En liten gutt....

[Anonym bruker]

på 2,5 år som går i barnehagen hvor jeg jobber fortalte meg at "Når mamma er sint pleier hun å knipse meg og dra meg i ørene". Denne gutten er veldig krevende med en vanskelig oppførsel.

Hva kan/bør jeg gjøre?

[Babyfacepsycho]

Jeg hadde meldt det ifra med en eneste gang.

Synes ikke sånt er greit i det hele tatt. Det begynner med knipsing og dra i ørene og så går det over til og slå og andre verre ting.

Når en såpass liten gutt selv kommer og forteller deg at mamma pleier og gjøre sånn, så er det jo helt sikkert noe som har skjedd mer enn bare en gang. Hvordan er da forholdene ellers i hjemmet da tror du?

 

Selv om det skulle vise seg og ikke være så alvorlig enda, så kan det fort bli det hvis ingen går inn og setter stop.

Bedre da og gå inn allerede nå før det blir for ille så kanskje denne familien kan få den hjelp dem trenger og få det bedre.

Foreldrene kanskje bare trenger litt hjelp, veiledning eller kanskje også avlastning, men da må dem få det før ting blir verre.

 

 

[Anonym bruker]

Sa han dette direkte til deg uten å nøle?

Hvis han gjorde det kan det tyde på at han overdriver, for barn som blir skikkelig mishandla holder som regel tett så lenge de klarer og er ekstremt lojale mot sine foreldre uansett hva de gjør.

 

Men du skal såklart ta det alvorlig, snakk med din sjef i bhg for å planlegge videre hva dere vil gjøre, et alternativ er å snakke med mor om dette, et annet er å ta kontakt med helsesenteret i kommunen, de har jo sikkert også vært mye i kontakt med familien hans.

Det siste alternativet er barnevernet, men som regel er det best å dra inn det minst ekstreme først, kanskje det løser seg av seg selv.

[Babyfacepsycho]

Er du seriøs nå? En liten gutt forteller på bhg at han blir dratt i øra når mamma blir sint og sånn. Og du mener at barnevernet er det siste alternativet?

Nei vet du hva. Barnevernet er ikke farlige, dem er der for og hjelpe barn som trenger det.

Da er det bedre og ta opp en bekymring en gang for mye enn en gang for lite. Hvis det ikke ligger noe alvorlig bak så blir det jo bare med en samtale eller to, men hvis det foregår noe som gjør at barnet eller familien trenger hjelp så får dem den hjelpen dem trenger fortest mulig isteden for at det går for langt.

 

Har vi ikke hatt nok skremsels opplevelser rundt ikring i det siste nå sånn at vi faktiskt kan lære oss og at det er bedre og melde ifra en gang for mye enn for lite.

 

 

[Anonym bruker]

Jo jeg er seriøs, jeg mener man skal ta det opp på laveste nivå først, mener ikke at man ikke skal ta tak i dette, men vet også godt at barn sier ting som ofte ikke er sant i det hele tatt.

 

Man skal lytte til barna, prøve å løse det selv, er man veldig bekymret for at barent ikke har det godt hjemme melder man såklart ifra til barnevernet, for nei de er ikke farlige.

 

Regner med at hun som startet innlegget her har et bilde av mor gjennom levering, henting og foreldresamtaler osv. og vet om det kan løses på en enkel måte eller om barnevernet er det eneste rette!

[Babyfacepsycho]

Jo kanskje det kan være drastiskt og løpe rett til barnevernet. Men da hadde jeg heller vært ekstra oppmerksom et par dager og bestemmt meg for om jeg mente det var noe i det gutten sier eller ikke.

For det er allt for mange eksempler der ute hvor bhg, skole, sfo og så videre har tatt sånne ting opp med foreldrene direkte og så har dem ikke hørt noe mer og trott at allt bare er topp, til det helt plutselig går skikkelig galt.

 

Derfor er jeg av dem som mener det er beder og melde for tidlig enn for sent.

Men man kan jo se det ann noen dager hvis det er første uttalelse fra gutten, og hvertfall føle litt på om man tror på det gutten sier eller ikke, det er greit, men jeg tror det at som regel så ligger det noe i det som et lite barn sier.

Selvfølgelig så kan barn overdrive, men et så lite barn finner ikke på at mamma har gjort det vondt hvis ikke det ligger noe i det.

[Anonym bruker]

Har du tenkt at det nettopp er på grunn av at han er krevende og har en vanskelig oppførsel at mor kanskje gjør det i fortvilelse? Det kan faktisk være den veien også.

 

Kanskje dere skal se på hva det er med ungen, og så ta samtale med mor om henvisning til f eks PPT?

 

Min kunne gjerne ha sagt det i bhg(uten at jeg har da dratt han i ørene, da), og han har alvorlig grad av ADHD......

 

Hver dag når jeg kom og hentet i bhg, fikk jeg vite alt det gale han hadde gjort og sagt den dagen og den dagen......både fra voksne og barn. Heldigvis var der en voksen på avdelingen med vanskelig barn selv, som foreslo henvisning til PPT.

[Anonym bruker]

Dette bør jo ikke være veldig alvorlig....

 

Når guttungen min ikke hører, tar jeg han på fanget og holder han i øret. Dette er for å få han oppmerksom på meg når jeg skal snakke med han om det han har gjort. (Han er en skikkelig stabeist, og vil bare gå sin egen vei!) Jeg hverken knipser, drar, klyper eller klemmer hardt. Det er eneste måten jeg får han til å roe ned, og høre etter når vi skal snakke om situasjonen som gjør mamma "sint". Jeg er overhodet ikke hardhendt eller voldelig.

 

Om du er bekymret for det denne gutten har sagt, syns jeg du skal ta det opp med pedagogen på avdelingen. slik at han/hun kan ta det opp med mor, før dere vurderer om dette er noe som er bekymringsverdig og bør tas videre.

 

[Anonym bruker]

Og hva skal PPT gjøre da?

Jeg ville henvendt meg direkte til barnevernet for å få hjelp til grensesetting og samspill, evt. helsestasjonen.

[Babyfacepsycho]

Selv om et barn har adhd så er det ingen grunn til og utagere på barnet med sinne og frustrasjon.

Jeg vil egentlig gå så langt som og si at dersom det er måten man reagerer på mot et barn med adhd som mer enn noe annent trenger din støtte og veiledning så trenger også du som forelder hjelp, veiledning og kanskje avlastning for og klare alle opp og nedturer det er med et adhd barn.

 

I mange av de sakene hvor det går for langt som man hører om så har barnet akkuratt adhd eller andre sykdommer og sånn.

Dette er da fall som alle i ettertid mener at skulle vært fanget opp lenge før og da kritiserer man skoler barnehager, venner og familier etterpå for ikke ha sett og gjort noe.

 

Men når ting blir diskutert sånn som nå, så skal man absolutt ikke melde ifra noe til barnevernet nei, da skal allt tas opp med foreldrene bare og gjøres allt for og holde barnevernet unna lengst mulig.

Synes det blir veldigt dobbelt moral jeg.

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er flott at hi hører på gutten, og sånne kommentarer skal ikke gå forbi uten at de blir undersøkt, men det finnes mye man kan gjøre før man sender bekymringsmelding til barnevernet.

Det må nesten hi og hennes kollegaer finne ut av, viktig at ikke hi tar denne "kampen" alene.

 

Søsteren min sa mye rart i bhg, som kunne tolkes på mange måter, hun hadde og har fortsatt en livlig fantasi som kunne tolkes som om at mamma var både slem og alkoholisert.

De som jobba i bhg kjente min familie godt og visste at det var søsteren min som drømte seg vekk i fantasiland, hun likte å tulle for å få ekstreme reaksjoner.

Sånne uskyldige kommentarer kunne forårsaket mye vondt for min familie hvis noen hadde sendt en direkte bekymringsmelding til barnevernet, så viktig å undersøke litt rundt det først.

 

Nå er søsteren min voksen og bruker fantasien sin til bra ting, og lever et helt normalt liv med en bra karriere, familien er fortsatt like sammensveiset og "normal" som vi alltid har vært, og kanskje litt for kjedelige og skikkelige, men heller det enn at vi skulle ha blitt "stemplet" for noe som ikke stemte!

 

 

 

[Anonym bruker]

hehehe.. Du Babyfacepsycho Jeg har kontakt med barnevernet, jeg. Av egen fri vilje. Jeg kontaktet dem, de kontaktet ikke meg;) Og jeg har fått mye hjelp, men jeg begynte ikke der med å søke om hjelp. Det kommer an på hvilken hjelp en trenger, det.

 

Og ja, mitt barn har ADHD. Det er ikke en unnskyldning, men en forklaring.

 

Det forklarer hvorfor jeg ikke klarte foreldrerollen slik andre ser ut til å klare den. Og det forklarer hvorfor ting og han var så vanskelig. Han er mitt eldste barn, og jeg hadde ingen erfaring med barn. Jeg visste derfor lite om hva og hvorfor, og at kanskje der var noe å mistenke i hele tatt. Jeg trodde jeg ikke var god mor, og forsto ikke hvorfor det så ut til at alle andre taklet hverdagen, bare ikke jeg. Men å få kontakt med PPT ga meg mye som mor. Og det ga meg mulighet til å søke informasjon om ADHD og problemene knyttet til dette.

 

Hvorfor skal en begynne med tyngste etaten? Den som virkelig kan grafse i de dypeste voksenproblemene, og legge all skyld der. BV har ikke kompetanse til å utrede. De har kompetanse til å se problemene, og tilby tiltak, men de kan ikke utrede. Hvorfor ikke begynne med de som har pedagogisk spesialkompetanse i forhold til bhg og skole? Det kan være at gutten trenger hjelp, men ikke slik barnevernet hjelper, men i stedet spes.ped. Og at mor på denne veien forstår mer, og får mindre frustrasjon. Ikke at barnet er ansvarlig for mors knips og klip i øret, men der kan være en grunn for dette. Hi sier jo at barnet er vanskelig. Hva er vanskelig? Har ped. leder i bhg sett grundig på dette?

 

 

[Babyfacepsycho]

Det er jo kjempe bra at du har kontakt med både barnevernet og ppt.

 

Men jeg vil nok fortsatt mene at det er det beste og ta kontakt med både barnevernet og ppt i en sånn situasjon.

ppt kan i utrede som du sier, men dem kan jo ikke sette inn hjelpe tiltakene og avlaste dersom det trengs.

Så jeg mener det beste er om man også melder ifra til bv sånn at det får blitt gjort en vurdering av om det trengs hjelp eller ikke også.

 

Barnevernet er ikke farlige på noen måte, dem vil bare barnas beste.

Og i en sånn situasjon så mener jeg man heller skal melde ifra og la barnevernet gjøre en helhetsvurdering av situasjonen.

 

[Meesah og HattiFnattene♡]

Snakk med pedleder eller leder i bhg. Ikke bare gå og meld moren til barnevernet. Unger kan lyve så det holder..datteren min har sagt at jeg slo henne en gang når hun slo hodet i hundehuset. Hun har også sagt at en av de ansatte i bhg kveler henne, og rister barna når de har gjort noe galt. Jeg VET at dette ikke stemmer. så vær LITT forsiktig.

hvis det stemmer, så kan det jo hende hun burde få litt hjelp

[Anonym bruker]

Uff,stakkars barn om dette er tilfelle.

Jeg hadde vært redd for at mor skulle bli mere hardhendt med gutten,om det ble fortalt til henne.

At hun skal bli rasende på barnet fordi barnet fortalte hva mor gjør med ham.

Fy å fy,dette er vanskelig dilemma.

[Anonym bruker]

Har vi ikke lære noe fra Christofer historien??

[Anonym bruker]

man skal ikke ta alt for god fisk da når det kommer fra et lite barn, det bør være andre ting i tillegg til denne kommentaren som bør utløse noe utspill til banevernet, det behøver ikke være sant i det hele tatt.

 

Jentungen min var 3 år da hun falt ned trappa etter å ha prøvd å drasse med seg en stor traktor opp trappa, hun kunne fortelle det i barnehagen dagen etter at mamma dytta meg ned trappa. Jeg var helt himmelfallen da jeg fikk høre det, men hun sto på sitt det var jeg som hadde gjort det. Jeg tilbyde meg til og med å sende samboeren min og svigerinnen min opp i barnehagen for å fortelle hva som skjedde for hun var super påståelig. Og jeg var sjeleglad for at det var fornuftige mennesker som jobbet i barnehagen som faktisk spurte meg før de anmeldte meg...

[Anonym bruker]

Så du mener at mor ikke kan klare å vurdere behovet for avlastning selv? Det er bhg og BV som skal gjøre det? Jeg klarte det selv når tiden kom for at jeg trengte det. Det tror jeg andre foreldre klarer også

 

Det viktigste her er å finne ut hva som er grunnen til barnets oppførsel, og det klarer PPT eller BUP:) BUP tar for seg alt, dvs bhg, skole og hjemme. PPT tar bhg og skole.

 

Barnevernet er ikke farlig, det vet jeg og det vet du. Men de som hører/leser historier, bl a her inne vet det ikke. Det er ikke bare-bare, og ikke alltid nødvendig å få de inn i livet. Det kan være veldig belastende og skremmende for mange. Spesielt når en ikke velger det selv.

 

Jeg tror jeg har holdt på med dette noen år mer enn mange andre(barnet det gjelder er tenåring nå), og vet en del. Jeg vet jo ikke fakta i denne historien til HI, men jeg vet så mye at det er lett for mange med barn uten problemer å rope "BARNEVERNET" med en gang, og så blir det annerledes og litt mer tungrodd enn det trenger for både foreldre og barn det gjelder.

 

PPT og BUP har myndighet og plikt til å melde fra til BV ved behov, vet du:)

[Babyfacepsycho]

Jeg mener ikke at alle foreldre ikke klarer og vurdere selv om dem trenger hjelp eller ikke.

Men det er faktiskt ikke alle foreldre som klarer akkuratt det.

Jeg synes det er kjempe bra at du forsto dette selv og har tatt tak i ting på eget initiativ. Men det er faktisk mange som ikke takler det så bra.

Veldigt mange forstår ikke selv at dem trenger hjelp, og derfor mener jeg det er bedre og melde ifra en gang for mye enn for lite.

Hvis det da viser seg at denne moren ikke trenger hjelp så er jo det kjempe bra, og da blir jo barnevernet et fort avsluttet kapitel. Men da kan man hvertfall si at man stillte opp på barnet og fikk ting sjekket opp.

 

Heller at en familie som viser seg og ikke trenge hjelp må gjennom et par samtaler med barnevernet for og utelukke at det er noe der, enn at en familie som virkelig trenger hjelp ikke får det fordi ingen melder ifra.

 

Barnevernet gjør jo ingenting hvis ikke det trengs. Går dem inn og iverksetter tiltak så er det jo ikke uten grunn.

[Anonym bruker]

Hallo!!!! Noen hjemme? En 2,5 åring; mamma knipser meg på hånden og kliper i øret. Hvem har en på 2,5 år som klarer å si dette? Opp med hånden de som har! Eller de som har barn som alltid sier sannheten, opp med hånden. Eller de som har barn med fantasi, opp med hånden. Alle? Ja....

 

Og hva har dette med skikkelig mishandlig å gjøre, det HI beskriver om det skulle være sant det ungen sier?

[Babyfacepsycho]

Det er mange 2.5 åringer som klarer og fortelle noe sånt. Tulla mi ligger litt etter på pratingen og det er ikke langt unna at hun hadde klart det. Hun er nå da 2 år og 3 mnd.

 

selvfølgelig har barn fantasi, men et så lite barn finner ikke bare på at mor gjør dem vondt. Da må dem ha det fra noe sted, det må jo bunne i noe.

 

Selv om akkuratt dette eksemplet ikke er "ordentlig" misshandel som du sier, så kan det fort bli det hvis ingen går inn og hjelper.

 

Har man først klart og dra barnet sitt i øret eller andre lignende ting så er det heller ikke en umulighet at man neste gang går lenger.

 

Jeg mener det er helt uakseptabelt og dra et barn i øret, og derfor mener jeg også det skal sjekkes opp i sånne tilfelder.

Heller sjekke opp en gang for mye og klare og stoppe noe før det bryter ut skikkelig enn og sitte i ettertid og vite at du vurderte og melde ifra men ikke gjorde det.

[Anonym bruker]

Jeg har klepet min i øreflippen, jeg har klasket ham på lanken da han var liten. og vet du hva? Jeg har til og med slått ham med flat hånd på kinnet flere ganger for å få kontakt(pga ADHD), og sagt dette til barnevernet;) Barnet har jeg enda, vet du, og barnet har det godt her:)

 

Men jeg har ikke gjort det min far gjorde; slått i sinne. Deri ligger hele forskjellen.

[Babyfacepsycho]

Ja men i ditt fall så er da tydeligvis barnevernet inne i bildet. Og da kan dem også følge med og sette stop hvis dem mener det er noe som går for langt.

 

Der er forskjellen på og melde ifra og ikke. Melder man ifra så kan barnevernet vurdere det enkelte fallet, men når man ikke melder ifra så er det ingen utenifra som kan vurdere hva som er greit og hva som går for langt.

 

 

[Babyfacepsycho]

Og en ting til er at jeg synes fortsatt det er feil og måtte slå barna sine. Adhd eller ikke.

 

Men barnevernet går jo ikke akkuratt inn og gjør så veldigt mye etter noen få episoder meg klyp i øret eller klask på kinnet.

Dem helhetsvurderer og følger nøye med og bryter inn dersom ting går for langt.

Men samtidlig så tror jeg ikke akkuratt dem er så glade for at du har slått barnet ditt på kinnet selv om dem vet om det og sier det er "greit".

Dem kan nok forstå at det er frustrerende med et adhd barn, men dem følger nok også ekstra med når dem vet at du allerede har slått barnet fra før av.

[Anonym bruker]

Du har ikke mitt barn med ADHD, og vet lite om hvorfor;) Det vet barnevernet, som jeg da kontaktet frivillig:) Jeg har slått for å få kontakt med barnet(dette var før medisineringen).

 

Jeg var ikke glad for å gjøre det selv. Ingen er vel glad for å slå sitt eget barn?

 

Nei, de følger ikke ekstra godt med. Det er JEG som må passe på at de er i bildet, det er JEG som må fortsatt si fra når vi trenger hjelp. De "slipper" oss mer og mer..... hehehe.. slapp av, jeg er en bedre og annerledes forelder enn du tror nå Tenk det; kun skryt og få fra alle fagfolk;) Det hadde du ikke ventet, Babyfacepsycho?

 

Men du sier det selv nå; noen få klask på kinnet og noen klyp i øret; hva gjør barnevernet?

 

Kanskje HI skal tenke PPT/BUP i stedet? FORELDRENE får faktisk hjelp der også.