for tidlig å få barn???

[Anonym bruker]

jeg og min samboer vurderer å få barn sammen til sommeren 2010.

Jeg vil da være 19 år, og han 22.

 

Planleggingen passer perfekt sammen med utdanningen min da, siden jeg allerede har bestemt meg for å ta et friår neste år. (et års pause før jeg begynner på sykepleier skolen for 3 år.)

 

Noen som synes dette høres galt ut? Bør jeg vente lenger?

Føler meg gaanske klar og dette er noe jeg og min samboer står sammen om..

 

Håper på svar fra noen som er ærlige=)

 

Hilsen meg..

[Anonym bruker]

Kanskje du skulle gjøre ferdig utdanningen din før du får barn?

[Anonym bruker]

Jeg ville rådet dere til å vente til du er ferdig med utdannelsen din og har jobbet en stund.

Tungt å skulle studere med barn, og trengt økonomisk.

[Anonym bruker]

Ja, jeg synes du bør vente. Jeg var selv ung mor, jeg ble mamma kort tid før jeg ble 20.

 

Nå er jeg 26 år og ser jo selv at jeg var et barn som fikk barn, selv om jeg selv mente at jeg var så voksen og sååå klar!

 

Men det er et stort ansvar. Et ansvar for resten av livet!

 

Og dessuten er det IKKE gøy å være yngst på foreldremøter. Eller stille som 22 år i bhg med en 3-åring og treffe de andre mødrene som er 35-40 år. Eller få spørsmål om man er assistent der.

 

Og det er ytterst sjeldent at forhold i så ung alder varer! Vil du virkelig ende opp som alenemamma? Jeg sier ikke at du blir det, men oddsen er mot deg (dere).

 

Få deg utdannelse først, reis litt og lev livet.

 

Man klarer det man må, men hvorfor gjøre det mer komplisert enn nødvendig?

[Anonym bruker]

Om dere føler dere klare til å få barn så hvorfor ikke.

 

Men, vil bare si at det kan bli tøft for forholdet deres å ha en liten i hus samtidig som du skal ta sykepleien.

[Anonym bruker]

Jeg hadde også lyst på barn da jeg var 19 år, var sammen med barndomskjæresten (ble sammen da vi var 16 år, kjent hverandre fra vi var 11 år). Slurvet litt med prevensjonen og lot det stå til liksom..

 

Jeg er veldig glad for at det ikke ble noe barn dengangen. Det ble slutt da jeg var 23 år (vi vokste fra hverandre ettersom vi ble voksne), yrkesmessig havnet jeg på helt annet plan enn jeg først hadde trodd også.

 

Jeg møtte drømmemannen da jeg var 24 år, fikk første barn da jeg var 27. Nå er jeg 35 år og veldig glad for at jeg ikke ble gravid som 19-åring.

 

Men jeg har en venninne som fikk barn med barndomskjæresten da hun var 20 år, de er sammen enda og har nå ei jente på videregående. Så alt er mulig

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror du må kjenne på dette selv. jeg var akkurat fylt 22 når jeg fikk småen og på mange måter syns jeg det var tidlig, fordi jeg plutselig ble innelåst vær kveld i mange mange måneder. men jeg var alenemor da. du vil jo ha litt mer muligheter for å gjøre ting når du har kjæreste som kan være hjemme med babyen.

 

det jeg syns var tøffest var helt klart at ingen av mine venner hadde barn og ikke forsto noe av problemer og gleder med en liten en. også isolasjonen.

 

men på mange måter har småen reddet meg. og jeg er enormt glad for at jeg har han. tar også skole nå og det fungerer veldig fint! ville gjort det samme igjen.

 

men du må kjenne på om det er venninner og festing du vil, eller et familieliv. for selv om det går an å feste etter man har fått barn, så blir det mye mindre av det

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Vil råde deg til å vente - det er ikke alltid bare-bare å sette seg på skolebenken 100% med et barn.

MANGE klarer det, men økonomien er trang ++

 

Jeg har begynt å jobbe, istedenfor å ta opp utdanningen.

Så håper jeg at jeg om noen år får tatt opp utdannelsen.

 

Jeg var 18år da min kom, men var alenemor og har fått ny samboer.

 

Lykke til da! )

I tillegg har du MANGE år på å bli gravid, du er enda ung.

[*1+1=2 små*]

vil heller anbefale deg å studere litt fordi du da har rett på foreldrestipend fra lånekassen, du må ha fått støtte fra lånekassen i 6 av de siste 10mnd. før du får babyn i tilfellet.

 

man må ikek vente med å få barn til man er ferdig utdanna, jeg har 1 barn fra før og venter nr 2 nå og er i mitt 2.år på studier. Jeg er en av de beste i klassen så jeg vil ikke påstå at barn alltid er til hinder(man må bare jobbe VELDIG strukturert!!)

[:::) Frøken Velferdsrett]

er det bare jeg her som syns det er mye enklere å studere med barn?

 

da må man jo opp om morningen uansett så fristelsen for å skulke fins ikke, man må være hjemme om kvelden og når valget står mellom oppvasken og lekser så er ikke det så vanskelig og velge lekser.

 

de dagene jeg har barnefri får jeg aldri gjort noe som helst, da skjer det jo alltid noe

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar

 

Er en del forskjellige meninger her. og setter stor pris på det..

Hjelper altid å få andre personers synsvinkel i en slik sak.

veldig hjelpsomt når dere som selv har gått/går igjennom det som jeg vurderer å gjøre tar dere tid til å svare. kjempe flott :)

Vi får så se hva neste sommer bringer :>

[Anonym bruker]

Jeg er 19 år og har ei lita ei på 7 mnd, hun var 4 mnd da jeg ble 19.

Jeg er ikke sammen med barnefar men har ny samboer.

Jeg vet ikke hvordan det er og være alenemor sånnsett siden vi har vert sammen siden jeg var 6 mnd på vei og vi bodde sammen på en måte hele tiden, bodde hos mine foreldre fram til hun var 2 mnd så fikk vi oss egen leilighet...

 

Jeg er ikke ferdig med utdanning, men begynner i gjen på skolen neste høst. Jeg har vert ganske skolesløv,men er sikker på det kommer til og endre seg nå fordi jeg vil ha utdannelse og jobb slikt jeg kan få en god inntekt og ikke leve på sosialstønader og slikt..

 

Jeg ser ikke hva som skal være probleme med og få barn fordi om man ikke er ferdig med utdannelsen.

Hva er forskjellen på om man tar permisjon fra skole eller fra jobb?

Jeg gikk på skole og skulle egentligt ha fullført det første halvåret, men siden jeg dreit i skole så fullførte jeg ikke det, så da fikk jeg forlenget permisjonen og har derfor permisjon fra skolen fram til neste høst, ja jeg må ta hele året på nytt. Men tror egentligt det er bedre for da blir det ikke at jeg gjerne har glemt en godel av det vi lærte første halvåret. så jeg har reservert skoleplass.

Men det jeg vil råde deg til og gjøre eg og fks gå det første halvåret, da får du fødselstipend og slikt, så har du 1 år permisjon.

 

hviss du går på skole nå dette året, ville jeg søkt også til neste år også, skulle det vise seg du blir gravid og fks har termin rundt juletider så går du fram til jul og så får permisjon 1 år, så begynner du på det neste halvåret til jul året etter...

Litt vanskelit og forklare, men snakk med rådgiver på skolen;)

[Gjest]

Jeg hadde nok valgt å begynne studiene slik at jeg fikk stipend under permisjonen, altså begynt, fått barn og heller tatt "friår" på den måten. Søsteren min fikk barn under utdanningen og hun syntes det var helt glimrende ... men du må nesten være en veldig strukturert person :-)

 

På den annen side blir alt så annerledes når man får barn og det kan være deilig å være kjærester en stund til uten barn kanskje? Men hvis dere har lyst på barn, hvorfor ikke.

[Anonym bruker]

Dere kommer til å vokse så enormt mye på de årene som kommer..Jeg VET dere føler der voksne og modne og sikker på forholdet nå,- men det kommer til å skje så UTROLIG mye.... Jeg gikk fra å drømme om mann, barn og familieliv som 18 åring,- til å finne ut at jeg ALDRI skulle ha barn som 22 åring..Så møtte jeg mannen jeg nå er sammen med,- og da ble det med tid og stunder barn...Men var nær 30 da...

 

Å få barn for å ha noe å gjøre når man har pause fra studiene er ikke det lureste og gjøre..Og er det sykepleie du vil? ELler er det fordi alle kommer inn, skolen er i nærheten og de er "sikker" på jobb? Husk det er et krevende psykisk og fysisk arbeid, og turnus, og jobb både kvelder, netter, helger og ferier og helligdager..Ikke sikkert det er like greit å ta opp studier med tanke på en sånn jobb når man har et barn man gjenre vil ha "normaltid" med? Tror at sykepleie er noe man må brenne for om man velger det ETTER å ha fått barn,- andre lignende turnus jobber likeså(flyvertinne f.eks)...For å begynne et "slikt liv" etter å ha fått barn,- og samtidig ALDRI har vært ute i arbeidslivet,- DET er vanskelig og motivere seg til...Da er det bedre og ta utdanning og jobe litt først,- så man vet hva man har i vente den dagen man skal planlegge jobb med barn og barnehage og skole..

 

Og om du tar sykepleie/utdanning nå og jobber et år eller to,- du er fortsatt bare 23-25 år (avhengig av studiet du ender på) og har laaang tid på åfå mange barn,- og ikke minst,- dere får finne ut om det virkelig ER dere....Holder dere fortsatt sammen da,- så er det stor mulighet for at det holder,- men jeg antar at det er større sjans for brudd mellom dere innen den tid enn sjans for at dere fortsatt er sammen...Ikke det at dere skal gå rundt og vente på at det er slutt,- men husk at et barn er mye mer forpliktende enn ethvert bryllupsløfte...

 

jeg vet 5 år virker osm uendelig lang tid når man er så ung, men nå når jeg nærmer meg 35 så synes jeg 5 år er ingenting..Om jeg hadde funnet det for godt, så hadde jeg gjernte tatt et 5års studie for åfå ny utdanning nå,- for jeg er fortsatt ung, og har livet foran meg,- selv om jeg da ikke ville hatt "ny jobb" før jeg var 40....det er bl.a slike ting man modnes med etterhvert som man blir eldre....Du vil se verden med nye øyne om du sammenligner deg nå, og om 10 år.....

 

Jeg tror ikke du vil angre påå få barn nå,- men jeg tror du kan ende opp med å angre tidspunktet...Det er så deilig å ha "alt på plass" til ungen kommer..Det er nok bekymringer, om man ikke skla begynne å "planlegge livet" også,- etter at ungen er kommet..

 

Jeg skjønner ærlig talt ikke stresset deres..Det er så mye dere ikke har fått gjort enda,- som par og som enkeltindivid...Se for deg selv om 20 år..Da er du fortsatt bare ei ungjente,-og du vil da også føle at du har hele livet foran deg,- sel vom du NÅ føler a du som 38-åring bør ha hus, jobb, de barn du skal ha og god økonomi og drømmejoben.... Så skal jeg garantere deg at du som 38 åring føler at du ar mange år igjen på å finnedrømmejobb og på å gjøre alt du skulle ha gjort MED og UTEN barn.... Du har fortsatt mange ÅR på deg som attraktiv kvinne, kjæreste og venninde....Du har fortsatt år på deg og få de barn du ønsker,- selv om du er 38 år....Ikke stopp opp livet ditt for et barn nå,- siden du ikke virker sikker på hva du vil fremover mtp jobb og studier..Finn ut DET først,- prv det ut først, er så dumt og begynne og prøve og feile på studier og jobb ETTER man har fått barn.- for da er det ikke bare deg selv det går utover om det viser seg at utdanninga/jobben ikke er rett for deg...Da vil det gå utover barnet og froholdet også..Nå, mens dere er barnløser er dere så mye mindre forpliktet til hverandre,- du kan feile og feile mange ganger,- uten at det går utover noen....Du kan "finne deg selv" før du får barn,- så er det så mye større sjans for at barnet bringer den glede dere håper det gir dere og forholdet.

 

 

Og en ting til.:..Kroppen blir mest sannsynlig IKKE som før etter en graviditet..Du må regne med en matchvekt noen kilo over din nåværend,e- strekkmerker og hengepupper..Er du klar for det?? Og ung mor er IKKE lik kroppen trekker seg fort tilbake....Snarere tvert imot..Da ungdomshormoner sammen med graviditetshormoner kan gi deg strekkmerker fra helvete,-om du er disponert for det.... Har sett mange eksempler på det.....

 

 

Så len deg tilbake, nyt livet, finn deg selv og lag ei liste over alt du vil gjøre og alt DERE vil gjøre som par,- osm kan være greit å "få unna" før unger kommer....Hvoe vil dere bo,- hva vil dere jobbe med etc...

 

Er du klar for å si adjø til kroppen din som 19 åring? Ikke SIKKERT det vil skje,- men leser du litt her inne så ser du at du må FORBEREDE på at nettopp det skal skje.....

[Anonym bruker]

Hei! Jeg var 19, og samboeren min 20 da vi fikk barn. Det var ikke planlagt, og vi hadde ikke vært lenge sammen, men vi er sammen den dag i dag og har det veldig bra. Han begynte å studere når barnet var nyfødt, og er nå ferdig med en bachelorgrad. Jeg hadde et års permisjon, og begynte å studere etter det. Min erfaring er:

 

Det er myye lettere å kombinere det å ha barn med å være student, enn å være i full jobb. Du er kjempe fleksibel, og man blir automatisk (tror jeg da) litt mer strukturert. Man får utnyttet tiden sin godt. De periodene når samboeren min var i praksis, og jeg jobbet litt i tillegg var det kjempe vanskelig å få kabalen til å gå opp. Som fulltidsstudenter har vi kunnet hente i barnhagen kl. 3, og tatt en dag fri dersom vi er det minste usikre på om vi skal sende i bhg eller ikke.

 

Men! Når du er i permisjon får man penger ut ifra hva du gjorde de siste seks mnd. av svangerskapet. Så jeg anbefaler deg være i full jobb når du planlegger å bli gravid, også kan du f.eks. begynne å studere når du er ferdig med permisjon.

 

 

Jeg har ihvertfall aldri syns det har vært kjipt å være på foreldremøter i bhg som 22-åring. Jeg er der for mitt barn. Ja jeg er ung, men jeg tar ansvar og stiller opp. Jeg har aldri opplevd noen kjipe kommentarer eller fordommer pga. alderen min, heller nyskjerrighet. Men det er jo dere det er opp til, og hvis dere føler dere klare, så kjør på. Hvis dere har et stabilt forhold og vil dette, så ordner som regel alt det andre seg.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Helt enig med anonym 15:39.

 

Hvert eneste ord kunne jeg ha skrevet selv.

Kan legge til at alle de jeg kjenner som har fått barn med ungdomskjæresten i alderen 19-22 år, har i dag ny mann og kull nr. 2 med barn.

Altså de forholdene tok slutt etter en stund, selv om de fikk barn.

[Anonym bruker]

Det kan du si, men hvis du ser på skillsmissestatestikken så er den ikke så lovende, uansett alder. Bedre å skille seg og finne en ny man enn å leve sammen i et bittert, bittert forhold slik som mange i den eldre garden gjør. Selvfølgelig aller best å holde sammen og være lykkelige da;)

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Jeg fikk min første når jeg var 20 år - uplanlagt. Fikk en til når jeg var 22. Elsker barna mine overalt på jorda, men skulle ønske jeg var noe eldre. Ikke fordi vi ikke er i stand til å ta vare på ungene følelsesmessig eller økonomisk, men fordi jeg gjerne skulle prioritert meg selv litt lenger. Studier krever mye tid, og man vil gjerne også være med på det sosiale under studiene. Dette blir gjerne vanskeligere med barn. Når man først har fått barn vil man gjerne bruke tiden på dem etter barnehage, og når de legger seg i 7-tiden er det vanskelig å få gått ut. Alt må planlegges og man får så mye mindre tid=P

 

Når det er sagt er det helt fantastisk å ha barn, og jeg har vokst utrolig etter at jeg fikk mine små. Det positive er jo at jeg er ung og sprek (sånn noenlunde ihvertfall) og fremdeles vil være ung og i form når ungene har blitt voksne.

[Anonym bruker]

Er eing med 15:39 på NOEN områder, men som ung mor føler jeg overhodet ikke at jeg har stoppet opp livet mitt, at jeg ikke har mange år igjen som attraktiv kvinne, kjæreste og venninne. Jeg føler ikke jeg har sagt adjø til kroppen min, men heller fått en sunnere livsstil med regelmessige måltider, mer aktivitet osv. Men det er jo ingen fasit her. Hver sin lyst.

[Anonym bruker]

Jeg ble planlagt gravid som 19-åring. Elsker ungen min, men skulle gjerne ha gått tilbake i tid for å få unge litt senere. Man er så utenfor når man får barn så tidlig.

 

Ellers så synes jeg det er helt greit å få barn mens man studerer, man er jo veldig fleksibel og sånt. Kommer jo litt an på studiet selvsagt.

[Anonym bruker]

de eneste som vet om dette er rett for dere er dere selv..

 

Men husk at det kan være tungt med skole og små unger..

Men allt går, mor mi gikk videregående etter jeg ble født, hu var russ den våren jeg fylte tre

[Anonym bruker]

Fikk første selv når jeg var 19, og kjenner nå (er 30) at det var alt for tidlig, Angrer ikke, men kunne nå både tenkt meg å reist mer, gjort ferdig utdannelsen først osv.

 

Så jeg vil anbefale dere å vente.

 

Nå er jeg 30, singel og har tre barn Vi vokste fra hverandre i alt slitet med bygging av hus, utdannelse og tre barn på kjapp tid!!

 

ikke å anbefale med andre ord!

[thea - M har gull i gulping]

Dere må gjøre det dere synes føles best ut for dere!

 

Jeg synes ikke det er noe galt i å være student med en liten unge! Jeg tror man har mye mer motivasjon til å gjøre det bra, fordi at man faktisk har en annen sin framtid også å tenke på

I tilegg har du mye tid på å lese på, og du har mer fritid enn en som er i full jobb!

 

Kjæresten min er høyskolestudent og jeg er i permisjon.

Jeg har allerede en utdanning men skal studere mer til neste høst.

Han er 22, jeg er 21 og datteren vår er 2 mnd (hun var ikke planlagt)

 

 

Om dere får barn neste år, så kommer dere til å klare det kjempe bra:)

 

Men nå er ikke babyer akkurat en hast i den alderen vi er i heller..

Tenk litt på det, om dere kanskje skal nyte livet deres sammen som to før dere blir tre:)

Uansett når den tid kommer så kommer dere til å være verdens lykkeligste!

 

lykke til uansett hva dere bestemmer dere får!

klem fra meg:)

[Anonym bruker]

Kjære deg, du er bare 18 år.. Hvorfor planlegge å få barn allerede nå? Jeg er ung selv, 20.. Og ble uplanlagt gravid som 19 åring. Ville sterkt råde deg til å vente litt med barn hvis du planlegger å bli gravid. Er lærling så er enda under utdanning kan man si, men hadde opptjent rett til foreldrepenger når jeg ble gravid så jeg hadde en inntekt under permisjonen ( Faktisk aldri hatt så god råd som nå

Dessuten vil forholdet garantert endre seg imellom deg og samboeren etter det kommer en baby i hus, og som noen her oppe sier; dere har mange odds imot dere. Jeg og min kjære har faktisk aldri krangla så mye som nå etter vi fikk barn, selv om hun er det beste som har hendt oss. Opptil flere ganger har jeg vært nær med å forlate han og for å bli alenemor, heldigvis har ting ordnet seg for oss nå. Som studenter har man dårlig råd og må endevende hvert øre man har. Jeg har og planer om å gå tilbake til videre studier etter endt lærling periode, men gruer meg til å ha dårlig råd! Sånn sett er det lurt å vente litt med å få baby. Det som er positivt er jo at man har fleksibel arbeidstid under studier, og mere tid til barnet sitt enn det en person i full jobb har. Du sier du føler deg ganske klar allerede nå. Du er bare 18 år! Først i år hadde du lov å komme deg inn på utesteder, ta lappen, kjøpe alkohol osv. Å ha barn er et STORT ansvar, og som barnløs er det en stor overgang fra null til et barn. Er du klar for søvnløse netter, lite fritid, lite drikking/festing/, mindre sosial omgang med vennene dine, + antagelig mye mer diskusjoner og krangling med samboeren din, som det å få barn i hus ofte fører med seg?

 

Nå høres jeg kanskje veldig negativ ut, men synes du skal tenke deg godt om! Dere er fortsatt bare ungdommer når dere planlegger å få barn. Men lykke til Å få barn er helt herlig, men man bør være fysisk og mentalt moden for det.

[Anonym bruker]

Vent!!!!

 

Jeg fikk selv barn under utdanning da jeg var 22år (ikke planlagt) og ville ikke gjort det igjen. Ja man er mer fleksibel i hverdagen, men hva med når man har obligatorisk undervisning elle eksamen og barnet blir sykt? Da har man faktisk ingen rettigheter. Min samboer var også student og vi hadde ikke familie som kunne hjelpe, da de bor et stykke unna og er i full jobb alle mann. I tilegg er det utrolig trangt økonomisk, mye greiere å være i jobb.

 

Har du tenkt på at dersom du blir gravid nå så har du heller ikke opparbeidet deg rett til permisjonspenger? Engangs stønaden som høres ganske grei ut er ikke det. Det er 40 000 (ca) istedenfor ca 300 000 dersom man er i jobb.

 

Har dere vært samboere lenge? Man skal kjenne hverandre godt før man får barn, for det å få barn sliter veldig på forholdet, de første årene var vi nære med å gå fra hverandre maaaange ganger. Hadde vert kjærester i 4år og samboere i nesten 3år da lillegutten kom til verden.

 

Du bør også tenke over om sykepleien er noe du vil kombinere med barn, hva jobber din man som? Har noen venner som er sykepleiere og som nå har fått barn, da de begge har menn som jobber borte må de nå tenke på å ta en ny utdanning.

 

Også greit å ha studert litt før du eventuelt får barn dersom du ikke klarer å vente. Da vet du om studie er noe for deg, hvor faglig sterk du er og om du klarer å kombinere og ikke minst har du fått skapt sosiale relasjoner på studiestedet og lært deg studieteknikker.

 

Du vil aldri angre på at du får barn, men du vil gjerne angre på tidspunktet.