Hva er det værste du har opplevd som mamma?

[Anonym bruker]

Nei, tydligvis ikke.

 

15.53

[Miss Foster]

1. Da nr. 1 (10 mnd. gml) fikk deler av ansikt, tunge, lepper og tannkjøtt brent opp av plumbo. Deretter et halvt døgn på overvåkning før de gikk ned gjennom svelg for å sjekke om han hadde fått varige skader nedover.

 

2. Da jeg kom ut i hagen og så nr. 1 (16 mnd den gangen) ligge flytende med ansiktet ned i vannet, samtidig som bestemor kastet seg ut i vannet for å ta ham opp.

 

3. Da nr. 2 forsvant i rundt 15 minutter på stranda i Sør-Europa - minuttene har ALDRI gått så sent noen gang.

 

4. Da jeg ser nr. 2 under vann i bassenget og kjemper for å komme seg opp - jeg har aldri reagert kjappere i hele mitt liv.

[Anonym bruker]

Det værste må være når jeg oppdaga at gutten i magen min ikke levde mer...Og å føde han ut for så å begrave ham.

[Anonym bruker]

Da gutten min var nyfødt og ble kjørt avgårde i ambulanse til et annet sykehus med intensiv avdeling. Det var pga han pustet veldig fort,gikk bra. Men der og da var jeg sikker på at han kom til å dø.

 

Og jeg glemmer aldri blodet og håret som lå igjen i krybben hans da han var reist. De hadde barbert han og prøvd og få satt veneflon i hodet hans.

[Lilleleen]

huff, må ha vært helt forferdelig!! Har hørt at dette har skjedd med andre også og da midt på dagen.

Er desverre mange uoppmerksome bilsjåfører. Men var godt at det gikk bra med dere også )

[Anonym bruker]

Huff fikk helt vondt av historien din HI

 

Jeg har heldisvis ikke opplevd mye vonde ting med barna. Verste episoen må være da jeg ble robbet på stranen i Tyrkia og i all virmarret så forsvant barnet mitt på 3-4, han var borte i ca 20 min og jeg trodde han hadde druknet.Heldigvis så hadde han bare gått bort stranden og et par tok vare på han..lange 20 min..

[Anonym bruker]

Oooff, så masse fæle ting som har skjedd, blir helt stum her jeg sitter!!

Har faktisk ingen ord som kan beskrive engang!

 

HI

[Kanutten83]

Det verste var vel ved juletider i fjor, vi hadde skjønt siden noen uker etter fødselen at noe ikke stemte med guttungen, han fulgte ikke normal utvikling, han vokste riktignok som andre, men ellers var han helt annerledes. Ved 6 mnd begynte ernæringsproblemene også, og ved 13 mnd oppdaget vi at hodet han ikke hadde vokst på et par mnd og at det hadde gått fra å ligge på gjennomsnittet til å ligge under skjemaet. Ernæringsmessig hadde det også blitt verre, guttungen spiste lite og kastet opp flere ganger om dagen, tynn som bare det, kunne fint telle ribbein... Fikk til slutt komme inn på Riksen takket være hjertelegen, vi var desperate og han var siste vi trodde kunne hjelpe oss, og for første gang siden han ble født ble vi tatt på alvor, noe var galt.

 

Da han var 14 mnd (juletider) så spiste han så og si ikke, vi måtte vekke ham på natten for å gi mat i halvsøvne, dagtid spiste han kanskje en yoghurt. Men kaste opp gjorde han. Da han var 15 mnd var vi inne på Riksen igjen til genetiker for å få dommen. Guttungen var da så dårlig at den motoriske utviklingen som hadde stagnert begynte å gå bakover, han var så tynn og underernært at vi måtte legge inn sonde og hodet hans vokste fremdeles ikke. Var sikker på at når vi kom inn til genetikeren for å få vite hva som var galt så ville vi får beskjed om at guttungen bare hadde noen mnd igjen... Helt jævelig å sitte der og vente på dommen.

 

Viste seg å være en kromosomfeil, med tilleggsproblemer som er enkle å fikse, og guttungen er heldigvis blitt ganske bra igjen, syndromet er der, men han kommer til å leve til han blir gammel heldigvis:) Men jeg håper jeg slipper å gå igjennom slike måneder igjen hvor jeg ikke vet om jeg får beholde barnet mitt eller ikke...

 

Det skal sies at jeg har jobbet siden han var noen uker med å bli hørt, men blitt avfeid med at alle barn er annerledes, og at jeg er hysterisk. Vekta og matproblemene ble avfeid med at vi får holde øye med vekta hans. Det skal sies at verken helsesøster eller legen jobber på helsestasjonen lenger etter at det ble avklart at de skulle ha sendt oss til Riksen da guttungen var 5 mnd senest! At hadde de gjort jobben sin hadde sønnen vår sluppet masse problemer og i tillegg ha smerter hver dag til han var 15 mnd! Han hadde da blitt vant til at sånn var det så han sa ikke fra som man ville trodd heller... Stakkar lille gutten min:( Han har det heldigvis veldig bra i dag da, ingen smerter, og begynner å ta igjen sine jevnaldrene:)

[Anonym bruker]

Jeg har mistet et barn,det er det værste jeg har opplevd noensinne.

[Gemini77]

Da vi var på sykehuset med min 2 UKER gamle datter som bare gikk ned i vekt, og ble umiddelbart lagt inn med hjertesvikt. Fikk beskjed om at hun hadde hjertefeil og tror både jeg og mannen min holdt på å besvime da vi skulle reise oss.. Det var noen lange uker med åpen hjertekriurgi og intensiver...og masse medisiner..

 

Nå har vi en herlig hjerteknuser på 1,5 år med en hvit stripe nedover brystet som eneste minne om den forferdelige tiden...

[mor til to. 15mnd og 6år]

da minstejenta var 11dager gammel å ble innlagt på sykehus med blodforgiftning. lå på observasjon i tre dager med kramper, høy feber og uten å ta til seg noe selv. helt borte i blikket. trodde faktisk at jeg kom til å miste henne.

 

men takk og lov. alt gikk fin.

[Ranveig R]

At jenta vår har det vondt utan at vi veit kvifor.

 

Eller, eg trur faktisk den aller verste følelsen eg har hatt var ei natt då ho våkna og hylte (slik ho har gjort så å seie kvar natt i eit år). Om sider fekk eg kontakt og spurte kor ho hadde vondt. Ho klappa seg på hovudet og sa "dæ-dænn!". Eg veit at ho har hatt mykje vondt over lang tid og ho har klort seg sjølv i nakken i snart eit år. Tanken på at ho kan ha hatt veldig vondt i hovudet veldig lenge var/er utruleg ekkel. Håpar utredninga vil gje oss nokre svar.

[Anonym bruker]

Det verste som har skjedd meg var da jenta mi fikk leukemi og etterhvert døde da hun var 3,5 år gammel..

 

[Anonym bruker]

Det verste jeg har opplevd noen gang er når det ble oppdaget at min lille gutt ble født med hjertefeil.

Ble ikke oppdaget før han var to måneder,etter at jeg hadde vært hos legen og forskjellige helsestasjoner flere ganger.Alle sa at pustingen hans var normal,men han pustet altfor fort.

Når det ble oppdaget hadde han utviklet hjertesvikt..

 

Det var forferdelig å sende han inn på operasjonsalen og å se han ligge i den lille senga etter de hadde operert han.

Men heldigvis gikk alt bra og han er fin form i dag.

[Anonym bruker]

Å miste datteren min....

[Anonym bruker]

huff for en trist og vond tråd. Min varmeste medfølelse til dere som har mistet barna deres, og til alle dere med syke barn. Jeg får helt vondt i hjertet mitt..

[Blåmandag¤]

Huff, stakkars dere og stakkars små.

Det verste jeg har opplevd er da minstejenta ble lagt inn med UVI 3 mnd gammel.

Men det er ingenting mot mye av dette over her.

[Anonym bruker]

Dere har jo vært mer en gjennomsnittlig uheldig, får en si. Men: Hvordan får et barn på 10 mnd tak i Plumbo? Oh, mulig jege r hysterisk, men jeg passer alltid nøye på barna mine i nærheten av vann. Trodde kanskje det var ganske vanlig, jeg?

 

 

[MacKenzie]

Da jeg hadde tjue dager igjen til termin og ungen sluttet å sparke. Viste seg at han døde og jeg måtte føde han, så begrave han... Verste jeg har opplevd noensinne. Vakre, lille gutten min.

[Anonym bruker]

Da vi måtte ta det umenneskelige valget å avslutte behandlingen til vår nydelige baby og innse at h*n ikke kunne leve. H*n sovnet stille inn og tok med seg hjertene våre til himmelen.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Holdt på å miste eldstemann ved fødselen. Det er fortsatt det verste.

[ViVenter*15/07/11-Nora*]

Da vi fikk beskjed om at babyen vår var hjertesyk. Det ble oppdaget på barsel før vi reiste hjem.

 

TIMENE de to gangene han har blitt operert er de værste timene i hele mitt liv. Det å gå rundt på Riksen og vente på telefon fra kirurgen. Den første operasjonen varte 3 timer, og den andre varte nesten 4

Tiden etterpå er jævlig også. Mens han lå på intensiven.

 

Nå er han 4,5 år og lever i beste velgående. Men vi venter på nok en operasjon.

[Gråsonen]

Min sønns første epilepsianfall.

[Anonym bruker]

Da jeg står på Ahus ved siden av min syke datter og legen spør hva vi forer henne med for hun var så tykk...

[Anonym bruker]

Datteren mistet nesten en tå på tirsdag, da hun klemte seg i døren. 2/3 av tåen hang løst og slang, og vi endte i ambulanse til sykehuset. Jeg er alenemor, og skulle i tenke på begge småtassene samtidig som dette skjedde. Kjipt å være alene når sånnt skjer...

 

Men når jeg leser her om dere med kronisk syke barn, og dere som har mistet et barn, så er jo dette bare en fis i lufta..

Må bare gi dere en klem, alle dere som opplever vonde ting som foreldre!