Bare ett barn? Vi får ikke bestemt oss...

[kokosyklus]

Dere som har ett barn. Er dere fornøyde med valget?

 

[kei80]

Var det i 8 år men så ville jeg at de skulle ha hverandre som eldre..Stort mellomrom men de koser seg masse i dag!

Men har spurt foreldrene mine og de var veldig fornøyd:)

 

Masse lykke til med valget!

 

 

[Gjest]

Valg og valg. Kan ikke si jeg valgte å bare ha et barn. Det ble nå sånn.

Jeg hadde alltid sett for meg to barn, og jeg har kjent på en sorg over at det ikke ble noe av.

[kokosyklus]

det er det jeg er redd for. Samtidig er jeg redd fro at to barn kan felle oss? Mange sier at to er som ti, inkludert søstyeren min som mener at vi kasnkje bør tenke oss om enda en gang hvis vi bestemmer oss for å få to... hun kjenner oss godt og vet at vi er mye slitne på grunn av jobbene våre. Vi jobber ikke mye, men det er intense dager

 

På en annen side vet jegogså at vi om noen år kommer til å fåp det veldig rolig...

 

Oi oi oi

 

frem og tilbake

[Gjest mphs]

Det ordtaket stemmer ikke for alle.

Hos oss var nr.1 som 10 og andre var kun som en til.

 

[Gjest]

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men man kan fint få barn med stort mellomrom (så sant man er fruktbar fortsatt). Så hvis man er ung må man jo ikke ta avgjørelsen enda?

[Plingeting]

Enig med mphs der, det ordtaket stemmer absolutt ikke alltid Jeg har en på 2,5 år og en på 9 mnd. Og de er som to. Gått mye lettere enn forventa å ha to små!!

[jente30L]

har 2 stykker,2 gutter ,eldste er 3 og minste 17 mnd.... går så fint atte;) litt krangling men gud så mye glede de har av hverandre;)

[*Minnie Mus*]

Det stemmer ikke her. Har to snille barn jeg. Selvf krangler de innimellom som alle andre, men eldste sier at han synes synd på alle andre barn som ikke har en lillebror å være glad i og yngste sier det samme om storebroren.

De leker sammen (2,5 år mellom dem) og savner hverandre når de er fra hverandre.

Vil faktisk påstå at 1 er som 1 og 2 er som 1,5 he he..

[kokosyklus]

jeg er 30:) Mannen er 31

 

det er betryggende, dere skriver det jeg vil høre; at det ofte er lettere med to barn:)

 

Jeg har jo søsken selv og er såååå glad for det:) Trist hvis ikke datteren min skal få oppleve det samme fordi vi er så "ego" og ikke orker mer etter henne som har vært så snill:)

Vi er veldig bekymret for hva som skjer med oss, sikkert unødvendig iom at vi faktisk har et supert velfungerende forhold:)

ja ja...

 

Så snille dere er som engasjerer dere i dette:)

[MintCondition]

Jeg syns også det er lettere med to barn enn med ett. Har ei som blir 4 i januar, og en gutt som blir 1 i jula.

[hurra1234]

Jeg vil bare si at jeg er lykkelig enebarn og har aldri savnet søsken. Jeg tror ikke lykkelig oppvekst er avhengig av om man har null eller tre søsken.

 

Nå i voksen alder kunne jeg tenkt meg søsken, men det er mer fordi jeg blir litt overøst av morskjærlighet og kunne tenke meg at hun hadde flere å dele det på Men nå har jeg jo en 100% mormor som ofrer alt for barnebarnet.

 

Så jeg tenker også på om jeg vil ha flere barn, og har kommet frem til at det er helt ok med mer enn 5 år mellom barna, så jeg tar det heeelt med ro, og stresser ikke

[Pippilotta med 2 blå!]

7 år i mellom våre to. Helt perfekt det! Eldstemann er super storebror og hjelper til masse og elsker å leke med lillebror på 7 mnd. Så med såpass mange år i mellom er det i alle fall ikke mer stress med to barn. :-)

[It's all about me]

Man vet aldri hva som skjer i framtiden, så i tilegg til det at det er godt å være to i hverdag og lek velger jeg å dra fram noen mer alvorlige momenter.

 

Som sakt så vet man aldri hva som kan skje. Det vil aldri være lett å miste et barn, men er det i tilegg det eneste en har er det en ekstra byrde i tilegg.

En annen ting er at en aldri vet når det skjer noe med dere.

Jeg var forholdsvis ung da begge mine foreldre døde, 29 og 32. Da var jeg skjeleglad for at jeg ikke var alene igjen men har søsken.

Ja jeg har mann og barne, men i slike situasjoner er det ingen som skjønner på samme måte som søsken. Unner ingen å være enebarn da.

 

Alvorlige ting, og en skal ikke gå rundt å dvele ved de tunge tingene, men jeg synes det er greit å tenke på.

 

Og når det er sakt så er det masse unntak for at 1 er som 1 og 2 er som 10. Jeg synes 2 er mye lettere enn 1, MYE LETTERE.

[Cornelianelia]

Dette er jo et valg bare dere to kan ta. Her har vi en på tre år og en på seks måneder. Jeg må si at det har vært ganske mye jobb med to barn hittil, men jeg tror det blir enklere når minstemann blir større og de kan leke mer sammen. Foreløpig leker storesøster med ham, men han leker jo ikke så mye tilbake... Og vi må jo hele tiden passe på at hun ikke er for voldsom med ham.

 

Jeg er selv enebarn, og har hatt det fint som enebarn. Jeg har aldri savnet søsken selv, men valgte selv å få to barn og har aldri angret på det heller. Men jeg må innrømme at jeg til tider er veldig sliten når minstemann sover dårlig om natta og storesøster våkner tidlig og krever mye oppmerksomhet, men jeg synes likevel det er verdt det. Når storesøster setter seg ned med lillebror og sier at "Lillebror, jeg er så glad i deg. Jeg skal være snill med deg alltid" og han smiler tilbake. Da synes jeg at det ikke gjør noe å være litt sliten.

[meg & to små vampyrer]

Selv med all kolikkstyret her vil jeg ikke si at våre to er som ti... De er vel som to:)

 

Men det går jo an å vente litt, så dere er sikre på at dere har overskudd til det om dere f.eks får et barn med kolikk eller noe annet litt ekstra slisomt?

 

Det er veldig koselig også, å se de sammen f.eks:) Og her er det slik at lillesøstra syns storebror er så morsom, og storebror er veldig entusiastisk for lillesøstra si:)

 

Vi angrer ikke, selv om det har vært noen slitsomme månedere foreløpig. Akkurat nå er det f.eks veldig kos:)

[Gjest]

Henger meg på de andre her. dette er deres valg, helt og holdent! Men, om du er bekymret for at det skal bli mye arbeid, så synes jeg ikke det er ille med 2 barn. For meg er det faktisk litt ferie, hehe... Vi har 4 relativt tette barn og synes alt nå som vesla bare er 8 uker at det egentlig går veldig greit og lett, vi har god tid til alle, får gjort masse osv, og når hun blir 2-3 år så tror jeg vi vil få det helt perfekt. Guttene har veldig stor glede av hverandre og det er ofte mye enklere å ha med 2-3 av dem på ting/ha hjemme, fori de da har hverandre å leke med, enn å bare ha en. Selvsagt er det mer styr i noen tilfeller, om de er trøtte en dag og derfor krangler litt, når en må stelle og få i seng mange barn i stede for bare ett osv, men ofte er det faktisk enklere med flere. Gøyere også. Jeg kjeder meg faktisk fort om jeg kun har en av ungene ;-)

[Gjest]

Jeg har nå fått to barn veldig tett, 13,5 mnd mellom. Det går kjempefint:-) Selv har jeg aldri vurdert å bare ha et barn, men det stemmer virkelig ikke at 2 er som 10. Den største overgangen er å gå fra å ikke ha barn til å få nummer 1. Det er da livet endres. Men det er klart det er mer å gjøre med 2 barn, men det går veldig greit. Jeg tror på mange måter det er enklere med 2 enn 1, for da har de hverandre å leke med og må ikke underholdes av dere like mye. Dessuten vil jenta di få stor glede av et søsken. Veldig godt å hasøsken i voksen alder. Når foreldre bli syke og gamle er det godt å ha noen å dele med.

[lu266]

Jeg tenker også i perioder at det holder med den ene vi har. Han nærmer seg tre år, og jeg er 33 og vi har begrenset med år å tenke oss om på. Han har i perioder vært en svært krevende gutt, mens i andre perioder har det gått bedre. Og jeg har levd tett på andre barn, så jeg har sammenligningsgrunnlag.

Han har strevd med søvn fra 0-1,5 år, mye sykdom fra 1-2 år, vondt i magen fra 0-6 mndr, og tidlig trass fra 1,5 år.

 

Men som mange her sier, du vet aldri hvordan neste barn blir.

 

Det var fint å se hvordan han fungerte med en litt eldre kusine da vi var på besøk i en uke. De underholdt hverandre og var mye greiere barn enne de vanligvis er hver for seg. Tror søsken ofte er slik, selv med noen års mellomrom.

[gerd]

Jeg har tre barn øg føler på ingen måte det er mye mye mer enn bare en. Vi jobber begge fullt. Han trener to kvelder i uka og jeg har vakt hvert 5. døgn i tillegg til full uke. Men det kommer jo an på hva dre har overskudd til.

Jeg personlig mener man skal tenke seg godt om før man bestemmer seg for å ikke gi barnet sitt søsken.

[Kari Trestakk]

Jeg har nå to barn. Eldste er 4,5 og yngste er ikke en måned engang. Førstemann var en snill liten gutt, så jeg syntes ikke at det var noen sak å være mor. Og likevel er det faktisk vanvittig mye enklere denne gangen. Barn nr 2 pleier jo ofte å bli mindre krevende enn nr 1, så det er slett ikke sikkert at du vil oppleve at det blir så mye mer arbeid med to barn enn med ett.

 

Også må jeg sitere en eldre dame jeg kjenner: "Det burde vært forbudt for folk å bare få ett barn dersom de har mulighet til å få flere". Hun er selv enebarn, og som hun sa så spilte det ingen rolle da hun var barn for da hadde hun venner og søskenbarn rundt seg hele tiden. Men nå som hun er "godt voksen" savner hun søsken mer enn noensinne - til tross for at hun har en mann, tre barn og ni barnebarn. Og jeg skjønner hva hun mener. Selv har jeg to søsken, og vi har aldri hatt mer glede av hverandre enn vi har nå.

 

Med andre ord... kjør på!

[ippemo får augustbaby]

Jeg har to, men er selv enebarn, så jeg svarer likevel

 

Noen sier at man ikke kan savne noe man aldri har hatt, men jeg har alltid savnet søsken!

Som barn savnet jeg noen å leke med, slåss med, være glad i, tøyse med.

Som tenåring savnet jeg en alliert i kampen mot foreldre.

Som voksen savner jeg noen å ringe til, noen å støtte, å bli støttet.

 

Jeg synes det er trist at jeg aldri blit ordentlig tante, at jeg aldri blir førstevalg som barnevakt, fadder, eller rett og slett være "hun kule tanta mi som alltid har tyggis". (Jeg har svært sjeldent tyggis, men om jeg hadde hatt et tantebarn som likte tyggis, så skulle jeg alltid hatt det i veska;)

 

Så dermed jeg har jeg ført mine gener videre x2 og muligens x3.

 

Noen jeg tenker mye på, er når min mor blir gammel, så er det kun meg som kan hjelpe henne, bekymre meg, passe på at hun har det bra og kjempe for at hun får de rettighetene hun har krav på.

 

Så for meg har det aldri vært aktuelt å bare få et barn. Minst to, gjerne tre.

[thea - M har gull i gulping]

Hei:) Datteren min er 3 og en halv mnd, så har bare et barn ja, men skal ha flere etterhvert. Har selv søsken og vet hva slags glede det gir:)

Dere kommer i hvertfall ikke til å angre om dere får et til:)

[Trollemor75]

Hei!

 

Jeg er selv enebarn, og en av de som har aldri savnet søsken. Jeg hadde ikke en ensom barndom, jeg hadde alltid lov til å ha med venner hjemme, og har tette bånd til mine kusiner.

 

Akkurat nå har vi bare et barn, og jeg stusser veldig på hvorvidt jeg skal ha et til eller ikke. Noen traumaer fra fødselen må bearbeides, og jeg er ikke sikker på om jeg ville tåkle det så bra, for jeg har et veldig sterkt behov for frihet og selvstendighet. Dessverre er jeg ikke så ung som deg (34), og har mindre tid til å tenke over saken. Foreløpig heller jeg mot å vente noen år, gjerne 3-4, før vi evt. prøver på nytt. Hos svogeren min er det 4 barn på 25, 18, 11 og 5, og de har det veldig fint sammen, selv med den store aldersforkjellen!

 

[*dum&deiLig*™]

Jeg hadde et tøft svangerskap med nr. 1 (sykehusinnleggelser, ekstrem kvalme osv). Jeg vurderte lenge om jeg orket å gå gjennom dette igjen, men pga at jeg ikke ønsker at mitt første barn skal være enebarn slet jeg meg gjennom det en gang til. Jeg tror ikke det blir flere nå pga vanskelige svangerskap, men de har iallefall hverandre. Jeg tror savnet etter søsken er størst når man blir voksen, får barn og foreldene blir gamle. En dag er foreldrene borte, og man sitter igjen alene uten familie.