Hvordan kommer vi ut av skrike-til-barna-uvanen?

[Anonym bruker]

De er trege med å høre etter. Jeg sier i fra på en rolig og tydelig måte og ingenting skjer, jeg kan gjenta beskjeden flere ganger: ingenting skjer. Til slutt snakker jeg høyt/skriker og de hører, evt må jeg gripe fysisk inn for at de skal høre på hva jeg sier.

 

Det er frustrerende! Jeg ønsker meg barn som hører på når jeg snakker til dem, barn som ikke må skrikes til eller tas i for at budskapet skal nå inn.

 

Hvis de ikke kommer når det er middag spiser vi uten dem og da ser de konsekvensen, men i tilfeller som å slutte å slå minstebror eller ikke se seg for før man går over gaten eller slutte å grise med maten er det verre å vise konsekvenser av å ikke høre på. Jeg kan ikke nekte de mat, f.eks.

 

Poenget er at det må bety noe at de ikke hører på, uten konsekvenser blir det enda mindre interessant å høre etter.

 

Barna er snart 7 år og 4 år.

[Anonym bruker]

Hvordan slutte?

 

Svaret: det foreligger mange dokumentasjoner/forskningsresultater på at det er like mye mishandling å skrike til barn som å slå. Barn blir like skadet av det psykisk.

 

Hilsen barnevernspedagog

[Anonym bruker]

det er helt riktig det anonym sier over her. barn med foreldre som skriker og kjefter mye blir like hardt skadet psykisk som barn av foreldre som slår. Håper det er nok til at du og din mann slutter.

[Anonym bruker]

Sorry, men må bare si at jeg har lite til overs for foreldre som skriker til barna sine. Trodde alle visste nå til dags at det er svært skadelig for barna!

Vær så snill, slutt!

[Anonym bruker]

jeg skriker også til mine når de har fått begeret til å renne over,tror at de fleste av oss her inne klarer å miste besinnelsen innimellom. på helsestasjonen er det greit å spørre om råd neste gang du er der:) lykke til!

 

[___]

Jeg tror ofte t slike uvaner kommer av at dere har gitt ungene litt mange sjanser til å gjøre det riktig. De har blitt vant til at det ikke er så farlig om de ikke reagerer med en gang. Derfor tror jeg dere kan prøve å bli helt konsekvente på at dere aldri sier noe mer enn en gang.

 

Tilfellet med å slå lillebror: Si en gang at h*n skal slutte ellers må h*n gå på rommet eller noe sånt. Hvis det ikke blir respons komanderer/bærer du barnet inn på rommet.

 

Gå over gata: En gang beskjed, om de ikke hører tar du dem under armen eller rett og slett går hjem hvis dere skal noe morsomt. Gi aldri to advarsler.

[Anonym bruker]

Lite konstruktive svar du har fått her... Du er jo selvfølgelig klar over at det ikke er bra å skrike til barna. Det er jo derfor du spør om hjelp til å slutte! At det ikke er bra burde nok være en motivasjon i seg selv, men som med mange uvaner er det ikke lett å slutte selv om man vet det ikke er bra.

 

Når du gir en beskjed, sørg for å få oppmerksomheten til barnet. Sett deg på huk, se inn i øynene og snakk. Hvis barnet ikke gjør som du sier, gi konsekvens med en gang. Før du blir frustrert/overgitt og sint.

 

Time-out er en taktikk. Du kan også forsøke klistremerkesystem. Hver dag kan barna få en stjerne dersom de har vært flinke å høre etter. Eller kanskje flere i løpet av dagen? En for morgenen, en for ettermiddagen og en for kvelden kanskje... Ved et visst oppnådd antall merker kan barnet få en liten premie. Ikke gi merker om barnet ikke fortjener det.

 

En annen ting dere kan gjøre siden dere har såpass store barn er å lage husregler som både barn og voksne må følge. Det er lettere om man har det skriftlig på en liste som kan henge på kjøleskapet. Regler kan være "ikke lov å rope inne", "barna må gjøre som mamma og pappa sier", barna kan kanskje også foreslå regler. Men 10 - 15 regler er nok. Gå gjennom de hver gang regler brytes. Barna får også lov å si fra til de voksne om de bryter reglene.

 

Du må ha tålmodighet. Hvis du merker at du begynner å heve stemmen, fjern deg selv fra situasjonen om mulig og la far ta over. Ikke alltid passer det å ta opp situasjonen med barna. Om du er f.eks på butikken og de ikke hører etter, så kan du ta det opp med de senere og forklare hvordan du vil de skal oppføre seg.

 

Ja det forresten er en viktig ting. Ikke fokuser på hva barna gjør galt. Barna klarer mye bedre å forholde seg til rettledninger. At dere forteller dere hva som er ønskelig oppførsel i stedet for å fortelle dem hva de gjør galt.

 

F.eks i stedet for å si at de ikke må krangle så mye, så kan du heller si at du ønsker at de skal være venner og finne på noe morsomt sammen. Eller hvis de griser med matbordet så roser dere den som spiser ordentlig i stedet for å klage på den som ikke gjør det.

 

Dette klarer dere, det er jeg sikkert på! Håper du fikk noen ideer nå og lykke til!

[Anonym bruker]

Å skrike til et barn (eller en voksen for den del) er en stygg uvane.

 

Problemet virker for meg til å være at du har vent barna til at du maser og at det først EGENTLIG er grunn till høre på deg (kanskje) når stemmenivået har nådd "100 decibel", inntil da SKJER jo ingenting! Så her må du venne barna til annet. Det tar du tak i slik (jeg forutsetter at barna er så store at de har nådd det som før ble kalt "forstands alder", altså at de er store nok til å forstå en beskjed som blir gitt og ha tilstrekkelig kontroll på seg selv til å evne å følge beskjeden, dine er opplagt det): Du forklarer barna, stille og rolig, ved en anledning alt er normalt, IKKE etter et "utbrudd", at du nåbeklager at du skriker når du er sint, at du lover å slutte å skrike (så fint for barn å oppleve at også en voksen kan innrømme sine feil, og her gjelder eksemplets makt til den gangen du vil at barnet skal innrømme sin feil!), men at nå gjelder følgende regler: Du sier fra EN gang, adlydes ikke dette, får ting konsekvenser slik og slik (vær helt konkret, f eks at den griser med maten blir matet som en baby resten av måltidet siden han/hun viser at han/hun behandler maten som en baby, den som ikke ser seg for når han/hun skal over gaten lar være å krysse denne de neste 24 timene, den som slår en som er mindre enn seg (lillebror) blir hans lekekamerat (på HANS premisser!) i en time), den som da ikke adlyder når konsekvensen iverksettes "koser" seg på rommet i stille ettertenksomhet (uten radio/TV/data/musikk/mobil etc) i 12/24 timer (12 timer for 4-åringen, 24 for 7-åringen), mat serveres på rommet. Og så får du dem til å bekrefte at de HAR forstått hva du sa (gjenta om nødvendig, til du FÅR bekreftelsen, om igjen og om igjen, men IKKE hev stemmen, bruk heller "skuespillertrikset for oppmerksomhet" og SENK stemmen når lydnivået begynner å bli høyt). Og, for all del: Ignorer ENHVER diskusjon, dette er ikke "diskusjonstime", men "beskjedtime". Om ting skal justeres kan man diskutere etter en måned eller to, nå gjelder "diktatorprinsippet" i denne saken! For noen ganger skal faktisk foreldre være diktatorer, men aldri diktatorer som har "eget vel" som første prioritet.

 

Så kjører du igang neste dag, knallhardt. Med EN gang en beskjed i vanlig lydhøyde ikke blir adlydt, skriker du IKKE, men iverksetter konsekvensen. MED EN GANG!! Ingen skriking, ingen skjellsord, men KNALLHARD iverksetting av konsekvensen. 100 %, ikke 99, og ikke "en sjanse til"! Du kan være temmelig sikker på at du da blir "verdens verste mor" og blir rikelig skreket til selv når konsekvensene kommer (for ja, de KOMMER!), men du må være HARD, selv om hjertet blør, du gjør det for barnas beste! Etter en uke ser du nok helt andre holdninger. Og så melder du tilbake at du setter stor pris på endringen, at det gleder deg å se slik oppførsel barna nå viser, og FORTSETTER Å HÅNDHEVE KONSEKVENSER LIKE KNALLHARDT (men neppe særlig ofte lenger). For du skal nok "testes" iblant! Og da er det viktig at reaksjonen er helt lik i dag, i går og og i forgårs. I det øyeblikket du er "snill" har du tapt og kan begynne på'n igjen. Med et verre utgangspunkt enn første gangen!

 

Ikke forvent resultater første to-tre dagene, de blir BARE en pest og en plage! Men etter litt (konsekvent!) håndheving av konsekvenser vil jeg tro at barna lærer at det ikke LØNNER SEG å ignorere en beskjed! Og da får du bråere skifte av vane enn du kan forestille deg! Dette visste oldeforeldregenerasjonen med store barneflokker en god del om, og de sa, helt fornuftig, at "den som ikke HØRER etter, får KJENNE etter"! (Å skrike til et barn var faktisk mindre "allment akseptert" for 100 år siden enn det er i dag!) Problemet i mange tilfeller, var bare at det man fikk "kjenne etter" var fars SINNE når riset ble brukt, ikke en logisk følge (konsekvens) av sin egen oppførsel. Og sinne avler sinne....

 

Lykke til! Opptrer du konsekvent vil du lykkes! Men ikke på øyeblikket, for det tar tid å endre vaner!

[Anonym bruker]

10-15 regler??? hahahahaha! skal si du er på jordet! det er barn du snakker om,til og med voksne vilfå problemer med å huske alle da;)

[Anonym bruker]

Litt av problemet ligger i at det er vanskelig å se framover og ikke bare her og nå. Det er vanskelig med situasjoner der minstebror er på vei ut og jeg lager middag og ikke kan gå fra. Jeg roper fra kjøkkenet at han ikke får gå ut, men han hører ikke på (jeg vet han har hørt meg). Å hindre en 4-åring å gå ut kan bare gjøres ved å låse døren. Klart jeg kan gjøre det, men det kjennes ikke bra (litt fengselfølelse), trenger luft også.

 

Kan hende noen ting er vanskelige å gjennomføre fordi det virker ekstremt? Og det er lett å tenke at man skal være fleksibel når man har overskudd til det. Unger trenger konsekvente voksne, strenge, men ikke regide. Når blir man urimelig og regid? Det er ikke lett!

 

Ja, det tar tid å endre vaner og det starter med en mental endring. Man må vende seg til nye måter å gjøre det på. Og da må man vite hva som er målet. Det handler i grunn om bevisstgjøring. Det er ikke lett å se situasjoner utenfor. Skulle blitt filmet en dag så hadde jeg sett/hørt det selv.

 

"Problemet virker for meg til å være at du har vent barna til at du maser og at det først EGENTLIG er grunn till høre på deg (kanskje) når stemmenivået har nådd "100 decibel", inntil da SKJER jo ingenting! Så her må du venne barna til annet."

 

Dette har du veldig rett i!

[Anonym bruker]

Poenget er at det blir skriking/kjefting fordi de ikke hører på, det er ikke vanlig kommunikasjonsform.

 

Det med å se inn i øynene er jeg helt enig med deg i, men det finnes situasjoner der det ikke er aktuelt, som når minsten er på vei ut og man står opptatt med noe annet eller situasjonen er så kompleks at man ikke ta for seg bare et barn.

 

Hvis jeg bare er sint er det utrolig effektivt å bevisst dempe stemmen!

 

Takk for svar!

 

hi

[Anonym bruker]

Du har ikke svart på innlegget mitt. Du har forbausende få råd til barnevernspedagog å være..

[3 er nok!]

til bv ped 16.43; dersom du er bv ped så gi råd, ikke bare fortell hvor skadelig det er! du gjør skam på yrket ditt (og mitt).

 

til HI; flott at du innser at du har et problem og spør om råd, vet ikke hvor gamle barna er, men det kan jo tenkes at barna blir flinkere til å høre etter etterhvert. sørg uansett for at beskjeden blir tydelig gitt og motatt. sett deg ned på barnets nivå, gjerne slik at barnet ser ned på deg, se det inn i øynene og ikke minst FORKLAR. ikke bare si gjør det, og det, eller ikke fjør ditt og datt, men forklar hvorfor. du kan også gi barnet konsekvenser, men om du gjør dette MÅ du følge det opp. f.eks at barnet må gå på rommet, time out i fem min, ikke desser (men da bør heller ikke resten av familien spise det), ikke barne tv, ikke godnatt historie (dersom det er nær sengetid) ikke gi konsekvenser som er langt frem i tid, barn ser ofte ikke så langt inn i fremtiden. husk å følge dette opp. kan bli vanskelig, kan ta timer eller dager, men ikke gi deg! dersom du begynner med noe slikt og gir deg har du virkelig tapt og problemet kan eskalere. denne "metoden" kan med fordel forklares til barnet før/uten at barnet har gjort noe galt i en rolig situasjon.

 

det kan også funke med premie/belønning. selvom barnet bare er et par år gammelt, men denne "metoden" er avhengig at er vedvarende og også blir forklart utenfor en "barnet-hører-ikke-situasjon". f.eks ved at barnet får et klistremerke hver gang det hører og følger opp en beskjed. ved f.eks fem opptjente klistremerker kan de byttes inn i en større premie, f.eks en tur på MCdonalds, en eventyrstund, bake en kake sammen eller lignende. vær raus med klistremerkene i begynnelsen, gi klistremerke for selv den minste ting. i stedet for klistremerker kan man f.eks bruke klinkekuler på et gjennomsiktig glass eller lignende.

 

bare noen tips, send meg gjerne pm om jeg kan bidra med noe mer

 

lykke til fra meg som også er bv ped

[Anonym bruker]

Så gi henne noen tips om hvordan!

[Anonym bruker]

Hei! Vet du hva, jeg jobber også i barnevernet (men er sosionom) og må fak´tisk si at jeg blir litt oppgitt over mange av svarene du får her! Alt er skadelig for barn nå til dags, de skal strykes medhårs uansett hva de driver med. Og, en ting som er sikkert med den metoden er at man får barn som aldri möter motgang og som blir lite motstandsdyktige i den virkelige verden.

 

Barn tar faktisk ikke skade av å få kjeft og det er FAKTISK lov til å bli skikkelig sint som mamma! Nå leser jo jeg i ditt innlegg HI at du selv opplever oppdragelsesmetodene deres som lite konstruktive og da blir det jo et problem.

 

Jeg er selvsagt ikke tilhenger av å hyle og skrike på barna sine, bare så det er sagt. Men, å öke stemmen noen desibel er ikke skadelig.

 

Men, til et konkret råd. Gi barnet konsekvensen förste gang du irettesetter han/hun. Feks, jeg vil at du slutter å kline med maten, ellers får du gå fra bordet. Hvis han/hun ikke slutter med en gang ber du han/hun om å gå. Hvis han/hun overhörer deg tar du barnet i armen (löst) og leder det ut fra kjökkenet! Det viktigste er at du er konsekvent, hver eneste gang! Kom ikke med tomme trusler som du ikke holder.

 

Lykke til

[3 er nok!]

ærlig talt; du kan da ikke sende en 4-åring på rommet i 12 timer? det er forsåvidt like ille å sende en 7-åring på rommet i 24 timer... eller har jeg misforstått noe her?

 

men du har andre gode poenger, f.eks å ikke heve stemmen, ikke forvente resultater med en gang og å iverksette konsekvensen med en gang.

 

 

[Anonym bruker]

Føler inderlig med deg, HI, og ønsker ikke på noen måte å "trykke deg ned", men tenk gjennom følgende: Hvorfor oppleves så mange menn i en oppdragersituasjon å lykkes uforskammet bra i det å være barnets "venn", men at de søker til mor når de skal ha lov til noe (for far er "strengest")? Selv tror jeg mye kommer om at gjennomsnittsmannen er mye mer bevisst på dette med å håndheve konsekvenser 100 %. Ikke først og fremst for barn, først og fremst i forhold til andre voksne, så gjør han "bare likedan" i forhold til barn. Og denne oppførselene gir barnet hva det ønsker seg aller mest! TRYGGHET! Trygghet for at grensene går der, nøyaktig DER, i går, i dag og i morgen. (Men siden barnet også har oppdaget at hos far er grensene FASTE, søker det mor, ikke far når det skal få et unntak ("få lov til å...., likevel"), for mor er klart lettest å overtale når grenser skal tøyes!) Tror ikke vi skal være så redd for å virke "rigide". Et barn som opplever rigide foreldre (og grensen her går oftest mye høyere enn særlig mor tenker) klarer seg mye bedre enn et barn som opplever mangel på trygghet for hvor grensene går! Så selv vil jeg heller være både "rigid" og "urimelig" enn vinglete i forhold til hvor grensene går! Men helst verken rigid eller vinglete, selvsagt!

 

Dessuten: Når et barn vet hvor en grense går og tester hva som skjer om det overtrer den, opplever SAMME konsekvens hver gang, gir også dette trygghet. Både trygghet for hvor grensa går og for hva som skjer når den blir overtrådt!

 

Det jeg er mye mer bekymret for er når man fastsetter en konsekvens "der og da". En konsekvens skal være forhåndsvarslet, "hvis det, så det". Men det skal holde å varsle (tydelig og presist) EN gang! (Her ser jeg parallellen til voksnes verden: Ingen lov er gyldig (rimelig) før den er kunngjort, men EN kunngjøring holder.) Derfor synes jeg det er viktig å tenke skikkelig gjennom "hva skal gi konsekvenser" og "hvilke konsekvenser skal det gi" på forhånd! (Og så ta tak i de tingene man prioriterer høyest først, når disse er "innøvd" kan spekteret utvides.) Ingenting er så "urettferdig" som når noe får en uventet konsekvens! Har man fått beskjed om "hvis det, så det", blir det mye mer rettferdig med konsekvensen, selv om den ikke blir mer populær av den grunn. Det er de uventede reaksjonenen som lager usikkerhet!

 

Nei, se deg gjerne i en (uønsket) rolle som en liten "diktator" som regjerer med jernhånd hva gjelder konsekvenser! Men ikke glem at kjærligheten er viktigste våpenet! Så aldri glem å rose barnet, se barnet i øynene, holde rundt barnet, ta tid til å høre på barnet (HØRE, ikke bare "låne et halvt øre til"!) gjøre noe sammen med barnet osv! For gjør du det blir barnet trygg på at "du er virkelig glad i meg". Og da har barnet stor forståelse for grenser som settes (selv om det skal "krangle" rundt dem, det gjør det bare for å teste grenser (igjen). I hvert fall når disse er begrunnet og forklart (særlig viktig når man er 7, men kan gjerne også ta med 4-åringen). Man skal bare alltid kunne stå for de grensene som settes, disse skal ikke være "arvegods" man ukritisk overtar fra andre. Slik at man tåler barnets kritiske blikk på grensene og kan svare skikkelig for hvorfor det er slik!

 

Du nevnte et konkret eksempel med 4-åringen på vei ut døra. Her ville jeg selv ha satt konsekvensen at den som går ut uten tillatelse (og skal lengre enn ut på første trappetrinn for å trekke luft/hente post/hente noe) møter en låst dør de neste 24 timene. Så var det opp til gutten selv å avgjøre om han ville ha låst eller åpen dør! Jeg har da forutsatt at dere bor slik til at det ikke er trafikkfaren som gjør at gutten ikke skal gå ut uten tillatelse. Er dette årsaken, ville jeg både hatt strengere konsekvens og satt middagen til side for å "hanke inn" gutten på vei ut. De færreste middager vil da bli ødelagt om komfyren må slukkes et minutt? Og må lillegutt stå til ansvar for hvorfor det ikke ble noen saus til kjøttkakene i dag, siden denne ble stekt fast i gryta pga hans ulydighet, husker han det nok neste gang han er fristet til en tur ut døra mens mor lager middag!

 

Og som en kommentar til mitt eget sitat, som du gjengir, HI: Barn er SKARPE iakttagere. Og de har for lengst lært at grensen IKKE går når du sier en ting første gang, ikke andre heller, men ikke akkurat hvor grensen går! Og da er det utrolig fristende (og trygghetsavklarende!) å teste HVOR grensa går i dag. Er jo usikkert det.... Hvor mye tåler mor IDAG da....

 

Jeg er så heldig å ha arvet en gammel "Husholdningsbog" fra slutten av 1800-tallet fra min oldemor. Denne inneholder stykker om det meste, fra slakting via vasking (av ca 50 kg møkkskitne klær samlet gjennom vinteren!) og flatbrødbaking ti barneoppdragelse. Innledningsordene til kapitelen "Om Børns Opdragelse" har jeg lagt meg på minne! Innledningsteksten lyder slik:

 

"Et Barn skal altid opdrages med megen Kjærlighed og ydterste Fasthed og Bestemthed. Skal den Gjerning udøves på bedste Maate, maa den, der skal forestaa Opdragelsen, først akte nøie og med ydterste Kritik vendt mot sin egen Ferd, hver eneste Time gjennom Dagen. Thi Børn ere skarpe Iagttagere og gjør efter, hva det mærker deres Opdrager at gjøre! Megen Kjærlighed og ydterste Bestemthed i Gjerningen gjør, at Riset, der ingen dygtig Opdrager er, saagodtsom kan Undværes."

 

Stryk ordet "saagodtsom" og rådene er et eksempel til etterfølgelse også nå, 120 år senere!

 

1754

[Anonym bruker]

Nei, skadelig for barnet er det slett ikke at man hever stemmen en del hakk! Men noen god (i betydningen effektiv) metode er det likevel ikke. Først og fremst fordi det lærer barnet at først når stemmen heves noen hakk er det grunn til å være på vakt mot konsekvenser! Inntil da er ikke ting så farlig og mor kan gjerne overhøres. Dessuten er hevet stemme bortkastet energi og slitsomt for en selv! Hvorfor bruke energi på noe som er lite effektivt og gir stor fare for uønsket læring? Men skulle man gjøre feil her en gang innimellom har man altså ikke må noen måte gjort noe skadelig for barnet!

 

"Tomme trusler" er farligere: For da lærer barnet to ting. a) Det er ikke sikkert at de konsekvensene som det trues mer dukker opp (og så var ikke grensa fast lenger, må teste ut HVOR grensa går i dag....) og b)Mamma lyver, da er det vel OK at jeg også lyver, vel? For da gjør jeg jo akkurat som mamma! Ønsker man at barnet skal suge til seg SLIK lærdom??

[Anonym bruker]

Jo, perlefisken, man kan GJERNE sende barnet på rommet lenge, selv om det sikkert ikke stod i lærebøkene dine! Har ingen konkret erfaring fra 4-åringen eller 7-åringen, tidsantydningene ble satt (som mulige eksempler, ikke "ferdigtygd løsning"!) ut fra at yngste gutten her ble, i en alder av 5 1/2, sendt på et opphold på rommet sitt fra kl 1700 ene dagen til kl 1200 neste dag, pga forhold vi ser MEGET alvorlig hos oss (og vi har heller aldri sett noen gjentagelse hos gutten, som er drøyt 7 1/2 år nå). Og det å nekte å adlyde når en konsekvens som er varslet skal iverksettes ser vi også meget alvorlig på, men har ikke hatt behov for å gjøre noe i forhold til dette noen gang så langt.

 

Men om du forstod det som "sende på rommet uten tilsyn og la seile i sin egen sjø" har du misforstått (og jeg sikkert bidratt til misforståelsen). Jevnlige besøk av en oss voksne på rommet, og noen alvorlige og oppklarende samtaler, samtidig som vi både sa og viste at vi fremdeles var akkurat like glad i ham som før, men at han visste konsekvensen av det han gjorde, og at det derfor ikke var aktuelt å forandre på noe, samtidig som vi tok oss all tid han ønsket til å lytte etter hva HAN hadde å fortelle, det var jo ikke ensomheten vi la mest vekt på, det var å tvinge fram ettertanke. Og det tar TID (også for en 5 1/2-åring) å komme til ettertanke, men i total ensomhet uten å få samtale med en voksen ville han sannsynligvis aldri kommet til de erkjernnelser han nå kom til (og så langt har tatt konsekvensen av selv). Om det var nødvendig med så lang tid (for å trekke konklusjonene) vet jeg ikke, jeg tviler, men det skal MERKES når man tar konsekvensen av å ha gjort noe galt, man skal HUSKE konsekvensen neste gang man gjør noe galt! For det man har lært grundig, det sitter!

 

Og selvsagt, gutten skulle jo både ha sin kveldsmat og sin frokost (det å nekte mat er ingen måte å utøve konsekvens på her, utover at den som ikke møter til et måltid før måltidet er ferdig får ikke mat før neste måltid, dette gjelder for alle, barn som voksne, alle hos oss kan klokka og har kunnet denne noen år). Den spiste for øvrig en av oss sammen med han inne på rommet sitt. Vi har alltid satt bordfellesskap høyt i familien, og ved å gjøre det ville vi både vise at han han fremdeles var "en av oss", som "fortjente bordfellesskap) og at (det visste gutten godt) vi selv gav avkall på det vi satte høyt, bordfelleskapet i spisestua, ved å spise sammen med ham på rommet.

 

Bittert å tape en hel lang ettermiddag ute å leke, og bittert å ikke få være med inntil bygda for å handle lørdag morgen (selv om storebror ordnet den obligatoriske bananchipsen til kveldskos for ham)? Ja, så absolutt! Men du verden hvor lærerikt!

 

Og som Øyvind Thoresen en gang sa i et kåseri: "Verdien av kjedsomhet er sterkt undervurdert i dag. Da må man nemlig bruke kroppens mest uøvde muskel. Ettertenksomhetens muskel. Lite er så slitsomt. Og ingenting er så utviklende. Mange ungdommer som ikke har fylt 40 ennå vet bare ikke at en slik muskel eksisterer."Og for egen til vil jeg tilføye: Utviklende for barn som for voksne. Men også ettertenksomheten muskel kan overbelastes. Særlig hos ett barn. Det skal bare mer til enn mange tror i dag! Og blir den ikke overbelastet blir den styrket! Ingen har vondt av å være en GOD stund sammen med egne tanker! Det pleier å gi en hel del selvinnsikt det! Om man bare har noen å dele tankene sine med innimellom. Ellers kan selvinnsikten utvikle seg til enten fortvilelse eller sinne.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke enig i at ting alltid skal forklares. Noen ganger er nei fordi det er nei og ikke noe som skal diskuteres eller forklares. Det er enormt slitsomt å måtte forklare alt og alle avgjørelser hele tiden. Jeg mener barn må godta at nei er nei uten å forstå hvorfor. Det er ikke noe galt i å forklare hvorfor, men barn skal også kunne gjøre som man sier uten forklaring.

 

 

hi

[Anonym bruker]

Hei hi, jeg er sosionomen som skrev over her! Må faktisk si at jeg ikke er enig med deg på det siste du skrev her. Hadde du akseptert at en autoritetsperson hadde sagt nei til noe uten å gi deg en forklaring ( at sjefen på jobben hadde sagt nei til mere lönn uten å gi deg et svar)? Barn er også egne individer som synes det er urettferdig hvis de ikke får noen forklaring på ting. Synes man skal behandle barna på samme måte som man selv vil blir behandlet!

[Lykke X 4]

Konsekvenser og tilbakemeldinger er utrolig viktig i barneoppdragelse. Hører de ikke etter, må det få konsekvenser og tilbakemeldinger av noe slag. Like viktig er det samme når de har gjort noe bra.

 

Vi har en som har begynt å opposisjonere en god del mot oss, da han er prepubertal Han hører ikke etter når han blir snakket til, svarer til tider frekt mv. Og da får det konsekvenser i form av at han ikke får gjøre enkelte ting han liker den dagen, eller over noen dager (kommer an på alvorlighetsgraden). Det kan være forbud mot spill, dra ut å farte osv. Unger må lære at hvis de ikke hører etter, får det konsekvenser. Det funker bra her i huset. Det nytter ikke med trusler, det som dere foreldre sier, må dere også holde/gjennomføre. Det er også viktig å huske på den utrolige viktigheten av å gi positive tilbakemeldinger til barna når de oppfører seg bra, det i seg selv kan få de til å velge å gjøre det "rette". Ros kan ha enorm effekt! Det å si at "nå var du virkelig flink til å høre etter" Det har vi også merket!

 

Vold eller annen fysisk avstraffelse er ingen løsning. Roping og skriking kan man fort ende opp med når man er frustrert, og det er en helt normal reaksjon fra oss mennesker når vi er slitne og stressa, unger tar ikke skade av det innenfor moderate grenser. Men man kan ungår roping og skriking om man er litt lur Kanskje det kan hjelpe å puste rolig, gå for seg selv i frisk luft noen minutter så man får summet seg.

 

 

[3 er nok!]

ALT trenger selvfølgelig ikke forklares, men et kan ofte enklere forstå hvorfor mamma/pappa sier nei dersom det får et forklaring. barn klarer ofte ikke tenke konsekvenser av sine egne handlinger og forstår ikke hvorfor det f.eks ikke får lov til å hoppe ned fra bordet, for barnet er det jo bare gøy. dessuten, om du i et par uker forklarer hvorfor du sier nei vil barnet snart forstå at mamma har en grunn for å si nei, og etterhvert godta et nei uten mer forklaring.

 

når jeg i innlegget over skrev at forklaring er viktig, mente jeg likevel i fht til konsekvensene du setter. hvorfor barnet ikke fåt se barnetv, blir sendt på rommet osv. om barnet ikke får en forklaring på det vil det hele være bortkastet. beklager om jeg ikke forklarte meg tydelig nok

[3 er nok!]

når jeg leser dette innelgget høres det straks mye bedre ut. du gjør helt klart mye riktig, selvom det ikke er noen annen sin jobb å vurdere det. du kjenner dine egne barn best og vet hva som funker for de. jeg vet ikke bakgrunnen for historien og dømmer deg heller ikke på noen måte. er ikke ute etter å skape en diskusjon eller å krangle. sier bare at jeg ikke ville sendt mitt barn på rommet så lenge, løser det på andre måter som fungerer på mine barn. men som sagt; det er bra dere pratet med han, viste at dere fremdeles er glad i han osv. jeg er enig i at selvrefleksjon (i samtale med voksne) er det beste for at barnet skal forstå konsekvensene. synes også det er fantastisk at dere opprettholdt konsekvensene dere først satt, det er så mange som ikke klarer det og gir etter.

 

når det gjelder lærebøker er jeg ingen fan av disse da jeg mener det ikke finnes noen skreddersydde "metoder" som funker på alle barn. man må kjenne barnet man jobber med godt før man kan sette inn de riktige konsekvensene. jeg oppnår dessuten bedre resultater når jeg jobber fritt og ikke ut fra lærebøkene eller metoder.

[Anonym bruker]

Ja, HI, det er enormt slitsom å måtte forklare og begrunne! Men det er bare slik man i lengden får barn som aksepterer de forbud og påbud man gir! Barn har stor åpenhet og enorm vitebegjærlighet (har du ikke merket det hos deg, vi merket det i hvert fall godt hos guttene her), og de aksepterer ikke at ting "er slik" før de får en forklaring de forstår. Gir man ikke barnet det, prøver barnet selv å finne en forklaring, og da ender man ofte med et barn som "tester grenser", ut fra resonnemententet "Hvorfor det, hva skjer egentlig om jeg IKKE gjør som mamma/pappa sier, det må jeg sannelig finne ut av, kanskje jeg da forstår hvorfor...". Og det blir ikke mindre slitsomt"! Frustrerende er det i tillegg! Eller man kan, om man gir alternativet "aksepter uten å stille spørsmål, eller ta konsekvensen" få øyentjenere som adlyder uten forklaring fordi konsekvensene av ikke å gjøre slik å slik blir for ubehagelige, men straks "noen som har makt (rent fysisk) til å håndheve ubehagelige konsekvenser" ikke er til stede, gjør de absolutt IKKE slik og slik, det gjorde de ene og alene for å unngå konsekvensene, ikke fordi det var rett/det beste å gjøre slik eller slik. Er slike barn oppdragelsens mål? For vår del er svaret definitivt nei!

 

Nei, barns vitebegjærlighet og opplæringsbehov (oppdragelsesbehov, "opplæring" og "oppdragelse" er to sider av samme sak!) må man ta på alvor! Det er slitsomt, men alternativene blir i lengden mye verre. I "unntaktstilstander" kan nok en oppdrager som normalt forklarer skikkelig komme i land med å la være å forklare,og barnet vil da konkludere med noe slikt som at "Mamma forklarer jo alltid så godt når hun vet, noen ganger vet visst heller ikke voksne hvorfor ting er slik, dumt, men OK, siden hun forklarer når hun kan, og kan nesten alltid, og siden jeg er glad i henne, stoler jeg på at hun har rett og derfor vil jeg likevel gjøre som hun sier (uten å teste OM hun har rett)". Men blir manglende forklaringer hovedregelen, ikke unntaket, får man snart et troverdighetsproblem i forhold til barnet! Og så er barnet klart for å teste ut!

 

Nå er det likevel slik at "forklaring" betyr slett ikke uten videre "forhandling" eller "diskusjon"! Ingen oppdrager skal være redd for å være en liten "diktator" som bestemmer over, ikke forhandler med, barnet. Han/hun skal "bare" være en ansvarlig diktator, som ikke har "meg og mitt beste" som førsteprioritet på lista, men "barnet og dets beste". Og "diktatoren" bør huske at alt han/hun nå gjør, må han/hun regne med å bli trukket til ansvar for av, og svare for i forhold til den som ble diktert - om 20 år eller så! For DA blir ens egen oppførsel gransket av en (forhåpentligvis) moden voksen som selv kan avgjøre om en opptrådte rett! Er "diktatoren" seg DET bevisst, gjør nok han/hun sitt aller beste for å opptre som "ansvarlig diktator" og holde "meg og mitt beste" lengst mulig borte!

 

Men årsaken til at man faktisk har et oppdragerANSVAR er at barnet selv ikke er modent nok til å ta ansvaret i dette eller hint ennå. Og den som ikke er moden til å ta ansvar for en sak ennå har også en høyst begrenset evne til å delta som noen likeverdig forhandlingsparter rundt samme sak! Derfor er det faktisk å begå ansvarsFRASKRIVELSE for en selv når man aksepterer forhandlinger rundt slike saker! I slike tilfeller skal man høre på hva barnet har å si, og i høyeste grad ta dette med seg i vurderingen når man selv vuderer hvilken "diktatoravgjørelse" man kommer med, en avgjørelse som må begrunnes om man skal vente at den skal bli RESPEKTERT, ikke SABOTERT (og så "testet ut" for å se om den fortjener å bli respektert). Men selve avgjørelsen skal ligge hos en selv, for det er der, bare der, ansvaret ennå ligger. Og den som skal stå til ansvar for noe, skal også kunne ta nødvendige avgjørelser!

 

Så derfor: Alltid begrunnelse (men noen få ganger innimellom er "fordi mamma har sagt det, og her vet faktisk mamma best" OK begrunnelse), slett ikke alltid forhandlinger, sjeldent og aldri med små barn, men mer og mer etter hvert som barna blir eldre og får modenhet og ansvarlighet nok til å delta til som likeverdig forhandlingspartner på akkurat DETTE spesifikke området).

 

At det er slitsomt å oppdra barn? Ja, definitivt! Men du verden hvor givende! Sjelden kan man si at man arbeider med noe som medfører mer langsiktige konsekvenser. På godt og vondt! Så her er det viktig å tenke lengre enn "i morgen" og "neste uke"!