manisk deppresiv

[Anonym bruker]

ville dere innledet et forhold med en med den diagnosen?

 

[Anonym bruker]

nei, det ville jeg ikke gjort. Da skulle personen i såfall ære godt kontrollert med medisiner i lang tid.

de har nemlig en tendens til å slutte å ta medisinen fordi de føler seg bra - og det er jo nettopp pga medisinen! helt korka, men sånn er det dessverre for mange med bipolar lidelse (som det faktisk heter)

[Anonym bruker]

hvordan er det når di får tilbakefall?

[Anonym bruker]

Nei, dessverre.. Kjenner flere med den diagnosen.. Alt for belastende for den andre parten som er frisk...

 

Ikke bare bare for barn å forholde seg til syk forelder heller... opp-ned-opp-ned-opp-ned i humøret.... barn trenger stabilitet.. og det trenger egentlig de fleste voksne og...

[Anonym bruker]

Min søster er manisk depressiv - eller har av bipolar lidelse som det heter i våre dager. Hun fungerer 110 % så lenge hun går på medisiner, så jeg ville faktisk ikke vært så bombastisk og sagt at du skal holde deg unna. Er medisineringen riktig og får personen oppfølging fra kyndige personer, så er det ingen fare ) Lykke til!

[Anonym bruker]

ok dette var betryggende lesing..

har nettop blitt kjennt med en fyr...han virker så uttrolig koselig og snill

og var ærlig å fotalte om dette...

så jeg vet ikke hva jeg burde...har jo barn fra før av jeg og han har ett...

[Anonym bruker]

Nei nei og absolutt NEI!!

ville ALDRI involvert meg i en som er alvorlig psykisk syk.

 

[Anonym bruker]

Det er forskjell på alle som lider av bipolar lidelse - ikke skjær alle over en kam! Jeg synes du skal trå varsomt, men gi ham en sjanse. Hilsen hun med en biopal søster

[Anonym bruker]

Bipolar søster, skulle det stå

[Gjest]

Nei, jeg tror faktisk ikke det.

Rett og slett fordi jeg selv har for mange bølgedaler til at jeg hadde klart å håndtere noen andre som hadde enda større bølgedaler enn meg selv.

 

I tillegg ville det være utrolig vanskelig å skulle se på at noen man elsker skulle ha det så veldig vondt i perioder...

[Anonym bruker]

har forståelse for at mange er redd for at humørsvingningene kan ta overhånd og bli en belastning, men høres ut som om mange hafr veldig nedlatende holdninger og har fort for å sette folk men psykiske lidelser i en og samme bås.

 

jeg kjenner flere som er manisk depressive, og vet at den oppleves forskjellige fra meneske til menneske. noen merker man ikke på de at de har lidelsen, mens andre er mere utpreget manisk depressiv.

får en litt følelse at det man ikke vet eller har kunnskap om, det er vi litt redd for. er veldig trist at man blir satt i bås som: syk, sinnsyk i gal forstand.

 

mange mennesker fungerer fint selv om de ikke har lidelsen.

 

jeg er selv manisk depressiv, og det er på grunn av holdninger som den dere har at jeg har bestemt meg for at jeg vil holde mitt problem for meg selv. jeg trenger ikke fordømmingen deres, jeg har nemlig nok med meg selv, og det å ta hensyn til mine.

jeg er et vanlig menneske som alle andre, og lever et helt vanlig liv.

jeg har min egen måte å takle nedturene mine på, som skåner de andre rundt meg. jeg synes det er skremmende at man skal måtte medisineres som om man er smittefarlig!

[Anonym bruker]

Min svigerfar er manisk depressiv og han er helt fantastisk! Han har fortalt at det var en periode hvor han mente at han ikke trenge medisin mer, men fant fort ut at det gjorde han. Så ikke vær så raske å dømme folk, denne sykdommer kan arte seg forskjellig fra person til person!

[Anonym bruker]

Tja, er du ute etter litt ekstrajobb, så vær så god:)

 

Nei, jeg VET at det hadde jeg ikke orket, samme hvor grei og hvor fornuftig mannen virket. Det BLIR arbeid. Den syke ser det ikke alltid, men det gjør de rundt etterhvert.

[Anonym bruker]

Det blir snakket som om det å være manisk depresiv er likt for alle. Hvor hardt denne mannen er rammet og hvordan sykdommen arter seg for han er det ingen her som vet. Jeg var sammen med en manisk depresiv for noen år tilbake. Han var verdens skjønneste mann!

 

Kan jeg spørre hvor denne nye vennen din kommer fra?

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som er manisk depressiv og jeg ville ikke for alt i verden innledet et forhold med en som har dette

[Anonym bruker]

jeg er manisk depressiv selv, og har ganske stor forståelse for HI.

 

du burde tenke deg godt om, eller iallefall ta deg en ordentlig samtale med den potensielle mannen. får han hjelp, har han medisiner som demper berg-og-dal-humørsvingningene, hvilken grad har han nå osv? dette hvis du virkelig er interessert.

 

jeg opplever meg selv som en veldig god mor, for er lettere å skjule humørsvingningene for barna.. verre med mannen. han har nok fått gjennomgå for mange tåpelige ting.

så sent som igår bestemte jeg meg for at det var på tide og ikke prøve å være superkvinne og håndtere sykdommen min ene og alene, men å få hjelp til å takle opp og nedturene. jeg vil savne oppturene, men så absolutt ikke nedturene.

[Anonym bruker]

Nei, aldri. Kall meg gjerne fordoomsfull, men jeg kjenner et par stykker som er bipolar type 1 og de er temmelig sprø til tider. Da er jeg glad for at jeg ikke deler hus, hjem og liv med dem. Og hvertfall ikke barn.

Jeg kan stille og rolig trekke meg unna også kan vi heller snakke mer når medisinen virker.

Vrangforestillingene deres blir for heftig for meg.

 

Også er jeg veldig, veldig glad for at jeg ikke har den lidelsen! For jeg tror ikke det er så greit for dem som er type 1...

[Anonym bruker]

Jeg har en bipolar lidelse, og jeg forstår ikke hvordan i alle dager samboeren min kan leve med meg!!

 

Jeg har mensen-humør 24 timer i døgnet, 7 dager i uken i 52 uker i året!

Jeg tar ikke medisinene mine som jeg burde - og det vet jeg!

dessuten er jeg LIVREDD for at barnet mitt må måtte arve sykdommen - for den ødeleggerstore deler av livet mitt!

 

Men, jeg er da en person jeg også, men mange gode kvaliteter.

Om man elsker noen, ser man gjerne fordi sykdommer uansett.

Det er vel litt det samme om den "utvalgte" er lam fra livet og ned eller noe annet. Alle har sine laster!

 

Tanken på å få barn med en, som kan gjøre at barnet blit sykt er jo skummelt i seg selv da..

[Anonym bruker]

det er jo egentlig en ærlig sak..

 

men er litt synd og, at man blir sett slik på av andre. folk virker til å være like redd for psyksike syke som svineinfluensaen.

[Anonym bruker]

ta medisinene dine da vel!!

[Anonym bruker]

der var fordommene igjen.

 

jeg må spørre deg, du siste anonym som er manisk depressiv.

jeg skrev lengre opp at jeg fant ut jeg som også har samme lidelse, har bestemt meg for å oppsøke hjelp for å prøve å kontrollere eller holde humørsvingnine mine i sjakk..

 

var det vanskelig å få hjelp? hvordan synes du medisinen fungerer på deg?

[Anonym bruker]

Haha, NN 12:14 - det er ikke bare-bare å ta de pillene heller om man er syk - faktisk. Og det er ikke veldig uvanlig at BP-pasienter ikke tar medisinene sine fast!

 

Og til du andre:)

Jeg tar jo ikke medisinene som jeg burde, derfor virker dem kanskje ikke så bra som dem burde gjort, men..

 

Jeg får hjelp, men er veldig mye innlagt på psyk. for tiden.

Går til mange samtaler da, og det er noe jeg synes hjelper. Det hjelper også å snakke med menneskene rundt en sånn at de kan se når du blir dårlig, og hjelper deg på best mulig måte og "holder deg til bakken" på en måte:)

[Anonym bruker]

12:19 her.. takk for svar!

 

det er jo slik at når man liksom skal møte psykiatrien og leger, så er det jo skummelt. er redd for å møte på leger eller psykologer som ikke forstår meg, om du skjønner?

er redd for å bli innlagt, redd for å bli stemplet som psykisk syk resten av livet,redd for barna mine og alt sånt.

 

jeg trudde jeg skulle klare det helt alene, å takle den helt på egenhånd, men ser nå at det funker jo ilkke. spesielt mannen min har på en måte fått gjennomgå.

 

 

[Anonym bruker]

jeg kan bare si deg en ting allerede; Du klarer IKKE dette på egenhånd!

Det er ikke for å virke negativ eller noe, men når man er syk trenger man faktisk hjelp.

 

Skjønner deg veldig godt da, det med leger og sånt. Heldigvis er det sånn i dag at det er lett å bytte leger og andre helsepersoner!

 

Ønsker deg masse lykke til fremover i alle fall.

det er ingen skam å være psykisk syk!

[Anonym bruker]

ble nesten helt rørt nå, tusen takk skal du ha for svar

skal ta tak i det nå.

 

ønsker deg en kjempefin helg videre!