Hvilken fobi(er) har dere?

[Anonym bruker]

ser det er veldig mange som er redd edderkopper her. lurer bare på om alle virkelig er så redde for dem som de påstår? selv har jeg araknofobi som HI, kaldsvetter, griner og besvimer (dersom de er større enn en rosin), og får panikk (den medisinske betegnelsen, ikke den "populære"). flaut å innrømme, men har faktisk kjørt i grøfta to ganger pga edderkopp i bilen.

 

videre er jeg redd for sopp, hadde det på samme måte som når jeg nå ser edderkopper. kunne ikke gå tur i skogen eller gå forbi grønnsakene i matbutikken. er heldigvis mye bedre nå. klarer å se sopp, blir kvalm, men kaster ikke opp eller griner slik jeg gjorde før. men klarer fremdeles ikke ta på en sopp eller lage mat med sopp.

[Anonym bruker]

fugler

[Gjest]

Edderkopper. Det har blitt litt bedre de siste årene. Før var det sånn at jeg stivna helt når jeg så en edderkopp, klarte ikke bevege meg, føltes ut som om jeg ikke fikk puste og some om jeg skulle besvime.

 

Nå er det ikke riktig så ille. Jeg får litt hetta, men klarer nå å fjerne meg fra rommet uten noe dill, hehe.

 

De tynne med bare bein er ikke fult så ekkle som de tjukke små svarte heller.

 

Esj, ekkle dyr. Møkka hakkespett

[Gjest]

Og jeg er enig med hun som ikke takler krabber. For meg er ikke krabber noe annet enn forvokste sjø-edderkopper...

 

At noen faktisk spiser krabbe er utenfor min fatteevne.

[mozell]

Edderkoppskrekk her også, dog litt mildere med årene merker jeg. Før ble jeg hysterisk, nå grøsser/kvepper jeg bare. Men tør fremdeles ikke ta dem, verken med papir, støvsuger eller andre ting.

 

Spindelvev derimot er en annen ting. Der blir jeg fremdeles helt hysterisk. Bare en tråd kommer borti meg, ser jeg ut som en sprelledukke - veiver rundt med armer og slår/"skrubber" der den traff. Ser helt mongo ut. Hehe.

 

Og så er det høyder da. Fikk anfall (svimmel, innstendig trang til å holde meg fast i noe) NEDE i Peterskirken fordi det var snakk om at vi skulle stille oss i kø til å gå opp i kuppelen. Da begynte jeg å lure på meg selv. Haha! (og heldigvis var køen for lang til at vi gadd å stå i den.)

[røyafrafrøya]

Jeg er redd for høyder, og å fly. TØR ikke fly i det hele tatt. Hater også å være veldig høyt oppe på taket av en høyblokk eller lignende, f.eks. disse moderne takterrassene.

 

Er også redd heiser og tunneler, men jobber med saken. Går bedre med tunneler og heiser nå, særlig tunneler. Uff, fobier er slitsomt.

 

[Ranveig R]

Har alltid vore fobilaus, men har blitt meir og meir sær på eit par områder med årene.

 

Nakne føtter, spesielt mine eigne - med mindre dei er smurt grundig inn. Var dum nok til å gå i sandalar i dag, tenkte faktisk ikkje på anna enn føttene mine heile dagen, skikkelig ekkelt...

 

Og så et eg aldri noko viss det er den minste fare for at det ikkje er gjennomsteikt/-kokt. Laksefiléten skal vere kremert ellers et eg den ikkje.

 

Trur likevel ikkje det er ille nok til å klassifiserast som fobiar.

[T**** mamma:)]

Når jeg var lita jente var jeg i en lang periode livredd for å være alene. Det begynte etter at mamma skulle ut en tur med hunden vi hadde. Bare opp og ned gata, sa hun. Dette var jeg vant med og det brydde meg ikke en plass der jeg satt å så på barnetv og spiste kveldsmat. Men så våknet lillesøstera mi (dette hadde aldri skjedd før). Hun gråt og gråt og ville ikke roe seg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men jeg husker at jeg tok med meg lillesøstera mi ut i gata for å finne mamma. Dette skulle gå så bra, for mamma sa jo at hun bare skulle gå opp og ned bakken. En fortvilet lillesøster og en enda mer fortvilet storesøster lette og lette i den lille gata. Husker enda godt hvordan angsten bygget seg opp når jeg ikke klarte å finne henne. Var nok helt grusomt for et lite barnesinn å føle seg så hjelpesløs. Den lille gata vår var plutselig så stor. Etter noe som føltes som en evighet kom endelig mamma gående med hunden og jeg kan ennå huske hvor utrolig lettet jeg var når jeg så henne.

 

Turen til mamma kan ikke ha vart stort lenger enn en halvtime totalt, så det kan ikke ha vært så lenge vi gikk ute i gata å lette. Hun hadde bare tatt en liten avstikker, men det faktum at hun ikke var der hun sa hun kom til å være ødela for meg i lang stund fremmover. Frykten for å være alene utartet seg skikkelig. Jeg klarte ikke sovne hvis jeg ikke hørte stemmene til mamma og pappa i stua. Husker enda godt hvordan jeg listet meg inn og tok sjekkrunder hvis jeg ikke hørte lyd fra stua. Jeg følgte etter mamma og pappa som en hund, og kunne ikke enngang oppholde meg i rommet ved siden av uten å få panikk. Gjerne verdt å få med at dette skjedde da jeg gikk i første klasse og varte et par skoleår fremmover. Det gikk heldigvis over, og jeg fungerer helt fint den dag i dag:) Kommer allikevel til å være veldig forsiktig med å ikke sette jenta mi i samme situasjon. (Ble litt langt dette her, men håper det går fint)

[Anonym bruker]

vepser og bier og alt som høres ut som dette. Løper,skriker og får panikk bare de nærmer seg,

 

Ble forfulgt av dem i fjor og de satte seg fast i håret mitt, krøyp inni dyna og stakk meg mens jeg sov.