hvis du måtte velge, mannen eller barna?

[Anonym bruker]

Interessant 2050. Regner med at det er mere til den historien, men det er alikevel en vekker at man velger sin mann foran sitt nyfødt barn. Det viser seg jo også at mennesker sørger mere etter tap av ektefelle en tap av barn, men man regner med at det kommer av endret livssituasjon.

MM

[Anonym bruker]

Synes det er urovekkene mange som svarer barnet fremfor mannen her.. er dere 100 % fornøyd med mannen deres?

[Anonym bruker]

jeg hadde valgt meg selv bort... men hvis valget stod mellom mannen og datteren hadde jeg valgt datteren min..

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Ikke tvil i ett sekund! Adrian selvfølgelig!

[Anonym bruker]

hadde nok valgt gubben gitt

[moota m storebror&lillebror]

Gikk fra sambo på torsdag, men hadde aldri valgt han framfor noen av barna! De betyr alt for meg!!

 

 

[Anonym bruker]

mannen min betyr alt for meg så jeg ville valgt han <3

[Gjest]

Det strider mot naturlige instinkter å velge mannen foran barnet, morsinstinktet burde overgå alt annet, men tydeligvis ikke for en del her inne. Har ikke noe med hvordan man har det sammen med mannen sin, men om man har de naturlige instinktene på plass eller ei.

[Anonym bruker]

Tuller dere som sier mannen eller? Gjennom å få barn er det mitt ansvar å beskytte dem mot fare (hvis d. et feks var en faresituasjon man tenker på her). Det er et ansvar som fölger med foreldrerollen IKKE med konerollen. Mannen min er en voksen person som kan passe på seg selv, det kan ikke mine små, elskede barn! Så i en brann, sunami eller lignenede hadde jeg valgt barna!!

 

Men, i ärlighetens navn, jeg ville valgt barna mine i alle mulige sammenhenger. Jeg elsker mannen min også, men barna mine går foran alt annet!

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Ja takk begge deler?

[Anonym bruker]

jeg er en av de som sa mannen. Selvsagt ville jeg beskytte barna mine ved brann etc, men om jeg måtte velge om en av de ble borte ville jeg valgt mannen min. kan ikke leve uten mannen min, da dør jeg heller..

[Gjest]

Men du kan leve uten barnet/barna dine?

 

Enig med en over at dette er en skremmende holdning, at slike som deg er typen til å overse missbruk av barn fordi mannen betyr mer enn barnet...

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har snakka så vidt om dette. Og han sa at han ville valgt meg fremfor barnet vårt( jeg er gravid i 7.mnd)

 

Jeg tror ikke jeg ville klart å leve med han lenger hvis han valgte det i en ekstrem situasjon. Han ville jo da på en måte "drepe" barnet vårt, jeg hadde ikke klart å se på han engang hvis han gjorde noe sånn!

 

Men jeg regner med at etter babyen er født vil han tenke på en annen måte.(det er jeg helt sikker på )

 

Jeg ville selvsagt valgt å redde barnet vårt først!

[Anonym bruker]

hadde uten tvil valgt sønnene mine =) mitt eget kjøtt og blod<3

[Anonym bruker]

1925

 

Jeg tro at ting VIL forandre seg for deg når barnet blir eldre.

 

På grunn av en svært stressende livssituasjon rundt fødselstidspunktet klarte jeg ikke helt å knytte meg til barnet da han var nyfødt. Ungen merket ikke noe til det, for jeg var nøye med å småprate, gi blikkontakt og kose. Jeg syntes jeg måtte gjøre en helt lik morsjobb, selv om følelsene ikke var på plass. Men omsorgen satt hele tiden i hodet, ikke i hjertet.

 

Dette bekymret meg veldig, og jeg snakket flere ganger med samboeren min om det. Jeg sa at om jeg måtte velge mellom dem, ville jeg valgt kjæresten med hjertet, men likevel i praksis ungen, fordi han var så liten og hjelpeløs.

 

Sånn omtrent før barnet fylte et år, merket jeg plutselig at alt var på plass. Hjerte svulmet når jeg tenkte på ungen, jeg savnet han når han var borte og jeg sto ofte å tittet på han, og smilte, mens han sov. Plutselig var jeg ikke lenger i tvil om at jeg ville ofret alt for denne deilige lille skapningen:-)

 

Det tok nesten ett år, men i dag kan jeg si at jeg føler meg 100 % som MAMMA!

 

Så jeg ville valgt barnet:-)

 

 

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Men du kan leve uten barna dine? Som er ditt eget kjøtt og blod?

 

Jaja... Sånn er iallefall ikke jeg...

[Anonym bruker]

Men, himmer og hav da kvinne! Kan ikke leve uten mannen din? Det har du jo gjort tidligere i ditt liv og du klarer da det igjen, hvis du måtte altså! Fatter ikke folk som lever i slike symbiotiske relasjoner. Handler det om egen usikkerhet. Jeg er et meget uavhengig menneske som selvsagt hadde klart meg uten mannen min.

 

Tror heller jeg vil si at jeg ikke kunne levd med meg selv om jeg hadde hatt slike tanker!

[Gjest Sauen er poppeklar!]

Barna. For meg er det rent instinktivt å velge dem - de er uskyldige, hjelpeløse og er mitt avkom, mannen er voksen...

Jeg er like glad i mann og barn, men hadde nok valgt ungene ja. Håper jeg aldri må ta et slikt valg...

[Anonym bruker]

Klarer ikke å leve uten mannen? Hva slags avhengighetsforhold er dere i damer? Se å få kuttet av strengen

 

Hadde selvfølgelig valgt mine små, dyrebare skatter.

[Anonym bruker]

Jeg elsker mannen min over alt på jord. Vi har det fantastisk godt sammen og jeg kan ikke tenke på at jeg noen gang skal være han foruten.

Men, jeg ville valgt barnet mitt over mannen. Det valget er faktisk ganske lett. Uten tvil.

 

[Anonym bruker]

Man kan alltids finne en ny mann å elske, men barna dine får du aldri igjen...

Dere som sier dere ville valgt mannen er bare ute etter å provosere. Ingen med hodet og hjertet på rett plass ville valgt noen andre over barna.

[Sjefsmegga]

Barna selvsagt, alltid. Ikke at jeg ikke elsker mannen min, men ungene er jo mitt eget kjøtt og blod tross alt.

[Sjefsmegga]

Og jeg kan si at jeg elsker mannen min så høyt som er det mulig å elske enn mann, men jeg elsker barna mine og meg selv høyere selvsagt, det skal man og bør man faktisk.

 

Skulle min mann blitt en trussel for meg selv eller mine barn så hadde valget vært enkelt for meg, kvitte meg med ham. Men heldigvis har jeg en snill, kjekk og god mann. Valgte ham ut med omhu.

 

Dere som ikke klarer å leve uten mannen, hva om han var utro? Begikk et drap? Ble gal? Er dere så naive at dere tror at ingenting uventet kan skje i livet? Uansett hvor godt man kjenner et annet menneske så er man aldri helt 100% sikker på alt som bor i det mennesket. Ulykker kan forandre snille mennesker til rene monstere også. Ingen garantier i livet.

[Anonym bruker]

Jeg vet faktisk ikke hvem jeg ville valgt. Det kom nok ann på situasjonen. Det hadde ikke vært enkelt å velge mellom barna heller hvis jeg måtte det.

 

Mange av dere reagerer veldig sterkt på at noen sier de ville velge mannen forran barna. Hvorfor er det så ille. Jeg er til og med så sær at jeg tror at i mange tillfeller ville jeg valgt eiendommen min forran både mann og barn. Jeg gav mannen beskjed om at jeg bare ville bli samboer med ham om han flyttet hit, og jeg hadde tatt abort om jeg hadde vist jeg kom til å få et barn med Downs eller annen alvorlig sykdom fordi jeg vet at det i praksiss ikke hadde vært forenelig med å beholde denne eiendommen.

Så sær er jeg. Likevel tror jeg at jeg er en god mor for ungene og en god kone for mannen min.

[camilla^]

Unger og barn først, så kommer andre om man har mulighet.

 

hadde uansett rettet ut unger først, uansett om det hadde vært mine eller naboens som hadde vært her. voksne får klare seg selv, inntil det er mulighet for å hjelpe de.