Jeg lurer på, de som har unger med downs

[Anonym bruker]

fikk dere vite det før barnet ble født ?

 

Jeg mener ikke å provosere, jeg bare lurer litt på hvordan det funker. Ser dem det på UL i uke 18 eller? Mener heller ikke at folk skal ta abort om ett barn har downs. De er like mye verd som alle andre barn.

[Anonym bruker]

Jeg visste det ikke.

Fikk faktisk avkreftet det på UL i uke 11, så du kan si at sjokket var stort.

Kan ikke se det på UL så sent som i uke 18.

Jeg var på utallige ultralyder, for jeg hadde hele tiden en følelse av at det var noe, og ingen så noenting, så det er ikke så lett å oppdage.

[Anonym bruker]

Et vennepar av meg fikk en unge med Downs. De visste det ikke før ungen ble født:) Skjønn unge, forresten.

 

Det vises ikke i uke 18, men i uke 12 på UL(hudfold i nakken). Og da må de se etter akkurat dette, og det er aldeles ikke sikker diagnostikk. Ved mistanke blir det tilbudt fostervannsprøve. Eller om mor er over 38, og da fostervannsprøve-tilbud. DA finner de det.

[Anonym bruker]

De så indikasjoner på barnet i uke 19,nakkefolden var mye forstørret og nesebeinet var meget liten,tok derfor fostervannsprøve og fikk bekreftet trisomi 21

[Anonym bruker]

ok, kan jeg spørre om du tok abort ?

[Anonym bruker]

og det var ikke HI som spurte !

 

anonym 23.02

[Anonym bruker]

22:58 her.

Var som sagt på UL i uke 11, og da målte han nakkefold og neseben, og begge deler var normalt.

Igrunnen veldig merkelig, da de så og si alltid har manglende neseben.

Nakkefolden er ikke alltid så mye forstørret, men at de ikke så det på nesebenet, det skjønner jeg ikke helt.

Men, det gjør ikke noe, for han er verdens skjønneste

[Anonym bruker]

Om hvem tok abort?

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Hvordan reagerte dere? Jeg er livredd for at om det skjer meg noen gang at jeg skal holde meg unna barnet. At reaksjonen min skal være avskrekk, eller, vanskelig å forklare. Så tenkte jeg kunne høre med de som faktisk har opplevd dette.

 

Har sett mange unger med downs som er utrolig sjarmerende, skjønne og smarte

 

Leste i ett ukeblad om ei som prøvde å få unger ei god stund og når hu ble gravid fant de ut at ungen hadde downs, hu beholdte for denne ungen ville hu ha. Og jeg må bare si at for en nydelig unge

[Anonym bruker]

Nei,og det var heller ikke derfor vi valgte fostervannsprøve. det var mest for å forberede oss og barna! det er slitsomt innimellom så klart,men selv om barna er friske når de kommer så har man aldri noen garanti for noenting,man kan rett og slett ikke beskytte seg fra alt som er utenom det vanlige,det er det som heter å "leve".

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke se han.

Var ikke inne hos han før det hadde gått tre dager, og jeg satt alene på rommet og plutselig innså at babyen min lå der inne uten mammaen sin.

Det tok noen uker før vi vente oss mere til det, men vi synes fortsatt det er litt rart at det skulle skje akkurat oss, jeg er 22, han er 27.

Tror ikke du skal være redd for hvordan du kommer til å reagere om det skulle skje deg, da morsfølelsen har en finurlig måte å få oss til å godta og akseptere situasjonen som den ble

 

22:58 her forresten.

[Anonym bruker]

Nei, herlifred, de to siste innleggene er jo ikke fra 22:58, men fra 22:54

Ammetåke er grei å skylde på

[Anonym bruker]

Haha

 

Gjør det der selv jeg

 

Fort gjort

[Anonym bruker]

Jeg håper morsfølelsen er der om det skulle skje. Er redd for å "svikte" den lille. Om, dere skjønner?! Nå er ikke jeg gravid, men vi vil prøve på nr to om ikke altfor lenge

 

Så godt å høre at du innså det Men jeg skjønner reaksjonen din veldig godt. Men hva gjør de på sykehuset når det skjer?

 

HI

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva du mener

Men som sagt, tror ikke du skal bekymre deg for reaksjoner som kan komme, alle reagerer forskjellig, og alle reaksjoner er normale.

 

Hvordan de overbringer "nyheten" mener du, eller tiden etterpå?

[Gjest ✿biss med twins✿]

Måtte bare si at jeg syns du skrev det så utrolig fint ano 23.07:-)

[Anonym bruker]

Ja, for vanligvis sier de "åå, det ble en gutt/jente. Sier de "med downs" eller sier de gutt/jente som normalt og legger ungen oppå brystet til mammaen? Og hvordan forholder de seg til mødre som ikke vil være med ungen i tiden etterpå?

[Anonym bruker]

jeg syns det er flott å lese om dere mødre som har barn med downs og hvordan reaksjonen var. Er selv gravid for første gang, og har ikke fått sjekket dette i den riktige uken. Vet jo ikke hvordan jeg ville reagert om barnet har downs, det vil nok i starten kanskje bli en slags sorgreaksjon - før morskjærligheten uansett kommer.

Jeg dømmer ikke de som har valgt å ta abort ved den tilbakemeldingen, men jeg syns alikevel det er skremmende med den utviklingen som er. De er jo en del av vår verden, og utrolig skjønne og rett frem! I Danmark blir det for eksempel nesten ikke født barn med downs lenger...

[Anonym bruker]

Med oss så tror jeg ikke helt at de skjønte det med en gang, men de måtte avgårde med han, for han pustet så dårlig siden han ble sittende fast med hodet ute, og der var det en lege som så det.

Det var ei jordmor som kom inn og la han opp til meg, og spurte om jeg kunne se noe spesielt med han, og det kunne jeg ikke. Da sa ho at de var ganske sikre på at han hadde Downs.

Resten av dagen husker jeg igrunnen fint lite av.

Nå i ettertid skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke så det selv, da det var veldig tydelig siden han var ekstra hoven i hodet etter en hard fødsel, men, det var ikke i tankene mine at noe var "galt".

 

De var kjempeflinke, lot oss være sinte og lei oss, samtidig som de oppmuntret til å inn og se han.

 

Denne lille fortellingen her beskriver igrunnen den følelsen ganske godt, griner hver gang jeg leser den

 

 

Velkommen til Nederland

 

Av Emily Pearl Kingsley

 

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:

 

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.

 

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, ”Velkommen til Nederland”.

 

”Nederland ?!?”,sier du. ”Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.”

 

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig , skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

 

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt……… og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller…. Og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia….. og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: ”Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.”

 

Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.

 

Men…… hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene…….ved Nederland.

[Anonym bruker]

For en utrolig bra tekst.. ble helt rørt!!

Er jo helt sant!!

[*stine j-g-j *har født*]

Veldig, veldig fin historie, anonym 23:43

[Anonym bruker]

Jepp, den er kjempefin

Og den beskriver følelsen utrolig bra, tenk om jeg kunne skrive så bra...

[Anonym bruker]

Så utrolig fin fortelling.

 

Tusen takk for at dere deler følelser og reaksjoner med oss andre Syns det er utrolig flott gjort av dere.

 

Føler det er viktig å få frem "den andre siden" av det å ha barn med downs, enn bare hvor slitsomt og krevende det er. Og opplevelser rundt fødselen og sånt.

[Anonym bruker]

Jeg er tante til ei lita jente med Downs Syndrom.

Foreldrene visste ingenting i forkant. Det var stor uenighet ved sykehuset om hun hadde DS eller ikke, så de måtte vente en uke før de fikk vite det endelig. (prøvesvar)

Men det flotte var at de visste at det var en jente, og hadde allerede gitt henne navn. Så det ble ikke til at det hadde fått en jente med DS.

De hadde fått Kaja, og Kaja hadde DS.

 

Da jeg selv gikk gravid med mitt første barn ble jeg tilbudt fostervansprøve pga min niese.

Men vi avslo tilbudet.

Vi fikk vite at det var en gutt og gav han et navn - på den måten var han Runar, uansett om han hadde DS eller noe annet for den saks skyld.

Han var sønnen vår uansett.

 

[Anonym bruker]

Bare hyggelig

Kunne ønske jeg hadde lest om andres reaksjoner, kanskje opplevelsen av det hadde blitt litt lettere da..?

Men, det går iallefall kjempebra med oss

 

Slitsomt og krevende blir det helt sikkert, men man har aldri noen garantier, uansett hvor frisk og "normal" en unge er når den blir født.

Autisme, ADHD, you name it, det er utrolig mange ting som kan ramme et tilsynelatende friskt barn, som etter min mening nok er mer slitsomt enn å ha et barn med Downs.

Det fine med Downs er at det er synlig, så folk tar hensyn.

Det er en kjent diagnose, med fastsatte opplegg, og det er et flott støtteapparat for barn og foreldre med downs.

Det er ikke lett å få hjelp og støtte når noe feiler ungen din, men ingen vet hva, så å ha en diagnose er gull verd i så måte