Hvordan hadde dere tolket dette???

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener. Nå har jeg bare hatt en samboer før da. Og det varte i 8 år.

For min del kan vi godt vente hvertfall et år med å flytte sammen. Poenget er vel at han ikke tror vi bor sammen om et år. Jeg hadde ikke syntes dette var noe vanskelig hvis han sa at vi skal flytte sammen om et år f.eks. At vi hadde en tidsplan. Slik at jeg var trygg på at det var meg han ville ha. Nå blir jeg bare usikker, redd og fortvilet..

[Anonym bruker]

Hadde dere hatt en sjanse hadde han ikke hatt noe problemer med å binde seg, da hadde han sørget for at ingen andre stikker av med deg.

 

Hadde han hatt de rette følelsene hadde han ikke hatt problemer med dem, da hadde de kommet frem uansett om han vil det eller ei...

 

Hadde han sett for seg en fremtid med deg, så hadde han begynt på den så fort som mulig, ikke utsatt det et år.

 

Menn er enkle, det er dessverre ingen kompliserte årsaker til at de gjør som de gjør.

[Anonym bruker]

Jeg ser absolutt denne ja..

Men hvis han ikke ser noen fremtid med meg, hadde han da giddet å ha meg med i familiebesøk og vennebesøk osv?

Vi gjør jo alt sammen. Men dette svirrer i bakhodet mitt.. og vondt er det ja...

[Anonym bruker]

Tolke, tolke tolke......

 

Tolk deg ikke i hjel.

 

Det er jo ikke rart han holder litt avstand og er usikker, om du henger etter som et slips som venter på hans bekreftelse. Der er jo ingenting for jegeren i mannen å jakte på......

 

Jeg er kvinne, men forventer en mann bekreftelse på følelser og slikt hele tiden, så *poff* der forsvant jeg. Det er SLITSOMT.

 

Å si "jeg elsker deg" er mer enn en forelskelse, som fort er borte i morgen. Klart mannen ble skuffet når du ikke hører hva han sier, men begynner å tolke.

 

Det verste jeg vet er folk som OVERtolker alt.

 

Skaff deg ryggrad og littegrann selvsikkerhet, så går livet ditt så meget bedre. Ikke legg din glede og lykke i andres hender; det er DITT ansvar å ha det bra. Og elsker en ikke seg selv, så hvorfor forvente at andre gjør det?

[Anonym bruker]

Jeg ser absolutt denne ja..

Men hvis han ikke ser noen fremtid med meg, hadde han da giddet å ha meg med i familiebesøk og vennebesøk osv?

Vi gjør jo alt sammen. Men dette svirrer i bakhodet mitt.. og vondt er det ja...

___________________________________________________

 

Han tenker ikke slik... Du får være med fordi du har lyst, eller fordi han synes det er kjekt å ha deg med. Men i hans hode sier det null og niks om hvilke følelser han har for deg, og hva som skjer i fremtiden.

 

Klart han liker deg, du er helt sikkert både hyggelig og søt, derfor har han ingenting i mot å tilbringe tid med deg, masse tid...

 

Men det er ikke noe løfte for fremtiden...

[Anonym bruker]

Anonym16.15

Hvem overtolket her? Hva vet vel du om HI ikke elsker seg selv?

Skaffe seg ryggrad så man har styrke til å godta at man er en evig fjortiskjæreste?? Ja for fjortiser tar også med kjærestene på familiebesøk iblant. Kan være morsomt og leke voksen. Så lenge man ikke må opptre voksent.

 

 

 

[Anonym bruker]

Har ikke snakket om fjortiser, jeg. Og det var ikke ryggrad for å fortsette å være fjortis, men ryggrad til å trives med seg selv, og ikke være helt avhengig av andre for å ha det bra. Forsto du ikke det, engang?

 

Ser og opplever at det er mange som legger hele sin lykke i det å ha en mann. DET er ikke lykken. Lykken er å ha det godt med seg selv, og være glad og se det som en bonus om en treffer en en trives sammen med og blir glad i. Men det må ikke være opp til andre om du er lykkelig eller ikke; det er ens eget ansvar.

 

Og er en usikker på en evt partner, så SPØR nå da hvor landet ligger. En klarer seg alltids alene om en trives i eget selskap;)

 

Gjør dere ikke avhengig av en manns følelser, men vær glad for at han er glad i deg om du er glad i ham. Bonusen.....

 

En slutter med slikt som HI gjør her, den dagen en forstår at livet og ens mestring av det, og lykke ikke avhenger av en evt partners følelser.

[Anonym bruker]

Kanskje jeg ikke mestrer livet så bra da. Kanskje jeg er for avhengig av andre. Jeg innrømmer det, jeg liker ikke være alene Jeg syntes det er grusomt. Jeg har i flere år slitt med depresjoner, og det er tøft.

 

Jeg har nå truffet drømmemannen, og når ting er som det er, så blir jeg usikker. Og ja, jeg overtolker. Skulle ønske han bare kunne si meg hvor landet lå ja. Men han er usikker selv virker det som.

Han vet han elsker meg. Skal jeg nøye meg med det? Og håpe samboerskap kommer etterhvert??

[Anonym bruker]

Ja, han er usikker. Er han da din egentlige drømmemann? Er det en som er usikker på sine følelser overfor deg du vil nøye deg med, selv hvor perfekt han ellers virker? Vil du ikke ha en som er SIKKER på hva han føler for deg, at du VET at følelsene er gjensidige, og at du slipper å lure?

 

Og still krav. Vær ikke så redd for om det ikke går den veien du vil. Du får vite lite før du krever svar, forstår du. Da blir du gående slik du nå gjør; usikker på hva han egentlig mener. En blir ikke lykkelig med en som er "halvglad" i en. Da er en litt nestbest til den beste dukker opp.....

 

Og så er det dette med å ikke like å være singel; hvorfor vil du pålegge en parter et slikt ansvar? At han skal være den som "fikser" din tilværelse og lykke. Hva tilfører du han da? Ansvar for at du har et liv du tror du trives bedre med og blir "bra" av? Det hjelper ikke alltid å prøve å få andre til å fikse livet ditt; det er DITT ansvar å tilføre lykke i et forhold og i ditt liv, på lik linje med parter. Du kan dessverre ikke vente at alt fikses om du legger ansvaret for lykken din i hans hender......

 

Jeg har en venninne som har slitt mye psykisk, og hennes kved var/er "bare jeg hadde hatt en mann, så skulle.......". Dvs hun la alt ansvar for alt bra over på en evt partner. Det var liksom det at hun var alene som var grunnen til alle hennes problemer, trodde hun. Men da partneren kom, så hjalp det ikke det spøtt. Hun sliter med det samme fortsatt.....

[Anonym bruker]

Forelskelsen går over, om den ikke har gjort det for deg så gjør den nok det. Og da snakker vi om den stormende berusende forelskelsen man kjente i begynnelsen. Selvsagt kommer det øyeblikk hvor man kjenner forelskelse og brusing i kroppen, men dette avtar i større eller mindre grad etterhvert. Hadde man gått i konstant forelskelserus så hadde verden blitt helt rar. Kanskje fylt med mye kjærlighet, men mye blindhet også.

 

Å elske noen er mye sterkere enn forelskelse. Man kan være forelska i mange, men når det går over så er det ikke mer. Når man elsker noen, ønsker man å være sammen med og dele et liv med en person, selv om ikke forelska følelsen er tilstedet. Det er STERKT det!!

 

Han er faktisk ærlig mot deg, og det du opplever er HELT normalt.

Jeg er ikke forelska i mann lenger og han er ikke forelska i meg, men vi elsker hverandre: Vi er lidenskapelige, vi liker å være i hverandres selskap, vi deler felles interesser, vi respekterer hverandre, vi diskuterer, vi krangler...osv osv.... men vi ønsker å dele livet sammen!! Og nå venter vi til og med vårt første barn. Hva er vel bedre enn det???

[Anonym bruker]

Vet du HI, jeg er så dritt lei av denne historien din. Jeg skjønner at du er lei deg, men er det nødvendig å legge ut så mange tråder om det? Tror ærlig talt ikke det hjelper deg i lengden.

 

Om du har behov for å dynke deg i elendigheten og male om og om igjen om det samme, så hadde det vært fint om du skrev i overskriften at dette er nok en tråd om dette igjen. Tror også du vil få bedre svar fordi folk kjenner historien.

 

Om jeg skal gi deg et råd, så er det å gi mannen litt albuerom. Han høres ikke ut som en type du bør trenge opp i et hjørne. La han savne deg.

[Anonym bruker]

Ja, men hvis du er så lei av dette, så la være å lese og svare. Ja, jeg har lagt ut en tråd om dette tidligere. Jeg syntes det er greit å høre med andre damer, som også kanskje har vært i samme situajson.

Og jeg dynker meg ikke i elendigheten. Jeg tenker på dette ja. Men jeg gjør da andre ting og. Jeg sitter på jobb nå f.eks. Etter jobb er det å hente sønnen min i barnehagen, middagslaging osv.

Så jeg lever også.. Men syntes det er godt å ha noen å snakke med..

[Anonym bruker]

Dersom du ikke dynker deg i elendigheten, hvorfor bruker du arbeidstiden din til å svare på innlegg i denne tråden?

[Anonym bruker]

Svarer når jeg har tid :-) Er ikke sånn at jeg sitter og grubler og tenker nå. Bare syntes det er godt å høre hva dere sier..

[Anonym bruker]

Skulle gjerne latt være, men jeg skjønner jo ikke at det er deg før jeg har lest hele innlegget siden du ikke skriver noe om at det er deg i overskriften.

 

Dette er ikke innlegg nummer to, du har laget minst tre tråder med det samme innholdet. Han ville ikke være med på visning, dere hadde ikke snakket om å bo sammen, du bare antok at dere skulle det, han er 28 år, elsker deg, ikke forelsket, du har et barn fra før, han ser ikke for seg at dere bor sammen om et år osv. Jeg har alt for god hukommelse merker jeg

 

 

Håper du ikke maser like mye på ham som du gjør her. Jeg er ikke uten empati for deg HI, jeg synes bare det virker som du takler dette på en intens måte. Den beste måten å skremme bort en mann på.

 

Jeg ønsker deg faktisk lykke til, håper jeg har gitt deg noe å tenke på og at du ikke bare blir mer lei deg. Det er ikke det jeg er ute etter å gjøre.

[Anonym bruker]

Uff, du har rett. Jeg hadde glemt de andre innleggene. Bedre hukommelse enn meg hehe

 

Jeg skal ikke skrive flere innlegg om dette nå. Skjønner det er blitt litt mye. Men har vært godt å få noen råd fra dere erfarne og flinke damer der ute.

Godt å ha noen å kunne "prate" med :-)