Barnets far syk uten diagnose. Abort eller ikke?

[Anonym bruker]

Uff, for et dilemma! Jeg har ikke lest alt over her, men jeg håper du kommer til en løsning du kan leve med.

 

Velger du å beholde, gjør du nok meget klokt i å skaffe deg en advokat allerede nå, forberede det helvetet som bryter løs når barnet er født.

 

Har du ført ham opp som far i svangerskapspapirene? For hvis ikke - la vær å gjøre det og tips heller nav om at det "kan" være ham (og har du ført ham opp, snakk med legen din og si du "ikke er sikker" likevel og at du vil det skal stå ukjent). Da blir det dna-test og fullt kjør, og du kjøper deg noen måneder der han ikke kan kreve noe. Dette er kynisk som fy, men jo lenger du greier å hindre ham i å ha samvær, desto vanskeligere vil det være for ham å gå rettens vei og kreve noe i ettertid.

 

Så sørger du for å være vrang nok til at det blir rettssak om samvær (ikke gå med på noen avtaler du ikke kan leve med), for i retten kan du kreve sakkyndig vurdering (altså en psykolog som følger saken og som skal snakke med og vurdere begge parter). Finn eksene hans og få dem til å vitne, jeg vil tro det skal MYE til at han greier å få noe samvær dersom det kommer fram at han har såpass store psykiske problemer - uansett om han er udiagnostisert. Og den psykiatriske sykepleieren som sendte ham videre kan sikkert si noe?

 

Dette ordner seg, vettu! Var jeg i dine sko ville jeg nok vurdert abort jeg også - for jeg vet alt for godt at med et barn følger det nødvendigvis også en forelder til... men samtidig er det tøft å skulle ta bort barnet sitt fordi man ikke orker å sloss mot faren.

[Anonym bruker]

MANGE gode råd om du velger å kjempe her!

 

Jeg er helt enig: Forbered kampen allerede nå. 02:29 skrivver at "Dette er kynisk som fy". Det synes jeg IKKE! Det synes jeg ikke! Det er dette som er å kjempe for det du har kjært! Og i krig og kjærlighet er som kjent alt tillatt! Ja, nesten alt i hvertfall. Og dette er IKKE å gå over over streken! Det er jo BARNETS beste det er snakk om! Så her er det bare å starte kampen mot samvær.

 

Som sagt: Mange gode råd. Og du får sikkert flere etterhvert! Dette ordner seg - men først må du VÅGE å ta opp kampen. Skjønner godt at du nøler. Ingen gleder seg til en slik kamp. Den blir lang. den blir hard. Den blir utmattende. Men den blir også mer givende enn du aner. Fordi DU vil noe som er viktig for deg! Og da klarer du mer enn du i dag i din villeste fantasi klarer å forestille deg!

 

En som har kjempet før - på andre fronter.

[Anonym bruker]

Skulle føyd til i forrige innlegg: Abort er ingen løsning. FOR DEG. Abort er en løsning som gir faren letteste vei ut. Og deg vanskeligste. I lengden!

[Anonym bruker]

Guuuud så oppgitt jeg blir over abortmotstandere som ikke evner å se de problemene som kan komme. Nei, bare barnet får bli født, så blir jo aaaaalt så bra.... *sukk*

 

To ting.

1. Å ta abort kan være det beste valget du har tatt i hele ditt liv! Jeg ble gravid med en mann som jeg ikke ønsket barn med i det hele tatt, og jeg tok abort. Jeg var da separert fra min mann, og hele "forholdet" som førte til graviditeten var bare en trøste-ting for min del.

For det barnet jeg hadde fra før, og for min egen del, kom jeg fram til at abort var den eneste gode løsningen. Jeg visste at dersom jeg ble alenemor til to barn, med to forskjellige menn, kom jeg ALDRI til å kunne få meg en utdanning, eller få det bra her i livet. Med to barn ville jeg aldri hatt råd til å kjøpe meg en leilighet eller en anstendig bil elller noen ting. Livet ville ha blitt unødvendig vanskelig.

Jeg valgte abort, og har ikke angret et sekund! Det er virkelig det beste jeg kunne ha gjort!!! Nå er ikke min mann og jeg separert lenger. Vi har ikke vært det på 10 år. Vi har fått to nye barn, og har gitt jenta vår gleden av å vokse opp med begge foreldrene sine og to helsøsken. Vi har god økonomi, og et godt ekteskap.

 

Alternativet hadde vært at jenta mi hadde bodd sammen med meg og et halvsøsken. Vi hadde hatt dårlig økonomi, og ungene hadde pendlet mellom sine to forskjellige fedre.

 

Av og til skulle jeg ønske at flere tenkte mer på de barna de allerede har satt til verden, og litt mindre på den celleklumpen som med flaks kan utvilke seg til et liv.

 

 

2) som lærer ser jeg hver dag tregiske skjebner, hvor uutdanna alenemødre setter til verden en haug med unger de ikke klarer å ta skikkelig vare på, og hvor det flyr "unkler" inn og ut av heimen med jevne mellomrom. Unger som ikke får melk få skolen, fordi mamma ikke har råd til det. Unger som fryser på skoleturer, fordi mamma ikke har råd til å kjøpe uteklær over 200 kroner. Unger som ikke får hjelp med leksene, fordi mamma ikke har tid, fordi hun må jobbe deltid på Rimi om ettermiddagene for å i det hele tatt sånn halvveis gå opp.

 

 

 

Ta ansvar for den jenta du allerede har fått. Det er din jobb nå.

Å få det barnet du nå bærer på, ville være et helt idiotisk valg, som kun vise hvor naiv du er. Man skylder de barna man setter til verden et godt liv, og beklager, men det kan ikke du gi dette barnet. Ikke med en slik far.

[Anonym bruker]

Ja setter man SEG SELV først (Jeg få meg en utdanning, jeg få det bra her i livet, jeg kjøpe meg en leilighet, jeg få en anstendig bil) blir abort en naturlig konsekvens. Og når jeg i tillegg lukker øynene og fornekter at man bærer et LIV i kroppen og betrakter det som "den celleklumpen som med flaks kan utvikle seg til et liv" blir valget enda enklere.

 

Det trådstarter skriver i trådstarten viser at hun har en helt annen forståelse for at det er et LIV hun bærer i kroppen, som "allerede har et hjerte som slår inni meg". Og trådstarter har noe du tilsynelatende mangler. Vilje til å ofre noe for et barn. Og merk: Jeg skrev IKKE "gjøre noe". Det har ganske sikkert du også. Jeg skrev "ofre noe". Denne viljen til å ofre noe av hva man selv synes er viktig for at en annen skal få det han/hun mest av alt trenger viser de første linjene du skriver at er ganske utkjent for deg!

 

Du setter også ditt nåværende liv med "god økonomi" opp mot det livet du ville fått med "dårlig økonomi". Si meg: Betyr "dårlig økonomi" det som "mindreverdig liv"? Jeg sier ikke at dårlig økonomi er noe man skal ønske seg, men dårlig økonomi kan likevel være et godt liv. Var det ikke slik, er det ikke mye "godt liv" å ta ta vare på om du ser på verdensbasis. Heller ikke om du ser på generasjonene før oss. Nei, du, god økonomi kan være et bidrag til et godt liv, men det er andre ting som betyr så mye, mye mer. Og, bare så det er sagt: Jeg som skriver er ikke født med sølvskje i munnen. Jeg har selv hatt både god - meget god - og dårlig økonomi gjennom livet. Akkurat nå er den ikke helt på topp, og jeg sitter faktisk med mindre økonomiske bekymringer mens jeg skriver dette. Og barndommen? Faktisk hadde foreldrene mine så dårlig økonomi at jeg med din innstilling selv uten tvil burde vært en abortert celleklump. Heldigvis hadde jeg foreldre som hadde et annet syn. Og jeg har hatt et GODT liv, vil jeg seg si, selv om jeg også i perioder har manglet det andre ser som en selvfølge!

 

Det jeg gir deg rett i, og som jeg er glad for at du påpeker, er at det er en god del barn her i livet som mangler det vi andre tar som en selvfølge.Og DU har da selvsagt hjulpet disse, så langt du evner - latt dem få melk sammen med de andre, og heller dekket melkepengene selv (det skulle jo ikke være noe problem med god økonomi) , lånt/gitt dem en genser til å ha under vintertrøya, så de slipper å fryse mer enn nødvendig, tatt en "ekstratime" med dem etter skoletid i all diskresjon, så de kan få den hjelpa de har behov for... Eller er det noe du enten ikke har ofret en tanke eller lukker øynene for som "ikke mitt ansvar"? Er det siste tilfellet, har du faktisk vært med å BIDRA til at mødre som trådstarter i det hele tatt stilles på de valg som hun - og andre - gjør.

 

Nei, hjertelig takk trådstarter, for at det DU har skrevet viser en annen forståelse for/innstilling til hva som er viktig i livet enn det innlegget til 09:30 viser! DIN situasjon har jeg respekt for. Hva jeg har for situasjonen til 09:30 skal jeg unnlate å nevne.......

[Gjest]

Jeg hadde ikke villet dele ansvar for et barn i minst atten år med en mann som du beskriver her. Å få barn med ham tilsier at du aldri blir kvitt ham - og han blir neppe radikalt bedre. Gjør det helt slutt, ta abort og gå videre. Lykke til.

[Aliena]

Slik du beskriver denne mannen, høres han ut som en psykopat. Det jeg har lest om psykopati (anti-sosial personlighetsforstyrrelse som det så fint heter nå), så er det ikke noe man blir frisk av. Enkelte kan lære seg å tilpasse seg, og ha bedre perioder.

Jeg ville kommet meg LANGT vekk fra denne mannen om jeg var deg. Er ikke for abort i utgangspunktet. Men i dette tilfellet kan jo både ditt og barnas liv bli ødelagt av denne mannen. Vet han at du er gravid? Evt kan man jo oppgi barnefar som ukjent, siden han tror du ligger med alle uansett... Hvor moralsk riktig det er, er nå en annen sak.

Lykke til med valget!

[Anonym bruker]

Det er MULIG å bli frisk. Men det er IKKE sannsynlig. Derrfor skrev jeg også som jeg skrev i mitt innlegg 11.5./15:47.

For å sette ting litt på spissen:ER barnefar ukjent? Den hun lærte å kjenne som barnets far er vel i dag en ukjent person??

[Anonym bruker]

Jeg ville dessverre også valgt abort i din situasjon. Abort er ikke noe enkelt valg, men jeg hadde ikke ønsket å være alenemor til 2 barn, hvorav den ene faren har psykiske problemer som du vil være nødt til å ha med å gjøre i all overskuelig framtid. Tenk på deg selv og barnet du allerede har,.. kanskje denne mannen kan bli bedre, men han kan også bli verre, og du kan ikke få ham ut av livet ditt om du velger å få et barn med ham.