Hva synes dere om barn i begravelser?

[Tøysetipp]

Jeg hadde min eksmann og hans familie, men hos oss hadde alle nok med seg selv. Gullet var i barnehagen og hadde det gøy med vennene sine hun.

 

Alle får gjøre hva de selv vil, det er jo så. Sier at i mitt tilfelle hadde ikke det vært aktuelt. Hverken fordi jeg hadde orket det selv, eller for at jeg synes hun hadde noe der å gjøre.

 

Forskning og all teori viser til at barn ikke har forståelse for at døden er endelig før 6 årsalder. Hva deres barn tror og gjør vet ikke jeg. Min datter har heller aldri spurt om det, men etter mange samtaler osv. har jeg jo skjønt at døden var for stort til at hun kunne forstå i det hele tatt hva det innebar.

 

6 årsalder er som jeg skrev lenger opp en indikasjon av barns forståelse rundt den alderen.

 

For min datter ville det vært traumatisk å se alle oss gråte og være lei oss. Fremdeles er det det at jeg gråt to dager før hun døde som har brent seg fast hos henne, enda jeg gråt flere ganger forut for det.

 

Jeg synes det av og til kan være godt for barn som er modne til det å være med i begravelse, ellers så synes jeg de ikke har noe der å gjøre.

[Sjefsmegga]

Helt ærlig så synes jeg at voksnes ekskludering av barn i viktige anledninger som både bryllup og begravelser er helt feil.

 

Vi har selv tatt med våre barn både på dødsleie, likvake og i begravelser, nettopp for at de skal lære at døden er en del av livet, selv om det er trist. Man bør ikke skåne barn for den type ting. De tar ikke skade av å se voksne gråte og være lei seg, det hører med. Barn som får delta på sånt fra de er små blir mye tryggere og mindre redde for den slags.

Vi kaller heller ikke det å være død for å sove, død er død, og vi er også ærlige og sier vi ikke vet hva som skjer når man dør, men at vi tror det er noe fint etter livet også.

 

 

[gerd]

Jeg tenker også at alt kommer an på forholdet til avdøde. Jeg hadde aldri tatt med barn under skolealder i en begravelse til noen de ikke hadde et nært forhold til..

Mamma hadde snudd seg i kista om ikke min datter hadde fått være med.

[gerd]

Veldig smart å kalle en spade for en spade. Død er død - ikke noe annet.

Når man sier at barn ikke klarer å fatte døden før de er seks år....jeg er 32 og har problemer med å fatte det helt....

 

[Tøysetipp]

Du skjønner sikkert hva jeg mener med at døden er for omfattende for små barn.

 

Du skal heller ikke fortelle dem at de sover, men at vedkommende er død. Barn har vanskelig med å forstå slike metaforer.

 

Det føltes rett for dere og gjøre det på den måten, for oss var det ikke det. Noe verre eller vanskeligere er det ikke.

 

Man kjenner sitt barn og får gjøre det som føles rett ovenfor seg selv og barnet. jeg har ikke vanskelig med å forstå at noen velger å gjøre det på den måten.

 

Mamma ytret aldri noe ønske om at hun skulle være med eller ikke. Jeg tok meg av henne, sammen med min søster og pleiet henne hjemme inntil ti dager før hun døde. Da hun var død gikk mye av luften ut av meg og begravelsen ble et stund hvor jeg kunne få utløp for mine følelser. Jeg gråt underveis også, men man tar seg nødvendigvis sammen for at den dødende skal få så god livskvalitet som mulig.Og tenker ikke på seg selv. Hadde min datter vært der hadde ikke pappa vært god nok og hun hadde søkt meg. Så for meg og oss ble det den beste løsningene. Jeg hentet henne i barnehagen.

[Sjefsmegga]

Vi tar alle våre valg, men barn har ikke vondt av å delta. En annen ting er om de voksne er i stand til å ta seg av barna oppi sin egen sorg.

I vår familie så har aldri det vært noe problem siden vi har tatt oss av hverandre og hverandres barn, og vi har ikke bare begravd eldre i familien, men også yngre voksne og et lite spedbarn, barn var med der også.

 

Man kan diskutere dette opp og i mente, men enighet blir det nok aldri rundt dette temaet.

Uansett hva endel sier, tidligere var barn alltid med i slike anledninger, mens i dag skal alt mystifiseres og barn skal skånes for alt som kan være vondt virker det nesten som. At det faktisk kan gjøre sorgarbeid vanskeligere for dem når de blir voksne er det snakket lite om.

 

Døden er vond uansett, men jeg tror at jo mer fremmed døden er, jo vanskeligere blir den å takle senere i livet også.

[❤lille stjerne❤]

Jeg synes det kommer an på så mangt.

I min familie har det vært vanlig å ha med barna og jeg selv har opplevd det som riktig å få være med i begravelser fra jeg var helt liten.

Men det kommer litt an på barnet, på foreldrene og på omstendighetene synes jeg.

Hvis foreldrene til barnet er knust av sorg, hulker og gråter og har nok med seg selv er det kanskje ikke riktig å ha med seg en 4 åring. Man må være såpass sanset at man kan svare på barnets spørsmål og være en trygg voksen for barnet.

Det kommer også an på hvem som er død. Er det en barnet aldri har møtt så er det kanskje ikke viktig å være med, men er det f.eks barnets besteforeldre eller andre de kjenner godt så synes jeg det er riktig at de får være med i begravelsen og ta farvel.

Men jeg har også forståelse for at noen foreldre velger å la være, f.eks hvis barnet er veldig aktivt og ikke kan sitte rolig.

Man må ta den avgjørelsen som er riktig for seg og sin familie når det gjelder dette. Men det er viktig å snakke med barna og forklare de på en ordentlig måte om døden. La de få spørre og grave, sørge og delta.

 

Det samme gjelder når kjæledyr dør, det er en flott anledning for barn å lære seg om døden.

[Tøysetipp]

Her finnes det flere nyanser Sjefsmegga.

 

Det er ikke dermed sagt at barnet ikke får delta i sorgarbeidet fordi det ikke deltar i begravelsen. Døden var ikke fremmed, og vi hadde en dialog på det fra mamma ble syk.

 

Hun ble ikke skånet i forhold til det og var klar over at bestemor skulle dø- og bli borte. Vi var også hos fotografen og vesla informerte fotografen om at vi tok bilder for at bestemor skulle dø, så vi kunne se på bildet og tenke på henne.

 

Det er ingenting mystisk med døden. Jeg har ikke fortalt henne om himmelen eller et liv etter. Når man er død så er man borte, og det fine er at de alltid vil være med i hjertene og hodet vårt.. det har jeg fortalt henne.

 

Hun har sitt eget hjørne på graven som hun pynter, vi snakker om henne og tom. med henne når vi er på graven.

 

Ja, jeg tror jeg skånet henne ved og ikke la henne delta under begravelsen. Både for min reaksjon som hun responderte dårlig på og sin egen. Det var en tung begravelse og et sted hvor jeg kunne slippe ut mine følelser og ikke tenke på å ta hensyn til hverken mamma eller min datter.

[Gjest]

Hos oss har det ikke vært noen dødsfall i nær familie siden eldste var liten baby, så det har ikke vært aktuelt. Men jeg tror nok jeg tar de med i den neste begravelsen (som sannsynligvis blir deres gamle oldemor)

 

Men jeg husker faktisk selv at jeg ikke fikk være med i mormors begravelse da jeg var 5 år(var hos en venninne av mamma som jeg ikke kjente særlig godt). Det sier meg at det neppe var en god løsning. Husker at jeg følte meg utenfor, selv om jeg forstår at mamma ville sørge i fred (hun var jo bare 29 år)

[labine]

etter at vi fikk barn har vi vært i fire begravelser - 2 oldeforeldre, 1 bestefar og 1 grandonkel av barna. De har vært med i alle untatt til grandonkelen sin som de ikke hadde noe spesielt forhold til. Nå hadde de egentlig heller ikke noe spesielt forhold til disse 2 oldeforeldrene men jeg syns det allikevel var viktig at de fikk være med. Og i alle begravelsene har det vært med folk som kunne gå ut med barna om de ble urolige underveis - og det var bare nødvendig i den første begravelsen da guttungen var 1 1/2 år.

Jeg syns det er viktig å ta med ungene på alle små og store hendelser i livet slik at det forhåpentligvis blir enklere når de blir voksne fordi de veit hva som skjer. Selv var jeg aldri i en begravelse før jeg var voksen og syns det var ekstra vanskelig første gangen fordi jeg ikke helt visste hva som skjedde i en begravelse....

[Monajenten]

Datteren min hadde et nært forhold til sin oldemor, og hun døde da hun var 3 år gammel. For meg var det en selvfølge å ha henne med i begravelsen. Hun har også hele tiden visst at oldo aldri kommer tilbake igjen. Tror det med 6 år bare er en ca. ting jeg. Datteren min var ihvertfall klar over det, og hun snakker fortsatt om oldo som hun savner og som aldri kommer tilbake igjen.

[Monajenten]

Huff så trist Spetakkel, å ikke få være med på din egen mormors begravelse:-(

 

Jeg var i farmors begravelse da jeg var 8 år (hun døde dagen før bursdagen min) og jeg syns det var kjempetrist, men var også glad for at jeg fikk være med. Søsteren min hadde ikke vært med da, hun er 5 år eldre.

 

Men da farfar døde i julen bare to mnd etterpå, orket jeg ikke å være med. Da "måtte" min søster, fordi mamma og de mente at hun burde delta på ihvertfall en av dem. Det kan jeg i grunnen forstå.