for tidlig å få barn???

[Anonym bruker]

NN 1539 igjen..

 

Og husk en ting til;

 

Det er noen unge mødre her inne sim sier det går kjempegreit og kombinere studier og barn,- og som har gjort det,- og nå er i full job og har et stabilt og "Normalt" familieliv....MEN,- det store "men-et" er at veldig, veldig mange unge jenter som blir mor før de har tatt utdanning,-eller jobbet noe særlig,- aldir kommer seg igang med studier,- mange kommer seg aldri ut i jobb.....Og mange av de igjen blir alenemødre,- litt fordi de fikk barn sammen med en de vokste fra,- og kanskje litt fordi de aldri kommer igang med å bidra til familieøkonomien etter hvert som tida går..

 

Mange unge gutter/menn blir nok veldig skuffet over dama som heller vil ha barn nummer to, tre og kanskje 4 heller enn å sette igang med utdanning og jobbleting..Under påskudd av at de vil være hjemme med barna... De(mennene) har blitt med på å få barn og fått hjulene til å gå rundt økonomisk, og når de så begynner å kreve at dama skal gjøre noe for å bidra med kroner og øre og ikke bare kjærlighet,- så blir de skuffet når hun nekter de det...Hva med deres drømmer om stilig bil, motorsykkel, båt osv,- drømmer som er umulig å realisere så lenge bare en jobber....

 

Nei, tenk dere om litt til..Barn er for resten av livet,- og det er ikke bare festing man går glipp av som unge foreldre..Hva med impulsweekendturen til Gøteborg, hva med Kino en onsdagskveld, bare fordi man har lyst, hva med middag på restaurant en lørdagskveld man plutselig får infall om en romantisk aften for to, hva med tid alene på do, i dusjen, sove mer enn 3 timer sammenhengende, hvem skal ta våkennetter,- alltid du som er "hjemme" alikevel, eller skal han som må opp på jobb OGSÅ ta våkennetter? Hva om det blir kolikkbarn som ikke osver på nettene de 3 første månedene,- skal du alltid ta ungen,- eller skal han som sagt,- ta sine netter, sel vom han må opp i otta fo r å komme på jobb..... Hva om det blir tvillinger,- hvordan kommer dere til å takle det? Hvordan skal du transportere deg og ungen til barseltreff, til venindebesøk, helsestasjon osv osv,- om du ikke har lappen,- og dere må nesten ha to biler i såfall....

 

Man sier at det er viktig at barn får være barn,- vel det er minst like viktig å la ungdom være ungdom..Og DERE er ungdommer enda,- og bør la ungdomstiden få gå sin gang med de feiltrinn som hører med...For det kommer til å bli mange av de, noen små og ubetydelige som dere vil le av senere, men dere vil også havne i situasjoner hvor kanskje bare flaks gjør at utfallet blir bra...Men så lenge man er ung, uten ansvar for andre enn seg selv, så går det stort sett bra..Og prøve og feile når man har ansvar for et lite barn,- trenger ikke gå fullt så bra....

 

Jeg håper dere venter,- men ser jo av innlegget ditt at du føler deg veldig moden for det..Dere har til og med SNAKKET om det,- og DET føles nok VELDIG voksent.....Men dere har laaaaaaang tid igjen før dere er voksne og fornuftige nok til å kunne begripe hva dere gir dere i kast med..Barn kommer ikke med returlapp..Okke som......Jeg hadde alt på plass før det ble barn,- men uansett så føler jeg noen gang at det passet seg egentlig ikke så godt enda....Skulle ha gjort det og det først..Hvorfor gjorde vi ikke det mens vi kunne osv osv.....Om ikke hver dag, så ofte, opplever vi at vi står oppi situasjoner vi må si nei til noe vi kunne tenkt oss,- på grunn av at vi har barn..Og vi er i en alder og med en omgangskrets "alle har barn"....hvordan vil det da ikke kunne bli for dere som vil være "alene" om det??? Vi føler ikke vi ofrer noe da,- for vi har valgt det selv, men en sjelden gang så blir man litt sånn Åhhh,- om jeg bbare....og jeg tenker med gru på hvordan det hadde vært om jeg hadde fått barn den gagn ,- som 18 åring..Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, og hadde hatt på langt nær like mange ressurser som jeg har nå.... Jeg er en bedre mor på alle måter nå, enn hva jeg ville vært da..Selv om jeg ville ha elsket barna mine like mye, og jeg var en veldig ressurssterk og oppegående 18 åring,- så jeg hdde nok både tatt utdanning og skaffet meg jobb...(Heldigvis hadde jeg ingen kjærester p åden tiden) og med den familieback up jeg hadde fått, så hadde jeg nok greid meg veldig bra..Men jeg har opplevd såååå mye på de år mellom 18 og nesten 30, og jeg tror jeg hadde vært fattig som person om jeg hadde gått glipp av det.....Jeg har reist og bodd og jobbet i utlandet..Jeg har opplevd mye moro, truffet mange mennesker og også opplevd ting jeg nok kunne vært foruten, men samtidig har det gjort meg sterk.. Det herlig er at man ikke vet hva neste dag vil bringe,- men med barn så MÅ man nesten planlegge det litt,- man kan ikke ta alt som det kommer...Så vær så snill,- tenk litt til..Dere har ikke opplevd LIVET enda, dere har ikke FEILET ferdig enda,- (det vil man aldri, men på visse områder lærer man for livet......) og dere har ikke blitt "dere selv" enda.....

[Anonym bruker]

Jeg synes det er koselig jeg )

 

Bare sett i gang. Jeg fikk et barn da jeg var 18 og nå er han stor og er veldig stolt av å ha en ung mor. Jeg har fullført utdanningen etter at jeg fikk han. Er sykepleier nå )

 

Men husk at det krever mye. Jeg var aleine mamma.

[Anonym bruker]

det er ikke sååååå slitsomt og studere med barn! tenk så mye mere fleksibel hverdag du får! du jobber med skolen når du vil, og det er ikke noe stress å ta med barna på skolen det er mange som gjør det!

kjør på

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Enig med 18:36 i endel her - det ER mye som blir vanskelig med barn, og man møter på haugevis av utfordringer man ikke engang hadde tenkt fantes når man får barn. Men jeg tror (eller, håper!) at flere enn du påstår kommer seg tilbake i studier/jobb etter at de har fått barn, selv om man er unge. (Herremin for en kronglete setning!).

 

Å skylde på barna fordi man ikke kom seg tilbake er en dårlig unnskyldning. Jeg har fått barn nr 2, og er igang med utdannelse nr 2. Ja, jeg går glipp av endel festing og skøy, men her må man prioritere. Ungene kommer til å være min prioritet, og så får jeg og mannen samkjøre litt så vi får litt alenetid med venner etter ungenes leggetid - det har man uansett godt av. Med 8 timers "arbeidsdag" bør man kunne fullføre de fleste studier, om man er strukturert. Økonomisk har vel jeg det kanskje greiere enn endel studenter siden min mann jobber og tjener greit, men det bør også gå rundt om man ser litt på muligheter. Med en deltidsjobb og litt planlegging burde det som regel gå greit - en student med en deltidsstilling kan fint ha samme inntekt som en ufaglært i kassa på Rema...

 

Når det er sagt vil jeg fremdeles ikke anbefale noen å planlegge det å få barn i så ung alder (nå planla vi nr 2, men det føler jeg blir en annen ting enn det å gå fra barnløs til å ha barn). Ikke fordi det er dømt til å gå galt, men fordi det som regel vil gjøre at man må gi avkall på endel som man kanskje vil savne senere. En 19-åring har 20 fruktbare år igjen, og det er ikke noe hastverk med å få barn. Venter man litt, gjør man gjerne situasjonen litt enklere for en selv.

Men avgjørelsen er jo selvfølgelig opp til hver og en=)

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

...Og så må jeg legge til dette med venner. Etter at jeg fikk barn har jeg mistet så godt som all kontakt med vennene mine. De forstår rett og slett ikke hvordan det er å ha barn, og jeg er visst blitt kjedelig og gammal... Heldigvis er mannen noen år eldre enn meg og hans venner begynner å komme i den alderen hvor det er naturlig å få barn... Kanskje det blir litt lettere da, nå blir det litt sånn at vi må ha barnevakt for å møte venner (de sover jo til kvelden jo! hehe) og det skjer sjelden...

[Anonym bruker]

ser mange mener godt her, men er mye negativitet synes jeg. Alle disse tingene folk sier kommer overraskende paa naar man faar barn og at det ikke var som man trodde osv osv.. dette vil man jo oppleve i en alder av 30 ogsaa naar det er forste barnet det er snakk om. man er ny paa det aa vare forelder uansett om man er 30 eller 20. Synes du skal satse hvis det er dette du virkelig onsker!

[Anonym bruker]

Det at du i det hele tatt tar deg tid til å tenke over og planlegge osv. viser jo at du er voksen for alderen og kanskje klar for et barn. Jeg var selv klar som 19 åring, men ventet til jeg ble 21 før jeg ble gravid. Jeg har ikke utdanning, men fikk fast jobb da. er nå 22 og venter mitt andre barn ï november når jeg akkurat har blitt 23 år (med samme mann ja hehe..)

Gjør det som passer dere. Viss dere begge ønsker dette syns jeg dere skal gå for det. Hvorfor MÅ man være ferdigutannet og helst 30 før man får barn? JA kroppen forandrer seg, men når du bare er 19 år kommer den seg også fortere en viss du hadde vært over 30:o)

[*1+1=2 små*]

vel jeg var 22 når jeg fikk første og er nå 24 og venter nr 2 med samme mann!0_o

 

Jeg er midt i studier og klarer meg utmerket, er en av de beste i klassen på it-linja jeg går så at alt er grusomt og forferdelig vil jeg ikke påstå.

 

Ja jeg kan ikke dra ut og drikke meg dritings hver helg, men hvis det er argumentet for å ikke få barn så er det virkelig like greit å la vær...

 

jeg har lært å bli mye mer strukturert med barn fordi jeg må jobbe med skole når lille er i bhg. det har ført til at jeg jevnt over er mye flinkere enn før.

 

Folk er forskjellige, om du HI er klar for å få barn er virkelig ikke noe andre kan avgjøre men hvis du studerer litt for å så ta permisjon så får du i hvertfall stipend:)(kan ta permisjon og starte på nytt året etter der du slapp).

[Anonym bruker]

Det er jo ikke snakk om å vente til hun blir 30...Men en "gyllen middelvei";- kanskje..Det er verste er jo at hun vil ha "et år fri";- fra hva da? FOrdi hun er usikker på om sykepleie er det hun vil ta? Fordi hun er skolelei,- ikke sikker man er MINDRE skolelei etter et år hjemme med barn?

 

Jeg mener det er viktigk å vite HVA man vil mtp utdanning og jobb før man får barn..Ikke nødvendig å være FERDIG utdannet og/eller ha fast job- bare man VET hva man vil....Ikke sånn, jeg skal jobbe med regnskap på DET kontoret,- men i det minste,- jeg vil ta økonomiutdanning, og bli sivilingeniør,- eller jeg vil jobbe som frisør evt frisør /make-up artist..ALtså,-man har en viss PEILIGN på hvor man skal gå og hvor man vil ende opp..Når man har fått barn så har man ikke like mange sjanser på å prøve og feile..Man har forpliktelser ovenfor ungen, partner og mest sannsynlig banken (lån) og da er det dumt og hoppe fra utdanning til utdanning for at man ikke får bestemt seg..FØR man får barn og har kjøpt hus, er det faktisk mulig uten de alt for store konsekvensre..Likedann å pøve ut ulike jobber,- for så å si opp om man mistrives..Med forplikteser ovenfor barn og andre,- så kan man ikke ta den risk og gå lengere perioder uten jobb. Er man alene så kan man det..Uansett bare en selv det vil gå utover......

 

Og igjen, som de ungdomemr dere er så er det naturlig å prøve og feile,- så hvorfor ikke unne dere selv den luksusen det er og kunne gjøre nettop det,- FØR dere må jbbe hardt for å nettopp unngå for mange feiltrinn???

 

SOm sagt, om man ikke får barn som 19 åring, så er det ikke sagt at man må vente til man er 30....Hva med 23-24? FOrtsatt rimelig ung da,- men kansekj med utdannelse, jobb, hus og tusenvis av erfaringer rikere......

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg ville nok ventet et par år. Helst til jeg hadde gjort ferdig utdannelsen min og tjent meg opp permisjonsrettigheter. Man må jo tenke litt på økonomi oppi dette også. Det er dyrt å ha barn, men det er enda dyrere når man skal betale for en barnehageplass når man er student.

 

Var alenemor da jeg var student og betalte kun 500 kr for barnehageplassen i mnd, men like fullt måtte jeg få meg en ekstrajobb for jeg hadde rett og slett problemer med å få det til å gå i rundt. Tør ikke tenke på hvor dårlig råd jeg ville hatt det som student og samboende.

[Anonym bruker]

Ja, mange her inne er litt negativ, men er det så rart? Synes det virker som mange her inne oppfordrer den unge jenta til å få barn; " det er koselig, kjør på " Du MÅ jo være voksen mentalt siden du planlegger å få barn" De fleste som oppfordrer er vel unge mødre selv som er i studier. Er helt enig med sauen, jeg mista og så godt som all kontakt med mine beste venner! De tar nesten ikke kontakt mer, og finner naturligvis på ting uten meg siden de tror jeg ikke har mulighet fordi jeg har en baby jeg må passe på osv. Og det er jævlig synd, hadde aldri trodd jeg skulle ende opp som 20 år og så godt som venneløs ( Ser de innimellom bare) Så jeg sier bare; Tenk deg godt om MANGE ganger. Å få barn er ikke så rosenrødt som alle sammen skal ha det til, det er et stort ansvar, og kanskje blir ikke ting som du hadde tenkt.

[Anonym bruker]

Og mens mange unge mødre er "redd for å innrømme slitet";- pga allerede mange fordommer mot de,- så tør vi "eldre" mødre og si rett ut;- Det er et slit som virker endeløst,- noen ganger..Etter 2 år, med unntaksvise netter vi kan sove sammenhengende til klokk 0530 (!!!!) sp blir man sliten..Etter et halvår med KONSTANT sykt barn pga barnehagstart,- så har man lyst til å bytte ham/henne inn i en "Bedre mdell",- når man må dra hjem fra butikk uten noenting fordi ungen har søått seg vrang, eller man bruker en time på dra til butikken 5 min unna for å handle BARE melk,- fordi ungen må være med,- da blir man lei..Slitn..SInt, Lei seg...

 

Men så har man alle de stundene man er så glad og har det kjempebra,- som danker ut de tyngre stundene lett... De stundene man HUSKER;- og kommer til å huske..Men man må ta det "Onde" med det "gode"...

 

Og igjen vil jeg tillate meg og si,- det er nok tyngre for en 19 åring og innse at kroppen "forfaller" enn for ei som er litt eldre...Med alder så endrer man seg også mtp holdniger til kropp vs personighet, helse og fysisk form foran struttepupper og flat mage... Med unntak,- selvfølgelig. Hva med å bruke noen år på utdanning, jobb, trening og forberedesle på at KROPPEN ikke vil bli den samme (mest sannsynlig)

[Anonym bruker]

Eg synes ikkje du ska spør andre om ka dei synes om dette.

Eg fikk barn når eg va 19:) Og det er heilt topp.

 

Det er ikkje for tidlig hviss du og samboeren føler for dette.

 

Stå på

 

[Anonym bruker]

Sauen:

 

Du skriver at du skulle ønske du var litt eldre når du fikk barn, hvorfor planlagte dere å få nr 2 i en alder av 22???

[Anonym bruker]

Jeg fikk mitt første barn når jeg var 25. Før den tid gjorde jeg alt etter boka. Begynte rett på sykepleien etter videregående, fullførte studiet, jeg fikk meg jobb, vi bygget hus og så begynte vi prøvinga på å få barn. Jeg har pcos så å få barn tok mye krefter og tid. Jeg har aldri lengtet så sterkt etter noe annet som et barn i hele mitt liv, har drømt om et harmonisk familieliv helt siden jeg var liten selv. Egentlig angrer jeg litt på at jeg var en flink jente og gjorde ting i rett rekkefølge. Føler litt nå at jeg kanskje valgte feil studie, jeg rett og slett bare hoppet på noe for å bli ferdig.

På en anne side er det deilig å ha alt på plass når man skal ha barn også, og jeg vet ikke om jeg hadde orket å gått på sykepleien med helt små barn. Sykepleien er ikke noe fleksibelt studie, mye obligatorisk. I praksisperiodene er man på en måte i full turnusjobb samtidig som man må gjøre oppgaver før eller etter jobb. Dessuten syntes jeg det var mer krevende å være i praksis enn å jobbe etter utdannelsen. Man blir hele tiden observert og får tilført mange nye inntrykk. Det krever kanskje ikke så veldig mye hjernekapasitet, men det krever mye tid og engasjement. Så jeg vil anbefale deg å tenke deg godt om før du bestemmer deg for utdannelse. Man får jo jobb over alt, men man har ikke altid så gunstige arbeidstider. Ikke like stas å måtte stille på jobb mens 2 åringen er hjemme og åper julegavene.

[Anonym bruker]

Sauen:

 

Du skriver at du skulle ønske du var litt eldre når du fikk barn, hvorfor planlagte dere å få nr 2 i en alder av 22???