Mange barn får lettere separasjonsangst i den perioden de lærer seg å forflytte seg. Enten like før, eller like etter. Bare en tanke.)

 

Lykke til, dette klarer du! Og du? Det går over;)

[___]

Vår eldste holdt det gående slik du beskriver i nesten 3 år. Hun våknet mellom 5 og 25 ganger hver natt. Vi var der for henne hver gang. Da roet hun seg.

Etter det kan jeg love deg at vi var mer konsekvente med nummer to. Hun har også forsøkt seg på samme viset som storesøster noen ganger, men med henne har vi ikke vært så ettergivende. Resultatet er at hun sover bedre enn storesøster og generelt er en veldig trygg unge. I tillegg har hun foreldre som ikke går rundt i vime heledagen. Det betyr også noe.

[aomeg]

Likte dette svaret bedre enn det forrige Nei jeg følger ikke slavisk hva andre ber meg om..Men blir jo rådvill når helsesøstra sier jeg premierer skrikingen hans når jeg tar han opp... Men du har mange gode poeng her som jeg tar til meg..Det føles helt feil som du sier og la han skrike(selv om jeg er ofte inne og stryker og koser han)

 

Takk for et godt og utfyllende svar =)

[Gjest]

Vi har en liten gutt som har hatt mye vondt i magen som det ikke er til å finne ut av. Det er nok ikke noe alvorlig, men det er plalgsomt og han våkner mye. I perioder har vi latt ham samsove med oss da alt er så mye bedre når han kan få trøst raskt og vi får mer søvn hvis vi slipper å stå opp, gå inn på rommet osv. Når han i perioder er fin i magen sover han fint natta igjennom på rommet sitt uten at vi hører et pip, så jeg har lite tro på at barn gråter fordi de er bortskjemte. Men barn er jo forskjellige da, så jeg skal vel aldri si aldri

[Gjest]

Her spilte det forresten liten rolle at jeg sluttet å amme ... eller egentlig ble det litt verre med sovinga da fordi morsmelk nok hjalp litt på magen hans.

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Beklager å måtte si det, men søvn-kompetansen hos mange helsesøstre og leger her til lands er i mange tilfeller skremmende lav og utdatert, så hadde jeg vært deg hadde jeg heller fulgt mitt eget instinkt, og ikke lagt så mye vekt på de vanlige søvn-mantraene man får servert på HS osv!

[aomeg]

Ja det er jo litt det som ligger i bunnen av dette .Skape gode søvnrutiner tidlig..men som voksne er jo alle barn forskjellig med forskjellie behov.Det som fungerer for noen fungerer ikke for andre.Det er så himla vanskelig å bli sikker på enkelte ting altså..

[Lykke X 4]

Forsøk å legge han litt senere på kvelden, om du ikke har prøvd det. La han heller få en ettermiddagslur.

 

Har legen undersøkt ørene hans? Kan være øreverk som forårsaker evt. smerter?

 

Men egentlig vil jeg anbefale deg å få henvisning til barneavdeling for innleggelse, slik at barnet ditt kan observeres og kartlegges vedr. dette, for så å vurderes av barneleger. Det kan være at du kan få bukt med dette ved å være streng, men det kan også være bakenforeliggende årsaker som blir oversett. Fastleger som er vanlige almennleger har jeg ikke helt tro på, når det gjelder barn.....

[Lykke X 4]

Og jeg må legge til. Av og til er det ikke galt å GI OPP, slutte med å være streng og konsekvent og vær hos barnet, kos med det til det sovner. Og la det være slik for en periode, for så å forsøke igjen om en stund med leggerutiner og alt denslags. Funket her da toåringen vår for en periode ble helt håpløs på kveldene. Når vi igjen innførte de gamle leggerutinene etter noen uker med kos til innsovning, ble det en suksess

[Ugl@]

Jeg har "dullet" og gitt service til alle mine 3 som babyer, ingen av dem har vært urolige i flere år. Alle 3 har sovet godt hele natten fra tidlig kveld til morgenen innen de var 1år, som barn flest har de en og annen natt de er urolige, men det er unntaket og ikke regelen.

Ikke alt funger likt for alle, men synes det er verdt å forsøke andre ting en "skrike-kurer" i første omgang i hvertfall.

 

[Lykke X 4]

HELT enig med Jule-Ugl@! Har samme erfaring! Og det er heller ikke noe galt i å nattamme en 8 mndrs gammel baby.

[Ugl@]

Beste er at jeg har to småjenter på 2år og 4år som jubler og piler på badet når jeg sier det er leggetid nå :-) Aldri noe stress om kveldene, de sover også på samme rom, men det er muse stille når vi slukker lyset og går ut av rommet. Leser en bok, synger en sang, kyss og klem til begge og de til hverandre og så er det kveldsro og natt. Ikke alle som har så enkle kvelder. Ikke noe stort hokkuspokkus med 11åringen heller, han tusler i seng 21.30 uten protester han også. Aldri vært noe større problemer der heller da han var yngre. Leggetid var kos og trygghet.

[___]

Mine har også bestandig vært en drøm å legge. Problemet er at de våkner igjen. De har bestandig likt å legge seg og er glade i senga si. Problemet var at de våknet ofte. Kan du tenke deg hva det gjør med deg når du må stå opp i gjennomsnitt 10 ganger hver eneste natt? Da er det bedre å forsøke å lære ungen å sovne igjen selv enn å fortsette slik i åresvis.

[Ugl@]

Vi har had perioder der de har våknet, men disse har vært korte. Har latt dem komme inn i vår seng resten av natten. Har gått helt greit og periodene har gått over etter kort tid uansett.

[NormaJean]

vi gjorde det mange her sier er riktig: koset, sullet, ammet og rugget. i ukesvis... faktisk i over 2 måneder. og det ble IKKE BEDRE!

Lillegutt var like hysterisk, ville ikke sove og kavet seg bare opp av at vi holdt han. Forsøkte ALT.

Tilslutt fant jeg ut at vi gjorde alt værre med denne "kosingen" som slettes ikke var kosing, men vi forstyrret han bare mere. Ble en ond sirkel hvor vi ble mer fortvilet og han ble mere kavete.

 

Tilslutt ble det at vi startet med en god og fast leggerutine:

-Lese bok (samme boken hver kveld, hehe)

-Skru av lyset

-Ha han på fanget med hodet mot brystet vårt og synge sanger helt til han ble rolig

-Legge ned i sengen mens vi synger

- i starten satt jeg ved siden av sengen uten å plukke han opp, men han så jeg var der. Han protesterte, men jeg la han til rette når han reiste seg

-etter få dager så bare lå han og tittet litt frem og tilbake på meg og på bamsene, glippet med øynene og sovnet.

-flyttet stolen lenger vekk fra sengen. Rettet på han ved behov

-gikk ikke lange tiden før kveldstunden var kjempekoselig: bok, lys av, kos med sang, en trøtt gutt som gned seg i øynene, ned i sengen og natt natt:-)

 

Litt gråt de første dagene, men jeg sørget for at han visste at vi var der.

Noen skrev fysj til å la barna gråte, men jeg tror at det ikke er så enkelt. Mitt barn ble bare "værre" av all dullingen. det var ikke det han trengte, han trengte hjelp til å finne søvnen. Og leggingen går som en drøm, endelig. Han er trygg og glad, har kosebamse og koseteppet sitt og sovner som oftest tvert. hurra

[FrøkenSprøken]

Det var jeg som skrev fysj, og det mener jeg. Men det er ikke til å la barnet gråte. Det er til å la barnet gråte uten å trøste det.

 

Vi har også i perioder sittet ved sengekanten og hysjet, og lagt ned en rasende unge hver gang han forsøkte å klatre ut av senga. Jeg er helt enig i at barn av og til kan trenge hjelp til å finne søvnen selv, men "hjelp til å finne søvnen" er noe heeeelt annet enn å bare overlate barnet til seg selv og "ta opp kampen".

 

Men jeg ville ikke ha prøvd å lære barnet å finne søvnen i perioder hvor barnet gråter masse. Da ville jeg heller bare ha trøstet.

 

 

Jeg tror ikke at barn tar skade av å gråte litt dersom mamma eller pappa sitter ved sengekanten og synger, stryker og trøster, men jeg tror små barn kan ta stor skade av at foreldrene forlater rommet når barnet gjør sitt beste for å si fra om at det ikke ønsker å være alene.

Det blir å ignorere barnets signaler.

[MintCondition]

Signerer Studentmammaen her...herlighet så mye fæle råd HI får her. La babyen ligge og hyle, "vær hard", "la ham sove borte en ukes tid", "ikke gå inn"....milde himmel, det er da en baby på 8 MÅNEDER vi snakker om??

 

Babyer trenger kos, trøst og nærhet, ikke å stenges inne på rom alene.

[Aliena]

Hadde problem med gutten vår som skrek med en gang vi hadde lagt han, og kunne ha det gående i et par timer. Personlig har jeg ikke noen tro på å la han skrike så og så lenge, og så øke intervallene. Små babyer har ikke særlig tidsperpsektiv, og det eneste de oppfatter av dette er at mamma og pappa ikke kommer.

 

Dette funket for oss:

 

La han som vanlig, hadde fast rutine før han skulle legge seg. Gikk så ut og sto rett utenfor døra. Da han begynte å gråte gikk jeg (eller pappa) med en gang inn, strøk han over kinnet og sa "nå må du sove, det er natt nå" (eller liknende). Gikk ut igjen, han begynte å gråte, vi gikk med en gang inn i igjen, sa og gjorde det samme som sist. Holdt dette konsekvent, altså kom inn til han med en gang, men ga han ikke mye oppmerksomhet, bare til han sluttet å gråte, og gikk så ut igjen. Etter et par-tre dager så sovnet han fint av seg selv. Tror han skjønte med dette at han ikke fikk så mye oppmerksomhet ved å være våken, men også at mamma og pappa kommer med en gang hvis han trenger oss.

 

Uasnett hvilken medtode du vekger, så husk at du må gjennomføre den koneskvent noen dager, gjerne en uke, før du kan forvente resultater. Å prøve en ny taktikk hver kveld nytter ikke.

 

Lykke til:-)

[signe maten]

Oj, det er så mange som får det til å høres så lett ut! Gi det en par ukers tid så går det over hvis du gjør slik og sånn.. Skulle ønake det var sånn her også!

Vi har problemer med å få han til å sovne. Samme rutiner hver eneste kveld. Men allikevel kan det ta oppimot en time halvannen før han sovner. Noen dager kun ti min - men de fleste ganger laaaang tid. Vi sitter inne på rommet hans. Legger han ned når han reiser seg. Har ingen annen kontakt med han enn at vi sier det er natta og han må sove når han skriker. Men vi er i rommet hele tiden. Tidligere så strøyk vi på han til han sovnet -men det funket heller ikke - da gira han seg bare opp.

Også har vi i perioder problemer med at han våkner på natta og kjefter og skriker (12,5 mnd). Også da er vi på rommet helt til han sovner igjen - halvannen til to timer. Gi han kos - samsov så går det over etter en kort periode. Vel - NEI! Gi en finger og han tar hele armen! De gangene vi "bare" er inne på rommet hans til han sovner så går det over etter ett par dager og han sover natta gjennom igjen. De gangene vi har prøvd med kos og service så tar det like lang tid før han sovner. Men da går det færre og færre netter mellom hver gang han våkner og etter en periode med kos så våkner han på samme tidspunkt - på minuttet- hver natt og skal ha kos. Sånn har vi hatt det siden han var 9 mnd. Flott!

Håper vår gutt snart kan sovne greit på kvelden og beholde roen gjennom natten.

Håper dere også finner ut hva som er best for dere!

[Gemini7]

Hei, jeg har ikke lest alle svarene dine så antar det jeg skal si kanskje er blitt sagt. Jeg må si jeg e renig med filosifien til studentmamma med flere her, det strider ihvertfall mot mine instinkter å la en unge hyle i timesvis. Og som sagt over; om man duller og bysser barnet så varer det jo ikke for evig uansett. Man får tvert i mot heller en mer behagelig leggeprosess ift foreldre som er helt utslitte av skrikende unger de ikke vil ta opp.

 

Vi bysset minstemor i søvn i armene våre mens vi sang til hun var 11 mnd. Det var så lettvint, sovnet på noen få min. Da hun var 11 mnd begynte det å bli verre å få henne til å sovne slik (og jeg begynte å få skikkelig vondt i nakken av byssinga), så da gikk vi inn for å la henen sovne selv. Da brukte vi den metoden hvor man legger henne ned og går inn hvert 2-3-4- min osv når hun gråt. Første kvelden tok det 45 min før hun sovnet, så en halv time, så et kvarter neste dag. På under ei uke lærte hun seg å legge seg på egen hånd. Men når ditt barn kan gråte i flere timer m samme metode, da er det noe annet galt fatt.

 

Ang amming; kan jo være at han våkner pga luft fordi han ammes i søvn og ikke fikk rapet etterpå? Mitt første barn ble ammet i søvn hele tiden og hun hadde kolikk de lux. Mitt andre barn la jeg aldri uten å ha båret henne minst 20 min etter amming for å få opp lufta, og hun hadde ingen luftproblemer.

 

Hva med å prøve å legge deg sammen med ham, og så flytte ham opp i egen seng når han sovner? Vi har gjort dette i perioder der de har vært verre å legge. Noen ganger har de blitt liggende mellom oss hele natta, roer seg når vi er i nærheten. Har ikke vært noe problem for oss at de bare vil ligge med oss etterpå ihvertfall.

 

Og en siste liten bagatell; kan jo være at han er mørkeredd, så hva med å ha på en liten lampe på rommet, hvis dere ikke har det.

 

Lykke til, vet det er slitsomt, men husk at det bare er en liten del av ditt liv. Om noen mnd er alt annerledes!!

[lille sprelle]

En på 8 mnd griner ikke uten grunn. Jeg tror du skal følge det du selv synes i så måte.

 

Er det mørkt i rommet? Kanskje litt nattlys?

 

Jeg hadde for min del tatt ham opp og roet ham. De skjønner jo så lite de små. Er redd/har vondt eller lignende.

 

Ved 1 år er det på tide å bli litt "strengere" i forhold til at han skal ligge i sengen sin. Fungerer det ikke nå med å stryke over ryggen, men bare å ta opp, så hadde jeg gjort det.

 

lykke til!