Barnets far syk uten diagnose. Abort eller ikke?

[Anonym bruker]

Skriver dette innlegget i frustrasjon, og håper noen kan komme med tips og råd.

 

Jeg er gravid i uke 10, vet ikke om jeg skal beholde eller ta abort. Har bestilt time til abort, men vet ikke om jeg klarer det. Har et barn fra tidligere, og vet at man aldri angrer på at man får et barn. Har også hatt en langvarig konflikt med barnefaren til mitt andre barn (6 år), så vet hvor tøft det kan være.

 

Nå er jeg altså gravid igjen, da vi har vært uforsiktige. Gjorde det slutt med barnefaren fordi han psyker meg ut hele tiden. Han er sykelig sjalu, kynisk og kald. Samtidig kan han framstå som snill, morsom, vellykket og meget omgjengelig for andre personer. Men dette er desverre bare på yttersiden.

 

Jeg som hans xer er blitt med i en trommel av beskyldninger, utpsyking og et behov for ekstrem kontroll. Han kaller meg for hore, forteller meg hvor feit jeg er og anklager meg for å flørte og ha sex med alle. Og da mener jeg alle (Naboer, kollegaer osv). Har vært sammen med han i et år, og han har gjort det slutt omtrent en gang i mnd. Han har gått til terapi flere ganger, uten at det hjelper i det hele tatt. Denne gangen er han på utredning hos psykolog, da den psykeatriske sykepleieren oppdaget at problemet hans var større enn hva hun kunne hjelpe til med med hennes kompetanse.

 

Han er mer borte enn hjemme grunnet jobb. Så om jeg har lagt meg senere enn normalt når han har vært borte, har det ventet meg et helvete for da har jeg "hatt sex med noen", det samme om jeg legger meg tidlig å at han ikke får tak i meg. Det samme gjelder om jeg kommer noen minutter for sent når jeg skal møte han (eks om jeg må fylle bensin). Han har kontrollert mail, tlf osv.. Om jeg står på kne å gråter foran han, ber på mine knær om han kan behandle meg bra så hjelper det ikke. Ingenting hjelper, han er konstant paranoid uansett hva jeg gjør eller ikke gjør.

 

I korte perioder er han derimot verdens største kosepus, snill og beklager veldig oppførselen sin. Sier alt han vet jeg ønsker å høre, så har jeg tatt han tilbake. Har tenkt at jeg klarer en siste runde. Nå er det blitt nok runder, og denne gangen har jeg sagt nok. Har snakket med nære personer rundt han, ei sier hun tror han er skysofren, den andre tror han er en psykopat. Ingen av dem har sett disse sidene, men hørt om dem fra xer. Selv tror jeg at han enten lider av en form for personlighets forstyrrelse, eller bare er fryktelig kynisk, kald og kontrollerende av natur. Han lyver veldig mye, og det til alle.

 

Han er fantastisk med barn, og ønsker seg barn over alt på jord. Min datter elsker han ubegrenset, han skjemmer henne helt bort.

 

Jeg vokste selv opp med en stefar som var tilnærmet min x. Han var også enestående i de første 2-3 årene etter han møtte mor. Eller det vil si, han var enestående til oss barna da. Han "kjøpte oss". Mor hadde desverre fått sett de kalde sidene lenge før oss. Siden han var kun min stefar, og min mor var stort sett i nærheten, gikk det bra med oss, selv om det resulterte i angst og depresjon i voksen alder. Pga hans behov for kontroll kunne dette føre til at han ble noe fysisk mot oss barna. Dette når mor ikke var tilstede så klart. Det gikk bra med oss, men vi hadde det tøft og vanskelig hjemme. Han var også godt likt i bygda, det var jo bare vi hjemme som fikk se den virkelige personligheten hans. Han fikk svartmalt min mor som hore i bygdesladder.

 

Jeg oppdaget likheten mellom de en dag, og bestemte meg for å bryte mønstret. Han er blitt verre og verre, og mer kontrollerende for hver dag. Denne siden av personligheten hans, skal min datter aldri få oppdage hos han, han må ut av livet mitt. Men hvordan kan jeg skåne det kommende barnet fra sin egen far? Han har ingen diagnose og virker meget oppegående og snill.. Han kommer til å kjempe med alt han har for å få barnet hos seg, og jeg er drit redd.

 

Så på den ene siden ønsker jeg å ta abort, for å slippe å sloss mot dette monstret og kunne legge han som et ferdig kapittel i livet mitt. Slik at jeg kan være den moren jeg ønsker å være for barnet jeg har fra før. Samtidig vet jeg ikke om jeg klarer å ta abort. Da velger jeg bort mitt eget barn, som allerede har et hjerte som slår inni meg. Min datter og omgivelsene mine vet at jeg er gravid. Vet jeg har redd min egen seng, og forstår ikke hvorfor jeg har tolerert så mye. Har alltid håpet at den ekte personligheten har vært den snille, og at den dårlige kunne behandles som sjalusi. Problemet nå er at jeg tror ikke lengre at det er kun sjalusi, og at problemet er mye større. Og at uansett behandling vil det ta alt for mye energi og tid fra meg og min datter.

 

Noen forslag eller innspill som kan hjelpe meg i min avgjørelse? Kan man kreve en grundig psykologisk utredning av han om han skal ha barnet hos seg? Abort eller ikke?

 

[Anonym bruker]

Å hjelp for et dilemma.... Føler med deg!

 

Jeg er selv født med en noe kontrollerende far og har hatt mine timer hos psykolog, men ikke verre enn at jeg fungerer helt normalt i dag.

 

Det er nesten umulig å gi det noen gode råd her, det eneste jeg vil si er at du antakelig kommer til å angre mye mer om du tar abort enn om du ikke gjør det. Psykisk syk barnefar eller ikke.

 

Du vil for alltid klandre han for aborten, og kanskje mene at det er han som har drept det lille barnet. I tillegg til stor skyldfølelse selv.

 

Jeg aner ikke om du kan kreve en psykologisk utredning av han, tror egentlig ikke det, men det må du sjekke om med helsevesenet. Vil også anbefalle deg og snakke med profesjonelle for din egen del, om hvordan du skal takle framtiden med en evt psykisk ustabil barnefar.

 

Og husk på at du som mor har større rettigheter enn far, og det hjelper nok deg at han faktisk går til behandling, da har du det svart på hvitt at han sliter med psyken. Er jo synd at det skal tale mot han at han får hjelp, men så lenge den hjelpen han får ikke hjelper, så hjelper jo det din sak (rar setning, men håper du forstår...).

 

Og dersom han skulle bli bedre en dag, muligheten for det er jo faktisk til stede, så er jo det til det beste for både deg og barnet i magen. Kanskje det at han får sitt eget barn vil gjøre han bedre, eller i alle fall gjøre slik at han selv ønsker å bli bedre.

 

Du er jo tydelig glad i han, ellers hadde du nok ikke tatt han tilbake.

 

Håper du finner ut av dette og at det ordner seg til det beste for alle parter! Du har mine beste lykkeønskninger!!! ))

[Anonym bruker]

Huffda er min første reaksjon, ikke lett dette for deg.

 

Kan bare synse på hva jeg ville gjort siden jeg ikke har vært i dine sko.

 

Det virker som du er oppgående og ser at han ikke er rett person for deg og din datter, at han psyker deg ut og herser med deg slik han vil. Om han er psykopat eller ikke kan nok bare fagfolk si noe om, men han har åpnbart et stort problem og kansje større enn det du vil ha i ditt liv?

Han former deg akkurat slik han vil med å være slik han er, bra at du har oppdaget det.

Selv om han er god mot din datter pr. idag, så kan evt hans barn komme til å lide pga hans sykdom. Vil foreslå for deg at du søker på bant og psykisk syke foreldre.

Vil ikke generalisere å si at alle foreldre som er psykisk syk er automatisk dårlige foreldre, men noen barn lider pga av det og noen ikke.

 

Så hva som er rett, abort eller ikke vannskelig valg, men jeg ville vurdert seriøst abort siden jeg ikke ville orket å bli alenemamma en gang til og ikke orket å kjempe mot en som er psykisk syk og som har gjort så mye vondt mot meg. Jeg ville kommet meg langt unna han og ikke hatt noen kontakt i det hele tatt, for jeg fortjener da et bedre liv enn det jeg har hatt til nå.

[Gjest]

Et barn binder deg til en mann resten av livet enten du liker ham eller ikke. Klart man ikke angrer på barnet, men jeg tror det er fullt mulig å angre på valg av far. Kan du klare å samarbeide med ham de neste 20 årene? Og nei, dessverre kan du ikke kreve noen utredning før han får ha barnet hos seg, det er nok heller slik at han vil bli betraktet som en velegnet far til det motsatte er bevist (og det skal mye til for å kunne nekte noen samvær).

[Anonym bruker]

Ta abort og kom deg unna!

[Anonym bruker]

Unner du et barn en slik far?

Jeg ville pakket å dratt langt vekk.. tatt abort (har aldri vært igjennom det men i denne situasjoen hadde jeg ikke nølt). Stakkars barn, skal vokse opp med en sånn utabil far.

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig imot abort(for min egen del), men i dette tilfellet tror jeg faktisk jeg hadde gjort det. Rett og slett for å komme meg unna, og gjøre det beste for det barnet jeg hadde fra før.

 

Far til mine(min eks) har noen av tendensene til det du forteller; kontroll, sykelig sjalusi osv. Hos ham har det dempet seg med årene, men det har en ingen garanti for at skjer med alle. Og det ER tøft for dem det går ut over, når det er på det verste.

[Anonym bruker]

Er egentlig imot abort jeg og.. men hadde jeg vært i dine sko hadde jeg nok gjort det! Hadde aldri klart å skulle binde meg til en sånn mann i 18-20 år fremover! Krangle og sloss i det uendelige for mitt barns sikkerhet og psykiske helse..

 

I tillegg hadde jeg nok hatt angst hver gang barnet skulle ha samvær med far. Tenk om han finner på å bruke barnet mot deg? Tenkt om han gjør med barnet som han gjør med deg? Slik du beskriver ham virker det jo som om han ikke eier empati..

 

Spør deg selv dette spørsmålet: "Er dette en far du unner barnet ditt?"

[Anonym bruker]

Å, hvor jeg føler med deg!! Skal likevel prøve å gi en så nøktern vurdering som mulig.

 

Selv om det er vanvittig vanskelig i en situasjon som dette, må du skille mellom hummer og kanari. D.v.s. mellom barnet og faren. Tar dem derfor hver for seg:

 

BARNET

Her er rådet mitt helt klart: Du skal ikke ta abort!!! Du har selv vært med på å sette barnet til verden, og barnet har rett til å leve, om det er skapt til å leve - uansett! DET har jo ikke gjort noe galt?! Ærefrykt for livet!!

Dessuten løser du ikke problem med å lage et nytt på toppen. For det er DET du vil gjøre om du velger abort. For det ene vil du resten av livet bli forfulgt med et "Hva hvis....." Slett ikke umulig at det vil ødelegge ditt eget liv. Totalt, og ikke bare i store trekk, som nå. For det andre gir du en menn som har rikelig med psykopatiske trekk NOK et våpen å bruke mot deg. For ikke tro at du kan holde noe slikt hemmelig for en slik mann!! Nei han vil vite å bruke det, vær du sikker!

 

FAREN

Ham er det ingen grunn til å dele bord og seng med et eneste øyeblikk mer. Ikke før (det usannsynlige) skulle skje at han blir frisk fra sjukdommen. Inntil da: Kom deg fysiske fra ham - LANGT, om det er mulig. Her har du, det barnet som er født, og det barnet som er ufødt, felles interesse! Glem ALT som heter "ære", "hva vil folk tro hvis...." og "kanskje det blir bedre hvis/når...." Her står det om livet (i hvert fall forstandslivet). Så handle etter det - NÅ. Du trenger ikke noen diagnose for å forstå det. Vanlig sunn dømmekraft holder lenge. Du skal hjelpe - SÅ langt. Dette har du for lengst overskredet. Nå er det andre som skal hjelpe. D.v.s. helse-Norge. Ellers blir konsekvensen at helse-Norge må hjelpe TOi stedet for EN. Du kan IKKE hjelpe ham mer. Helsepersonell kan muligens. I hvert fall kan de lindre....

Du skal IKKE elske FREMFERDEN til mannen, men det er jo godt om du klarer å elske HAM fremdeles, selv om du går fra ham. Men det er jo fordi du elsker ham at du lar ham få en bedre behandling enn du selv kan gi ham. "Love hurts!"

At han er far til barnet, er dessverre et trist, men uforanderlig, faktum. Her er det din oppgave i livet å gjøre de praktiske konsekvensene i av det så små som mulig i barnets liv. Hvilken oppgave! Kjemp! Men kjemp ikke mer alene enn du må. Skaff deg allierte i kampen! Vær åpen! Og "kjemp for alt hva du har kjært, DØ om så det gjelder"!

 

Du sier innlegget ditt at du vil legge denne mannen bak deg som et ferdig kapittel i livet ditt. Det klarer du nok ikke, dessverre, uansett hva du gjør. Og høyst sannsynlig MINST om du velger "minste" motstands vei her og nå - abort. For da vil du ALDRI bli ferdig med kampen.

Velger du barnet, kan du legge stafettpinnen fra deg etter hvert som det vokser til.

 

Så kjemp! Og vit at jeg står med deg i kampen!!!!

[Anonym bruker]

En liten hale til forrige kommentar. Du stilte et spørsmål, og i alt jeg skrev, svarte jeg ikke på dette. Svaret er greitt: JA - du kan kreve en utredning. Selv om han ikke har en diagnose, kan du kreve en utredning. Går jo ut fra at han og problemenene ikke er fullstendig ukjente i helse-Norge.

[Anonym bruker]

Jeg ville valgt abort i en slik situasjon. Hadde ikke villet ha enda en unge med enda en far og fortsat være alenemor.

Og med en slik far til unge nr.2 skal det godt gjøres at du klarer å finne overskudd til noe annet enn å bekymre deg over alt.

Hvilket liv blir dette for deg og ungene?

Tenk på den du allerede har og ikke dra enda mer dritt inn i hennes liv.

[Anonym bruker]

Jeg er i hovedsak for fri abort men mot det for min egen del. Men i din sitvasjon tror jeg at jeg faktisk hadde valgt å ta en abort.Selv om tanken på å velge bort et barn er veldig vanskelig.

 

Om du får barn med han vil han alltid ha en viss kontroll over deg fordi du vil aldri bli kvitt han . Dere vil alltid være bundet sammen pga barnet.

Og at andre vet du er gravid du kan jo ta abort men si at du mistet barnet de trenger ikke vite at du har valgt det selv.

 

En annen ting jeg tenker på er at dette barnet nok vil havne i midten veldig og med stor mulighet få en slitsom oppdragelse.

Med en far som gjør allt for å spolere samvær for å ødelegge for deg og for å ha den kontroll han kan ha.

Og som mest sansynelig konstant vil pompe barnet for info om ditt liv og hva du gjør mens han samtidig forteller det hvor forferdelig du er.

 

Nå er det ikke sikkert at det blir sånn, men sjangsen er nok stor utfra det du forteller.

 

Men det som er at ingen andre en du kan ta valget. Det er du som må leve med konsekvensene for dine valg.

[Anonym bruker]

Først og fremst vil jeg si at jeg virkelig føler med deg. Dette må være veldig tungt for deg nå. Du virker som en smart og oppegående jente som dessverre har tatt noen ukloke valg med tanke på denne eksen.

 

Jeg må nok si at jeg er enig med de som mener du burde terminere svangerskapet, og leve med det valget. Det er på en måte prisen du dessverre må betale for at du tillot deg å fortsette forholdet til eksen din selv om du visste at han ikke er godt pappamateriale.

 

Selv har jeg gjort det slutt med en type som antaklig hadde en slags personlighetsforstyrrelse, og er kjempeglad for at det ikke var jeg som fikk barn med ham året etter.

 

Uansett hva du velger så blir dette en lose/lose-situasjon, men jeg ville nok ha tatt den hardeste valget på egen kappe, om jeg var deg, i stedetfor å potensielt la barnet betale prisen for dine ukloke valg.

 

Jeg håper du klarer å fokusere på jenta di i tiden fremover, i tillegg til å komme deg selv på beina. Ikke noe av det jeg har skrevet her er for å såre deg, bare så du vet det.

 

Jeg ønsker deg lykke til.

 

Klem fra en

[Anonym bruker]

Til 18:36: Si meg, betaler ikke (det ufødte) barnet prisen for "dine ukloke valg" om abort velges. I TILLEGG tar moren det hardeste valget

 

Til trådstarter: Jeg tror du er sterk nok til å klare dette! Men jeg er enig med 18:36 at du er i en lose/lose-situasjon. Samme hva du gjør blir noe galt: Spørsmålet blir "bare" hva som blir minst galt! .

[Anonym bruker]

19:06

Nå er det ikke et "barn" vi snakker om, men skjønner at abortmotstandere bruker "barn" for det det er verdt og sier noe slikt som at "prisen betaler barnet", dette vet da ikke embryoet noe om?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke han har mye ekte empati! Når jeg snakker med et menneske, så sliter jeg med å forstå og tro at noen kan være kyniske og kalde, uten empati. Slik har det vært med han også. Så uansett hva han har gjort mot meg, begynner hodet mitt å spinne på hvorfor...

 

Da kommer jeg opp med masse teorier som at han har dårlig selvtillit (selv om viser det motsatte). At han har litt vondt for å takle eller vise sine følelser og at det derfor kommer som store ukontrollerte bomber. At alt blir bra med tiden og at han egentlig er et godt, men sårbart menneske med dårlig evne til selvrefleksjon og mye usikkerhet i seg.

 

Men har desverre konkludert mer og mer mot at han ikke er som meg eller mine venner. Han ser ikke med de samme brillene, og er mer eller mindre blottet for sympati og empati for andre mennesker. Det er alltid meg meg meg.

 

Etter bruddet spurte jeg om vi kunne fortelle min datter om bruddet sammen, for å sørge for at hun forsto at det var en avgjørelse mellom oss voksne. Og at hun ikke var grunnen for bruddet på noen måter (barn får ofte skyldfølelse i slike stunder). Det kunne han gjerne, da skulle han fortelle henne om hva slags hore mora var og at det var hennes feil..

 

Så ser at sjansene er store for at han vil prøve å vende barnet mot meg, eller i verste fall behandle barnet like dårlig. Uansett vil konsekvensene bli alvorlige for et lite barn, og langt fra enkelt for noen parter.

[Anonym bruker]

Tusen takk for åpent svar og gode lykkeønskninger. De trenger jeg mange av..

 

Han er under utredning nå, og venter behandling. Han har fått behandling tidligere også.

Mest sannsynlig slutter han med behandlingen nå som jeg har gått fra han!!

 

Behandlingen var et krav fra min side. Han gjorde det slutt med meg tidligere, angret seg og jeg ville bare tilgi om han kunne søke behandling. Derfor gjorde han det. Han har fått samme ultimatum fra x'er, så har derfor vært i behandling tidligere også. Desverre slutter han, når han ser at han ikke får partneren sin tilbake.

[Anonym bruker]

Takk for svar:-)

 

Jeg har tenkt på dette, og det er mitt sterkeste argument for å ta abort.

Hadde jeg kun hatt meg selv å tenke på, kunne jeg ha kostet min egen helse i den slitsomme kampen som venter. Sloss for meg og det kommende barnet. Men jeg har ikke kun meg selv å tenke på, og min datter fortjener en mor med overskudd. Ikke en person som må kjempe seg gjennom hver dag, som jeg kan risikere med å beholde barnet... Om jeg beholder barnet, er jeg redd min datter kan risikere å miste sin mor...

[Anonym bruker]

Han høres dessverre ut som en psykopat. Får du barn med ham, blir du aldri kvitt ham.

Du har sett at han må ut av livet ditt. Ta deg av det barnet du har, det er dessverre det rådet jeg må gi deg.

Ønsker deg alt godt!

[Anonym bruker]

Jeg må bare si tusen takk for mange gode og reflekterte svar. Er fortsatt i tvil, men er godt å vite at flere ser de samme argumentene som meg både mot og for abort. Denne situasjonen har tatt nattesøvnen fra meg, håper jeg snart får den tilbake.

 

Har som skrevet tidligere tatt kontakt for abort, den blir om ca ei uke. Så det betyr at jeg har ei uke på å bestemme meg... Akkurat nå er jeg todelt. Håper egentlig at jeg klarer å ta abort, samtidig som jeg tviler på at jeg greier det..

[Anonym bruker]

Takk for gode ønsker:-) Blir rørt av at det er så mange fremmede som engasjerer seg, og tar seg tid til å gi meg råd. Jeg har litt hormoner i sving, som kanskje gjør meg ekstra følsom:-) Uansett. Tusen takk for svar til alle sammen.

[Anonym bruker]

19:47

Det er nok et barn vi snakker om jo og om å gjøre ende på livet til dette, samme hvor mye man pakker ting inn i "pene" ord som "terminere svangerskapet" og "embryoet". Og dette tror jeg også trådstarter er fullt klar over. Hun skriver selv i trådstarten:"Da velger jeg bort mitt eget barn, som allerede har et hjerte som slår i meg." Og det er da valget blir vanskelig. Ellers tror jeg alle ville være temmelig enige om hva som måtte gjøres.

Ellers ser jeg en diskusjon for-/mot abort som høyst upassende i denne tråden En slik opphetet diskusjon skal ikke en mor i en slik situasjon som trådstarter være nødt til å forholde seg til uten hun selv ønsker det. Ønsker du en slik diskusjon, synes jeg bør du åpne en egen tråd rundt dette. Jeg skal gjerne ta opp diskusjonen videre der, i den grad jeg kan finne tid, men ikke her. Her regner jeg den diskusjonen som avsluttet.

 

Trådstarter

Jeg forstår ditt synspunkt, og jeg er enig i at det fødte barnet sannsynligvis (man vet aldri, men sannsynligvis) vil få et lettere liv i forhold til far om du bryter tvert med faren, avslutter det andre livet og prøver å lukke dette kapitlet av livet. Jeg er imidlertid så langt fra trygg på at barnet vil få noe mer mindreverdig liv totalt sett med en mor som kjemper for barna sine enn med en mor som gir opp det ene livet og deretter prøve å avslutte et kapittel i livet. DET blir også en kamp, og den misunner jeg deg ikke! Jeg tror DEN kampen blir verre å leve med, også for det barnet du har født, enn den kampen mor må føre mot far (selv om jeg endelig ikke skal bagatellisere denne). Men mottoet mitt er: Kjemp for ALT hva du har kjært! Og jeg tror du også har det ufødte barnet kjært. Har du ikke det, tror jeg ikke du ville startet denne tråden i det hele tatt!

Men ingen av oss andre kan velge for deg. Vi kan gi råd, men valget må du ta selv , og konsekvensen av det valget du tar må du bære - resten av livet. Valget blir ikke noe "avsluttet kapittel - uansett hva du velger. Du kan laste oss som gav råd for det rådet vi gav, men du kan bare laste deg selv for de valg du tar. Dessverre, men slik er virkeligheten.

Men vit at jeg står med dem om du går inn i kampen! Og mange med meg! Det har du fortjent! Da har du valgt liv, ikke død. Og slipper i alle fall å angre på noe i forhold til DET valget.

[Anonym bruker]

Hvorfor har du sex med han i det hele tatt?

[Anonym bruker]

Det er et barn i den forstand at det er begynnelsen til et liv. 10 uker gamle foster har alle organer og hele kroppen ferdig, alt skal bare vokses og bli større.

[Anonym bruker]

Jeg var på utvidet UL og fikk vite kjønnet så tidlig. Det var en gutt. Uke 12 for meg, uke 10 for barnet mitt.