Hva er det vondeste du har opplevd i hele ditt liv?

[Anonym bruker]

Ser bort i fra dødsfall og alvorlig sykdom, men av alt annet?

[Anonym bruker]

Betennelse i tannbenet i forbindelse med fjerning av visdomstann.

Ubeskrivelig og meningsløst vondt.

[Anonym bruker]

Foreldrene skilte seg da jeg var tolv, og samtidig gikk jeg tre år på ungdomsskolen uten å ha noen venner. Falt liksom ned i en mørk grop.

[Anonym bruker]

Å bli avvist av pappa og hele hans familie fordi jeg fikk barn utenfor ekteskap.

[blond]

Hvorfor vil du vite det?

[Himmel og hav]

Tannbyll og ankelbrudd (ikke samtidig heldigvis!). Å føde ble nesten moro i forhold...

[Ranveig R]

Truleg eit hundebitt då eg var liten. Men det er så lenge sida at eg ikkje hugsar det.

[Anonym bruker]

Glemte å skrive at jeg tenkte mer på "psykisk" smerte som skillsmisse og andre ting

 

HI

[Anonym bruker]

fysisk ondt, så skriver jeg under på 00:03. Det kalles dry socket, og er sinnsykt vondt. Paralgin forte i mange dager, gitt. For et styr. Au,au,au. Heller fødsel!

[Anonym bruker]

Da tror jeg det må være å oppleve at far til mine barn var utro. Og hadde barn med dama.

[Anonym bruker]

da jeg var gravid sist, og trakk ei veldig betent tann uten bedøvelse. den ville ikke hjølp. fy f... det var helv vondt. og fødslene

[Anonym bruker]

at jeg ble tvunget til å gå fra kjæresten min for så å presse meg til å være enig i å gifte meg med en mann med vår kultur... var så dum den gangen , men samtidig redd for å miste den teite familien min ....

[Anonym bruker]

Å bli flyttet i fosterhjem som 8 åring, det var tøfft!!

[Anonym bruker]

Det var ganske vondt å ikke bli bedt i bryllupet til min egen far som 14 åring. Og ikke engang få vite om det, men høre det av andre, dagen før. Det skulle holdes i byens fineste restaurant. Greit nok, det skulle være et lite bryllup. Men at hans egne barn ikke ble bedt, og attpåtil at det skulle holdes hemmelig for oss, det såret veldig. Husker jeg gråt.

 

[blond]

Det sier ganske mye at det vonde var å bli flyttet i fosterhjem og ikke det som lå til grunn for at du ble flyttet.

 

Klem til deg!

[Anonym bruker]

få beskjeden at noe var galt med eldste barnet mitt da jeg var gravid med han.. (selv om det gikk bra etter fødselen), frykten for at noe kunne ha vært galt med datteren min pga arvelige greier, Miste halvparten av venninene mine i en krangel som egentlig bare gjaldt meg og en annen og ikke ha energi nokk til å gjøre noe med det.

gi avkall på et liv jeg brukte 10 år på å bygge opp, for så å finne ut av alle de tingene som burde ha blitt prioritert først....

[Anonym bruker]

Spontanaborten min var vond fysisk, men mest psykisk.

 

Å bli dratt rett ut i en spiseforstyrrelse pga en mann

 

Å få beskjed av legen at du kan aldri få barn var et slag i ansiktet, har også fått beskjed om at jeg har en annen fysisk sykdom som slår meg ut, det sliter til slutt på psyken.

 

Det positive her er at legen tok feil og jeg har et barn nå ved litt assistering:)

[Anonym bruker]

Å miste barnet mitt i 5 måned første gang jeg gikk gravid.

[Anonym bruker]

Hver gang min far hadde drukket, når han fortalte meg hvor ubrukelig jeg var og hvor flau han var av meg og hvor dypt jeg sank og hvor grusomt det var for han at jeg gjorde som jeg gjorde og ikke jobbet..

 

Jeg var psykisk syk på den tiden (mye var hans feil og meg som forvirret ungdom og det gikk "galt")

Grunnen til at han var flau og alt var fordi jeg var sykemeldt fra jobben pga min psyke, at jeg til slutt sa opp jobben, at jeg mottok penger fra sosialkontoret en periode til jeg kom meg på beina. At jeg ble gravid (ved et uhell, det betyr at jeg hadde brukt prevensjon) og valgte å beholde og han syntes jeg var grusom fordi jeg hadde INGENTING å tilby barnet. Da han stod ovenfor hans venner med meg tilstede og fortalte hvor grusomt det var for han at jeg var psyk og gikk på sosialen... fordi jeg ikke klarte å fullføre vgs mens jeg var psyk.. osv!!!

 

Så fikk jeg livet på plass, men han minnet meg stadig på hvor ubrukelig jeg var. Så ble jeg mamma og jeg klarte meg supert, noe han aldri kunne tro, så han brydde seg ikke.. (Jeg var nesten 21 da jeg ble mamma)

 

så var det en dag jeg var på besøk hos faren min, sønnen min var syk og jeg ville ta tempen på han, de hadde ikke måler så jeg spurte min far om han kunne dra ut å kjøpe, det gadd han ikke for det å måle temp var tull, man kunne helt fint se på barnet hvor sykt det var.. Jeg visste jo det, men jeg følte meg litt usikker og liker å ha fakta foran meg, spesielt om man må til lege er det greit, synes jeg.. Jeg ble iriitert fordi jeg kunne ikke gå fra ungen min, og ikke har jeg sertifikatet heller, ungen var ca 6 mnd.

Så kom bomba, faren min kjefta meg opp og ned fordi jeg var sykelig opptatt av sykdom som han sa (han brukte dette alltid mot meg etter jeg var psyk, noe jeg ble friskmeldt fra som 18 åring), og at han visste mye bedre hvordan min sønn hadde det siden han hadde oppdratt 4 barn og jeg kunne ingenting om å være mamma etter bare 6 mnd...

 

Jeg tok ungen i armene og gråt nesten hele natta.. For min far har ALDRI vært der for oss når vi var små, han jobbet eller drakk eller leste avisa..

 

Toppen av alt er nok at han jeg på mange måter lar han såre meg, jeg tar ikke igjen, jeg orker ikke lenger, kommer ingen vei. Jeg kutter ikke kontakten for mine to halvsøsken bor hos han ennå og jeg er glad i kona hans..

 

Lena

[Anonym bruker]

Psykisk og fysisk (ris) mishandling av faren min, samtidig som jeg ble mobbet på skolen...

[Anonym bruker]

At min pappa har valgt en syk dame framfor meg og barnet mitt (som han er morfar til).

 

Han vet det så godt. Stilte ikke opp i dåp igår engang.

Skulle bare ønske han kunne skjønne at han ble rundlurt!

[Anonym bruker]

blir* rundlurt.

 

anonym 02.21

[Anonym bruker]

På mange måter det å bli mor, selv om det også er det beste.

De første ukene etter fødsel spesielt så var jeg så redd for at noe skulle skje med barnet. Fortsatt må jeg gå opp til sønnen min mens han sover for å holde litt rundt han hvis jeg ser på TV eller leser noe om barn som har det vondt.

 

Å miste faren min i en ulykke når jeg var tenåring, og redselen for at det skulle skje med Mamma også.

 

[Anonym bruker]

Det var når jeg fikk vite at min søster er narkoman og ikke ville ha sine egne barn. Og det at jeg ikke får ta meg av dem.

 

 

[Anonym bruker]

Da x-sambo grisebanka meg og bet meg..!! Det sitter godt i gitt, selv om du ikke ser de fysiske skadene særlig lenger...