Hadde dere klart å svelge dette for barna deres?

[Anonym bruker]

Vil abre si at det å velge å ikke feire bursdag sammen, nødvendigvis ikke trenger å handle om bitterhet. I min omgangskrets er det kun min søster som sverger til denne måten å gjøre det på. Hos oss andre dødelige er normalen to separate bursdager.

[Anonym bruker]

Altså, om man kommer godt overens ellers, og treffes og snakker sammen som vanlige mennesker når man treffes, så ser jeg at det med fordel kan feires bursdag to ganger..man vet jo best når det passer seg og "sine" og ha bursdag..Men om man ikke kommer overens i det hele tatt, sjelden/aldri snakker sammen utover det man "må",- da synes jeg det er på sin plass å "tvinge" seg til å feire dag sammen.Da har man iallefall noe felles og snakke om den dagen, og man kan "vise" barna at man tåler hverandre i det minste, og ikke minst forberede seg til den dagen man MÅ feire felles barn med eks og nye partnere...

 

Altså; et godt forhold tross brudd,- feire bursdager hver for seg

 

Ingen kontakt med eks etter brudd,- feire bursdagen sammen,- for å forberede seg på det som må komme og ikke gi barnet følelse av å måtte velge...

 

 

 

[Småtorsk]

Her går jeg helt klat mot flertaller, jeg ville nok ha satsa på en ærlig forklaring ovenfor ungen. Hvis du virkelig ikke kan klare å feire sammen med eksveninna, og det forstår jeg godt, så må du ikke gjøre det.

 

Det viktige og bra er at du og eksen kan feire sammen. Og så kan du, på din datters spørsmål, ærlig svare at hun ikke kommer i selskapet fordi du og hun er uvenner. Du trenger ikke gå i detalj.

 

Du har også lov til å ha følelser, og datteren din har ikke vondt av å se at mora også har menneskelige, vanskelige følelser av og til. Ikke involver henne i konflikten, og aksepter at hun kan synes et er leit at dere er uvenner.

 

Jeg er ikke bombesikker her, dette er jo et følsomt og vanskelig tema. Men jeg mener at det ¨å være en god forelder ikke betyr at man alltid skal fjerne alle potensielt kjipe ting fra ungen og gjøre gode miner til slett spill. Det er viktigere å hjelpe ungen å takle det kjipe. Og ærlighet er av og til bra.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde svelget og oversett for barnet;) Vi hadde nettopp en konfirmasjon her med rare konstellasjoner, jeg svelget kameler til det tøt ut ører og alt, prøvde å snakke med henne og vant;) Jeg gikk faktisk direkte på henne med navn for å få henne i tale, og det virket;)

 

Vær størst av dere, det er å vinne;) Å vike ved å unngå er å tape.

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt på det også, at hun dukker opp her og vi later som, blir som å lyge for henne. Men jeg er redd for at hun ikke slår seg til ro med et svar som uvenner uten å få en forklaring. Jeg vet at hun stusser på at ikke alt er helt normalt men hun har foreløbig slått seg til ro med enkle forklaringer som at "vi var venner før hun og pappa flyttet sammen".

 

Jeg har i hvertfall gitt ballen til far i dag og sagt at om min datter vil ha henne der så får hun komme, dette vil jo dukke opp før eller senere uansett, så gjenstår det å se da om de selv føler at det blir natulig. Han må jo selv sitte på pinne å vite at vi ikke akkurat er perlevenner med hele min og hans familie til stede. Tror ikke han heller vil synes det er så enkelt. Hun har også en tendens til å ta på seg et overhappy ytre når hun blir presset og veldig mange liker henne ikke pga denne "falskheten". Kommer denne fram, så topper det jo hele kaka og kommer til å bli så unaturlig at det er helt ubeskrivelig. Håper bare at OM de bestemmer seg for å komme begge to at hun kan være normal og jordnær så går de timene sikkert unna i full fart. Blir det for jæ... så har vi prøvd det også!

 

HI (som prøver å være storsinnet og voksen i denne merkelige verden vi lever i

[Småtorsk]

Uff, ja, jeg skjønner det dilemmaet også. Det er nok ikke det beste å tre hele historien om bruddet ned over hodet på dattera di heller, og har man sagt A blir man raskt pressa til å si B....

 

Storsinna av deg å ta det sånn! Lykke til!

[Mom2Two]

Jeg synes du virker moden og forsonende, og at du setter jenta di først.

 

Hvis du ikke er komfortabel med en slik feiring, kanskje dere kan ha to feiringer i et par år til, så blir det lettere etter hvert?

[NormaJean]

huff, kjiip situasjon. Men på ett eller annet tidspunkt så må man bare svelge disse kamelene. Dere kommer jo til å måtte forholde dere til hverandre før eller siden, så du får kanskje se på dette som en anledning til å starte forsiktig? Men kanskje holde dere på hver deres side av rommet?

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke den mentaliteten at man noen dager i året fortsatt skal fremstå som en familie jeg, når man resten av året ikke er det.

Men det har sikkert med å gjøre at mine foreldre aldri gjorde det, og det måtte jeg bare respektere. Har aldri tatt noe skade av det, er frisk og normal på alle måter.

Nå er jeg selv sammen med en mann som har et barn fra før, og vi gjør det på samme måte nå. Et selskap her og et hos mor. Begge er vi etablert på nytt med barn, og jeg ser ikke noe grunn til at vi skal feire sammen som en "stor lykkelig familie".

Barnet er harmonisk og har det bra til tross!