Tørr dere oppdra barna deres forran andre?

[Anonym bruker]

Som sagt jeg har fått akkurat de samme tilbakemeldingene som deg. Bør kanskje bare være glad. Men jeg har altså sett ham kaste sand på et annet barn en gang. Tror kanskje det kan nesten stemme at hun er for god til å være sann. Men hun har helt sikkert gjort noe galt bare en gang. Det er vel bare det jeg prøver å si. Tror faktisk at du er et større problem enn de som innrømmer at de har sett barnet sitt gjøre noe galt en gang. Det er ganske vanlig at barn er ganske greie. Du får det til å høres ut som ditt barn er helt eksepjonelt den ene veien og så er resten av gata helt forferdeglie. Jeg er kanskje litt stygg nå, men sannheten ligger vel litt midt i mellom. Alle husker noen sånne mødre som deg fra barndommen og de var plagsomme både for de andre barna og ikke minst for deres egne barn.

 

Jeg erter deg ikke, men jeg tror du er litt naiv. Som sagt de har sagt akkkurat de samme tingene om mitt barn. Barnehager sier sånt om vanlig greie barn. Men det vil ikke si at de aldri har kastet et sandkorn på naboungen.

[Anonym bruker]

smulaa: Siden du faktisk har sjenket dette med oppdragelse en tanke, så tror jeg nok du klarer deg flott:) Det er mange som ikke tenker på at oppdragelse er noe som begynner mens barna er søte små dukker og prinser. Det er når de oppdager at de har fri vilje det virkelig begynner, ikke når de er 4 år og kan snakke rent. Da er det kanskje forsent, og om ikke, så mye mer vanskelig. Mitt lillt troll av en gutt er herlig som dagen er lang han, frem til noe virkelig ikke går hans vei. Da snur han så fort som en illsint ilder. Og det har han klart å gjøre siden han var 9 mndr gammel. Før dette ble han fort survete og slikt, men ikke på langt nær så sinna. Har nok fått en skikkelig stabeis av en sinnatagg i hus;)

 

Det verste er vel egentlig at jeg begynner å tenke i de baner at dette kan være unormalt. Men jeg holder meg til sinnatagg teorien i noen år til;)

 

 

Hilsen "bollemor"

[Anonym bruker]

For å først svare på spm ditt, så oppdrar jeg ungene uansett hvor vi befinner oss, men jeg tilnærmer meg aldri voldsomt eller høylydt - ei heller ute blandt folk. Jeg kan gjerne sette meg ned på gulvet i butikken sammen med dem eller den som trasser og rolig forklare hvorfor ikke og hvilken konsekvens...

 

Men så et spm til deg: hvor gammel er datteren deres? Har dere kun en? (mulig du har svart på det før...)

Det er nesten litt latterlig å lese om hvor perfekt hun er. Du virker voldsomt naiv. Flott at hun ikke slår og biter, det har ingen av mine gjort heller (på andre enn hverandre), men det er jo ikke akkurat sundt med barn som aldri "utagerer" heller. De vil bli tikkende bomber.....

Barn skal da være fysiske, det er jo slik de kommuniserer inntil de lærer å bruke språket.

Guttene mine sloss som hund og katt, men tilbakemeldingene fra barnehagen er udelt positive og vi har aldri fått høre om at de har utagert fysisk i stor grad.

 

Jeg er ganske sikker på at du kommer til å få deg et aldri så lite sjokk etterhvert, men lykke til....

[Anonym bruker]

Ansatte i barnehage og skole opptrer dårlig om de bare forteller deg om ting som ER et problem, når man ber om å få vite ALT. Det er ikke slik man driver "forebyggende oppdragelse", som er langt å foretrekke framfor "akutt barneoppdragelse" når noe går galt!

 

Men det er klart: Når man ser "gjennomsnittet" av et årskull, slik en barnehage- eller skoleansatt gjør, blir noen barn nesten "for gode til å være sanne", og småproblemene man tross alt ser ikke noe man fokuserer på etter eget initiativ! Jeg har selv hatt et par slike tilfeller i skolen noen år tilbake i tid (jeg forlot skolen for ca 5 år siden). Aldri, aldri noen problemer med dem, i mine øyne!

 

Likevel, i hvert fall foreldrene til ene jenta var seg høyst bevisst at heller ikke hun var BARE engel, men at også hun hadde litt skitt på vingene iblant, og den skitten ville de også høre om! Og når jeg tenkte etter, måtte jeg jo være enig. Slike tilfeller hadde forekommet et par-tre ganger siste kvartal, når jeg tenkte grundig etter! Men det var så lite at det ikke var verdt å bruke tid på å "grave fram" syntes jeg. For ingen er perfekte, og sammenlignet med klassen som helhet som også lå litt over et gjennomsnitt, slik jeg har erfaring, var hun en engel.

 

Foreldrene var helt enig i at hun var "svært grei jente", og at de hadde vært "heldige med henne" (at det sikkert mye kom av egen væremåte og oppdragelse tror jeg ikke de tenkte så mye over, de var ikke fagpedagoger (lagt fra), men de hadde mer pedagogisk innsikt enn en del nyutdannet personell med papiret i orden), men de mente at ALT ugras skulle lukes, om man bare hadde mulighet. Det store først (som hos broren, ikke mye problemer her heller, men betraktelig mer). Når man var så heldig å slippe det, kunne man gå løs på det lille. Inntil da fikk småtteriene ligge.

 

Og siden de direkte tok saken opp, fikk jeg kommentert også de (helt bagatellmessige) tilfellene av mindre bra oppførsel som tross alt også fantes. Uten å virke uhøflig og surmulende Og uten å vise respekt for jentas oppførsel totalt sett.

 

Bare så synd at det er slike foreldre som har "nesten ingenting" å ta tak i mht oppdragelsen som ofte er de mest påpasselige! De som virkelig burde tatt tak i både det ene og det andre, synes ofte barna fungerer helt OK, og det er ingen grunn til å gjøre noe spesielt! Kanskje det er nettopp DERFOR det har fått utvikle seg både det ene og det andre å ta tak i hos disse barna?

[Tommage♀♂]

Jeg hadde aldri først gitt en 1-åring en bolle, for så å begynne å spise av den for å sette et eksempel på deling...

Da viser jeg heller bollen, deler den og sier; en bit til deg og en bit til mamma. Da deler vi bolle, og sånne dumme episoder unngås. Hvordan skal en 1-åring skjønne at hele bollen ikke er hans om han først har fått den? Tåpelig...

 

Ja, jeg oppdrar barna mine blandt folk. Har ikke hatt så veldige problemer med eldstefrøkna, men minsten er vill og gal, og vi har hatt mange episoder på butikken osv. Men jeg innrømmer at om vi er hos folk og spiser, så tvinger jeg ham ikke til bords, av respekt for vertskapet. Vi har jobbet med måltider siden før jul, og spiser sjelden ute bare pga ham. Men han vet at om han ikke kommer til bords så får han ikke mat før neste måltid, så den er grei. Men hyling og kasting av mat vil jeg helst spare vertskap for.

[Anonym bruker]

hehe, jeg tok jo ikke bolla fra ham, jeg rev av en liten bit i ytterkanten av bolla mens han holdt den og sa "mamma smake:)" og det var helt ok, frem til jeg puttet den i munnen.

 

 

jeg er da ikke slem heller da. har aldri gitt noe til ham for så å rive det vekk igjen. det er jo horribelt!!

[Anonym bruker]

hehe.....utrolig hvor vanskelig det var for dere å godta at hun er så snill.

Jeg er ikke og har aldri vært naiv og hun er ikke perfekt. Hun trasser, hatt perioder hvor hun ikke vil dele, og kastet seg på gulvet for ingenting. Hun er perfeksjonist noe som betyr at hun kan fort rase mot meg fordi jeg ikke skjønner nøyaktig hvordan hun vil ha det. MEN, hun er ikke voldelig og viser usedvanlig mye empati.

 

Vi har en til jente på vei og jeg kan forsikre dere om at vi ikke forventer at hun er like "usedvanlig" snill mot andre.

 

Ble det litt jantelov stemning her inne tro ;-)

 

HI

[Anonym bruker]

Ang. det inntrykket barnehageansatte sitter igjen med: Barna er jo ofte snillere og "lettere" i barnehagen enn hjemme. Det er jo hjemme mot foreldra de trasser og er "vanskelige". Dette gjelder for oss ihvertfall.

Det er i barnahagen hun er mest blid, går lengst når man er på tur osv.

 

 

[Anonym bruker]

OG HVOR GAMMEL??

[Tommage♀♂]

Men hva om det var andre veien da, at du spiste bollen og han kom og bare rev av en bit og sa at han skulle smake, ville det vært ok? Eller ville du da gitt ham beskjed om å spørre først?

[Anonym bruker]

Jeg også lurer på hvor gammel dette barnet er.

[Anonym bruker]

jeg spurte jo først, jeg sa mamma smake og rev av en bit. I min verden er det engang slik at hvis jeg har kjøpt bolla, så har jeg lov til å smake en bit. Og det får poden rette seg etter. Og hvis jeg hadde kjøpt en bolle for meg selv, og han sa meg smake og tatt en bit, hadde det vært helt greit.

[Anonym bruker]

3,5 år. Hun har nok av år til å begynne å dytte og kaste sand hvis dere vil trøste dere med det ;-)

 

HI

[Anonym bruker]

He, he tror faktisk ikke det er janteloven som treffer deg her. Bare ren realisme. Men vi kan jo selvfølgelig snakkes om tyve år.

[Anonym bruker]

Hehe...jeg synes dere er komiskt mistroisk ;-)

Leser dere ikke svarene mine eller?.......

 

Dere legger for mye i dette!!!! Det er ikke annet enn at hun avskyr vold og er litt forskiktig av seg. Jeg får jo ikke sjokk om hun etterhvert blir tøffere og plutselig en dag dytter til noen i sinne. Og jeg gjentar: Hun kan også være trassig, vanskelig, sinna osv)

 

Men en ting er sikkert: HUN ER VERDENS DEILIGSTE!!!!!!!

 

(men det regner jeg med dere også synes om egne barn, og det betyr ikke at vi ikke ser barnas svake/dårlige sider)

 

HI