Barna LIDER under 50/50 deling!! Ser dere ikke det??????

[Meesah og HattiFnattene♡]

Alle barn er jo forskjellig, noen synes det er greit. Faktisk. Men det er jo fint hvis foreldrene kan bo i gangavstand fra hverandre.

Nå synes jeg at når man får barn, så burde man kjempe ganske hardt for å holde sammen. uten at jeg da mener man skal godta notorisk utroskap og/ eller mishandel.

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan se brudd som en utvei jeg faktisk. kanskje jeg tirrer på meg noen nå, men PERSONLIG så kan jeg ikke se det (utenom ved eks. som jeg har beskrevet) .

Men om jeg hadde vært i den situasjonen selv, håper jeg at jeg ville vært voksen nok til at vi kunne hatt et godt forhold, og jeg vil aldri dra noen ny mann inn i huset. ALDRI. Ingen ny mann i nærheten av mine barn. Har sett hva det kan føre til.

Folk flest prøver jo å gjøre så godt de kan, de vil jo at barna skal ha det bra. Det beste er hvis alle kan være voksne rundt et brudd

[Anonym bruker]

Vi har prøvd denne 50/50 delingen, vi holdt ut i 3 år, men da orket vi ikke lenger, eller dvs det passet ikke lenger da vi begge fikk nye respektive.

Her var det OSS foreldre som, flyttet ut og inn annen hver uke, jeg kunne ikke, og kan ikke i min villeste fantasi se at dette skal kunne være en god løsning for hverken store eller små. Vi gikk da over til 60/40 som varte 1 års tid, da valgte barnet selv å bo hos meg for så å ha annenhver helg samvær med far.

[Anonym bruker]

Jeg og eldstemanns far har bodd fra hverandre siden gutten var 6 mnd, i 2001. Han har hele tiden bodd fast hos meg, men har hatt tett og god kontakt med faren. Jeg kan likevel med hånden på hjertet si at om valget sto mellom 50/50 eller fast bosted hos far, så hadde jeg valgt det siste. Ikke for at sønnen min er spesielt tander av seg, men jeg unner ingen å måtte bo to steder. Selv om det er "urettferdig" overfor den andre forelderen, så må man faktisk klare å fokusere på barnet. Dette handler IKKE om de voksne!

[:::) Frøken Velferdsrett]

det er helt klart prosentdelingen som er avgjørende for at skilsmissebarn har det bra eller ikke

[Anonym bruker]

Hvorvidt du som samværsforelder velger å bruke tiden sammen med barnet "kos" osv eller om du lar dem gli rett inn i dagliglivet deres, er selvsagt opp til deg. Men om barna er det "så kort tid" så er vel ikke behovet for nye venner på stedet overveldende? Venner osv har de vel hjemme?

[Anonym bruker]

Hvorfor skal barna ha et "dobbelt liv"? Hvorfor trenger det nye venner og aktiviteter annenhver helg? Kan ikke samværsforelderen følge opp det barnet gjør til daglig (besøke venner, delta på aktiviteter osv). Det betyr selvsagt at foreldrene må bo noenlunde nært hverandre, men såpass synes jeg foreldrene bør "ofre".

 

Sønnen min er hos faren annehver helg og en dag i uka, men følger da sitt "vanlige program" likevel. Alt annet vil være veldig kunstig.

[Trollemor75]

Jeg er noe uenig i denne påstanden. Der jeg kommer fra er det vanligste med 50/50 deling etter en viss alder (ikke på babyer), gitt at foreldrene kan samarbeide.

 

Det er ikke snakk om at barnet skal bo i en koffert, men at det skal bo begge steder, dvs. ha dobbelt opp av det meste. Foreldrene må også bo rimelig nært hverandre, slik at barnet beholder samme nettverk og aktiviteter uansett hvor det befinner seg. Fordelen hvis det gjennomføres riktig er at barnet får tilfredsstillende stabilitet og sterkere tilknytning til begge foreldre.

 

Jeg kjenner flere som har vokst opp sånnt (skilsmisse var rimelig hot på 80-tallet i Canada), de fleste trivdes med ordningen. De som ikke trivdes hadde foreldre som ikke taklet bruddet så godt av ulike grunner. Jeg hadde også venner der moren hadde 100% av omsorgen, noen hadde det bra, noen hadde det ikke fullt så bra.

 

Det er store utfordringer knyttet til ordningen:

1) foreldrene må klare å være venner, eller i hvert fall samarbeide på en vennlig måte. Det er ikke plass til åpne konflikter eller bitterhet.

 

2) foreldrene må bli enige om et sett "regler og rutiner" som skal gjelde uansett hvor barnet er, f. eks. leggetid, oppdragelses prinsipper, osv. De må også holde hverandre oppdatert og begge to må involvere seg i skole og fritidsaktiviteter.

 

3) man må bo i nærheten av hverandre. Det er kanskje den største utfordringen i Norge, dere virker ganske mobile i jobbsammenheng. Er man ikke klar til å forplikte seg til å bo et bestemt sted i x antall år, funker det ikke.

 

Jeg har stor tro på løsningen, men bare under gitte forhold. Min far er advokat (han tar ikke skilsmisser til vanlig, bare venner/familie). Han har ved noen anledninger frarådet denne ordningen når har så at samarbeid mellom partene ikke ville være mulig.

 

I det store og hele, hvis man først må gå fra hverandre, er det best for barnet å vokse opp med foreldre som klarer å samarbeide og ikke snakker drit om hverandre foran barnet, uansett hvilken løsning man velger. Det er ikke alltid mulig, men jeg tror mange glemmer at de en gang har vært forelsket i barnets far/mor, og delte nok nærhet til hverandre til å lage et barn sammen.

 

mvh, en som tror at barn (som regel) trenger begge foreldrene sine.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var en sånn kasteball, fra jeg var 11 til 15(da flytta jeg til pappa)Men det har satt sine spor, slet psykisk fra jeg var 11-18år.Jeg så heldigvis aldri mine foreldre krangle,det er jeg så glad for..

[Anonym bruker]

Det skulle heller vært sånn at foreldrene skulle måttet disponere en felles bolig som hver av foreldrene må bytte mellom å bo to uker i sammen med barna, barna bor på dette stedet fast. Så kan foreldrene flytte mellom denne boligen og en annen bolig med to ukers mellomrom. Da vil jeg tro at de ville fått et annet syn på å dele 50/50.....Burde vært noe alle 50/50 foreldre og politikere som er tilhengere av ordningen, disse skulle vært tvunget til å teste ut i et års tid. Da hadde de fått kjenne på hva det vil si å bo i koffert. Det er foreldrene som tar valget å gå fra hverandre, da skulle det bare mangle at det ikke også burde være de som må ta konsekvensene av det.

[Rampejenta82]

hvis denne ordningen skal fungere tror jeg det er viktig med et ekstremt godt samarbeid mellom foreldrene.

 

det tror jeg ikke de fleste klarer å ha.. vi er tross alt bare mennesker.

 

jeg kjenner til en del familier med denne ordningen, ofte er det som anonym over her beskrev. krangling om hvem som har kjøpt hva, høyt konfliktnivå osv

 

for eldre barn med foreldre som har kommet over hverandre og har lagt bak seg sinne og sårede følelser, som bor i nærheten av hverandre.. tror jeg dette kan fungere..

 

men er generelt skeptisk..

[Anonym bruker]

Barnefar og jeg barna annenhver uke, vi bor kun minutter unna hverandre, så de har samme omgangskrets uansett hvem de er hos. Barna er 2,5 og 7,5 og det går veldig bra:) Kanskje fordi hun største kan komme og gå som hun vil, men også fordi barnefar og jeg har et såpass godt forhold, og "ofte" er felles sammen med barna iallefall!

[Anonym bruker]

Helt enig! Synes hjemmet burde være barna sitt, så får heller foreldrene flytte på seg hver 14. dag hvis de mener det er så lett.

Vet at det er foreldre som har prøvd denne ordningen, de holdt ut litt over et halvt år, og da var det ikke pga økonomi at de ga opp.