Jeg lurer på, de som har unger med downs

[Anonym bruker]

Den historien om Nederland er god:)

 

Jeg har et barn som er annerledes, men det viser ikke utenpå. Så vi fikk ikke vite dette før det var gått ca 6 år. Det var en sorg. Kjente godt at hjerten sank i magen. Men så tenkte jeg; mitt barn er som det er, samme hva noen kaller det. Hva navnet på "problemet" er, forandrer ingenting i vår hverdag.

 

Go'gutten min:)

[Anonym bruker]

Ja, det vil jeg tro at folk tar lettere hensyn osv. Og det er jo veldig bra

 

Så bra at det går bra med dere nå

 

Nei, du har rett i at det er mange ting som kan være "galt" selvom man ikke ser det med engang. Og det er jo egentlig ganske skummelt for mye frustrasjon kan jo oppstå før man får diagnosert det. Om det er no "galt med barnet".

 

Så en del på Tangerudbakken som gikk på tvNorge. Og for en herlig gjeng. En livsglad gjeng som satte pris på livet Syns det skal komme flere episoder med dem sånn at man kan se hva mere som skjer på dems ferd i livet

 

[Anonym bruker]

Fin tanke gang det, at barnet er mitt samme hva det er. Sitt eget kjøtt og blod.

 

 

[Anonym bruker]

hva synes dere med downs-barn om at mange vil ta abort hvis de får vite om det på UL?

 

vil ikke såre noen med å spørre om det altså..dere trenger ikke svare

[Anonym bruker]

Det blir et sorteringssamfunn.

Vi velger bort de barna vi mener ikke er "gode nok"..

Og unnskyldningen om at "vi hadde ikke klart ansvaret" blir tynn.

Velger en å få barn må en jo også være klar for alt det kan innebære.

Downs syndrom er bare en diagnose.

En ulykke kan sette familien på hodet, men en velger ikke å fraskrive seg et barn som har fått skader.

Å frata et barn retten til et liv på grunn av at det er litt anderledes er egoistisk!

Velger en å få barn, bør en motta de barna en får.

 

Men det er min personlige mening, og jeg respekterer at andre har andre meninger.

[Anonym bruker]

Synes dere skriver utrolig fint. Jeg har ofte tenkt på selv hva jeg ville gjort om jeg hadde fått et barn med down syndrom. Jeg synes det er sterkt å lese historien til henne som ikke klarte å se barnet sitt på flere dager. Men jeg synes du er kjempe flink som klarer å skrive sånn om det. Det var virkelig rørende.

[Anonym bruker]

Jeg tenker det er helt feil. De er skapt av en grunn.

 

Og hvem blir de neste en skal sortere bort? Dersom foreldre(vordende foreldre) hadde visst alt annet "galt" som en IKKE kan finne ut på forhånd, så hadde ingen turd å få barn lenger. Da snakker vi ADHD, aspergers, autisme, psykisk utviklingshemmet osv osv......

[Anonym bruker]

Jeg vil bare kommentere "sorteringssamfunn". Jeg vokste opp med kusina mi som har genfeil, hun er psykisk utviklingshemmet. Hun er et snilt mennekse, men aldri i livet jeg ville få et slikt utviklingshemmet barn selv!

Det er så lett å si at alle er like mye verdt og at det er plass for alle. Men til syvende og sist er det foreldrene som sitter med jobben. Dette er barn som alltid vil være barn, man blir aldri ferdig, de blir aldri voksne. Så nei, vi testet selv om jeg var langt under alderen.

[Anonym bruker]

Du skulle visst hvor mye du ikke kan testes for....

[Anonym bruker]

Hva om dere får svar at dere venter en unge med downs. Dere sier "Herregud, det vil vi ikke ha".. Så blir dere gravid på nytt, tester, denne er frisk, men så finner dere ut etterpå at ungen er autist...

 

Hva gjør dere da? adopterer bort??

 

My GOD sier jeg bare, jeg tror barna velger sine foreldre. Downs er ikke det verste i verden. Mye som kan være verre enn det!

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer...

 

Hva om dere blir gravid, tester, viser seg å være en unge med DS, dere tar abort,

 

Dere blir gravid på nytt, denne gangen med ett frisk barn, men så oppdager dere med tiden at dette barnet er autist.

 

Hva gjør dere da?

 

Adopterer bort?

 

Ja, noen barn med DS er krevende, men ikke alle er like. Kan være, om du noen gang tar abort med en unge som har DS at det kunne ha vært en nydelig liten jente eller gutt som det bare var DS som var "problemet"..

[Anonym bruker]

Jøsses, innlegget ble lagra.. Huska ikke ordrett hva jeg skrev, men poenget mitt ble det samme selvom jeg skrev det to ganger:P

[Anonym bruker]

Men, hvordan ble dere fortalt at nurket deres har downs?

 

Hvordan overbringer dem det?

 

[Anonym bruker]

Du får vite sannheten uten omsvøp, for å si det sånn. Om noe feiler ungen. Så får du tilbud(vanlig hvertfall) om å snakke om det.

[Anonym bruker]

Ja, men sier de "det ble en gutt med downs"?

 

Jeg lurer på hvordan jordmora/barnelegene sier det til foreldrene.

[Anonym bruker]

Takk for en fin, rørende og tankevekkende tråd!

[Anonym bruker]

Det vil jeg også si, tusen takk til dere som deler dette med oss. Det var utrolig fint å lese.

[Anonym bruker]

hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv, så tror jeg faktisk jeg ville valg abort hvis jeg fant ut at barnet mitt hadde downs eller store skader/sykdommer. Det er nesten litt grusomt for meg selv å innse det, emn etter å ha hatt en "lite filleproblem" med gutten vår, så er det skremmende å tenke på hvor mye arbeid, slit, tårer og bekymringer det ville vært hvis h*n hadde hatt en alvorlig lidelse som downs....

 

Men hadde jeg født et barn som viste seg å ha downs eller andre lidelser, ja da får man ta det som det kommer:) Man velger ike vekk barnet etter at det er født fordi det har en "feil". Men hadde jeg fått vite det i uke 11 av svangerskapet, da tror jeg nok abort ville vært det eneste riktige for meg og mine.

 

Det er bare slik det er. MAnge vil nok synes jeg er fæl, jeg føler det ofte slik selv, men sånn er det bare.