Gidder du å lese? TAKK!

[Anonym bruker]

Føler meg så frustrert..! typiske graviditetshormoner eller hva?

 

Det har seg slik at typen min på 25, og jeg på 20, venter vårt første barn sammen i februar. Det var ikke en planlagt graviditet, men allerede FØR jeg ble gravid så pratet han mye om barn, og at han ønsket seg det snart.

 

Vi har kjent hverandre i 5 år nå, og vært sammen i 3 år. I løpet av denne tiden har det vært mye opp og ned med oss.

Derfor pratet han så mye om hvor mye bedre alt skulle bli når vi en dag fikk barn, og at festingen skulle slutte osv.

 

Da jeg ble gravid, og så si nettopp hadde funnet ut av det, så var det ikke som om at det spilte noen rolle i det hele tatt, for han.

 

Et halvt år tidligere hadde vi bestilt en syden resie sammen med familien hans, men nå når jeg var gravid, og VELDIG dårlig de 4 første mnd, så endte det med at jeg trakk meg fra turen. Jeg orket ikke reise til syden for første gang, og bare ligge syk!

 

Jeg spurte typen om han skulle dra, og det var jo en selvfølge sa han! Han kunne jo ikke kaste bort denne sjansen mente han!

 

Jeg spurte han forsiktig om han ikke kunne vente på meg, til en annen anledning, (vet dette var egoistisk gjort av meg, men trengte han så akkurat der og da...), så kunne vi heller reise sammen for første gang.

 

Han mente at det var flere år til neste gang han fikk sjansen til å reise til utlandet, med tanke på det kommende barnet, og derfor skulle han reise nå. Da jeg sa at jeg også måtte vente like lenge, så var det liksom ikke noe han brydde seg med. Bare han fikk gjøre det, så var det OK.

 

Det endte altså med at han reiste til syden, og var borte i 14 dager. På den turen vi hadde planlagt sammen, "raste han fra seg", alene.

 

 

Vi er blitt ferdige med dette nå, men ennå tenker jeg på det ofte. skjønner ikke hvorfor..Begynner flere ganger å gråte, fordi han gir meg den følelsen av at jeg står alene. Ikke bare da, men i ettertid også.

 

Greit, han er med på kontrollene, men det er liksom bare det også..

 

Aldri spør han meg om hvordan det går, hvordan JEG har det. Aldri har han sett gjennom brosjyrene jeg har fått, og aldri et oppmuntrende ord. På en dårlig dag er det som om at han ikke skjønner at jeg faktisk er GRAVID! og dermed følger det med en del plager også!

Det er 12 uker igjen til barnet kommer, og jeg har satt meg veldig inn i hva jeg trenger til barnet og leiligheten. Men det har ikke han. Ikke en eneste gang har han vist interesse av å finne ut av det heller! Går rundt og er veldig redd for at jeg skal "glemme" og kjøpe noe av det som står på utsyrslista her inne feks, fordi jeg vet at hvis jeg ikke husker det, så blir det ikke kjøpt.

Er det bare jeg som skal gjøre alt??

Ekstra vanskelig synes jeg vel kanskje at alt er fordi graviditeten min ikke er blitt godtatt i min familie. Familien min hater BF, og jeg har så si blitt kastet ut derfra. Dette gjør alt ennå tyngre, og jeg trenger all den støtten jeg hadde håpet å få fra kjæresten..

Det er så jævlig å gå gravid, og samtidig vite at din egen mor gir blanke f i det, og ikke vil ha noe med det å gjøre.

 

det siste halvåret har han drukket HVER eneste helg. Det er som om at han skyver vekk den tanken på at jeg kanskje også har lyst til det, men kan ikke...

Det er ikke bare drikking, med han holder også på med andre ting, som han KUN gjør npr han drikker da...Amfetamin.

 

Jeg vet at hvis jeg stiller det kravet til han at han må holde seg helt unna det, så kommer han til å gjøre det bak ryggen min uansett.

Jeg har flere ganger, mer enn flere ganger faktisk, tatt han i å lyve, så det er ikke enkelt å stole på han.

 

For to uker siden skulle han på fest, og jeg skulle være med. Og bare for å teste han, så spurte jeg om jeg kunne få litt i nesa av han, bare for å høre hva han kom til å si.

 

"Ja, klart." var svaret hans.

 

Hva faen liksom???

Nei, selvfølgelig tok jeg det ikke!

 

Nå skal vi flytte sammen, og han gidder såvidt å finne seg jobb.

Er det egoistisk tenkt av meg? Er deres kjærester slik, eller overdriver jeg bare?

 

Føler meg bare totalt alene.

Det er gått så langt, og føler meg så nedprioritert.

 

Men når det er sagt, så skal dere vite at han er verdens snilleste...Men likevel, er det nok liksom?

[Anonym bruker]

Du snakker som en ekte kuet dame... Du må komme deg vekk! Vil du virkelig at han, en usympatisk egoist, skal være i barnets liv?

Det nytter selvsagt ikke å være etterpåklok, du burde jo aldri fått barn med en slik idiot... Men nå som det er gjort, bør du gjøre det beste ut av det. Tenk på hva som er best for ungen din! Det er barnet du må prioritere nå, ikke en bortskjemt drittsekk av en mann..

[Tommage♀♂]

Ehm, hadde jeg ventet barn med en sånn ville jeg nok ikke flyttet sammen med ham. Han måtte virkelig bevist at han ble voksen først.

[Anonym bruker]

Signerer Tommage♀♂

[Anonym bruker]

Er du sikker på at denne fyren er kjæresten din? Jeg mener, er han det kjæreste du har, nå før barnet er kommet?

Han høres mer ut som en klamp om foten, spør du meg.

Hvorfor vil du leve og bo sammen med han?

Kvinn deg opp og skap deg ditt eget liv! Det er hjelp å for for alenemødre.

Lykke til

[Gjest]

At han reiser til syden uten deg er helt rimelig. Reisen var bestilt, og det var sammen med hans familie.

At han ikke setter seg inn i hva som trengs til babyen er ganske så normalt (selv om han selvsagt burde det)

 

Alt annet du forteller om han tyder derimot på at han er en idiot. Dessverre.

[Anonym bruker]

Etterpåklok skal man være ja...

 

Men jeg har jo ikke lyst til å være alene med barnet.. :-/

 

Dessuten, er det ikke mange andre kjærester som er å fester selvom dama er gravid?

 

Er jeg FOR streng?

 

 

[Gjest]

Ikke så mange som bruker amfetamin og attpåtil river i ei runde på sin gravide kjæreste...

[Anonym bruker]

Som Overlord sier, at han reiste til syden er igrunn ok, at han ikke bryr seg nevneverdig om utstyr er helt normalt.

 

At han bruker amfetamin når han drikker er en veldig god grunn til å flytte lengst mulig unna han. Det er farlig og ulovlig, og du kan risikere ting som du ikke ønsker for barnet ditt dersom du lar denne mannen være i livet hans. Det er ikke OK!

 

Håper du tar til vettet og kvitter deg med fyren frem til han har bevist at han kan forandre seg.

[Anonym bruker]

Ikke vent at han skal forandre seg! Han gjør ikke det, ikke til det bedre ihvertfall

[Anonym bruker]

Høres ut som om at du har erfaring med det... ?

[Gutta er ute og puppene henger]

Ikke flytt sammen med denne mannen. Du kommer til og angre. Han bruker narkotika noe som er en barneværnsak om du flytter sammen med han og han driver og ruser seg i samme husholdning som et lite barn. Tviler egentligt på at denne mannen kommer til og endre seg selv om han får ansvar for et lite barn. Be han ryke og reise. Om du i det hele tatt vurdere og flytte sammen med han så er minste kravet:

1: han får seg en jobb

2: slutter og ruse seg

3: tar hensyn til deg og innser at han ikke kan fly på byn hver helg

4: alt dette bør han kunne bevise for deg.

[Anonym bruker]

Fint at du kan se etterpåklokskapen fordi dette er jaggu ikke mye koslig situasjon å være i..

 

Han oppfører seg som en drittunge.. Mulig andre mener det var rett av ham å reise, men det synes ikke jeg..

 

Og at han tar amfetamin og fester mens du er gravid sier bare to ting: Egoistisk drittsekk!!

 

Jeg ser at andre råder deg til å komme deg bort fra ham, hvor du svarer at du ikke har lyst å bli alene..

 

Elsker du denne mannen?? Ser du for deg at han kommer til å bli en fantastisk far? Ser du for deg et liv med ham?? Stoler du på ham?

 

Jeg tror du svarer nei på alle spørsmål.. Du er verdt mer enn dette. Du må fokusere på barnet ditt og komme deg bort fra noen som bryter deg såpass mye ned som han gjør,..,

 

Han er ikke bare egoistisk. Han er umoden, barnslig og en klassisk drittsekk..

 

Ønsker deg lykke til..

 

[Anonym bruker]

Det begynte så uskyldig....sydenturen og ikke sette seg inn i ting.....Noe jeg kan kjenne igjen fra min egen mann....som er 38 år. Men det ble jo bare verre og verre......At du som 20-åring får barn er i mine øyne alt for ungt....jeg tviler på at du har fått deg utdannelse, spart opp penger, kjøpt deg et sted å bo, og en jobb som sikrer fremtiden din (og ungens). Men, nå er det ikke noe å gjøre med det, og ditt ansvar for deg og barnets fremtid er å gjøre det beste ut av situasjonen.

 

I ditt tilfelle tror jeg det beste er å være alenemor. Dette vil gi deg rett på endel trygdeordninger og evt. støtte til utdannelse. Du bør gripe sjangsen til å lage en trygg og god fremtid for deg og barnet ditt. Jeg ser dessverre ikke at den mannen du har valgt å få barn med er en trygghet for dere. Kvitt deg med mannen, og stå på egne ben. Lykke til.

[Anonym bruker]

Høres helt ut som min mann dette. Når jeg var gravid! (bortsett fra med amfetaminen)..Kun alkohol det var snakk om her, men alt det andre stemmer. Jeg satt også med slike tanker som deg

Når det er sagt,er jeg sjeleglad for at jeg likevelså ann situsjonen å ikke brøt opp.

 

Alt snudde seg da barnet kom til verden. Nå har jeg ikke ord som beskriver hvor fantastisk far han er. Alle venninnene mine er misunnelige på meg, og påpeker at deres menn som hadde så mange "fine" ord i kjeften når de var gravide, ikke på langt nær stiller opp så mye som mannen min.

Skal ikke gå inn på alt han gjør/har gjort her, men tro meg; Det er langt utover det den gjennomsnittlige mann gjør.

 

Poenget mitt er bare det at tingene vil ofte forandre seg når barnet blir født:) Lykke til

[lillespirenmin]

Enig med de andre over her, det med turen og utstyret hørtes normalt ut.

 

Men å drikke hver helg og ta amfetamin er ikke en type far jeg ville hatt til mine barn. Nå er du jo allerede gravid med hans barn, så ikke noe å gjøre med det. Men du burde gi han 1 og kun 1 sjanse til å slutte, ellers hadde jeg pakket baggen og flyttet. Hvordan ser du for deg hverdagen med et lite barn og en pappa som flyr ute og bruker amfetamin?

 

Det er lettere å gjøre alt alene når man virkelig er alene. Da har man kun seg selv å stole på, og kun babyen å tenke på. Ingenting er så slitsomt som å regne med hjelp uten å få det.... At han tilbyr deg amfetamin mens du er gravid med hans barn vitner jo bare om å umoden og lite intelligent mannen er!

 

Familien din liker ham ikke? Det pleier å være et hint om at kjæresten ikke er bra...

 

Få han ut av livet ditt nå, så har du god tid til å tenke på hvordan du vil ha det når barnet kommer.

 

Lykke til,og gratulerer med barn i magen!

[Anonym bruker]

Hei

Jeg kunne nesten ha vært moren din om jeg fikk barn like tidlig som deg, og hadde jeg vært moren din hadde jeg vært veldig bekymret for deg og jeg ville ikke ha likt kjæresten din om jeg visste om noe av dette som du beskriver. Hun har kanskje sett ting som du ikke helt har sett selv siden du har vært forelsket i ham.

Jeg tror du klarer deg best uten denne fyren. Det er masse hjelp å få. Og er du heldig så har du kanskje foreldre som vil strekke ut en hånd allikevel hvis du er åpen om hvordan du har det og at du tror du må være alene om barnet. En umoden og ansvarsløs fyr klarer du deg godt uten. Jeg ser ingen stor sannsynlighet for at han slutter med drikkingen og amfetaminen om noen få uker hvis han ikke ser alvoret nå.

Ta kontakt med Helsestasjonen, Familievernkontoret eller fastlegen din og få noen å prate med, og stol på deg selv.

 

Lykke-til-klem fra meg

[Anonym bruker]

Dere er åpenbart veldig unge, han er i tillegg ekstremt umoden. Kan jo være derfor familien din ikke er så gira på dette heller.

 

Han oppfører seg som en attenåring, men dette kan da ikke være nytt for deg. Attenåringer flest fester mye og har behov for dette. Min mann drar sjeldent på fest uten meg, kun når det er "guttas julebord" og slikt noe. Men vi er jo voksne og etablerte, så man kan sikkert ikke sammenligne. Men denne fyren høres bare totalt umoden ut. Mulig farsrollen gjør han mer moden.. Ikke vet jeg. Nei, denne ble litt vrien å svare på, rett og slett.

 

Men synes ikke du er for streng nei.

[Anonym bruker]

hørtes ut som et lite lys i enden av tunnelen!

Takk for at du delte erfaringen din...

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke anbefale deg å bryte, det er en alvorlig avgjørelse du må ta selv. Men det jeg kan anbefale er at du lager deg en liste over ting du absolutt ikke kan godta. Grunnen til at du bør gjøre dette nå, er at vi har en tendens til å tolerere mer og mer etter som tiden går, slik at vi ender opp med å akseptere oppførsel som egentlig er langt over grensene våre.

 

For eksempel kan det hende du har nulltoleranse for utroskap. Da skriver du det. Du greier åpenbart å akseptere et visst narkotikaforbruk, men kanskje ikke hjemme hos deg? Da skriver du det. Kan du leve med økonomisk utrygghet fordi han fester bort pengene? Hvis ikke, skriver du det.

 

Du bør ha nulltoleranse for vold og truende adferd.

 

Konsekvensen av at reglene dine brytes er at du gjør det slutt, eventuelt tar en pause. Du har ikke lenger bare deg selv å tenke på lenger, og du kan ikke tillate deg å bli fullstendig brutt ned. Tenk nøye gjennom hvor grensene dine går, og ikke la noen tråkke over disse.

[Anonym bruker]

Kanskje det finnes støtte å få hos din egen familie hvis du går i fra ham? Hvis familien din vet hvordan han oppfører seg med tanke på festing, narkotika... uansvarlighet, så skjønner jeg godt at de misliker ham og ikke vil at han skal ha noe med datteren (deg) å gjøre. Skap ditt eget liv uten han du, med tanke på barnet ditt. Barna er det viktigste vi har i livet. Skap trygghet for barnet ditt, så det kan få en god oppvekst!

[Anonym bruker]

Når så unge gutter snakker så varmt om å få barn, så betyr det kun en ting, og det er at de ikke har peiling på hva de snakker om. Jada, det høres så fint ut å bli pappa, men da tenker de ikke at det faktisk følger en god del ansvar med dette. Dette er en umoden gutt. For det er gutt han er, ikke mann.

 

Jeg tipper at dette kommer til å føre til at han fester og turer enda mer, mens du er aleine med ungen. Etter hvert kommer det for en dag at han har økonomiske problemer med masse gjeld, og at du finner ut at han er lystløgner. Dette kjenner jeg igjen. Kan det være en grunn til at familien din "hater" ham? I det minste har de sagt fra om hva de tenker om han. Feilen de selvfølgelig gjør, er at de ikke trår til for å hjelpe deg ut av denne smørja.

 

Denne fyren er ikke noe å samle på. Det er kun på film at fyren innser sitt ansvar når barnet kommer og blir helt a4. Du er alene om barnet nå, og du kommer til å bli det etter fødsel.

[Anonym bruker]

Huff.

 

Er ikke det at jeg er blåøyd og skyver alt under matta, men jeg vil ikke at barnet skal vokse opp i to hjem med foreldre som kun krangler og knapt klarer å kommunisere sammen. Og jeg vet at det kommer til å bli slikt hvis jeg gjør det slutt, for jeg har gjort det slutt to ganger tidligere pga løgn og at han bare uten forvarsel reiste fra meg for å møte en annen jente, og var borte hele fjor sommer på festivaler og fester, og nye jenter..

 

Da han reiste for å "starte sitt nye liv med nye jenter og fester" i fjor sommer, uten å si noe engang, da følte jeg meg som ikke-eksisterende.

 

Han kom tilbake til hjemstedet sitt da sommeren var over, men da hadde jeg allerede funnet en ny type.

 

På denne tiden begynte hans eksperimentering med narkotika, og engang kom han til hybelen min veldig rusa. Jeg ble så redd at jeg lot han sove der, og gradvis tok jeg opp kontakten med han fordi jeg så hvor dårlig han hadde det. Jeg spurte flere ganger hvorfor han gjorde det han gjorde, og han sa at det var pga meg, og at jeg ikke ville ha han nå mere! At han angret så på at han hadde dratt i fra meg osv, og at gresset ikke var grønnere på den andre siden likevel...

 

Jeg var ennå så såret etter at han uten forvarsel bare hadde reist ifra meg noen mnd tidligere for å leve livet og finne ny kjæreste, og jeg stolte ikke på han i det hele tatt, men likevel fant jeg styrke til å legge mine følelser til sides, og heller prøve å berge han ut av det miljøet han nå befant seg i. Det klarte jeg da..Men samtidig så mistet jeg skoleåret mitt pga mange våkenetter med bekymring om hvor han var nå, hadde det skjedd han noe osv, og pga at mange dager var jeg hjemme med han på hybelen mens han regelrett sov ut rusen sin.

Jeg var jo ennå glad i han, og ville heller at han skulle være sammen med meg, enn å dra tilbake til dårlig selskap.

 

Selvfølgelig mistet jeg den nye kjæresten min også, for ingen ville vel tolerert at kjæresten hang mer sammen med eksen..

 

 

Men etter alt dette, så ønsker jeg å vise han at han kan gjøre opp for seg, og selv velge å ha det bra, hvos han bare velger det selv!

 

Jeg tror jeg satser på å gi han en ny sjanse, til å bevise ting.

Alle fortjener vel det?

 

[Anonym bruker]

Det er nok en grunn til at familien din ikke liker BF. Hvis jeg kan komme med et råd, så ville jeg sagt legg alle kortene på bordet til moren din. Be om hjelp og forståelse, gode råd og veiledning. Ikke "hva var det jeg sa" leksa! Flytt hjem til moren din, selv om det er et tungt steg og ta. Men hun har levd lenge og er forhåpentligvis klok. Så får heller BF bevise for deg at han vil ha deg og barnet tilbake. Ikke la barnet ditt vokse opp i slike omgivelser...uansett hvor snill han er!

[Anonym bruker]

Syns det høres ut som han har fått ganske mange sjanser spør du meg. Hvorfor tror du det blir annerledes denne gangen? Pga barnet? I think not.