Hva syns dere om de som tar hjelpepleien???

[malingus]

Tror du virkelig at alle klarer det samme som deg?

At det som er enkelt for deg er enkelt for alle?

Alle mennesker har forskjellige utfordringer i livet. Noen mer/større enn andre. Selv er jeg hjelpepleier. Ikke fordi jeg er lat eller har lave ambisjoner. Eller fordi jeg ikke er smart nok til å gjennomføre et høyere studie. Men fordi det har tatt lang tid å komme meg dit jeg er i dag.

Jeg brukte mange år på å komme meg igjennon vgs.

Først begynte jeg på et helt annet yrkesfag, etter ungdomsskolen. Så droppet jeg ut og jobbet i 2 år. Så bestemte jeg meg for å begynne igjen, og da på hjelpepleierlinja.

Jeg har slitt mye psykisk. Har drevet med selvskading og vært innlagt på psykiatrisk et utall ganger. Noe som såklart gjorde det vanskelig for meg utdanningsmessig. Det ble et viktig mål for meg å gjennomføre skolen/utdannelsen. Jeg brukte 4 år. Og jeg er nå DRITSTOLT over meg selv. At jeg faktisk klarte det! Jeg nådde målet mitt!

Har lyst å studere mer etterhvert, men mangler almenn påbygging.

Og sånn som situasjonen er nå, alene med barn og behandling ser det ut til at det ikke blir med det første.

Fordelen med det, er at jeg får mye erfaring innen det å jobbe i helsevsenet, før jeg utdanner meg som sykepleier (det jeg ønsker).

Da sitter jeg med mye breder kunnskap enn de som begynner på sykelpeien som 19 åring, rett etter vgs.

Dessuten har jeg da mye mer livserfaring. Både fordi jeg er eldre og fordi jeg har opplevd mye pga min sykdom og erfaringer i forhold til den.

 

Så vi får se! Men kom ikke her å snakk om lave ambisjoner!

Mange har større utfordringer i livet enn det det virker som at du har.

[prebs]

Stor applaus og klem til malingus! Jeg ville hundre ganger heller blitt behandlet av deg på et sykehus enn av en spirevipp som har sust gjennom livet. Det er ett eller annet med at når man selv er dårlig, er det mye lettere å forholde seg til folk som ikke alltid er så suverene selv...

[malingus]

Takk! Så hyggelig sagt prebs!

Nå ble jeg gla!

Det er nok sant det du sier. Når man har vært igjennom tøffe ting og vanskelige perioder, har man ofte fått gransket seg selv litt. Reflektert litt. Og da får man gjerne litt større forståelse for mennesklige reaksjoner og og hvorfor man handler som man gjør. Man har vært sårbar og i andres hender selv, og da får man en empati og omsorg som ikke kan læres igjennom en bok.

Jeg tenker ihvertfall som så, at jeg vet ikke alltid hva som hjelper eller hvordan man skal møte enhver pasient. Men jeg vet iallefall noe om hvordan man IKKE bør møte dem. Og dette gjelder ikke bare innen psykiatrien, men generelt.

[<3 mine søte små<3]

du rakker ned på hjelpepleier yrket fordi det ikke er universitet utdannelse eller høgskole?

men hjelpepleierutdannelse er ikke så lett som du vil ha det til..

det at det er en vidergående utdannelse .. hva så?

det viktigeste er vel at de kan jobben sin. ikke lønnen?

 

det at noen synst at de har lave ambisjoner.. stemmer ikke..

noen tar hjelpepleien så sykepleien.

 

jeg er hjelpepleier, men pga små stillings prosenter og lite faste stillinger kan ikke jeg jobbe innen yrket..

 

jeg har også tatt studiekomp.. så hvis jeg vil kan jeg gå videre --

hvis jeg ønsker en gang i livet..

 

 

men før dere dømmer et yrke.. prøv å sett pris på det..

dere vil trenge "oss" en gang.