Forferdelig å være gravid...

[pityriasis]

Hvorfor er dette så grusomt?

 

Jeg har gledet meg lenge til jeg endelig skulle bli gravid. Har virkelig sett frem til å ha et liv inni meg, til å skulle bli mamma. Og jeg kan en god del om svangerskap og fødsel, i og med at jeg er legestudent - så jeg tror ikke jeg hadde helt urealistiske forestillinger om hvordan det skulle være. Likevel er det HELT annerledes enn jeg kunne forestilt meg i min villeste fantasi.

 

Jeg har alltid hatt MYE energi. Trent daglig, i toppform fysisk, hatt tid til både husarbeid, lesing av pensum, trening og sosialliv utenom lange studiedager. Når jeg har vært sliten har jeg likevel alltid hatt litt å gå på, om jeg bare roet tempoet litt en liten stund.

 

Siden uke 5 har dette vært forandret. Jeg har vært helt tappet for energi. Ikke trøtt. Bare helt tom innvendig. Og når jeg tøyer strikken og presser meg litt ekstra, så bare stopper alt opp. Hatt flere opplevelser der jeg fysisk ikke klarer å bevege meg. Klarer ikke reise meg, flytte på armen eller foten, føler meg fullstendig tom. Deretter blir jeg uendelig kvalm, klarer ikke prate og føler at jeg besvimer.

 

Matlysten er på bunn og jeg får knapt i meg noe, og det lille jeg får i meg er langt fra sunt. Kaster opp døgnet rundt, ofte uten noe forvarsel. Ikke morgenkvalm, men døgnet-rundt-kvalm. Og MYE verre når jeg er trøtt.

 

Hverdagen består av å stå opp, et par timer undervisning, 1-2 t søvn, litt mer undervisning og deretter 2 t søvn, noe fysisk aktivtet i maks en time for så og sove for natten. Prøver jeg å putte inn noe mer her, så får jeg disse episodene hvor jeg ikke klarer bevege meg.

 

Burde nok vært sykemeldt, men slik min studiesituasjon er nå er ikke dette mulig. Da må jeg ta permisjon i 1 1/2 år, noe som er uaktuelt. Prøvd å snakke med mamma om hvordan jeg har det, men hun har aldri hatt en plage i sine svangerskap og mener at dette er helt sykt - og at jeg nærmest burde innlegges på sykehus. Jeg tror nok det er ganske vanlig, men likevel helt ulevelig. Blir så deppa av å ikke orke noe! Har flere ganger vurdert abort, bare fordi jeg ikke orker å ha det slik lengre... Men dette var et så ønsket barn!

 

Er det andre som har det slik? Når ble det bedre for dere? Noen tips?

 

Er 8+6 i dag.

[2010 Mammaen]

Huff så grusomt! Dette høres helt forferdelig ut! Selv om det nok ikke er uvanlig, så er det nok absolutt ikke vanlig å ha det så tøft som du har det.

 

Er det ikke noe du kan prøve å gjøre? Jeg har lovet meg selv å prøve akupunktur hvis jeg blir hardt angrepet av kvalme. Kunne du tenkt deg det? Jeg tenker at det er verdt forsøket. og da blir det èn mindre plage hvis det hjelper. Og en mindre plage kan lette mye, for alt dette til sammen blir bare forferdelig.

 

Du kunne kanskje sjekke jernet ditt siden du er ekstremt trøtt også?

 

Ellers må du bare hvile så mye du kan. Kutt ut trening, men få frisk luft. Og sov i vei du. Ikke ha dårlig samvittighet for det i alle fall.

 

Det er vanlig at det verste er over i uke 10-12, så det burde bli lettere for deg om ikke så lenge! Kanskje vil det blir bedre om en drøy uke bare? Hold ut kjære deg og ta vare på deg selv. Håper du har en snill mann som gjør alt han kan for deg når du har det sånn..

 

Varm klem

[Kronesis]

Det er trist å høre at du har det så vondt under svangerskapet. For de fleste blir det bedre etter 1. trimester. Du får håpe det blir det for deg også.

I fare for å virke ufølsom vil jeg bare si at dersom du hadde mistet så ville du nok gladlig gått tilbake til sånn du har det nå. Tro meg!!

 

Ønsker deg lykke til. Stå på!!

[Trultemor73]

Hei!

 

Vil bare gi deg en oppmuntrende klem. Dette er mitt tredje svangerskap og jeg har vært dårlig alle gangene. Mamman min og søsteren min har aldri vært kvalme i sine svangerskap. Tror nok derfor dette er meget individuelt og ikke arvelig.

 

Jeg er i uke 11 i morgen og i går hadde jeg en dag, så og si uten kvalme. Da var jeg litt bekymret og håpet nesten på å være litt kvalm ihverfall. I dag har jeg vært kvalm igjen og alt er som det skal. Merkelig dette.

 

Har også vært veldig trøtt, men merker at det har blitt litt bedre.

 

Satser på at formin din snart blir bedre.

 

Lykke til og hold ut.

 

 

[opsi fødeklar]

Ikke for å virke helt på tur nå, men jeg er gravid med nummer 5 og VELGER å ha et greit svangerskap. Jeg er kvalm, utrolig sliten, har en på 9 mnd som aldri sover og etc.. men jeg velger å være utrolig glad for svangerskapet og jeg vet at når dise mnd er over så er alt glemt.. Ikke meninga å si at du ikke gleder deg, men det blir ikke no bedre når vi drukner i litt selvmedlidenhet.. For selvfølgelig er det tøfft å bli mor, og ikke regn med at noen mann skal forstå det, for det kommer aldri til å skje.. De kan late som, men egentlig rister de på hodet av oss bak ryggen våres.. hehe..

Så nyt at du bærer et liv under hjertet ditt.. At vi er syke er på mange måter en bekreftelse på at alt er bra og det er for en så kort periode av livet ditt. Tenk hva som venter deg

Klem.

[opsi fødeklar]

Også må jeg også få legge til at de siste to setningene dine var utrolig teite.. En vurderer ikke abort pga at en er syk i svangerskapet. Det er utrolig mange her inne som mister, og som gladelig skulle vært i dine sko for å få beholde sitt barn. Sorry, men den syns jeg var teit!

[Mamma til*2 jenter*]

Vær glad for at du har det såpass bra som du faktisk har det...

Mange legges inn på sykehus,mange mister babyene sine...

Noen har bekkenløsning...

Kvalmen går over...det er første 10 ukene som er verst å dette må vi kvinnfolk faktisk takle..

Om du vurderer abort pga dette skulle du tenkt på konsekvensene før du ble gravid...

 

Jeg er gravid med nr.2

Konstant kvalm med nr.1 og nå med nr.2...

Spiser minimalt på en dag,svetter,sover dårlig å vondt i hodet til alle tider på dagen.

Men jeg klager overhode ikke...det er verdt hvert minutt med vondter å smerter...

Det å kunne gå gravid er verdens største mirakel!

[pityriasis]

Dette er mitt første svangerskap, så hvorvidt jeg kommer til å se annerledes på alt sammen når barnet er født er helt umulig for meg å si. Men hvorfor er det ikke lov til å klage? Jeg sier ikke at jeg har lyst å grave meg ned i selvmedlidenhet. Jeg prøver faktisk å tenke positivt. Og jeg har absolutt ingen konkrete planer om å ta abort. Men jeg har opplevd at det går an å bli SÅ sliten at en faktisk tenker at det er en mulighet. Det handler ikke om positiv innstilling når en faktisk ikke klarer å gå...

 

Og jeg hadde absolutt tenkt på konsekvensene før jeg ble gravid, selv om dette ikke var noe planlagt svangerskap. Jeg visste at mange ble dårlige. Men ikke av denne dimensjonen her.

 

Kvalmen er grei nok, kan leve med den. Kan leve med at jeg ikke får i meg noe mat og at jeg spyr 12 ganger daglig. Kan leve med hodepine, svette og forstoppelse. Men jeg kan ikke leve med denne slitenheten. Den tar fullstendig knekken på meg. Og jeg tror ikke det handler om innstilling, for jeg PRØVER å være positiv, prøver å ta meg sammen.

 

Jeg vet at noen mister babyene sine. Og jeg vet at mange dør av sult. Folk får kreft. Er det en grunn til at jeg ikke kan få lov til å synes at livet er litt fælt akkurat nå? Verden er full av elendighet, og jeg prøver absolutt ikke å si at jeg har det verst eller noe i den duren.

 

Jeg tenkte at slike forum kunne brukes til å blåse ut litt vonde følelser og tanker, i stedet for å sitte med dem helt alene. Jeg tenkte faktisk at noe andre kanskje hadde det like fælt og at vi kunne finne litt felles trøst. Gjøre det lettere å holde en positiv innstilling, holde motet oppe. Men det er tydeligvis lite rom for noe annet enn positive følelser i forbindelse med svangerskapet her inne.

[pityriasis]

Takk for oppmuntrende ord! :-)

 

Satser på at ting blir bedre neste uke, ja. Og tenker meg en tur til legen for å ta litt utvidede blodprøver i morgen...

[pityriasis]

Takk. :-)

 

Jeg tror nok hadde jeg mistet, så hadde jeg angret på disse følelsene ja... Men vanskelig å tenke slik når alt overskygges av at en er så uendelig sliten. Skal prøve å ha det i bakhodet i alle fall!

 

 

[Sololight]

Heisann!

Tenkte jeg kunne gi deg noen innspill i forhold til formen din.

 

Jeg er nå gravid for 3. gang, og har etterhvert litt erfaring. I mitt første svangerskap var jeg 22 år og student. Jeg var i knallform selv om jeg var både mye kvalm og trøtt. Altså; man kan ha energi selv om man er kvalm, trøtt og "gravidsliten".

10 år etter ble jeg gravid med nr. 2. Forventet det samme som sist, og gledet meg som en unge til å gå gravid igjen. Men dengang ei. Jeg ble slik som deg- helt utmatta og måtte presse meg til alt. Etter helt vanlige fysiske gjøremål kjentes det ut som jeg hadde løpt maraton, jeg var helt utmattet. Jeg sa som sant var; at hadde jeg ikke visst at jeg var gravid, ville jeg trodd jeg var veldig veldig syk. Jeg hadde mange forskjellige plager i svangerskapet, men det verste var at jeg ikke hadde krefter til noe. Jeg orket knapt å jobbe, og ble sykemeldt i perioder. Fikk "heldigvis" premature rier, så det var grunnen til at jeg ble sykemeldt. Legen ville selvfølgelig ikke sykemelde meg på bakgrunn av "sliten".

 

Etter at jeg fødte ble jeg superenergisk, og følte jeg var frisk fra en uendelig lang sykdom. Jeg raste ned i vekt; var 8 kg lettere enn før graviditeten da mini var 4 mnd. Men etter en stund smalt det igjen. Husker ikke riktig når, men jeg ble mer og mer sliten og trøtt. Gutten var kanskje 1-1,5 år da. Tok stoffskifteprøver og alt mellom himmel og jord, men jeg var tilsynelatende frisk. Formen var imidlertid elendig. Så, da gutten var 2 år fikk jeg et utstående øye. DET kunne ikke legen si var pga psyken eller noe annet, så da fikk jeg meg en skikkelig undersøkelse.

 

Det viste seg at jeg hadde noe så enkelt som høy Anti TPO og betennelse i skjoldbruksskjertelen. TSH og Ft4 var innenfor referanseområdet. Jeg fikk begynne med Levaxin. Etter noen måneder var jeg som et nytt menneske igjen. Jeg har økt dosen jevnt det siste året, og er nå oppe i 100ug pr dag. TSH og Ft4 har såvidt gått ned litt, men jeg justerer dosen etter formen. Har stått på Levaxin siden mai i fjor.

 

Nå er jeg gravid igjen, og kjenner ingenting til symptomene jeg hadde i forrige svangerskap- er dog bare 5+4. Er litt uggen, men foreløpig ikke utmattet i det hele tatt.

 

Teorien er at jeg hadde lavt stoffskifte under forrige graviditet, for så å bli høy etter fødselen. Nå er stoffskiftet mitt regulert med Levaxin, så dermed har jeg det bra.

 

Skriver dette for at du ikke skal utelukke at det kan være noe med stoffskiftet ditt som gjør at du føler deg slik. Jeg synes imidlertid du virker veldig oppgitt til å bare være 8+6....og tenker at det også kan være at du har fått litt depresjon sammen med hormonene:-) Men hva kommer egentlig først; høna eller egget? Hm.

 

Siden du er legestudent har du sikkert ekspertise rundt deg. Det er likevel greit å vite at når det kommer til stoffskiftet, styrer både endokrinologer og leger stort sett bare etter TSH og Ft4. De nekter nærmest å ta Anti TPO. Mange har også store kvaler mot å behandle med Levaxin på bakgrunn av symptomer og Anti TPO. Grunnen til at jeg sier dette, er at jeg kjenner til flere som har opplevd det samme som meg.

 

Jeg ville nok vært sykemeldt den dag i dag om jeg ikke hadde fått behandling. Legen konkluderte først med at jeg var utslitt eller utbrent (selv om jeg selv ikke verken var deprimert eller følte jeg hadde grunn til å være sliten), og jeg hadde ikke kommet videre hadde det ikke vært for at jeg fikk en synlig eksoftalmus..

 

Håper du finner ut av hva som gjør deg så sliten. Jeg er ganske overbevist om at oppegående, friske mennesker ikke blir slik uten grunn.

 

Lykke til!

[vårspiren]

Først må jeg bare si at jeg synes det må være lov å være sliten og demotivertuten at man skal ha dårlig samvittighet av den grunn.

 

Jeg har et barn fra før, og da jeg ventet henne gikk graviditeten som en lek. Jeg boblet over av overskudd fra første til siste dag. Jobbet helt fram til den dagen jeg fødte. Den eneste lille filletingen av en plage var halsbrann på slutten.

 

Denne gangen er det helt annerledes. Jeg har vært kvalm med oppkast flere ganger om dagen, fått influensa på toppen med bronkitt og nå har jeg også begynt å blø. I begynnelsen syntes jeg det var så stort nederlag å innrømme at jeg ikke var i toppform. Jeg løy til nærmeste venner og sa at "dette går så fint, føler meg i god form". Men sannheten var at jeg følte meg elendig.

 

Tok en tur til legen i dag på grunn av blødningene- hun kalte det truende abort, og at jeg måtte ta det helt med ro og ikke presse kroppen. Synes dette første trimesteret har vært lite sjarmerende i forhold til hva jeg opplevde sist. Skal prøve å fungere som mamma for en aktiv treåring, jobbe 100% og kveldsskift, være engasjert i div. på fritiden og jeg kjenner at kroppen stopper opp.

 

Så da må det være lov å si felles sjebne, felles trøst! Synes du skal stelle pent med deg selv. Akseptere at det er unntakstilstand i noen uker og prøve å gjøre det beste ut av det. Men til å føle seg sliten og lei- det må det kunne være lov til med god samvittighet.

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

Hørtes ut som mitt første svangerskap det der=) Bare legg på et par ting til...=) HIHI...men jeg havna jo på sykehuset til slutt også da,,,,

 

Slapp av..helt normalt=) Det går over etterhvert se. Men første trimester er er verst. Går litt over i 2 og 3 bare koser du deg og er lei=) hihi..men vettu hva? Det her glemmer du så fort du merker ditt første spark, hører hjertelyden, ser babyen på UL. Og ikke minst holder babyen din i armene=) Ditt STORE lille trofe for pinsel og GOD innsats! IKKE gi opp=) Premien kommer=) Lykke til og god bedring=)

[Frk Marge]

jeg er 8+5 i dag og har det omtrent på samme måten.

er kvalm døgnet rundt, men har ikke spydd enda heldigvis (bruker seabands, har du prøvd dem? kan være verd et forsøk )

jeg er også forferdelig svimmel og utmattet og søvnig hele tiden og aner ikke helt hvordan jeg skal takle studiene fremmover...

 

jeg har vært gravid 2 ganger før og ingen av dem førte til slik utmattelse.

med den første var jeg i tung jobb helt frem til 8 mnd, og med nr 2 ble jeg hyper...

 

jeg fikk hypothyreose i løpet av første svangerskap og hyperthyreose i andre...

har nå begge diagnosene samtidig.

er veldig spennt på hvordan blodprøvene mine er nå, for det hadde vært en lettelse om det bare er å øke levaxindosen for å få det bedre.. :S

 

håper du føler deg bedre i neste trimester... det satser jeg på i alle fall

 

Lykke til

[Molait]

Klag i vei!! Hallo for noen jalla svar du får....

 

Du trenger nok ikke innleggelse. Vil jeg tro. Skal sies at jeg ikke er lege og ikke har undersøkt deg;) Er mer vanlig enn man skulle tro. Tillat deg å ha det sånn. aksepter at det er sånn! Er ikke noe du får gjort lell. Gjør det beste ut av det.

 

Legg ikke opp til mer enn du strengt tatt må gjennom på dagene. Legg inn pauser der du kan. Få i deg vitaminer og nok vann. (seriøst vann er sterkt undervudert) Sjekka jernlager og %?? Gjør det!

 

Noen har det værre enn deg. Selvføgelig. Uansett hva man opplever i livet har noen det værre enn en selv. Det hjelper jo ikke deg så drit i det. Greit for et perspektiv på ting, men det gir deg jo ikke mer energi å tenke på hvor ille andre har det....

 

2 tri er som regel myyye bedre for de fleste. Se frem. Om 4 uker kan alt være snudd. Bare hold ut. Kanskje før og.

 

Plei deg selv. Ta tid til deg selv. La deg bli dulla med av partnern. Mor er mor og om jeg hadde sagt lignende til min mor hadde hun kommet med samme uttlelser som din. Det er sånn mødre er:)

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Støtter deg 100%.

Jeg hater å gå gravid. Seriøst.

 

Men, jeg går ikke glipp av barn pga det. I sist svangerskap hadde jeg kynnere fra uke 15.

De ble bare verre og verre utover. Magen var hele tiden øm og.. Fæl.

Jeg fant ikke ut at jeg var gravid før jeg var 16uker på vei, og kynnerne var grunnen til det. Jeg hadde så sterke magesmerter (trodde jeg) og lurte på hva det var.. Et lite barn var årsaken =)

 

Nå er jeg 9uker på vei og jeg kaster opp, er kvalm hele den jævla forbanna dagen (sorry ordspråket, men jeg blir så lei.. =( )

Jeg føler jeg må ligge hele tiden. Hvis jeg lager frokost til Daniel, må jeg kaste opp. Hvis jeg går og henter posten må jeg kaste opp. Hvis jeg går en tur med hunden må jeg kaste opp.

Når jeg ligger i senga må jeg passe på å ikke ligge "feil":

Altså, ikke rett på magen, ikke i fosterstilling - men bena må være så og så mye fra hverandre og ligge rett slik at magen ikke får press. For da blir jeg jo kvalm..!!

Jeg må ha en lett pute under for å være sikker på at jeg ikke tipper over.

Snur jeg meg fra denne stillingen og over til andre siden - så er magen vond og øm. Skulle trodd det var en ballong der inne med skarpe kanter som gjorde det.... Ja.. Bare vondt og ømt.

 

Jeg gruer meg mtp på fortsettelsen. Når jeg allerede har fått halsbrann og urolige føtter.

Et høyt ønsket barn siden vi har prøvd i 1.5år. Men, at man ikke kan få føle seg frisk er helt jævlig. Å være gravid er ikke en sykdom - men å bli 100% sykemeldt pga slike plager er ikke det spor gøy.

 

Du skal vite at jeg skjønner deg.

Og husk at mine smerter og andre ting trenger ikke du å oppleve =)

 

Jeg blir sliten av dette, og tanken på at det skal vare i 31uker til.

 

MEN: Når du kommer på UL blir det litt bedre. Man får et helt annet forhold til det da. Mere virkelig.

Gled deg til det iallefall.

=)

 

Lykke til !

 

[opsi fødeklar]

Jeg er nok en av jalla svara her inne. Og selvfølgelig er det greit å ikke være i form..Men å vurdere abort pga det, tja...jeg syns den var litt drøy.

Og siden hun er legestudent vil jeg vel tro hun kan litt om diverse tester og sjekker.. jeg er sykemeldt og må det for å klare svangerskapet. Det er tøft, men dte er vel også litt sånn det skal være. Kroppen skal jo gjennom en helomvending de neste mnd og det er viktig å lytte på kroppen og ta det med ro.. Utdanning eller ikke!!

 

Men jeg er en tilhenger av tankens kraft og positiv tenking kan få unna litt ulumskheter...Tenk positivt og sov når du kan:) Drit i rengjøring og diverse annet. Bli flink til å slappe av-.. Da går alt mye lettere.

[mamman til to gutter]

Det blir bedre!

 

Jeg kastet opp masse i forrige svangerskap. Hadde flere dager hvor jeg ikke engang hadde mulighet for å komme meg opp av senga fordi jeg kastet opp bare jeg rørte meg og også selvom jeg bare lå helt stille. Jeg hadde ikke mulighet for å få i meg noen ting, for alt kom opp igjen nesten raskere enn jeg klarte å få det ned. Selvfølgelig er det hat å være gravid når alt er sånn! Det hjelper ikke å tenke positivt når man er så dårlig. Jeg jobbet heldigvis og hadde mulighet for å bli sykmeldt, men jeg skjønner at det ikke er like lett for deg.

 

Det som reddet meg i tillegg til sykemeldingen var noen tabletter jeg fikk på resept av legen, Phenergan. Med dem klarte jeg hvertfall å få i meg mat og drikke og det er viktig, spesielt å drikke nok. De tablettene skader ikke babyen, så det kan jeg anbefale deg å prøve.

 

Denne gangen fikk jeg tablettene mye tidligere enn sist og jeg har aldri blitt like dårlig. Jeg er sykemeldt denne gangen også, men klarer å leke med sønnen min på ettermiddagene og gjøre noe annet enn å ligge på sofaen, det hadde jeg ikke hatt mulighet for i forrige svangerskap når jeg var like langt på vei.

 

God bedring! Og hvis det er noen trøst, når kvalmen har gått over og du begynner å få gravidmage og babyen begynner å sparke, så glemmer du de første fæle ukene og alt er bare flott!

[mamma og my]

Ja, dette er kjipt, fælt og ganske vanlig....

 

Jeg forstår det slik at du er en person som er vant til å mestre ting, være på topp og ha overskudd, og da blir kontrasten veldig stor når en blir slått ut av kvalme, hormoner og trøtthet. Da kan det også være ganske vanskelig å faktisk si nei- dette går ikke- til tross for at det er veldig lite gunstig mtp studier og framtid. Vil anbefale deg å ta litt fri/ sykemelding, for å komme deg litt ovenpå igjen. Det er ikke nødvendigvis så mye du trenger. Det kan hjelpe på en del av plagene, for de blir ofte forsterket av at en går og presser seg hele tiden. og du kommer nok til å få det mye bedre når du bikker 2. trimester.

 

Jeg har vært gravid student selv, og sett mange i samme situasjon, så jeg forstår dilemmaet ditt. Vil bare oppmuntre deg til å holde ut, og gi deg selv litt pusterom

[JKM09]

hei hei

 

Er også en av de som ikke elsker å gå gravid, men skal man få barn så må man nesten bare gå gjennom det. Skulle ønske at jeg var en av dem som hadde ett lett svangerskap, men det er jeg ikke. Hadde masse plager i forrige svangerskap før jeg mistet i uke 20. Føltes så bortkastet. Kanskje det er den erfarignen som gjør at jeg tenker litt anderledes på det denne gang. Er villig til å gå igjennom hva som helst bare det ender bra til slutt:)

 

Vil anbefale deg å ta ett blodtrykk og Hb. Var lav i begge deler sist gang å det opplevdes pyton. Klarte knapt å dusje, måtte legge meg på gulvet etterpå. måtte sitte på stol uansett hva jeg skulle gjøre.... men tro meg, det går over! Hold ut! max 4 uker igjen så går det bedre...

 

 

[Yo&La+spire]

Hmm...hva kan eg si? Du er nok ikke den første (ei heller den siste) som føler deg rævva i svangerskapet. Eg er selv student, har jobb vedsiden av og en 2.5 åring uten bhg plass, og eg trodde særiøst ikke det gikk ann å bli så sliten....MEN eg er superglad for at spiren lever og går det bra denne gangen så overlever eg både noen uker (og mnd) med kvalme og oppkast og ekstremt trøtthet;) Eg er forresten 10 uker på vei og håper det blir bedre snart....men det har man jo ingen garanti for.

 

Tar du abort pga dette så kommer du til å angre....og hva gjør du så? Blir gravid på ny og risikerer å bli verre neste gang? Gir opp drømmen om barn? Dette er ditt valg og det får du stå for, mener eg....Premien gjør det nok verdt det! Så ta deg sammen, dette klarer du, som alle andre!

 

[*dum&deiLig*™]

Jeg føler med deg!! Jeg vet hvordan du har det, og dessverre litt til:-/ Som deg, trodde jeg at svangerskap var problemfrie. Kvalmen kom som kastet på meg i uke 5 begge gangene. Jeg har hatt to sånne svangerskap, hvor begge endte med sykehusinnleggelser. Det gikk bedre og bedre når jeg bikket 2. tri, så HOLD UT!! Jeg tenkte også abort, jeg ville heller dø en å ha det så jævlig som jeg hadde det fra uke 5 til uke 14. Jeg er glad nå for at jeg ikke gjorde noe med de tankene jeg hadde. Det er verdt det!

 

1. Prioriter å ta deg fri for å hvile uansett om det passer eller ikke. Hvis du ikke hviler nå, kan du risikere å være like dårlig resten av svangerskapet. Stress avler kvalme, trust me!

2. Sov så mye du kan. Søvn hjelper!

3. Få skrevet ut medisiner mot kvalmen. Phenergan er nevnt, du har også andre medisiner som Zofran, Lagactil, Stemetil osv. som fungerer godt.

4. Ikke vær et supermenneske nå, det går bare ut over deg selv!

 

Ta vare på deg selv nå, det er HELT LOV å klage når man føler seg slik som du gjør nå. Gled deg til du bikker 2. tri om noen små uker, da blir alt så mye bedre:-) LYKKE TIL!!

[pityriasis]

Takk for mange oppmuntrende ord!

 

Jeg har tatt meg noen uker fri fra studiene nå, selv om det i utgangspunktet ikke lot seg gjøre. Håper vi finner en løsning på det etterhvert, så jeg slipper å ta permisjon i en evighet. Men det ordner seg nok.

 

Kommer ikke til å ta abort. Det er litt lettere å leve nå som jeg har fri på dagen, og faktisk kan sove når jeg trenger det og slippe å spy utover vegger og gulv på operasjonssaler... Tror nok jeg presset meg selv alt for langt med å skulle følge vanlig hverdag.

 

Men har et spm til dere som ble innlagt underveis. Hvor mye gikk dere ned i vekt da? Har lest kriteriene for når en bør legge en gravid inn på sykehus, men lurer på hvordan det følges i praksis. I teorien skal man ha et vekttap på 5% av kroppsvekt før graviditeten, slite med å beholde mat i det hele tatt, være dehydrert og nedsatt allmenntilstand. Men kan tenke meg at kriteriene er noe strengere i praksis. Hvis ikke risikerer jeg å måtte på sykehus, noe jeg absolutt ikke ønsker. Har gått ned 6% av vekten før graviditet, var normalvektig før svangerskapet. Beholder altfor lite av det lille jeg får i meg, og er jo absolutt slapp...

 

Har en legetime på torsdag, så får se hva som skjer da. Det viktigste er jo tross alt at vi begge kommer oss gjennom disse ukene, så får det koste hva det koste vil!

[NormaJean]

høres ikke kjekt ut, syns veldig synd på deg!

 

må si jeg reagerer på enkelte av svarene du får, jeg skjønner ikke hvorfor det ikke skal være lov å komme med noen freustrerte utbrudd uten å bli hakket på.

Greit at det sikkert er andre som har der værre en deg, men å kritisere deg for å være lei og sliten blir nesten som å kritisere en som klager over brukket beinet fordi noen andre må amputere beinet (hehe, vet det kanskje var en litt teit sammenligning, men er trøtt og sliten etter nattevakt)

 

Det må da virkelig være lov å frustrert skrive ned noen ord om hvordan man finner SIN situasjon slitsom og fæl!

 

Håper alt ordner seg og at du føler deg bedre etterhvert

[Lillegull2008&2010]

Synes også det er mange rare svar her! Selvfølgelig finnes det verre tilstander og sykdommer, men man må da få klage litt når man er skikkelig sliten. Synes kjempe synd på deg jeg, og skjønner alle følelsene du sitter med. Hadde det selv ganske kjipt fra uke 5 til 9, men da gikk kvalmen over, og det var jammen en befrielse. Er fortsatt dønn sliten og sliter med ekstra lavt blodtrykk og det som følger med da, men bare den kvalmen er over sier jeg bare..

Kanskje du skulle tatt en tur til legen?

Jeg prøvde akupunktur, og det var da ting begynte å snu for meg, så det anbefaler jeg. Pluss de seabandene på apoteke, de hjalp også, men jeg ble rød og øm av å bruke dem i så lang tid så det klarte jeg ikke lengre.

Ønsker deg riktig god bedring, mest sannsynlig blir du bedre snart!! Når det er over, så husker du nesten ikke hvor ille det var