Føler meg alene - hvordan tilgi foreldrene mine?

[Anonym bruker]

til deg anonym 19.26:

 

Synes forferdelig synd på deg og hvordan du har hatt det i oppveksten. Jeg synes slike ting er utilgivelige og hadde jeg vært deg ville jeg kuttet all kontakt med dem, særlig med den grusomme faren din. Tenk å la et lite barn oppleve slike ting..

 

Dere som har slike familier, husk at dere fikk ikke selv velge familie, det er ikke deres skyld at familien deres er så ufølsomme/fæle.

 

Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg konsentrert meg om min nye familie og forsøkt å være lykkelig med de som virkelig er glad i meg, barnet mitt og mannen min.

 

Ønsker deg lykke til og håper at du klarer å komme deg vekk fra faren din. Ønsker deg alt godt!

[Anonym bruker]

Det vil nok være en lang prosess, og endringen vil trolig komme gradvis. Ikke som å slå av og på en bryter, om du forstår.

 

Fokuser på alt som er bra - tenk på at det er deres tap, at det faktisk er DE som går glipp av noe, nemlig å ta del i den fine familien din.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Synes det er veldig trist å lese om dette, det er tross alt barnebarna og barnet sitt de på en måte skyver litt vekk ifra seg.

 

Sender deg en klem - håper du får snakket med noen om det og at du har noen venner/kjæreste som du kan lufte det hos.

[Anonym bruker]

Hei på deg.

Skjønner at du ikke har det godt, og at du er såret.

 

Likevel vil jeg være litt direkte og si til deg at alle mennesker er forskjellige. Selv om du skulle ønske foreldrene dine var annerledes, tror jeg du må akseptere at de er som de er. Kanskje ikke så verst, selv om de ikke er skkurat slik du ønsker?

 

Jeg har vært borti flere lignende historier, blant annet hos min beste venninne. Jeg rev meg nesten i håret slik som hun holdt på å "rakke dem ned" for at de ikke forsto henne, ikke brydde seg om henne, hadde sagt ditt og datt i barndommen og ungdommen osv... Blant annet var det et tilfelle der hun hadde gått i flere år og trodd hun hadde betennelse i magen uten å tørre å si noe til dem. Hun skrev til slutt et brev om det. Hvordan kunne foreldrene vite at hun gikk og var redd for at noe alvorlig var galt med magen hennes så lenge hun ikke sa noe? Og hvorfor bære nag i mange år etterpå?

 

Poenget med hennes foreldre er at ja, de er annerledes enn henne og har gjort mye som hun har oppfattet som avvisende fordi de ikke har gjort noe for å forstå henne. MEN! Nå er hun 35 år, og er blitt trygg på seg selv. De siste 6-7 årene har hun innsett at foreldrene gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Hun brukte mange mange år av livet sitt på å bebreide de, Men når alt kom til alt måtte hun jobbe med seg selv for å få et godt forhold til dem. I dag ser hun på moren sin på en helt annen måte, og setter pris på det hun skjønner at moren gjør i beste mening. Det er kanskje ikke alltid etter hennes oppskrift, men det er godt ment. Og etter mange år der hun følte hun var luft for dem, skjønner hun at hun har skapt den distansen mye selv. Ja, de har ikke forstått hverandre, men de har heller ikke visst hvordan hun tenkte gjennom barndommen. Som en digresjon, misunte jeg henne alltid foreldrene da hun var liten, og også senere, for de var helt normale mennesker :-) Jeg har ingen god familiebakgrunn, så for meg var det lærerrikt å høre på henne, som på et vis hadde det verre enn meg til tross for at familien egentlig var veldig ok.

 

Kunne skrevet veldig mye her, men må avslutte.

 

Håper du fortsetter å gå til psykologen og jobber med deg selv framover. Mange foreldre har gjort utilgivelige ting - alkoholisme, overgrep, vold, psykisk vold osv, Og de som opplever dette må bare lære seg å leve med det. Men man må også prøve å forstå andre mennesker - inkludert foreldrene sine...og prøve å akseptere at de ikke alltid er som vi ønsker. Det er ikke alle som har "drømmeforeldrene". Men det er faktisk du som setter standarden for hvilke foreldre du mener er gode nok. Jeg klarer ikke å se at foreldrene dine er noe mer enn korttenkte i uttalelsene sine.... For å sammenligne litt, fikk jeg samme kommentar fra min far da jeg kom hjem og sa jeg var gravid, men jeg brød meg rett og slett ikke om det han sa. Det handler jo om meg, og hvordan jeg velger å oppfatte "meldingen" jeg får.

 

Lykke til!!