Barna LIDER under 50/50 deling!! Ser dere ikke det??????

[Anonym bruker]

Hvordan tror du at det føles å bo ei uke her og ei uke der, ikke noe vedvarende faste rutiner, og kom ikke å fortell meg at man kan ha like rutiner begge steder, for som oftest får man en ny partner og da greier man ikke overholde de samme rutinene.

 

Tenk deg så rotløst det vil være, ei seng her, og ei seng der, sånne klær, og sånne leker osv osv...

 

Nei fyfaen, dere som har 50/50 deling er noen jævla egoister, barna deres lider stille fordi dere ikke kan bli såra på noen som helst måte (les: noen må ta hovedomsorgen)

 

Om det noen gang skulle skje noe med meg og min sambo, så hadde enten han eller jeg blitt helgeforelder annenhver uke!! Barnet må ha et fast hjem!

[Anonym bruker]

Enig med deg. Tror dog det kan fungere bedre for eldre barn om foreldrene bor nærmt og de kan komme og gå som de vil.

 

Hadde helgepappa fra jeg var elleve, han fikk samboer da jeg var 15. Da var plutselig barndomshjemmet mitt et sted jeg var på besøk. Jeg mener selvsagt ikke at han ikke skulle fått seg samboer, men det forandret alt for meg. Tenke seg til hvordan det er å bo på besøk hele tiden.

 

Foreldre må skille mellom eget og barnas beste. Mange føler veldig sterkt at det er det samme, dermed tar de med seg barna fra Kristiansand til Hammerfest for å flytte til en ny flamme som de tror barna er like forelsket i. Eller de forlanger 50/50 fordi de føler de har rett til det.

[Gjest]

Tja, men det er nå lagt opp slik at det er mest lønnsomt økonomisk for foreldrene og dessuten kjenner jeg flere par som har blitt rådet under mekling til å velge 50-50. Det kan vel ikke være så ille.

[Anonym bruker]

Er ganske så sikker på at det er noe de råder til for å fremme likestillingen mellom froeldre i barnefordelingssaker. Vi har en "stygg" statestikk her i landet, og jeg ser det som svært sansynlig at det er noe det jobbes med i kulissene.

 

Har mange års erfaring som førskolelærer, og 50/50 barn er generelt sett mindre trygge og søker ofte oppmerskomhet på negative måter.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ei jente som selv gikk til barnevernet og spurte om økonomisk hjelp til å flytte på hybel da hun var 16 år, hun orket ikke bo i en koffert lenger. Venninne ringte stadig til feil forelder, den kuleste buksa ble glemt igjen i vaksemaskinen hos forrige ukes forelder osv, sånne ting som er viktig for en tenåring.

 

Hvem voksne ville funnet seg i en så rotløs tilværelse?

 

Kanskje fungerer det for noen barn, og det er sikkert lettere om foreldrene bor helt i nærheten av hverandre, men likevel, jeg ville aldri utsatt ungene mine for noe sånt. Hadde heller sittet og grått av savn etter ungene mine og latt mannen få hovedomsorgen enn den 50/50 løsningen...

[Anonym bruker]

Jo, det kan virkelig være så ille, jeg ser godt hva HI mener med dette innlegget. Får skikkelig flashback til dengang jeg var innflyttende samboer hos far med 2 barn fra før av. Han og moren til barna hadde delt ungene annenhver uke.

 

Ungene var 1,5år og 3år da jeg kom inn i bildet. Mor ble gal av sjalusi (hun hadde på dette tidspunktet ikke ny samboer) og dette begynte å gå utover barna, de fikk ikke ha med seg den og den leken hit, for da fikk heller vi kjøpe det samme til henne hos far. Hun kjøpte f.eks ikke sykler eller akebrett om vi gjorde det, for da kunne de dra med seg dette til henne når de skulle dit, da vi hadde "bedre" økonomi enn henne. (Nå var det jo ikke sånn at jeg skulle være med å bidra til dems barns ting sånn helt egentlig da) så det resulterte i at det sklei helt ut.

Ungene visste tilslutt ikke hva som tilhørte hvor og de var livredde hver gang de skulle tilbake med mor, for at de ikke hadde på seg den samme trusen som de kom i f.eks...

Så jeg begynte å ta alt tøyet de hadde på seg når de kom (for letthets skyld) å vaske det og legge det tilside sånn at vi hadde det klart på tilbaketuren...så ungene skulle slippe å bli beskyldt for at "pappa stjeler klærne mamma kjøper til dere"

 

Men så etter ett års tid så fikk mor seg ny samboer, og alt ble forandret, da hadde hun plutselig ikke tid til ungene mer, og hun ble gravid...dette her gikk så langt at jeg ble psykisk knekt, for jeg som utenforstående "ste-mor" har ikke en dritt jeg skulle sagt, og far var fortsatt kuet av barnas mor, jeg ville ikke bli enda en belastning så jeg flyttet. Orket ikke å se hvordan barna måtte raske sammen tingene sine hver gang ved overlevering, og den frykten for å ikke ha husket alt som egentlig tilhørte der eller der...FORFERDELIG!!!!

Små uskyldige barn som var 5år og 6,5 når jeg ikke orket! Har aldri snakket med verken barnefar eller noe slikt etter den kvelden jeg dro, men jeg la igjen en anonym melding til barnevernet i kommunen.

 

Sist jeg møtte ei som er nabo med barnefar så er han blitt fanget i alkoholens vold med samboren sin , og mor visste hun ikke så mye om, barna er mobbeofre og bråkebøtter på skolen. Er 12år og 13,5 år nå.

 

Så jeg tror som HI sier over her, at barn lider under 50/50 deling, og under ingen omstendigheter fortjener å bli dømt til en slik tilværelse fordi det er best økonomisk.

[Anonym bruker]

Alt er ikke svart-hvitt. For noen kan dette fungere helt fint, spesielt om barna er litt større. Kjenner et skilt par som har det slik, men de bor veldig nærme. ti minutter å gå imellom hjemmene, foreldrene har et bra forhold og oppfører seg pent mot hverandre, hele fam gjør tom ting sammen i blant. Ingen avd em har nye samboere. Barna synes det er ok, Og barn er også kjemeplojale og veldig følsomme- tror disse ungene ville lidd mye mer av medlidenhet med den forelderen som satt alene i 2 uker uten dem enn det de gjør nå.

 

Det er selvsagt vondt når man går fra hverandre, også for barna. Men barn er veldig tilpasningsdyktige, mye mer enn oss voksne. Og barn tenker litt annerledes, de har dte med å føle omsorg for den andre forelderen, den som blir alene. dette kan faktisk tære veldig på ungene.

 

HI; sett at du og mannen din ville skille lag, f.eks ved at han fant seg en ny dame. Sett at han KREVDE å få full omsorg for barna, fordi han ikke ville klare seg uten dem, han VILLE ha dem!!! Basta, du fikk greie deg med helgebesøk av ungene i ny og ne. Hadde du akseptert det? Det er sikkert lett å SI "ja, det ville jeg, for det er det beste for barna med ett hjem" siden du åpenbart mener det er utenkelig med delt omsorg- men det tror jeg er ganske annerledes i praksis.. Hvis du virkelig kjenner etter, hadde det vært ok for deg å gi barna dine en klem, kjøre alene bort fra din manns hus og si, vi sees om 2 uker?? hadde det ikke spist deg opp å savne de små ansiktene deres og kjenne armene om halsen din i to lange uker??????????? Jeg tror de færreste mødre med hånden på hjertet ville sagt at det var ok for dem.

 

Jeg skal si deg en ting, det er lett å være skinnhellig når man sitter med en mann i et godt forhold. Jeg har selv et herlig forhold til min mann- mine barns far. Men jeg VET fordi jeg kjenner skilte mennesker at det er ikke så lett i praksis, når du står der midt i skilsmissen og begge to verker etter ungene sine. Omsorgen går jo ofte til mor, men en far kan være nøyaktig like glad i barna sine og like lite villig til å gi dem opp som en mor når det kommer til sykket!!

 

Nei, jeg forstår inderlig godt at mennesker velger å ha 50/50 omsorg. Kanskje ikke når ungene bare er noen år, men så lenge de er litt eldre (fra 6 år og oppover kanskje). Jeg tror i mange tilfeller dette kan være det beste for alle parter, alle familier er ikke like. Og... ting er ikke svart/hvitt

[Anonym bruker]

14:57; det sier seg selv at slikt ikke funker når foreldrene ikke er velfungerende og oppegående mennesker som vil sitt barns beste. Og det var jo åpenbart ikke menneskene i dette tilfellet. mannen endte jo opp som alkis!! Og mora brukte psykisk terrror mot ungene, noe som et hvert oppegående menneske ville innsett var under enhver kritikk av hva en mor skal tillate seg å utsette ungene for.

 

De skilte menneskene jeg kjenner er nok en annen rase: de er velmenende, rolige folk som tom midt i en skilsmisse har raushet nok til å være lojal mot sin eks. Som gjør hyggelige ting sammen og oppfører seg fint mot hverandre når de møtes og gjør alt for at barna skal ha det så lett som mulig oppi dette.

 

Men alle mennesker er jo dessverre ikke like ressurssterke mht omsorg. Men tror det kan funke fint for mange, som skissert i et innlegg ovenfor

[Anonym bruker]

HI her.

 

Jeg tror ikke det er sort-hvitt. Men jeg tror at alle barn trenger et fast hjem. Om vi foreldre må gråte i 2 uker, så tror jeg at barna har det bedre i et fast hjem.

Jeg ville kjempet en innbitt kamp for mine barn om det skulle blitt slik, men uten å blande barna inn i den kampen.

 

 

[Anonym bruker]

Dette var et veldig godt innlegg HI: Og gode svar!

 

[Anonym bruker]

Og om du skulle tape den kampen, ville det vært ok for deg? eller ville du da gått med på en 50/50-deling?

 

OG: JO- DU TROR DET ER SVART-HVITT!!!!!!!! Når du påstår at barn har det bedre i et fast hjem , da er du ganske svart-hvitt. Jeg skisserte en situasjon ovenfor, med en familie som har delt omsorg og dte funker kjempebra. Ungene synes det er ok, foreldrene synes det er ok, de bor i nabolaget alle sammen og har et fint forhold seg imellom. Hvordan kan du da hevde at barna burde hatt et fast hjem? I mange tilfeller er det sikkert bra med et hjem, men det er jo ikke alltid slik! Mange funker fint med å dele. Så lenge du ikke innser at barn er ulike, skilsmisser er ulike, voksne og familieforhold er ulike, og at dette faktisk fungerer fint for noen, ja da er du svart-hvitt etter mine begreper

[Anonym bruker]

Da har du tydeligvis ikke vært helgeforelder og bodd litt unna barnet. Jeg skulle gitt mye nå for å komme nærmere 50/50 enn slik det er nå, og det vet jeg gjelder for andre også...

 

Hva skjer de helgene barna kommer på besøk? Jo, alt som skjer i heimen blir lagt på is. Vindusvask og innkjøp av gulvteppe til kjellerstue blir utsatt til neste uke. Vi skal jo tross alt kose oss når barna er her. Alltid noe godt til middag, alltid noe ekstra. Og så må vi jo finne på noe...

 

Barna får aldri noe tid for seg selv, og går oppi de voksne hele helgen. Lite muligheter til å skaffe seg venner på egen alder, da "de jo er der så kort tid". Og det er ikke så lett å bare gå ut på gata og treffe noen heller... Så da sitter de der med de voksne.

 

Og snakk om at det er vanskelig å ha samme rutinene på to steder... Hvordan i all verden jobber du inn rutiner på to dager?? Dessuten er det alt for lett å gi etter, "det er jo så sjelden de er her" og "det er jo så kort tid".

 

Samværet med den ene foreldren vil da bli utrolig kunstig, og bære preg av en Moro-onkel, eller Moro-tante. Og er det virkelig det beste for barnet???

 

Og hva med den som har den daglige omsorgen da? Som ikke kan leve opp til dette. Som alltid blir den kjipe og strenge og kjedelige??

[Anonym bruker]

Det beste for barnet er å bo sammen med sine foreldre i EN velfungerende familie. Det nest beste er et fast hjem og et besøkshjem. Jeg tror du15.39 tar det for gitt at det du føler er best for deg også er best for barna.

[Anonym bruker]

Jeg er en av de "egoistiske" foreldre som har hatt 50/50 fram til nå. Da fra barnet mitt var 2 til 11 år.

 

Nå har bf og jeg vært veldig gode venner og vi har like avtaler i hvert av hjemmene. Vårt barn har aldri hatt en koffert med seg når h*n drar til noen av oss. H*n har vel dobbelt av alt! Dvs ting som DS, Laptop og kamera er noe som taes fram og tilbake.

 

Det siste året så har det blitt slik at h*n er 2 uker hos meg og 1 uke hos bf. Dette er valget som vårt barn har kommet fram til selv. Kunne aldri ha tenkt seg å være hos noen av oss bare en helg. Da blir det jo bare rot og lite felleskap i følge vårt barn.

 

Greit nok jeg har aldri mottatt barnebidrag. Tror det kan være mye av grunnen til at folk ikke vil ha 50/50, mister en liten inntektskilde.

 

[Anonym bruker]

Jeg har bare sett barna fungere som små voksne, pga alt for mye voksen kontakt og alt for lite kontakt med andre på egen alder. Og i tillegg lide under av at den ene foreldren sjelden setter grenser fordi "det er jo så sjelden de er her", og den andre gjør det heller ikke i frykt for at barna heller vil bo hos den andre.

 

Resultatet blir barn som oppdrar seg selv, og et eneste stort kaos.

 

 

Men for all del! Jeg er en av de som forfekter at vi bør jobbe for at barna bør vokse opp sammen med mor og far, i et stabilt og trygt hjem. Og at andre alternativer nå er alt for lett tilgjengelig.

 

Men når det en gang ikke går så synes jeg motstanderne av 50/50 skal sette seg ned og se hva som skjer med barn som dumper ned i et besøkshjem i en kort periode. Og også hva som skjer i hjemmet der de kommer dumpende ned. Det finnes jo kanskje også andre barn å ta hensyn til?!

[Anonym bruker]

Ja, dette er en god løsning for foreldrene, men en dårlig løsning for barnet! Må føles veldig rotløst og en må føle at en går glipp av ting kontinuerlig.

[Anonym bruker]

Dette er nok veldig forskjellig fra hjem til hjem, og noen steder fungerer det sikkert greit. Men en ting er helt sikkert, og det er at jeg aldri hadde godtatt den løsningen for mitt eget barn. Har stebarn som er her 50/50, og synes ikke det fungerer optimalt. Ting blir ikke fulgt opp skikkelig ! Oppdragelsen er ikke bra nok ! Jeg må bare innrømme at jeg har litt vanskelig for å forstå foreldre som tyr til denne løsningen, dømmer ingen, det går bare ikke opp i opp i hodet mitt, Synes synd i barna.

[Anonym bruker]

Nei for meg har det ikke vært noen god løsning. 50/50 som student. Fikk hverken overgangstøtte eller barnebidrag. Men vi klarte oss. For oss så er det en god løsning for vårt barn. Nei det er ikke rotløst, har fått et samfunnsengasjert barn, har mange venner. Vi bor ikke så langt i fra hverandre. Samme skolekrets så venner og fritidsaktivitetene er like rundt hjørne hos oss begge. Er det noe som skjer hos enten BF og meg så er barnet alltid med. Vi er fleksible med hverandre og ikke minst i en god dialog.

[Anonym bruker]

Men hva når både mor og far starter ny familie på hver sin kant og ikke bor i samme skolekrets ! Er det i det hele tatt "forsvarlig" lenger da ???

[Anonym bruker]

Hvordan skal barnet bli en ordentlig del av den nye familien, og en få seg en omgangskrets og venner og aktiviteter dersom de bare er der annen hver helg??

[Anonym bruker]

Jeg er selv så heldig at da mine foreldre ble skilt så valgte de 50/50. Ikke særlig vanlig på den tida jeg var liten. Da fikk jeg se like mye til mamma og pappa selv om de ikke bodde sammen. Jeg hadde en seng her og en seng der, men det var sengene MINE og rommet MITT. De bodde i samme bydel, en kort trikketur fra hverandre, så hvis der var noe som mangla det ene stedet så var det bare å hente det andre stedet. Kunne også henge med folk jeg kjente fra skolen begge steder.

 

Jeg vet ikke hvordan det hadde vært å bare ha ei helg annenhver uke med en av foreldrene mine, jeg kunne aldri valgt mellom dem. Og jeg hadde nok trodd at det å dra til en samværsforelder hver onsdag og annenhver helg er mer rotløst enn å være et sted fast i 1 uke. De prøvde også å fordele det 2 og 2 uker for at jeg skulle slippe å bytte hus så ofte, men det likte ikke jeg.

 

Noen barn lider under 50/50, noen barn lider av 70/30 og noen barn lider der foreldrene bor sammen! Det finnes ingen fasit på hva som er best for hvert enkelt barn. Jeg var heldig og hadde foreldre som samarbeidet veldig godt for at jeg skulle ha det best mulig, og det fikk jeg selv om det var 50/50 som du mener er horribelt.

[Anonym bruker]

Nettopp! Det er det jeg også har prøvd å hevde her; alt er ikke svart-hvitt- dette kan funke bra for noen..

[Anonym bruker]

noen ganger er det beste for et barn at foreldrene ikke bor sammen, barn som er modne nok til å forstå at mamma og pappa ikke lenger har det bra sammen ønsker ofte heller at de skal ha det bra hver for seg. Og barna er vandt til fra før at mamma og pappa har forskjellige rutiner og måter å håndtere ting på, selv om de bor i samme hjem. '

 

jeg sier ikke at det beste er 50/50, men at for noen (både barn og voksne) er dette den beste måten å gjøre det på om forholdet mellom mor og far ikke lenger er fungerende. det er ikke gunstig at en forelder skal ha større del enn den andre heller, for barnet trenger begge foreldrene like mye.

[Anonym bruker]

Jeg tror ingen spesifik samværsordning passer alle barn. Personlig synes jeg ikke noe om 50/50 av prinsipp, men det er fordi JEG ville ikke likt å bo en uke her og en uke der. Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke hadde fungert flott for andre!

Men man må se ann barnet, og begge foreldrenes samarbeidsevnesevne og ikke minst omsorgsevne. Er begge foreldrene like godt egnet som hovedomsorgsperson, og de i tillegg hadde klart å trives med en slik ordning og barnet selv hadde syntes det er greit, så hvorfor skal jeg blande meg inn og dømme noen? Hvis de derimot tviholder på en slik ordning på tross av om barnet lider, så er det en annen sak!

Men hvem sier at ikke begge foreldrene kan få den tiden de vil ha med barna sine uten en 50/50 ordning? Her i huset har bf veldig lite samvær av grunner jeg ikke vil nevne her, men han har også tilbudet om å bare si ifra om han vil se henne mer. Synes barnet mitt fortjener begge foreldrene like mye, samtidig som jeg synes at kun ett hjem er det beste for mitt barn.

[Anonym bruker]

Barn tåler denne løsningen, men det gjør ikke voksne. Voksne klarer ikke flytte mellom to boliger særlig lenge. Da tenker jeg at barna bor i ett hus og mor og far bytter på å være hos barna annenhver uke. Jeg har hørt om foreldre som gjør det sånn, men ikke holdt ut særlig lenge, men det må barna...