JULEKALENDER - Julen 2009

[metaMORfose]

1. desember:

 

Et lite vers fra den tidligere julekalenderen "Amalies jul". Det verset har jeg hatt på hjernen siden første gang jeg hørte det.

Nissemor, i Brit Elisabeth Haagenslis skikkelse, synger sammen med nissefar, i Harald Heide Steen jrs skikkelse, til den lille nissegutten.

 

"Snart er det mørkt, i stall og i låve

nå skal alle nisseunger sove.

 

Du kjære, milde måne,

skinn ned på alle dem,

som ikke har et hjem, og

som ikke har en seng.

Må alle små i verden,

få sove denne natt,

 

Må ingen av oss gråte -

og ingen bli forlatt.

 

Nana-na-na

nana-na-na

nana-na-na-na-na-na

nana-na-na

nana-na-na

nana-na-na-na-na-na

nana-na-na

nana-na-na

nana-na-na-na

god natt, min skatt - god natt.

x2

 

 

Ta deg tid til å høre den her:

 

Riktig god første desember ))))

 

 

[mamman til 2 prinsesser <3]

å denne sangen er så fin. pleier å synge den for ungene av og til før de skal sove:-)

[h@ppy elsker høstfargene :)]

Fin san:) den har jeg synget mange ganger til barna mine.....

[Lene~mor til tre]

Ja den er bare helt nydelig, da tenkte jeg at det passer veldig bra å ha denne teksten på sangen Takk for denne dagen fra jul på månetoppen som er etterfølgeren til amalies jul.

2. Desember:

 

Takk for denne dagen.

 

Nisser og griser og alle andre små skal være inne nå.

Kose oss i bingen, å ingen skal ha noe vondt å tenke på.

Takk for denne dagen, takk for gode ord, for det gode vi fikk i magen.

Nå ønsker vi en god natt til alle på vår jord.

Na na na na na na

Na na na na na na

Na na na

 

Link til sangen:

 

God andre desember alle sammen

[h@ppy elsker høstfargene :)]

fin den også))

[Fru HottenTott♥♥]

LUKE NR 3 - 3.desember:

 

LEGENDEN OM DE FIRE ADVENTSLYS:

 

Fire lys brant fra adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.

 

Det første lyset sukket og sa: "Mitt navn er fred. Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ja fred, de vil ikke ha meg." Lyset ble mindre og mindre, og tilslutt sluknet det helt.

 

Det andre lyset sa: "Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst av jeg brenner." Så sluknet det andre lyset.

 

Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset: "Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske" Også det tredje lyset sluknet.

 

Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa: "Dere skal da lyse og ikke slukne" med øynene fulle av tårer. Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: "Vær ikke redd! Så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen. Mitt navn er håp."

 

Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.

[metaMORfose]

Fiiiiiiiiin!

[h@ppy elsker høstfargene :)]

Ja, den var nydelig:)

[Kokkeli nyter våren:)]

Den var nydelig. Fikk helt tårer i øyekroken jeg!!

[Kokkeli nyter våren:)]

4. desember.

 

 

O helga natt, o helga stund för världen,

då Gudamänskan till jorden steg ned!

För att försona världens brott och synder,

för oss han dödens smärta led.

Och hoppets stråle går igenom världen,

och ljuset skimrar över land och hav.

 

Folk, fall nu neder, och hälsa glatt din frihet.

|: O helga natt, du frälsning åt oss gav.

O helga natt, du frälsning åt oss gav.:|

 

Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor

Vår jord är fri, himlen öppen nu är

Uti din slav du ser en älskad broder,

och se, din ovän blir dig kär

Från himlen bragte frälsaren oss friden,

för oss han nedsteg i sin stilla grav.

 

Folk, fall nu neder, och hälsa glatt din frihet.

|: O helga natt, du frälsning åt oss gav.

O helga natt, du frälsning åt oss gav.:|

 

 

 

Og link om noen vil høre dem på you.tube:

 

med Peter Jõback

 

eller

http://www.youtube.com/watch?v=8oeLLncUQCk

med Sissel Kyrkjebø

 

Har valgt denne sangen for det er den desidert beste julesangen. Er høytidelig og krever sin mann/dame og synge den:)

 

Ha en flott 4.desember, 20 dager igjen idag, og en flott helg!!

[metaMORfose]

Den er fantastisk!

[Fru HottenTott♥♥]

Kjempe nydelig sang.

[Viva_oslo]

Den er fin - men det er jo bare Jussi som kan synge den så det virkelig blir jul.... (Jussi Bjørling)

[lillesøster skal bli storesøster]

Julekalender luke 5

 

Romjulsdrøm

 

En skulle vøri fire år i romjul'n

og kjint ei jinte som var nesten fem,

og begge skulle kledd seg ut med masker

og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

 

Og klokka skulle vara midt på dagen

og vægen skulle vara lett å gå,

og æille bikkjer skulle vara inne

og æille biler skulle bære stå.

 

Og hvis en møtte onger etter væga

som lo og sa dom ville vara med

da sku en hatt en bror i femte klassen

som rødde væg så dom fekk gå i fred.

 

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå

og bak gardina skulle ingen sjå -

før dom fekk stiltre seg på tå i gangen

og feste maska før dom knakke på.

 

Så sku dom klampe inn på tunge hæler

og kvinke i julbokkmål "Godkvell, godkvell".

Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:

"Så kom det julbokk åt en stakkar lell!"

 

En skulle vøri fire år i romjul'n

da julelysa brente dagen lang -

og væla var et hus med fire vegger,

der saligheta var et bæssmorfang.

 

 

Synes denne er så fin. Ha en fin dag.

[Kokkeli nyter våren:)]

Det er jeg ikke enig i!! Sissel er den beste til den!! Da går det frysninger gjennom meg når hun synger den:)

[Kokkeli nyter våren:)]

Dette svaret var til: Viva_oslo .... På hennes kommentar til mitt innlegg!

 

 

Storebror og Knerten: Den sangen er utrolig flott, gir mange gode barndomsminner:)

[Jojo x3]

Luke nr 6 (2.søndag i advent):

ADVENT

av: Inger Hagerup

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

 

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

 

ELLER:

ADVENT

 

(mel: Jeg folder mine hender små)

 

Nå tenner vi det første lys,

alene må det stå.

Vi venter på det lille barn,

som i en krybbe lå.

 

Nå tenner vi det andre lys,

da kan vi bedre se.

Vi venter på at Gud, vår Far;

vil gi sin sønn hit ned.

 

Tok med både første og andre vers jeg!

Ha en fin søndag!

[Northernlights]

God 2.advent til deg og alle andre også =o)

Fine vers og historier. Jeg har ikke fått fulgt med her før nå.

Jeg har ikke adventsstake (ga den bort før flytting), men kan tenne 2 lys likevel)

 

Vi pyntet juletreet i går, vi..hehe. Tidlig, sier noen. Men her er det faktisk litt sent!Mange gjør dette nemlig dagen etter Thanksgiving i november..

Etter mye mas, pyntet jeg og attpåklatten treet i går kveld. Ble så fint!

[Northernlights]

Luke nummer 7,

7.desember 2009

 

Jeg skrev en barnefortelling i dag, og den vil jeg bruke som mitt bidrag her inne i dag. En barnslig og naiv fortelling, dedikert til barnebarnet mitt som fyller 2 år denne måneden =o)

 

 

 

 

"En julefortelling for barn"

 

 

"Kom deg vekk herfra!" den gamle damen brukte kosten, og slo katten så hardt hun kunne, mens hun jagde den bort fra trappen. "Jeg vil ikke ha skitne kattekrek rundt huset mitt!" ropte hun. Katten rakk akkurat å hoppe, idet kosten traff ytterst på haletippen. Det gjorde vondt, men aller mest såret var nok kattens følelser. Hun var ikke en skitten katt!

Gamle damer pleide dessuten å like katter, trodde hun. Men ikke hun som bodde her...

 

Katten lusket rundt på jakt etter noe å spise, og et sted å hvile seg for natten. Magen lagde altfor kjente lyder, og munnen føltes tørr. Hun småjamret for seg selv mens hun gikk bortover den støvete veien. Mat og vann, mat og vann...hvor skal jeg finne mat og vann?

 

Byen var full av mennesker, noe som ikke var vanlig. Aldri hadde hun sett så mange komme og gå før. Og ingen hadde tid til så mye som å bøye seg ned for å klappe henne. Det var best å passe seg, for ingen så seg for, og flere ganger hadde store menneskeføtter vært faretruende nær de små, svarte forlabbene hennes.

Noen dro gjennom gatene i full fart, og alle sammen skulle hit og dit, så hun prøvde å gå så tett inntil husveggene hun bare kunne.

 

En gang bodde hun i et hus, og hadde det godt. Hun hadde fått kjærlighet, mat og drikke. Og hun hadde hatt en kattemor. De holdt sammen, og pleide sove tett inntil hverandre. Hun husker moren hennes fortalte henne at hun var en veldig spesiell katt, og fortjente å bo på kongens slott og sove i kongens seng.

Siste natten før brannen, sa moren hennes at selveste kongen på slottet ville vært stolt hvis han eide en så flott katt som henne.

Men det var lenge siden. Etter at huset brant ned, og menneskene og kattemoren hennes ikke var der mere, ble livet en ensom jakt etter mat og vann, og et tak over hodet når sola brente, eller regnet skylte ned.

 

Pelsen var blitt litt rufsete, men hun vasket og stelte seg så godt hun bare kunne. Hun følte seg ikke lengre spesiell, og slett ikke bra nok for kongens slott...

 

En hund hadde bitt henne i øret i en slosskamp over en kjøttbit som hadde ligget i en søppelhaug, og det hadde sett stygt ut en stund. Men nå var såret grodd, og øret bøyd for alltid.

-"Et brukket øre knekker ikke meg", tenkte hun når hun så speilbildet sitt for første gang i en sølepytt. Det fantes verre ting i livet, mente katten.

 

Sola var faretruende lav på himmelen, og hun var fremdeles sulten, og hadde ikke funnet et sted for natten. Da fikk hun se en mann sitte under et tre like utenfor byen. Hun gikk langsomt forbi han, mens hun snuste i lufta. Luktet det ikke tørket fisk?

Hun så han hadde en stor sekk, og en vannkrukke sto ved siden av han. Han kikket på henne med et smil, og gjorde en håndbevegelse hun kjente godt; "kom hit!" sa han med en vennlig stemme. Hun satte opp farten, og småløp de siste metrene opp til den fremmede.

"Heisann, en ensom vandrer som meg?" sa han, og dro fram en nistepakke. Han la flere stykker tørket fisk på bakken foran henne, og hun spiste grådig mens han strøk henne på ryggen. Hun purret fornøyd!

Han helte litt vann i en liten bolle og ga henne, og etterpå spiste han selv. Deretter la han seg mot trestammen, og lukket øynene.

Katten tenkte det var lurt, og krøllet seg sammen for å ta en liten lur selv. Og hun våknet like før sola gikk ned, og mannen var borte.

 

Hun strakk seg, og gikk mot ukjent mål. Mett og glad med halen rett til værs. Livet var jammen ikke så verst! Hun ble mett i dag også.

Sola var rød og stor, og det kom til å bli mørkt snart. Best å finne husly.

 

Hun hørte en kalv raute, og ble nysgjerrig. Hvor kom det fra? Hun begynte å gå mot lyden hun hadde hørt, og fikk se et lite lys fra et vindu. Det var et lite hus, ikke bygd for mennesker. Det kunne hun se med en gang. Men hun kunne høre mennesker fra innsiden, og døren var ikke helt lukket, så hun tittet inn. Det var småmørkt der inne, og hun smatt fort inn. Det luktet trygt og godt. Her kunne hun være for natten.

 

En oljelampe brant på den ene veggen, og i en krok satt en mann sammen med en dame som lå på et teppe på gulvet. Hun ynket seg stille, mens mannen strøk henne over håret. Kanskje hun var syk?

 

Katten hoppet opp i matfatet til kalven, for der var det mykt å ligge. Der lå hun helt stille og sammenkrøllet, og betraktet det hele. Hun begynte å føle seg svak, og forsto ikke hva som skjedde. Hun kjente plutselig kramper, og den bittelille kattemagen ble hard som en stein.

Igjen og igjen...hun ville mjaue høyt og gråte høyere enn noensinne, men isteden pustet hun fort ut og inn.

 

Hva skjer? Hva gjør så vondt? Skal jeg dø, tenkte katten engstelig?

Da skjedde det noe hun aldri før hadde opplevd; en bitteliten svart og våt kropp kom ut av henne med et plopp, og hun bøyde seg mot den lille bylten og vasket den ren med den rosa tungen sin. Åh, hvilken lykke!

 

Enda en gang følte hun samme smerte, og alt gjentok seg; en liten bylt kom ut. Denne gangen var den helt hvit. Men det var alt. Flere kom det ikke, og der lå det to små lodne kattunger, en svart og en hvit, og sugde melk fra mammaen sin. Hun purret og koste seg. Hun var blitt mamma for aller første gang!

Det var da hun hørte det; menneskegråt! En bitteliten baby gråt, og hun tittet opp, og fikk se en svarthåret nyfødt guttebaby bli lagt i armene på moren sin, som smilte ned mot barnet sitt.

Begge hadde tårer i øynene, mens de kysset den lille ømt på hodet.

"Maria, kjære Maria, jeg er så stolt av deg! Du var så flink!" sa mannen med mild stemme. Hun smilte tappert mot mannen, og takket han for hjelpen. Sånn satt de lenge, og koste seg med den lille i lyset fra oljelampen. Tett i tett.

 

Hun la babyen sin i et teppe, og la han forsiktig ned i den andre krybben. Der kunne katten betrakte både sine to nyfødte kattunger og den nyfødte menneskebabyen mens han lå og sov.

 

Ikke lenge etter kom det noen hyrder og tre vise menn med gaver til den lille, og en stjerne lyste opp hele himmelen utenfor, som en liten sol! Hyrdene fortalte at en engel hadde kommet til dem mens de gjetet sauene sine, og engelen hadde sagt «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!»

Og derfor kom vi like hit for å finne dere, sa hyrdene ivrig! De smilte og snakket i munnen på hverandre.

 

Katten visste med ett at Kongenes Konge lå der, rett ved siden av henne og sov! Hun tenkte på sin egen mor som fortalte henne at hun var så spesiell at hun fortjente å bo på kongens slott, og nå lå hun i en liten stall, og følte seg beæret over å se en nyfødt gutt ligge i en liten krybbe full av halmstrå.

Dette er bedre enn kongens slott, tenkte hun fornøyd med seg selv, og purret mot sine to små nyfødte nøster.

 

Snart dro den lille menneskefamilien videre. Da ble bonden oppmerksom på katten med de to små nøstene som holdt til der ute i stallen hans.

"Neimen, se her! Enda en liten nyfødt familie!" Han løftet varsomt katten og de to små, og bar dem med seg inn i huset, og viste dem til kona og barna sine, som klemte dem og ville kose med dem alle tre.

Der fikk de bo resten av livet, og manglet aldri verken mat, drikke eller kjærlighet.

 

Men noen ganger gikk katten alene ut i stallen for å sove i den vesle guttens krybbe. Det luktet trygghet, kjærlighet og håp der han hadde ligget. Ulikt noe annet hun hadde følt i hele sitt liv.

 

"Sånn føles det å sove i en konges seng", tenkte katten lykkelig, mens stjernene blinket "godnatt" høyt oppe på himmelen.

☆:*´¨`**´¨`*:☆☆:*´¨`**´¨`*:☆☆:*´¨`**´¨`*:☆☆:*´¨`**´¨`*:☆☆:*´¨`**´¨`*:☆☆:*´¨`**´¨`*:☆☆:*´¨`**´¨`*:☆☆:*´¨`**´¨`*:☆☆:*´¨`**´¨`*:☆

 

 

 

Og så slenger jeg til slutt på en liten sangsnutt =o)

Denne sangen var på en kassett jeg kjøpte i Danmark for mange, mange år siden. Dette var før CD`er var "oppfunnet" (ja, jeg er ei halvgammel kjerring ;o) Og denne sangen ble favoritt-julesangen til eldstejenta mi. Hun lærte den, og sang den til jul, bare 4 år gammel. Fine minner...Hun er nå 21, men husker denne sangen godt.

 

 

•.¸¸.•´¯`•.♥.•´¯`•.¸¸. ••.¸¸.•´¯`•.♥.•´¯`•.¸¸. ••.¸¸.•´¯`•.♥.•´¯`•.¸¸. ••.¸¸.•´¯`•.♥.•´¯`•.¸¸.•´¯`•.♥.•´¯`•.¸¸

 

 

[yasmina]

For en flott fortelling Northernlights Nydelig !

[h@ppy elsker høstfargene :)]

Detter var en utrolig vakker fortelling;o)

Northernlights....er du forfatter....?

[Jojo x3]

Den var kjempefin! Tusen takk!

ps, kanskje jeg kan bruke den til høytlesning i klassen?....

[Northernlights]

Det kan du godt Jojox3, og h@ppy med prins og prinsesse:), jeg er ikke forfatter, nei. Jeg bare skriver når det faller seg sånn.

=o)Koselig at dere likte den. Dere må unnskylde norsken innimellom. Den er dessverre preget av mange år i utlendighet.

[h@ppy elsker høstfargene :)]

8. DESEMBER

 

Her kommer også en julehistorie, men den har jeg IKKE skrevet selv...hehe

 

EN LITEN JULEHISTORIE

 

Tre forsiktige bank på døra, nesten ikke hørbare. Gamle Evensen reiste seg møysommelig, kroppens protester tydet på nært forestående væromslag. Ja ja, så ble det vel kaldere igjen, hva annet kunne man vente. Det var tross alt godt inn i adventstiden.

Utenfor sto tre guttunger i tripp-trapp-høyde, trolig brødre, etter utseendet å dømme.

- Skal du kjøpe lodd? spurte den høyeste, den eldste, han kunne være omtrent 10. Den mellomste holdt fram en bunke med sammenbrettede papirlapper. Den minste – trolig rundt 4-5 år gammel – dro den ene votten kjapt under nesen, ting tydet på at den manøveren hadde han utført flere ganger denne dagen.

- Hvor mye koster det, da? undret Evensen.

- To kroner loddet. Men du får tre for en femmer.

Den eldste kunne tydeligvis litt om salgsteknikk.

- Kan jeg vinne noe fint, da?

Guttene vekslet kjappe blikk.

- Det er en fruktkurv, sa den eldste, det var han som var salgssjef, skjønte Evensen.

– Men vi har den ikke med oss, altså. Du må få den senere, hvis du vinner.

- Vi ha’kke laga’n enda heller, glapp det fra den minste. Han fikk straks irettesettende blikk fra sine to eldre brødre, og kikket beskjemmet ned i bakken.

- Hvem er det til inntekt for, da?

- Hæ?

- Hvem får pengene?

Det spørsmålet kom visst overraskende på dem, for alle tre ble helt stumme, de så fra den ene til den andre før den eldste til slutt stotret fram:

- Det er til noen som trenger dem!

- Er det kanskje til tsunami-ofrene i Thailand, eller orkan-ofrene i Amerika?

- Nei …

- Foreldreløse barn i Afrika, eller kanskje hjemløse her i Norge?

Nei, det var nok ikke det heller. Guttene ble plutselig veldig urolige, den eldste sto og småsparket på en stein som lå ved inngangsdøra, og som fungerte som dørstopper om sommeren. Den mellomste dyttet borti ham og hvisket noe i rivende fart inn i øret hans, Evensen hørte to ord, ”fortelle” og ”sant”.

Den eldste trakk resignert på skuldrene.

- Jo, det er til søstera våres, nærmest hvisket han. – Hun ble født i går, også har vi ikke penger til julegave til henne, for vi visste ikke at hun skulle bli født enda. Mamma sa at hun ikke kom til å bli født før lenge etter julaften, også ble hun det likevel …

 

Fem minutter senere lukket Evensen døra. I handa hadde han ti papirlapper, møysommelig nummererte fra 1 til 9. Den tiende sto det ”premi” på. De var blitt dyre, loddene, ti kroner stykket hadde han gitt for dem, og han hadde forsikret ungene om at det ikke var så farlig med den ”premin”. Han hadde så mye frukt og slikt, så han kom nok ikke til å få spist opp mer, trodde han. Og det hadde jammen vært ”premi” nok å se ansiktene til guttungene da han ga dem hundrelappen, og se dem hoppe og danse nedover veien etterpå.

 

Han kikket i speilet i gangen da han gikk forbi, og nikket et fornøyd ”God jul” til seg selv.

Og jammen skimtet han en liten glorie over hodet sitt også, han var iallfall nesten sikker på at det var det det var.

 

 

 

 

HA EN FIN DAG ALLE SAMMEN!!!!

[Lene~mor til tre]

Idag skriver jeg eventyret fra H.C Andersen og grantreet, det er en av fineste filmene/fortelling jeg vet om og jeg får sånn julestevning av det.

Har du ikke sett den før anbefales det virkelig, filmen koster bare 59,- kr hos homeenter og det er da to andre filmer også. Håper dere orker å lese hele historien for den er lang. Den går på NRK Super, tirsdag 22.12. kl. 10.00. Link til filmen på youtube, men da er den på engelsk:

http://www.youtube.com/watch?v=yMN49rH_f0k

 

9 Desember:

 

Ute i Skogen sto det et sånt nydelig Grantre. Det hadde en god Plass, Sol kunne det få, Luft var der nok av, og rundt om vokste mange større Kamerater, både Gran og Furu; men det lille Grantre var så ilter med å vokse. Det tenkte ikke på den varme Solen og den friske Luft, det brød seg ikke om Bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute for å samle Jordbær eller Bringebær. Titt kom de med en hel Krukke full eller hadde Jordbær trukket på Strå, så satte de seg ved det lille Tre og sa: "Nei! hvor nydelig det lille treet er!" Det ville Treet slett ikke høre.

Året etter var det en lang Stilk større, og Året etter igjen var det enda lenger; for på et Grantre kan man alltid, etter de mange Ledd det har, se hvor mange År det har vokst.

"O, var jeg et sånt stort Tre som de Andre!" sukket det lille Tre, "så kunne jeg bre mine Grener så langt omkring og med Toppen se ut i den vide Verden! Fuglene ville da bygge Rede imellom mine Grener, og når det blåste kunne jeg nikke så fornemt, slik som de Andre der!"

Det hadde slett ingen Fornøyelse av Solskinnet, av Fuglene eller de røde Skyene som Morgen og kveld seilte over det.

Var det nå Vinter, og Sneen rundt omkring lå gnistrende hvit, så kom det en Hare springende, og satte like over det lille Tre, - o, det var så ergerlig! - Men to Vintrer gjikk, og ved den tredje var Treet så stort at Haren måtte gå utenom det. O, vokse, vokse, bli stor og gammel, det var det eneste deilige i denne Verden, tenkte Treet.

Om høsten kom alltid Tømmerhuggerne og felte noen av de største Trærne, det skjedde hvert År, og det unge Grantre som nå var ganske godt voksent, skalv fordi de store, prektige Trærne falt med en Knak og Brak til Jorden. Grenene ble hugd fra, de så ganske nakne , lange og smale ut; de var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på Vogner, og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.

Hvor skulle de hen? Hva skjedde med dem?

Om våren da Svalen og Storken kom, spurte Treet dem: "Vet dere ikke hvor de føres hen? Har dere ikke møtt dem?"

Svalene visste ikke noe, men Storken så tenksom ut, nikket med Hodet og sa: "Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye Skip da jeg fløy fra Egypt. På Skipene var prektige Master i trer, jeg tør si at det var dem, de luktet av Gran. Jeg kan hilse mange Ganger!"

"O, var jeg også stor nok til at fly over Havet! Hvordan er det egentlig dette Havet, og hva ligner det?"

"Ja det er så vanskelig å forklare!" sa Storken, og så gikk den.

"Gled Deg ved din Ungdom!" sa Solstrålene; "Gled Deg ved din friske Vekst, ved det unge Liv som er i Deg!"

Og Vinden kysset Treet, og Duggen gråt Tårer over det, men det forstod Grantreet ikke.

Når det var ved Juletid, da ble ganske unge Trær felt, Trær som ofte ikke engang var så store eller på Alder med dette Grantre som verken hadde Rast eller Ro, men alltid ville av sted. Disse unge Trær, og de var netopp de aller peneste , beholdt alltid alle sine grener, de ble lagt på Vogner og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.

"Hvor hen skulle de?" spurte Grantreet. "De er ikke større enn jeg, det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor beholder de alle sine Grener? Hvor kjører de hen?"

"Det vet vi! det vet vi!" kvidret Gråspurvene. "Vi har nede i Byen kikket inn i Rutene! Vi vet hvor de kjører hen! O, de kommer til den største Glans og Herlighet som kan tenkes! Vi har kikket inn av Vinduene og sett at de blir plantet midt i den varme Stuen og pyntet med de deiligste Ting, både forgylte epler, Honningkaker, Leketøy og mange hundre Lys!"

"Og så - ?" spurte Grantreet og skalv i alle Grenene. "Og så? Hva skjer så?"

"Ja, mer har vi ikke sett! Det var makeløst!"

"Kanskje jeg er blitt til for å gå denne strålende Vei?" jublet Treet. "Det er enda bedre enn å gå over Havet! Hvor jeg lider av Lengsel! Var det enda Jul! Nå er jeg høy og utstrakt som de andre som førtes avsted sist År! - O, var jeg alt på Vognen! Var jeg i den varme Stuen med all den Prakt og Herlighet! Og da - ? Ja, da kommer noe enda Bedre, enda Skjønnere, hvorfor skulle de ellers pynte meg! Det må komme noe enda større, enda herligere -! Men hva? O, jeg lider! Jeg vet ikke selv hvordan det er med meg!"

"Gled Deg ved meg!" sa Luften og Sollyset; "Gled Deg ved din friske Ungdom ute i det Fri!"

Men det gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste, Vinter og Sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: "Det er et vakkert Tre!" Og ved Juletid ble det felt først av alle. Øksen hugde dypt igjennom Margen, Treet falt med et Sukk ned på Jorden, det følte en Smerte, en Avmakt. Det kunne slett ikke tenke på noen Lykke, det var bedrøvet ved å skilles fra Hjemmet, fra den Plett, hvor det var skutt frem. Det visste jo at det aldri mer så de kjære gamle Kamerater, de små Busker og Blomster rundt om, ja kanskje ikke engang Fuglene. Avreisen var slett ikke noe behagelig.

Treet kom først til seg selv, da det ble pakket ut sammen med de andre Trærne, hørte en Mann si: "Det der er prektig! Vi tar det!"

Nå kom to Tjenere i full Stas og bar Grantreet inn i en stor, deilig Sal. Rundt om på Veggene hang Portretter, og ved den store Flisekakkelovn stod store kinesiske Vaser med Løver på Lokket. Der var Gyngestoler, Silkesofaer, store Bord fulle av Billedbøker, og med Leketøy for hundre Ganger hundre Riksdaler – i det minste sa Barna det. Og Grantreet ble reist opp i en stor stamp fylt med Sand, men Ingen kunne se at det var en stamp, for det ble hengt grønt Tøy rundt om, og den stod på et stort broket Teppe. O, hvor Treet skalv! Hva ville skje? Både Tjenere og Frøkner gikk og pyntet det. På en Gren hang de små Nett, klippet av kulørt Papir; hvert Nett var fylt med Sukkertøyt. Forgylte Epler og Valnøtter hang som om de var vokset fast og over hundre røde, blå og hvite Smålys ble stukket fast i Grenene. Dukker som så livaktig ut som Mennesker, - Treet hadde aldri sett sånne før - svevde i det Grønne, og aller øverst oppe i Toppen ble det satt en stor Stjerne av glitter-Gull. Det var mektig, ganske makeløst mektig.

"I kveld," sa de alle sammen, " i kveld skal det stråle!"

"O!" tenkte Treet, "var det enda kveld! Var bare Lysene snart tent! Og hva vil da skje? Kanskje det kommer Trær fra Skogen og ser på meg? Kanskje Gråspurvene flyr ved Ruten? Kanskje jeg her vokser fast og skal stå pyntet Vinter og Sommer?"

Jo, det visste god Beskjed; men det hadde ordentlig Barkepine av bare Lengsel, og Barkepine er likså slem for et Tre som Hodepine for oss Andre. Nå ble Lysene tent. Hvilken Glans, hvilken Prakt, Treet skalv i alle Grenene sine, så at ett av Lysene stakk Ild i det Grønne; det sved ordenlig.

"Gud bevare oss!" skrek Frøknene og slukket i en Hast.

Nå torde Treet ikke engang skjelve. O, det var en Gru! Det var så redd for å tape noe av all sin Stas; det var ganske fortumlet i all den Glans, - - og nå gikk begge Fløydører opp, og en mengde Barn styrtet inn, som om de ville velte hele Treet. De eldre Folk kom besindige bak etter. De små stod ganske tause, - men kun et Øyeblikk, så jublet de igjen så at det runget etter; de danset rundt om Treet, og den ene Presang etter den annen ble plukket av.

"Hva er det de gjør?" tenkte Treet. "Hva skal der skje?" Og Lysene brente helt ned til Grenene, og ettersom de brant ned, slukket man dem, og så fikk Barna Lov til å plyndre Treet. O, de styrtet inn på det, så at det knaket i alle Grener. Hadde det ikke vært bundet fast til Loftet ved Snippen og Gullstjernen, så var det styrtet om.

Barna danset rundt med deres prektige Leketøy, Ingen så på Treet unntatt den gamle Barnepiken som gikk og tittet inn i mellom Grenene, men det var bare for å se om det ikke var glemt enda en Fiken eller et Eple.

"En Historie! En Historie!" ropte Barna og trakk en liten tykk Mann imot Treet, og han satte seg like under det, "for så er vi i det Grønne," sa han, "og Treet kan ha godt av å høre med! Men jeg forteller kun en Historie. Vil dere høre den om Ivede-Avede eller den om Klumpe-Dumpe, som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen!"

"Ivede-Avede!" skrek Noen, "Klumpe-Dumpe!" skrek Andre. Der var en Roping og Skriking, kun Grantreet tidde ganske stille og tenkte: "Skal jeg slett ikke være med, slett ikke gjøre Noe!" Det hadde jo vært med, hadde gjort hva det skulle gjøre.

Og Mannen fortalte om "Klumpe-Dumpe som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen." Og Barna klappet i Hendene og ropte: "Fortell! Fortell!" De ville også ha "Ivede-Avede", men de fikk kun den om "Klumpe-Dumpe." Grantreet stod ganske stille og tankefull, aldri hadde Fuglene ute i Skogen fortalt Slikt. "Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen! Ja, ja, sånn går de ther i Verden!" tenkte Grantreet og trodde at det var virkelig, fordi det var sånn en fin Mann som fortalte. "Ja, ja! Hvem kan vite! Kanskje faller jeg også ned av Trappene og får en Prinsesse!" Og det gledet seg til neste Dag å bli kledd på med Lys og Leketøy, Gull og Frukter.

"I morgen vil jeg ikke sjelve!" tenkte det. "Jeg vil nøye meg i all min Herlighet. I morgen skal jeg igjen høre Historien om "Klumpe-Dumpe" og kanskje den om "Ivede-Avede" også." Og Treet stod stille og tankefull hele Natten.

Om Morgenen kom en Kar og Pike inn.

"Nå begynner Stasen igjen!" tenkte Treet, men de slepte det ut av Stuen, opp Trappen, inn på Loftet, og her, i en mørk Krok hvor ingen Dag skinte, stilte de det. "Hva skal det bety!" tenkte Treet. "Hva har jeg her å bestille? Hva skal jeg få høre her, mon tro?" Og det lente seg opp til Muren og stod og tenkte og tenkte. - - Og god Tid hadde det, for det gikk Dager og Netter; Ingen kom opp her, og da det endelig kom Noen, så var det for å stille noen store Kasser i Kroken; Treet stod ganske skjult, man skulle tro at det var rent glemt.

"Nå er det Vinter der ute!" tenkte Treet. "Jorden er hard og dekket med Sne, Menneskene kunne ikke plante meg. Derfor skal jeg nok her stå i Le til Våren! Hvor Menneskene er gode! - Var her kun ikke så mørkt og så skrekkelig ensomt! - Ikke engang en liten Hare! - Det var så artig der ute i Skogen, når Sneen lå, og Haren sprang forbi; ja, selv da den sprang over mig, men det likte jeg ikke av den Gang. Her oppe er det skrekkelig ensomt!"

"Pi, pi!" sa en liten Mus i det samme og smatt frem; og så kom det nok en liten. De snuste på Grantreet og smatt mellom Grenene på det.

"Det er en gruelig Kulde!" sa de små Musene. "Ellers er her velsignet å være! Ikke sant, du gamle Grantre?"

"Jeg er slett ikke gammel!" sa Grantreet, "det er mange som er mye eldre enn meg!"

"Hvor kommer Du fra?" spurte Musene, "og hva vet du?" De var nå så gruelig nysgjerrige. "Fortell oss om det deiligste Sted på Jorden! Har Du vært der? Har Du vært i Spiskammeret, hvor det ligger Oster på Hyllene og henger Skinker under Loftet, hvor man danser på Talglys, og går mager inn og kommer fet ut!"

"Det kjenner jeg ikke!" sa Treet, "men Skogen kjenner jeg, hvor Solen skinner, og hvor Fuglene synger!" og så fortalte det Alt fra sin Ungdom, og de små Mus hadde aldri før hørt noe sånt, og de hørte etter og sa: "Nei, hvor Du har sett meget! Hvor Du har vært lykkelig!"

"Jeg!" sa Grantreet og tenkte over, hva det selv fortalte; "ja, det var, i Grunnen, ganske morsomme Tider!" - Men så fortalte det om Julaften, da det var pyntet med Kaker og Lys.

"O!" sa de små Mus, "hvor Du har vært lykkelig, du gamle Grantre!"

"Jeg er slett ikke gammel!" sa Treet, "det er jo i denne Vinteren jeg er kommet fra Skogen! Jeg er i min aller beste Alder, jeg er bare satt i Veksten!"

"Hvor flott du forteller!" sa de små Musene, og neste Natt kom de med fire andre Små-Mus som skulle høre Treet fortelle, og jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det selv Alt og syntes: "Det var da ganske morsomme Tider! Men de kan komme, de kan komme! Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen, kanskje jeg også kan få en Prinsesse," og så tenkte Grantreet på sånnt et lite nydelig Bjerketre som vokste ute i Skogen, det var for Grantreet en virkelig deilig Prinsesse.

"Hvem er Klumpe-Dumpe?" spurte de små Musene. Og så fortalte Grantreet hele Eventyret, det kunne huske hvert eneste Ord. Og de små Musene var ferdige til å springe opp i Toppen på Treet av bare Fornøyelse. Neste Natt kom der mange flere Mus, og om Søndagen til og med to Rotter; men de sa at Historien var ikke morsom, og det bedrøvet de små Mus, for nå syntes de også mindre om den.

"Kan De kun den ene Historie?" spurte Rottene.

"Kun den ene!" svarte Treet, "den hørte jeg min lykkeligste kveld, men den Gang tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!"

"Det er en utrolig dårlig Historie! Kan De ingen med Flesk og Talglys? Ingen Spiskammer-Historier?"

"Nei!" sa Treet.

"Ja, så skal De ha Takk!" svarte Rottene og gikk inn til sitt.

De små Mus ble til sist også borte, og da sukket Treet: "Det var da ganske hyggelig da de satt omkring meg, de vevre Små-Mus og hørte hva jeg fortalte! Nå er også det forbi! - Men jeg skal huske å fornøye meg, når jeg nå tas frem igjen!"

Men når skjedde det? - Jo! det var en Morgenstund, da kom der Folk og romsterte på Loftet; Kassene ble flyttet, Treet blev trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt mot Gulvet, men straks slepte en Kar det ned imot Trappen hvor Dagen skinte.

"Nå begynner Livet igjen!" tenkte Treet. Det følte den friske Luften, den første Solstrålen, - og nå var det ute i Gården. Alt gikk så fort, Treet glemte rent å se på seg selv, det var så mye å se rundt om. Gården ledet til en Have, og Alt blomstret der inne; Rosene hang så friske og duftende ut over det lille Rekkverket, Lindetrærne blomstret, og Svalene fløy om og sa "kvirre-virre-vitt, min Mann er kommet!" Men det var ikke Grantreet de mente.

"Nå skal jeg leve!" jublet det og bredte sine Grener vidt ut. Akk, de var alle visne og gule; det var i Kroken mellom Ukrutt og Nesler at det lå. Gullpapirstjernen satt ennå oppe i Toppen og glitret i det klare Solskinnet.

I Gården lekte et Par av de lystige Barna som ved Juletid hadde danset om Treet og vært så glade i det. En av de Minste for hen og rev Gullstjernen av.

"Se, hva som sitter ennå på det ekle, gamle Juletre!" sa han og trampet på Grenene så de knakte under støvlene hansr.

Og Treet så på all den Blomsterprakt og Friskhet i Haven, det så på seg selv, og det ønsket at det var blitt i sin mørke Krok på Loftet. Det tenkte på sin friske Ungdom i Skogen, på den lystige Julaften og på de små Mus, som så glade hadde hørt på Historien om Klumpe-Dumpe.

"Forbi! forbi!" sa det stakkars Tre. "Hadde jeg gledet meg da jeg kunne! Forbi! Forbi!"

Og Tjenestekaren kom og hugget Treet i små Stykker, en hel Bunt lå der; deilig blusset det opp under den store Bryggerkjele; og det sukket så dypt, hvert Sukk var som et lite Skudd. Derfor løp Barna som lekte inn og satte seg foran Ilden, så inn i den og ropte: "Piff! Paff!" Men ved hvert Knall, som var et dypt Sukk, tenkte Treet på en Sommerdag i Skogen, en Vinternatt der ute, når Stjernene skinte. Det tenkte på Julaften og Klumpe-Dumpe, det eneste Eventyr det hadde hørt og visste å fortelle -, og så var Treet brent ut.

Guttene lekte i Gården, og den Minste hadde på Brystet Gullstjernen, som Treet hadde båret sin lykkeligste kveld. Nå var den forbi, og Treet var forbi og Historien med. Forbi, forbi, og det blir alle Historier!