Hva er det værste du har opplevd som mamma?

[Anonym bruker]

Jeg kom til å tenke på det i natt når jeg satt på legevakten med min lillegutt, som satt med pustemaskin over sin munn. Han er svært uheldig, vært på sykehus 4 ganger. 2 ganger med krupp, 1 gang feberkramper, 1 gang for operasjon! og han er ikke to år engang :-(

 

Det værste jeg har opplevd som mor er når gutten min var 13 mnd, så begynte han å riste, øynene falt bakover og ble helt hvite, munn og leppene ble blå, og det skummet ut av han. Han lå bevistløs i 20 min, 15 av de før ambulansen kom, og 5 mens de var der. Husker jeg sa til damen på 113 at gutten min var død! Faren hans hyylgråt.

Min aller værste dag hittil i livet, når jeg faktisk trodde jeg hadde mistet sønnen min.

 

[Anonym bruker]

Uff....så leit..

 

Her er det akkurat det du beskriver på den siste... Når jenta mi fikk feberkramper!!! Sant som du sier, man tror at barnet er dødt

[Anonym bruker]

Herregud, så fælt det må ha vært. Sitter her med tårer i øynene, håper aldri jeg må oppleve noe sånt :-(

[Anonym bruker]

Å herregud, sitter her med frysninger og gåsehud etter at jeg leste innlegget ditt HI.. det måtte ha vært helt forferdelig. Godt det gikk bra.

 

Det verste jeg har opplevd som mor: to hendelser:

- å måtte vente, krangle, og innfinne meg i lange ventelister på sykehus. Sønnen vår skulle hatt øredren, men vi ventet i neten ett år før han fikk operasjon. Barnet mitt var konstant syk og hjemme.

 

- vi skulle hente barnet vårt i barnehagen på vinteren. de var ute og ventet og han den siste igjen. når vi kledde av han vinterdressen så var han helt blå og isklad. alle klærne var så våte at de måtte vi vri opp, og slkik hadde han stått ute og ventet i nesten en time.. takk og lov at det gikk så bra som det gikk. og den dagen bestemte vi oss for å ta han ut av barnehagen.

[Anonym bruker]

Må ha vært den dagen da sønnen min var 1 år og 3 mnd. Han lå i vogna og sov. Da jeg skulle gå over veien, ble vognen påkjørt av en bil. Dette skjedde om vinteren. Hadde vært i byen og spist middag med noen venner da jeg tok bussen hjem. Det var blitt mørkt allerede ved 18-tiden. Jeg holdt på å gå over veien på fotgjerngerfelt, da bilen kom. Det eneste jeg husker er billyktene og bremmselyden, før vognen ble revet av hendene mine og slengt flere meter bortover med gutten min i. Jeg skrek og løp bort til sønnen min som lå midt i veien på motsatt kjørebane. Heldigvis kom det ingen bil kjørende, ellers hadde han blitt påkjørt.

 

Gud som han skrek. Det sto flere personer og ventet på bussen på den andre siden, og dem kom løpende mot oss. Etter det husker jeg ikke så mye, for alt skjedde så fort. Men sønnen min kom heldigvis unna alt det med lett hjernerystelse og skramme ved den høyre tinningen.

 

Må aboslutt være det verste jeg har opplevd som mor hittil.

[Anonym bruker]

Refleks er tingen

[Anonym bruker]

At eldste barnet mitt var født med hjertefeil. Yngstebarnet holdt på å kveles på en mynt. Fikk lagt henne over kneet og banket henne i ryggen og ut spratt pengen.

[Anonym bruker]

15.20: ikke lek dum.

[Anonym bruker]

Så du tror at fordi vognen til sønnen min ble påkjørt, er fordi vi ikke hadde refleks?

[Anonym bruker]

Fikk en prematur jente to mnd før tiden.. Så liten og hjelpesløs.. Var en tøff start på mammatilværelsen og ligge en måned på sykehuset med henne..

 

Og da hun var 1,5 år ble hun innlagt på sykehuset mned rs-viruset. HUn var så syk, og tynn og slapp.-. Kunne ikke gå selv for hun hadde ligget for lenge i sengen.Grøsser når jeg tenker på det..

 

Jeg virkeig HATER når barna mine er syke. Det gjør noe med meg som ikke kan forklares.. Om det vare er litt feber og forkjølelse er jeg utanfor..

[Anonym bruker]

Da jenta fikk feberkramper. Plutselig ble hun helt stiv i hele kroppen og bare stirret rett ut i lufta, vi fikk ikke kontakt med henne på flere minutter. Selv om jeg visste at det var feberkramper, og at jeg hadde lest om at "feberkramper ikke er farlig, likevel blir mange foreldre bekymret", så ble jeg så redd at jeg begynte å gråte. Jeg trodde virkelig jeg skulle miste henne. off off off

[Anonym bruker]

15.26

Faktisk så tror jeg det . Hvisk folk hadde brukt mere refleks enn å bare sture ut i veien pga de har retten på sin side.Da hadde det faktisk vært en del av ulykkene som hadde vært unngått.

Syns det var kjempetrist det du opplevde som mor, ikke missforstå meg. Var sikkert en veldig ille opplevelse jeg ikke unner deg.

Så er ikke umennskelig.

 

[Gjest]

Holdt nesten på å begynne å gråte da jeg leste innlegget ditt.

 

Min sønn på da 4 år gikk 3-4 meter forran meg på vei til butikken (på fortauet). Jeg var høygravid og bekkenløs. Han hadde en knall rød jakke og trillet sparkesykkelen siden vi nærmet oss parkeringsplassen til butikken. Der rygger det ut en stasjonsvogn, fort. Ikke snakk om vikeplikta, se seg for, blindsone eller noe. Sønnen min prøver å springe vekk, men bilen svinger etter ham. Jeg tenkte. "Nå dør han!" alt skjedde i så fort, men likevel så utrolig sakte.

Gutten klarte heldigvis å komme seg unna, det var kanskje 5 cm å snakke om. Jeg fikk vraltet meg frem og stilt meg i veien for bilen. Jeg var så redd og rasende på en gang.

"ER DU KLAR OVER AT DU NESTEN HOLDT PÅ Å KJØRE PÅ EN LITEN GUTT??!!"

Han rulla ned vinduet og sa: "Åja, glemte å se i speilet, skjønner du..."

(ja, du leste riktig).

[Anonym bruker]

15.39: Ikke gidd å si noe, når du ikke har all fakta på bordet.

 

For det første, så turet jeg ikke ut i veien slik som du påsto at jeg gjorde. Dessuten ble han først påkjørt da vi kom over til andre kjørebanen, så vi var nesten over veien før bilen kom. Og både jeg og vognen hadde refleks, og veien var opplyst.

 

Har aldri tatt meg nær av noen kommentarer her inne, men dette tok kaka.

 

 

[Anonym bruker]

Slik går det når man ikke holder barna i hendene når det er masse biler rundt.

[Anonym bruker]

Jeg regner med at du 16:00 er samme med de idiotiske kommentarene om refleks. Ikke gidd og kommenter hvis du bare har magesyre å servere.

[Anonym bruker]

Jeg tenkte jeg skulle dele min historie også, men når jeg ser hvilke svar enkelte har fått, at mødrene har fått skylda og slengt slibrige kommentarer etter seg orker jeg ikke. For dette var min feil, men helt forferdelig opplevelse likevel. Heldigvis gikk alt bra!

[Gjest Tale30]

Anonym 16:10

 

De aller fleste mødre opplever at det hender noe med barna som man som mor kunne ha unngått. Ikke ha dårlig samvittighet for det. Men jeg skjønner at man ikke ønsker å dele slike ting her inne når man får svar på tiltale slik enkelte har fått.

 

Jeg opplevde at jenta mi på 2 mnd falt ut av vognbagen. Det var på en måte min feil, og på en måte ikke. Det var hanken på bagen som glapp ut av hånden min. Dette til tross for at jeg alltid sjekket hundre ganger at jeg hadde riktig grep på hanken. Det var et mareritt. Jeg husker bare at hanken glipper og at jenta ligger på gukvet. Jeg var overbevist om at hun var død, og tiden sto bom stille. Jeg tror ikke det gikk mange sekundene før hun gråt, men for meg føltes det ut som år. Det å bøye seg ned for å ta henne opp når jeg trodde hun var død er absolutt det verste jeg har opplevd, og den følelsen satt i veldig lenge.

 

Det var nok ikke så alvorlig fall, det smellet jeg hørte var nok kanten på vognbagen som traff gulvet og jenta rullet nok ut mer enn hun falt. Hun hadde ikke en skramme på kroppen, men jeg hadde flere skrammer på sinnet i tiden etterpå og følte meg som verdens verste mot.

[Gjest Tale30]

verste mor

[Anonym bruker]

Tydligvis ikke mange nok reflexer da.

[Anonym bruker]

Uansett hvor mye vi prøver å beskytte barna våre, så skjer ulykker. Desverre.

 

 

[Gjest]

Åja, glemte det, jeg, at det var min feil. Da så.

[Anonym bruker]

Det var vel når min ene datter kom og sa hun ville henge seg selv. Altså ta sitt eget liv.

Jeg tror ikke hun skjønte hva det var, men desverre fått med seg altfor mye fra sin psykisk syke far. Det forholdet tok slutt akkurat da de ordene kom ut av min datters munn kan man si.

[Anonym bruker]

16.46: hvor gammel var datteren din da?

[Anonym bruker]

2 ganger har jeg trodd jeg mistet 2 av barna mine. Hodeskader begge gangene, og jeg så for meg begravelsen til dem når skadene skjedde. Grusomt. Den ene måtte til sykehus i helikopter med styrtblødninger fra hodet, den andre mistet bevisstheten etter et høyt fall. Men heldigvis gikk det bra begge gangene. Det er det verste jeg har opplevd.

Jeg besvimte nesten av redsel, og følte meg kvalm og elendig.

 

Vi skal være takknemlig for hver eneste dag vi har barna våre hos oss.