Føler meg alene - hvordan tilgi foreldrene mine?

[Anonym bruker]

Da vi ventet første barn (uplanlagt, men veldig ønsket), var vi begge studenter, og jeg grudde meg til å si det til foreldrene mine fordi jeg visste de ville reagere negativt. Det første mamma sa da vi fortalte at vi skulle ha barn var: "Er det for sent med abort?" og "Det går ikke an å ha barn når man er to studenter." Foreldrene mine var forøvrig begge studenter da de fikk meg. Mamma ble aldri helt ferdig med sin utdannelse, og det har hele tiden skint gjennom at det var fordi hun fikk meg - altså min skyld... Det første pappa sa da han fikk høre om graviditeten var: "Har dere ikke brukt prevensjon?" Ingen av de gratulerte oss på noe vis eller syntes at det var noe hyggelig på noen måte. De har heller aldri bedt om unnskyldning for det de sa.

 

Jeg unngikk foreldrene mine mesteparten av graviditeten, fordi jeg følte både fysisk og psykisk ubehag ved å være sammen med dem - og jeg unngår dem fortsatt nesten sju år etter at dette hendte. Føler at jeg blir nedtrykt og deprimert av å være sammen med dem, og at det tar fra meg energien.

 

De har stilt veldig lite opp som barnevakt, må alltid trygles hvis vi absolutt MÅ et eller annet viktig, og mamma får alltid fortalt meg hvor sliten hun blir av det, hvor mye hodepine og vondt i ryggen hun får etterpå osv. Føler meg rett og slett veldig uønsket.

 

Da vi ventet nr to, reiste foreldrene mine på ferie i en uke akkurat da jeg hadde termin, for "De kunne jo ikke sitte hjemme og vente" som min mor sa... De stilte med andre ord ikke opp som barnevakt da jeg skulle føde heller. Jeg kan altså ALDRI regne med dem, og det føles egentlig som de ikke bryr seg om meg.

 

Jeg har en stund vært veldig sliten og mamma har plutselig bestemt seg for at alle mine ting skal bort, så nå har jeg fått søplesekker med gamle skolebøker osv. som hun har hentet ned fra loftet og kjørt hjem hit. Er veldig sliten, så sliter med å holde det ryddig i hverdagen, og det vet hun, og det ble ikke akkurat bedre når foreldrene mine kom med et lass med gammelt rot. (De har et stort hus med fire soverom, tre fulle etasjer og loft, så mitt rot på loftet gjorde jo ikke akkurat noen fortred...)

 

Jeg føler så sterkt at foreldrene mine ikke bryr seg om meg, at de prøver å bli kvitt meg. De kommer aldri til å be om tilgivelse for det de har sagt, og jeg vet neimen ikke om de en gang skjønner at slikt ikke er greit å si. Jeg føler meg helt alene i verden, føler at jeg ikke har noen familie lenger. Jeg skulle gjerne tilgitt dem, hvis det hadde gitt meg familien tilbake, men kjenner at jeg ikke klarer. Hvordan skal jeg klare det? Føler egentlig at jeg trenger å beskytte meg mot hva som evt. kan komme fra den kanten, og har innimellom lyst til å bryte kontakten helt, men vet at da vil jeg kunne angre senere. Synes dette er så forferdelig trist...

 

Nå har jeg et helt praktisk forhold til dem: jeg kommer når de inviterer på middag en sjelden gang, til jul og på 17. mai, jeg utnytter de som barnevakt de få gangene jeg spør og de sier ja. Jeg inviterer dem på barnas bursdager og ellers ses vi så å si ikke, selv om vi bor 1/2 km fra hverandre. Trenger så sårt råd om hva jeg skal gjøre...

[Anonym bruker]

Tilgi foreldrene dine?

 

Vel - du må bare akseptere at de ser på dette annerledes enn dette. Du må lære deg å leve med det.

 

Ikke kan du tvinge de til noe som helst, og ikke kan du forandre de - om de selv ikke vil.

 

Så da blir det bare waste of energy å forsøke på noe annet.

 

Forstår at det er sårt, men du må som sagt akseptere dette, og komme deg videre og spille med de kortene du har - nemlig foreldre som ikke er overvettiges begeistret for det livet du har valgt å leve.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kanskje på tide å bare si ting rett ut til dem, evt skrive et langt brev til dem.

[Anonym bruker]

Ja, komme meg videre? Hvordan gjør man liksom det... Noen snakker om at man må tilgi for sin egen del, for å komme videre... Det er det jeg mener med å tilgi - men jeg føler ikke at jeg klarer dette heller, for jeg føler meg så veldig sviktet og uønsket. Har igrunnen ikke noen annen familie, så da er jeg plutselig helt alene...

 

HI

[Anonym bruker]

dette var som å lese om megselv- og mine foreldre ( pappa og stemor, mamma er død)

 

Det er helt tragisk hvordan de behandler oss... Akkurat som om vi ikke eksisterer.

 

har egentlig ingen råd annet enn at jeg prøver å ikke la det gå inn på meg. selvom jeg blir skuffet gang på gang...Du kan jo ta det opp med dem også:.? jeg har forsøkt det- og det endte opp i krangling, men tror nå alltid at det beste er å prate om det..push på og inviter DEM hjem til deg på middag, inviter din mor (eller far) med ut på tur osv og se hva som skjer.....prøv! funker det ikke- så er det kansje slik de vil ha det- og da må man jo bare prøve å leve med det.

 

Håper du iallefalll har gode venner/ kjæreste som du kan prate med:-)

 

lykke til

[Anonym bruker]

Jeg har ingen råd å komme med, men jeg føler litt på samme måte selv:(

Er selv oppvokst som minstemann i familien og levde sammen med et familiemedlem som misshandlet meg, både fysisk og psykisk. Det var ingen som noengang sto på min side i saken og overgrepene skjedde da jeg minst ventet det f.eks ble det tatt kvelertak på meg hvis jeg ikke orket å spise opp maten min etc. Alltid har jeg vært hakkekylling og det svarte fåret i familien som ikke var verdt en dritt og ting gikk alltid ut over meg som var liten og ikke kunne forsvare meg.

Som ganske ung flyttet jeg hjemmefra for å bo sammen med kjæresten min, orket rett og slett ikke å bo sammen med familien min lenger. I årenes løp har jeg blitt mye utnyttet av mennesker jeg trodde var mine venner fordi jeg rett og slett ikke visste bedre og ikke trodde jeg fortjente bedre. Dette har ført til at jeg som voksen har tvangslideler, kontant vondt i ledd og er i ferd med å bli ganske syk. Da jeg ble gravid med kjæresten min, som var planlagt fra vår side, ble moren min tydelig skuffet. Veldig sårt for meg selvsagt, men da barnet ble født ble det straks bedre.

Faren min, som har utsatt meg for et helvete, er veldig flink til å få meg til å føle meg dårlig. Han trykker på de knappene som for meg er veldig sårbare, trykker meg ned og jeg blir rett og slett syk av å være i nærheten av han. Har etterhvert prøvd å opprettholde avstand til foreldrene mine for at jeg selv skal få det bedre... Vi får se hvordan det går...Jeg klarer ikke tilgi mine foreldre for hva de har gjort mot meg, men jeg klarer å fungere i nærheten av de...Håper det ordner seg for deg også<3

[Anonym bruker]

Jeg skrev et brev til dem da vi skulle ha nr. to om at jeg ikke orket å fortelle dem det pga reaksjonen deres da vi skulle ha nr 1. Etter et par dager kom de med blomster og gratulerte, og sa at det selvsagt var helt annerledes når det var planlagt, men fortsatt beklagde de ikke det de sa da vi ventet nr 1. Føler ikke at et brev vil hjelpe noe, er ikke noe mer å hente hos dem, nytter ikke å forandre dem. Innimellom ønsker jeg at de hadde flyttet til USA eller noe, for da hadde jeg kanskje savnet mindre å ha en familie, når de uansett ikke var tigjengelige...

 

Det er meg jeg må gjøre noe med, slik at jeg kan gå videre på et eller annet vis - forstå at jeg faktisk ikke har noen foreldre og leve med det - eller tilgi dem og innse at de er noen tilfeldige mennesker borti gata som vi ser en sjelden gang. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det???

[Anonym bruker]

For å komme deg videre, må du for det første fokusere på hva du har og ikke på hva du ikke har!

 

Og så må du akseptere at de har tatt et valg - som i og for seg synes noe merkelig - men dog. De er voksne mennesker, og kan ikke tvinges til noe de ikke selv vil.

 

DU velger ditt eget liv, og du må bare velge bort å være bitter, lei deg og synes synd på deg selv pga uengasjerte foreldre.

 

Lettere sagt enn gjort, men dette kommer til å spise deg helt opp om du ikke finner en mestringsstrategi for å ta deg ut av dette.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Du trenger jo ikke tilgi dem for å kunne gå videre. Har du snakket med psykolog om det som har skjedd? Kanskje du får noen tips der som er til hjelp. Må jo kjennes svært sårende å oppleve noe slikt, og det er ikke rart at det tar tid å komme over det, spesielt når de bor såpass nærme.

[Anonym bruker]

Jeg føler også at måten foreldrene mine behandler meg på er delvis skyld i de psykiske problemene jeg har nå, depresjon og at jeg aldri føler at andre egentlig er interessert i meg, bryr seg om meg osv. Sliter dermed med å få og beholde venner blant annet. De har aldri mishandlet meg fysisk, er mer det at jeg aldri har følt meg bra nok, aldri følt at de har vært ordentlig fornøyde med meg eller stolte av meg.

 

Jeg blir skikkelig nedtrykt av å være sammen med dem, så jeg fungerer vel ikke akkurat samme med dem. Jeg holder også avstand til foreldrene mine for å skåne meg selv. Men, jeg ønsker å slutte å tenke på dem, de opptar altfor mye tid i tankene mine i forhold til hva jeg føler de fortjener, og jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal gå videre for å få det bedre.

 

HI

[Anonym bruker]

Så godt at vi er flere da i det minste - selv om det er en mager trøst... Kjenner egentlig at jeg ikke orker å bruke noen energi på dem, i og med at jeg blir så deppa av å være sammen med dem... :-(

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, jeg har begynt å gå til psykolog, og har såvidt begynt å snakke om det nå, men har ikke fått noe annet råd enn at jeg må akseptere at det er sånn, og at jeg må prøve å unngå å være sammen med de alene, for da kan samboeren "ta støyten"...

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, ikke sant, det er akkurat det jeg innser, at dette kommer til å ødelegge meg fullstendig om jeg ikke klarer å gå videre, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det? Hvordan skal jeg klare å akseptere at foreldrene mine ikke bryr seg om meg og barnebarna, at de ikke er interessert i oss? Hva slags mestringsstrategi skal jeg bruke? Hadde jeg hatt en strategi hadde jo problemet vært løst... Jeg orker ikke å bruke mer energi og tid på dette...

[Anonym bruker]

Kanskje du trenger å snakke med noen, en psykolog? For du vet jo at selv om du bruker masse tid og energi på å tenke på dette så hjelper det ikke. De er slik de er og det vil nok aldri endre seg. Du må fokusere på det du har, du har muligheten til å skape en helt annen familie enn den du selv hadde. Legg all energi og kjærlighet på å gjøre det og få ut av dem det lille du får. Prøv å ikke spør om barnevakt og hvis de etterlyser det så kan du jo si at du trodde det ikke var så populært siden det var så slitsomt for dem. Håper du har noen andre som kan stille opp, andre besteforeldre, venner eller skaff dere barnepass på annen måte, som voksne barn av venner f.eks.

[Himmel og hav]

Det første jeg tenker på er at 7 år er veldig lenge å bære nag til noen.

 

De hadde et annet syn på ting enn deg den gangen, og det må du akseptere. Jeg tror det er mange foreldre som ville reagert likeens i en slik situasjon, det gjør det allikevel ikke til en hyggelig ting å si. De så nok mer praktisk på det enn det dere gjorde som allerede hadde en følelsesmessig tilknytning til det som skulle bli et barn. Om du skal fortsette på den saken, be dem heller å forklare hvorfor de reagerte som de gjorde.

 

At du følte deg støtt og såret av en slik kommentar må du nesten ta på din egen kappe, og ät du fortsatt går og venter på en unnsyldning synes jeg er rart. Hva vil den unnskyldningen endre? De mente nok det de sa den gangen, så å unnskylde seg nå vil jo ikke endre noen ting. Man kan jo ikke be om unnskyldning for at man er uenig eller bekymret for hvordan ting skal gå. Burde de holdt det for seg selv? Muligens. Burde du ha tålt annet enn hemningsløs jubel den gangen? Ja. Dere hadde tross alt stilt dere i en situasjon som ikke var helt heldig.

 

Det at du er lei deg fordi du føler deg avvist kan jeg forstå, men om du tenker hardt etter, hvem avviste hvem først?

 

"Jeg unngikk foreldrene mine mesteparten av graviditeten, fordi jeg følte både fysisk og psykisk ubehag ved å være sammen med dem - og jeg unngår dem fortsatt nesten sju år etter at dette hendte."

 

Med andre ord: du skal kunne avvise dem, men de skal være varme og imøtekommende mot deg. Dessverre fungere det ikke sånn, heller ikke med foreldre. Jeg forstår at du er skuffet over dem, og over at de tilsynelatende ikke har plass til deg i livet sitt. Mn har de en plass i ditt, bortsett fra når du krever noe av dem?

 

Her tror jeg at du har tre muligheter. Enten fortsetter dere som i dag, ellers så tar du ett oppgjør og renser lufta, men da bør du også være klinkende klar på at også du har vært urimelig i alle disse årene. Eller så jobber du med deg selv, din egen holdning og din egen opphengthet i at de skal si unnskyld for noe som skjedde for mange år siden. Til syvende og sist er det bare deg selv du har makt til å endre.

 

Kanskje du burde be foreldrene dine om dere kan starte på nytt, legge alle dumme uoverensstemmelser bak dere, og se om dere (ikke de) kan reparere og ha glede av hverandre framover.

[Anonym bruker]

Siden du sier at du sliter litt fra før, kan det nok være greit at du får litt hjelp til å komme deg videre med dette. Kan virke som om barndommen din "forfølger" deg litt, ja - og det er ikke så rart, utifra det du skriver...

 

Men forsøk å si til deg selv: De vil ikke ha mer kontakt. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. DE velger sitt eget liv, og de vet ikke helt hva de går glipp av (og det er jo synd for de, men sånn er det nå).

 

Videre må du forsøke å tenke: JEG har to flotte barn, en mann jeg er glad i, en utdannelse, osv. Dette har JEG skapt selv (sammen med mannen), UTEN hjelp fra foreldrene mine. Det betyr at JEG klarer meg på egenhånd. JEG betyr noe for barna mine, osv. osv.

 

Med andre ord; forsøk å se på hva DU har klart å skape, til tross for at foreldrene dine - bevisst eller ubevisst - har sabotert det meste du har forsøkt på.

 

 

[Anonym bruker]

For din egen del tror jeg det er lurt å prøve å tilgi - det er ikke godt for deg å gå rundt å "hate" dem.

 

Men det å tilgi betyr ikke nødvendigvis at du skal gi dem flere sjangser til å såre deg.

 

Ta deg tid med psykologen - selv om du ikke føler du får mange råd nå, så kan det hjelpe på lang sikt.

[Anonym bruker]

Ja, jeg har begynt hos psykolog, men foreløpig har jeg ikke fått noen strategier som hjelper. Vi spør bare om barnevakt når det er absolutt krise (ikke for å gjøre noe gøy). Jeg prøver å vise barna mine hvor glad jeg er i dem hver dag, og at de betyr masse for meg. Leser bok på senga hver kveld, koser de god natt, stryker dem over håret og sier jeg er glad i dem. Jeg koser ha det i barnehagen/skolen og sier at de må ha en fin dag og jeg koser når jeg henter dem og spør hvordan de har hatt det, hva de har gjort osv. Jeg prøver å finne på ting sammen med dem som de har lyst til og ta aktivt del i livene deres. Har likevel en redsel for at deres oppvekst skal bli som min... Tenker hele tiden på om det er noe mer jeg kan gjøre (og sliter meg egentlig helt ut på det, fordi jeg er redd for ikke å strekke til som mamma...)

 

 

HI

[Anonym bruker]

Du høres ut som en kjempegod mor, ikke minst fordi du er veldig obs på hvordan det ikke skal gjøres og at du genuint ønsker å skape en god familie. Bruk tid på psykolog og prøv å fokusere på det du har og minst mulig tid på familien din. Den eneste du kan endre er deg selv!

[Anonym bruker]

Ja, det er lenge, og hvis du leste overskriften ser du at jeg spurte hvordan jeg skal tilgi foreldrene mine. Du spør hvem som avviste først, og det var helt klart dem som avviste meg først, ved at jeg hele ungdommen min ikke har vært bra nok for dem, og at det kulminerte da de ville at jeg skulle ta abort da jeg var gravid i fjerde måned og gledet meg til babyen som skulle komme. Ja, jeg avviste dem etterpå, men det var fordi jeg følte at det de hadde sagt var så ille at jeg ikke klarte annet. Jeg har forøvrig ikke avvist dem i alle år etter det. Etter at eldstebarnet ble født prøvde jeg å omgås dem, og var ganske mye på besøk, men følte at det "trakk meg ned". Jeg var der en del likevel, for barnet sin skyld, for jeg har alltid hatt et godt forhold til mine besteforeldre, og ønsket at mitt barn skulle ha det samme. Da jeg var gravid for andre gang, og moren min sa "Vi kan jo ikke akkurat sitte hjemme og vente heller" og reiste på ferie den uka jeg hadde termin, følte jeg meg virkelig sviktet for andre gang, og etter det har jeg hatt store problemer med å være sammen med dem, og følt meg alene.

 

Ja, det kan godt hende du har rett i at det er mye min skyld. Og jeg vet at det bare er meg selv jeg kan endre, det er derfor jeg spør hvordan jeg skal tilgi dem, for det klarer jeg faktisk ikke, nettopp fordi jeg føler meg så sviktet. - Og det ligger lengre bak i tiden enn det jeg forteller om nå også, det er bare at jeg ikke orker å fortelle alt, men det var det jeg fortalte om som gjorde at jeg virkelig forsto at jeg faktisk er helt alene...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg prøver å tenke at de ikke vil ha mer kontakt - men jeg klarer bare ikke å forstå det, og dermed klarer jeg heller ikke å godta det. Skal prøve å tenke på hva jeg har, men synes det er så leit fordi besteforeldrene mine betydde så mye for meg i min oppvekst. Skal prøve å fokusere på hva jeg har fått til. *prøver hardt nå*

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg skulle gjerne tilgitt dem, men vet ikke hvordan jeg gjør det? Klarer ikke å kjenne inni kroppen min at jeg tilgir dem, liksom???

 

HI

[Anonym bruker]

Takk! Jeg prøver virkelig å gjøre mitt aller, aller beste for å være en god mor. Jeg prøver å fortrenge tankene på familien min, men vet ikke om det er riktig strategi?

 

HI

[Anna Anka]

Jeg ville anbefale at du tar til deg det 19:30 skrev.

Jeg for min del skjønner ikke helt hvorfor du ikke bare aksepterer det du har og fortsetter livet ditt.....Det er du som gjør livet ditt surt nå ikke dine foreldre.

[Anonym bruker]

Var det ikke en måte å beklage på når de kom med blomster på døra når dere ventet nr 2? Det er ikke alle som er like gode på å si de ordene...