Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #1 Skrevet 6. juli 2009 jeg er alene da, men jeg har stooore problemer med å tro at jeg kan bli så glad i et menneske som er jeg i min lille...
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #3 Skrevet 6. juli 2009 Jeg kan ikke se for meg livet uten noen av dem, men barna går først, alltid først.
Tøvsjura Skrevet 6. juli 2009 #4 Skrevet 6. juli 2009 Barna først og selvom jeg ikke kunne tenke meg et liv uten mannen går barna først uansett.
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #5 Skrevet 6. juli 2009 Jeg er svært glad i mannen min, men kjærligheten til barent mitt er myyyye større... tror det er ganske vanlig.
Figa Skrevet 6. juli 2009 #6 Skrevet 6. juli 2009 Kan ikke sammenlignes. Barna kommer helt klart først. Selv om jeg elsker mannen min ville jeg ikke tvilt et sekund på valget.
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #7 Skrevet 6. juli 2009 Barna kommer alltid først.Større kjærlighet finnes ikke;)
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #8 Skrevet 6. juli 2009 Jeg elsker dem begge til det uendelige! Vet ikke hva jeg hadde gjort uten noen av dem!!!
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #9 Skrevet 6. juli 2009 Det går nok begge veier det, jenter. Mennene deres er mer glad i ungene sine enn i dere også hvis de måtte velge. Det ligger nok i foreldres natur og beskytte avkommet. Det vil både mødre og fedre gjøre. Men heldigvis slipper vi sånne valg!
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #10 Skrevet 6. juli 2009 Barnet. ALLTID barnet! Kan nok aldri føle en så sterk kjærlighet til en mann som jeg gjør til min datter.
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #11 Skrevet 6. juli 2009 ja, det håper jeg da inderlig at han gjør..Ungene først og foran alt. og han er en deilig og uerstattelig nr 2. Og han er godt fornøyd med plasseringen.. Tror ikke han ville hatt meg mer om det var anderledes..
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #13 Skrevet 6. juli 2009 To forskjellige ting vil jeg si. Mannen skal jeg ha/dele resten av livet mitt med(håper jeg) mens barna mine har jeg bare til låns.En dag skal de stifte sin familie,bygge sitt rede.Jeg er selvsagt glad i barna mine å kommer alltid til å være det
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #14 Skrevet 6. juli 2009 En kan ikke sammenligne den typen kjærlighet. En elsker sine barn ubetinget. En mann er en mann.
Lucie*OgGuttaBoys* Skrevet 6. juli 2009 #15 Skrevet 6. juli 2009 Barna først.. Selv om jeg syns det blir vanskelig med et liv uten gubben..
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #16 Skrevet 6. juli 2009 Elsker både barna og mannen, men barna er liksom så avhengig av meg. Mannen hadde nok alltids klart seg alene. Til nøds i hvertfall;) Men barna er avhengig av oss. Og det fra før de ble født. Det er en av grunnene til at barna har førsteplassen hos meg tror jeg.
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #17 Skrevet 6. juli 2009 For det første det er to vidt forskjellige kjærligheter. Elsker de alle men om du mener jeg skulle valgt noen bort, selvfølgelig mannen. Ingen kunne tatt mine barn bort fra meg nei.
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #19 Skrevet 6. juli 2009 Barna stiller høyt over mannen, de er i en klasse som ingen andre når opp til. Men jeg har spurt mannen om det samme. Han er uendelig glad i barna våres men enda mer glad i meg vistnok. Vet ikke helt hva jeg synes om det...
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #20 Skrevet 6. juli 2009 Jeg elsker mannen min, men både ham og jeg ville nok valgt barna foran hverandre. Og gladelig ofret oss selv for barna også!
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #21 Skrevet 6. juli 2009 Ja, takk begge deler Men om jeg absolutt måtte velge, hadde jeg selvsagt valgt barnet mitt. Når det er sagt tror jeg ikke jeg ville fått den samme gleden av å være sammen med barnet, dersom ikke mannen min hadde vært ved min side. En stor del av gleden ved å ha barn er for meg å dele denne gleden med den man elsker....
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #22 Skrevet 6. juli 2009 Barna og mannen. Vi fikk dem sammen og vi fostrer dem opp sammen. Det er ingen konflikt. Men skulle mannen min få et hardt slag i hode og så skifte personlighet og blii stygg mot barna våre, da hadde nok mannen røket ut. Om en av gullungene skulle ha begynt å bli tygg mot faren så hadde jeg nok ikkwe kastet ut ungen. Men om et av våre barn skulle bli et rævhol som VOKSEN, og ødelegge for faren, eller da oss, siden vi jo er et, så hadde det nok fått store konsekvenser også for vårt forhold også.
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #23 Skrevet 6. juli 2009 He, he den var god. Han har nok ikke turd å svare noe annet. Det er som når du spør mannen din om han synes du er tykk. Tror du han er ærlig? Nei, menn har lært seg å leve med mange hysteriske kvinner så her har han ikke vært ærlig! Du fikk det svaret han trodde du ville ha. Både kvinner og menn vil forsvaret avkommet sitt først. Biologi.
Anonym bruker Skrevet 6. juli 2009 #24 Skrevet 6. juli 2009 Tro meg, han har verken noen problemer med å svare ørlig på dette eller om jeg er tykk. Svaret han overrasket meg heller ikke, han er nesten for opptatt av meg til tider. Dessutten vet han at jeg setter barna høyest og hadde blitt mer glad for at han svarte de.
Lykke X 4 Skrevet 6. juli 2009 #25 Skrevet 6. juli 2009 Kjærligheten til barna og kjærligheten til mannen er to forskjellige typer kjærlighet i mine øyne. Man kan bli like glad i alle, men på to ulike måter. Men barna kommer uansett først. Og det tror jeg mannen min er enig om
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå